Hva gjør DU når andre prøver å konversere med barnet ditt og hn ikke svarer?

[AnonymBruker]

Hei! 

Hva gjør dere når andre voksne, feks barnehageansatte, butikkansatte eller andre snakker med barnet ditt og barnet ikke svarer av sjenerthet? Det er koselige spørsmål som feks hva fikk du til bursdagen din, hva har du gjort i ferien, hva heter du, hvor gammel er du... Så står barnet der og er tydelig sjenert, men smiler. 

Føler alt blir feil uansett hva man gjør, skal man svare for barnet? Stå der å smile ut i lufta, og den som spør blir stående som et spørsmålstegn? Be barnet svare (noe som ofte, i hvertfall min datter, blir ukomfortabel av, hun sier at jeg skal svare).. 

Hva gjør du? 

Hvis jeg opplever dette, pleier jeg å oppmuntre barnet til å fortelle, men noen ganger blir hun bare stående 😅

Anonymkode: f28ce...447

[AnonymBruker]

«Vil du fortelle hva du fikk i bursdag?» kan jeg si da. Nå har vi ikke det problemet da hun er jabbsaft, men innimellom vil hun ikke svare. Så svarer jeg kort og godt, kanskje sier jeg «hun fikk en sykkel» og følger opp med «ikke sant, NN?» for å se om hun vil inkludere seg i samtalen da. Prøver å balansere det å utfordre litt, men samtidig ha respekt for at hun kanskje ikke ønsker å fortelle eller snakke.

 

Anonymkode: c4594...bfe

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en uting med voksne som skal drive og stille masse personlige spørsmål til barn, kan de ikke heller snakke om noe eller fortelle noe selv? Hvor bor du, hvor gammel er du, hva fikk du til bursdagen - det er ikke normalt å holde på sånn til folk man ikke kjenner. 

Jeg har lært mine barn å aldri svare på sånne spørsmål fra folk de ikke kjenner, uansett om jeg er der eller ikke. 

Anonymkode: 38845...5c9

[Nuith]

Jeg pleier å le litt og si "oi nå ble hun nok litt sjenert" og hvis den andre personen insisterer på å spørre spørmål så gjentar jeg dem på en ja/nei måte så barnet bare kan nikke (mindre skummelt enn å svare).

Feks. Nabodama sier: "hva fikk du til jul?" Så kan jeg si "du fikk en kjempestor bamse, ikke sant" - barnet nikker - "og en leketraktor?" - nytt nikk - "og litt klær, men det var ikke så morsomt?" - barnet rister på hodet. Når samtalen er såpass igang så pleier barnet å tø opp og begynne å smile og snakke.

[AnonymBruker]

Hjelper litt på vei, så pleier de å skravle selv etter en stund. To av de er jo aldri stille, de babler i vei til alle. 🤐

En må dras i gang. 

Anonymkode: e169d...3ce

[AnonymBruker]

Takk for gode svar 😊 jeg har følt skikkelig på det, om det er uhøflig overfor den andre personen om jeg hjelper barnet mitt litt på vei, men samtidig er det jo ikke det som er det viktigste. Er det en barnehageansatt forstår jo hun/han såpass hvordan barn er.. Er det en fremmed, så må jo den fremmede respektere at barnet ikke vil snakke med dem. Da sier jeg bare at hun ikke følte for å prate noe særlig i dag 😅 

Jeg har faktisk snakket med barnet mitt om det, at det er hyggelig å svare tilbake når andre spør henne om noe, men jeg fikk en oppvekker da hun sa "men jeg kjenner ikke de". Etter det har jeg liksom ikke hjulpet henne på vei noe særlig, med mindre jeg selv har pratet med vedkommende en stund.. 

Anonymkode: f28ce...447

[AnonymBruker]

Det av barna mine som har lært å snakke, er som regel veldig glad i å snakke med alt og alle, og henne hjelper jeg gjerne litt på vei de få gangene hun ikke svarer. Evt. så sier jeg noe ala  "jeg tror hun er sliten"/"nei, det har hun visst ikke noe lyst til å snakke om nå". Ettåringen kommer kanskje til å få mer utfordringer på området, hun vil ikke en gang se på folk hun ikke kjenner og begynner å gråte hvis de sier hei.

Jeg har snakket med den eldste om at folk liker og blir glade når man svarer tilbake, men unngår å si "nå må du svare da" i situasjonen. Jeg var ganske sjenert som barn selv, og husker at jeg syntes det var ordentlig ubehagelig når foreldrene mine gjorde det. Barnet til ei venninne som er veldig sjenert, men gjerne vil snakke med meg, bruker noen ganger å hviske svaret i øret til moren, som sier det høyt til meg (hun tør opp og snakker selv etter hvert). Jeg tenker det er voksnes ansvar å respektere og håndtere at ikke barn alltid vil/tør/kan svare når vi snakker  

Anonymkode: 119e0...a0b

[AnonymBruker]

Nå er jeg sikkert preget av at jeg jobber med barn, men å presse barn til å snakke virker virkelig mot sin hensikt. 

Voksne burde være flinkere til å spørre spørsmål som bare krever ja/nikk i starten. 

Hvis mine egne ikke ser komfortable ut så pleier jeg å svare for dem, mens jeg ser på barnet. Sigrid fikk en bamse som hun synes var kjempesøt, ikke sant Sigrid? 

Jeg fikk selv mange kommentarer som barn at jeg var beskjeden og sjenert. Det hjalp ikke! Snakket ikke mer av slike kommentarer 

Anonymkode: a1e23...d0e

[Kenelz]

4 hours ago, AnonymBruker said:

«Vil du fortelle hva du fikk i bursdag?» kan jeg si da. Nå har vi ikke det problemet da hun er jabbsaft, men innimellom vil hun ikke svare. Så svarer jeg kort og godt, kanskje sier jeg «hun fikk en sykkel» og følger opp med «ikke sant, NN?» for å se om hun vil inkludere seg i samtalen da. Prøver å balansere det å utfordre litt, men samtidig ha respekt for at hun kanskje ikke ønsker å fortelle eller snakke.

 

Anonymkode: c4594...bfe

Dette!  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå er jeg sikkert preget av at jeg jobber med barn, men å presse barn til å snakke virker virkelig mot sin hensikt. 

Voksne burde være flinkere til å spørre spørsmål som bare krever ja/nikk i starten. 

Hvis mine egne ikke ser komfortable ut så pleier jeg å svare for dem, mens jeg ser på barnet. Sigrid fikk en bamse som hun synes var kjempesøt, ikke sant Sigrid? 

Jeg fikk selv mange kommentarer som barn at jeg var beskjeden og sjenert. Det hjalp ikke! Snakket ikke mer av slike kommentarer 

Anonymkode: a1e23...d0e

Jeg var selv beskjeden og sjenert, og ser at datteren min også er det, men ikke like mye som det jeg var. Hun trenger likevel litt tid på å bli kjent og varme opp☺️ 

Å gi dem plass til det, synes jeg ofte hjelper. Jeg vil ikke presse henne, for jeg husker selv hvor ubehagelig det var.. 

Anonymkode: f28ce...447

[AnonymBruker]

Da blir det naturlig at mor eller far svarer for barnet. F.eks: I ferien var vi i Kristiansand og i dyreparken og koste oss, var vi ikke Thea? Eller at jeg mor spør spørsmålet opp igjen på en måte, vil du fortelle hvor gammel du er, hvis ikke svarer jeg: nå har du jo blitt stor jente og blitt 6 år f.eks. 

Anonymkode: 1b0ad...85d

[AnonymBruker]

Hender jeg svarer for ham. 
Eller jeg ber ham om å svare hvis han ikke gidder. 
Gutten min har noen sosiale utfordringer, og jeg prøver å lære ham at det er normal folkeskikk å svare voksne folk. 
Blir kanskje noe annet hvis det er snakk om et beskjedent barn. Det er ikke greia her. 

Anonymkode: 60ee0...ca4

[AnonymBruker]

Lærer dem å svare, selvsagt.

Anonymkode: dedfc...07c

[Mnjah]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg synes det er en uting med voksne som skal drive og stille masse personlige spørsmål til barn, kan de ikke heller snakke om noe eller fortelle noe selv? Hvor bor du, hvor gammel er du, hva fikk du til bursdagen - det er ikke normalt å holde på sånn til folk man ikke kjenner. 

Jeg har lært mine barn å aldri svare på sånne spørsmål fra folk de ikke kjenner, uansett om jeg er der eller ikke. 

Anonymkode: 38845...5c9

Haha, men herregud. Det er jo sånn man small-talker med små kids!  Slapp av.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hender jeg svarer for ham. 
Eller jeg ber ham om å svare hvis han ikke gidder. 
Gutten min har noen sosiale utfordringer, og jeg prøver å lære ham at det er normal folkeskikk å svare voksne folk. 
Blir kanskje noe annet hvis det er snakk om et beskjedent barn. Det er ikke greia her. 

Anonymkode: 60ee0...ca4

Tenker det blir annerledes, man ser jo an situasjonen. Det er jo enkelte voksne datteren min kjenner godt og ignorerer spørsmål, da blander jeg meg inn 😂 

 

Anonymkode: f28ce...447

[AnonymBruker]

Husker mamma tvang meg til å svare folk selv om jeg var sjenert. Og hun tvang meg til å svare ja på spørsmål hun viste jeg ville svart nei på,foreksempel om det var spørsmål om det var noe jeg likte som jeg ikke likte.  Tvang meg til å ta imot klemmer også selv om jeg slett ikke følte for det. Hun respekterte ikke grensene mine. Jeg syns foreldre bør respektere barns grenser.

Anonymkode: 30328...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg synes det er en uting med voksne som skal drive og stille masse personlige spørsmål til barn, kan de ikke heller snakke om noe eller fortelle noe selv? Hvor bor du, hvor gammel er du, hva fikk du til bursdagen - det er ikke normalt å holde på sånn til folk man ikke kjenner. 

Jeg har lært mine barn å aldri svare på sånne spørsmål fra folk de ikke kjenner, uansett om jeg er der eller ikke. 

Anonymkode: 38845...5c9

Det her synes jeg var veldig merkelig. Lært de å ikke svare... hehe, er det mulig

Anonymkode: b175d...609

[AnonymBruker]

Mnjah skrev (3 timer siden):

Haha, men herregud. Det er jo sånn man small-talker med små kids!  Slapp av.

Kanskje om man ikke evner å rett og slett prate med folk. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det her synes jeg var veldig merkelig. Lært de å ikke svare... hehe, er det mulig

Anonymkode: b175d...609

Hvorfor skal de svare på masse personlige spørsmål fra tilfeldige folk, egentlig? 

Anonymkode: 38845...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kanskje om man ikke evner å rett og slett prate med folk. 

Hvorfor skal de svare på masse personlige spørsmål fra tilfeldige folk, egentlig? 

Anonymkode: 38845...5c9

Men hallo, barnehageansatte og naboer er da virkelig ikke tilfeldige folk.

Anonymkode: 3a3ac...163

[Mnjah]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kanskje om man ikke evner å rett og slett prate med folk. 

Hvorfor skal de svare på masse personlige spørsmål fra tilfeldige folk, egentlig? 

Anonymkode: 38845...5c9

"personlige spørsmål". Folk spør om det de lettest ved at barn kan svare på: hva heter du og hvor gammel er du da? 

Hva slags spørsmål er det du er komfortabel med da? "Ja, hva liker du å gjøre i helgene da?" "Så fint vær det er i dag", altså slapp av.