Gravid, samboer er totalt uengasjert.

[AnonymBruker]

Jeg er gravid, det var ett stort ønske både for meg og min samboer å få barn. 

Jeg er 23, han er 28. Vi har ikke vært sammen så lenge. Han har alltid vært snill og omtenksom, veldig kosete osv. Litt mer kosete osv enn hva jeg er.
 

Etter at jeg ble gravid så virker han plutselig totalt uinteressert i både meg og graviditeten. Virker som at han ikke ønsker å være i nærheten av meg. Jeg har tatt det opp med han, han sier at han er sliten pga jobb og vond rygg. Jeg har vanskelig med å forstå at man kan bli helt uinteressert pga at man er sliten. Jeg er også sliten til tider, men er ikke uinteressert i han fordi. Forsåvidt så svartmaler jeg ikke forholdet av den grunn, da det kan være mange grunner til at han er sånn. Men jeg kjenner han rett å slett ikke igjen lengre. 

 Vi krangler også mye om småting. Føler han aldri kan møte meg på midten hvis vi er uenige. Hvis jeg sier jeg ikke liker noe middag han foreslår, så lager han det uansett å forventer at jeg skal spise det. (Må si at vi bytter på å lage middag. Med det sagt så gjør jeg alt av husarbeid). Han legger seg alltid borti mine planer, å prøver alltid å planlegge for meg. Noe jeg synes er fryktelig irriterende, siden jeg fint kan planlegge hva JEG skal gjøre- selv. Da snakker jeg om ting som ikke påvirker eller han er en del av. Om jeg skal dra å kjøpe noe jeg trenger før eller etter jobb f.eks.

 

Jeg er 100% inneforstått med at jeg helt sikkert er hormonell siden jeg er gravid. Men alle problemer oppsto når vi flyttet sammen (rett før jeg ble gravid). 

 

Jeg ser for meg rollen som alenemor.. å flytte fra hverandre. Men føler man burde prøve å løse problemene i forholdet hvis det er mulig. Gi det en sjangse..

 Vi er veldig forskjellig.. forstår ikke hverandre.

Tanker? Noen som har vært borti noe lignende? Hvordan er det å bo alene å få baby? Har heller ingen familie her, da vi bor på hans hjemplass. 
 

 

Anonymkode: d72a4...6c8

[AnonymBruker]

Må bare tilføye at han er også helt uinteressert i å handle inn baby utstyr/klær osv. Han prater aldri om graviditeten, hvordan livet blir som foreldre, om han gleder seg osv.. Jeg har prøvd å inkludere han mye, vi begge har graviditetsappen for eksempel. 

Anonymkode: d72a4...6c8

[Gjest Chroma]

Har du tatt dette opp med han? Altså sagt rett ut at han virker fullstendig uengasjert? 
Kanskje han har fått kalde føtter mtp barn/familie osv? 
Ikke lett å si eller vite, det er kun han som vet svaret. 

[AnonymBruker]

Må bare si, det er lurt av deg å finne ut av dette før barnet kommer. For hvis du bor på hans hjemsted nå og dere går fra hverandre, kan det bli vanskelig for deg å flytte nær familie når barnet er født, siden begge må skrive under på adresseendring av barnets eksisterende bostedsadresse. Du står med andre ord ikke fritt til å flytte som du vil med barnet. Du blir så utrolig sårbar med et lite barn, ingen familie i nærheten og en uengasjert far. Sett at du flytter hjem før barnet kommer, så kan han heller flytte etter deg på ditt hjemsted hvis han ønsker å være i nærheten? 
 

Hvis problemene oppstod før dere flyttet sammen, er ikke det gode nyheter. Spesielt siden dere har vært sammen kort tid i tillegg.

Anonymkode: f9369...ec5

[AnonymBruker]

Samme alder som deg, men en bittelitt eldre kar. 

Han var like uinteressert i selve graviditeten og det innrømmet han. Grunnen var fordi han var redd for å bli glad i babyen i magen og at det kunne skje noe gale. 

Babyen ble født friskt og han er nå langt mer opptatt av babyen vår enn meg. 😉 Vi har det altså veldig godt. Det som er veldig viktig er kommunikasjon og tillit. Sett dere ned og kommuniser! Fortell han konkret hva du mener og føler. 

Anonymkode: 32c7e...38f

[AnonymBruker]

Jeg synes hele greien høres litt spesiell ut. Hvor langt er du på vei? Hvor lenge har dere vært sammen siden du skriver dere ikke har vært sammen lenge? Hvis du merket at det begynte å komme gnisninger mellom dere da dere flyttet sammen, reflekterte du rundt dette før dere prøvde å bli gravid? 

Er selv 24 og gravid. Min mann er dog noe eldre enn din.. Vi har vært sammen en stund og har forsøkt å bo sammen noen år. Min mann spør iforhold til graviditeten, vi snakker om ting som skjer de neste månedene, hvordan vi skal fortelle familie, hvordan vi ønsker å dele inn permisjonstiden osv.. Han ble kjempeglad når han fikk vite at jeg er gravid, men etter noen timer fikk han full panikk. Innså at livet vårt kommer til å bli helt annerledes osv osv, men tror det er helt vanlig at mannfolk blir mer redd før babyen er der og de elsker den like mye som moren 😊

Anonymkode: b2d94...f25

[AnonymBruker]

Kan høres ut som din mann prøver å manipulere deg. En vanlig kjæreste gir en god F i om du stikker på butikken rett før kontra etter jobb osv. Hvis han prøver å planlegge og bestemme din hverdag for deg, så hadde det blinket varsellamper hos meg! 

Snakk med din mor eller andre i din familie du har god kontakt med. Fortell hvordan du har det og vurder å flytte tilbale til ditt hjemsted før baby kommer 

Anonymkode: b2d94...f25

[AnonymBruker]

Jeg hadde definitivt flyttet til et sted hvor jeg hadde nettverk før babyen kom! 

Anonymkode: eb6b0...662

[Gjest Smeltemann]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er gravid, det var ett stort ønske både for meg og min samboer å få barn. 

Jeg er 23, han er 28. Vi har ikke vært sammen så lenge. Han har alltid vært snill og omtenksom, veldig kosete osv. Litt mer kosete osv enn hva jeg er.
 

Etter at jeg ble gravid så virker han plutselig totalt uinteressert i både meg og graviditeten. Virker som at han ikke ønsker å være i nærheten av meg. Jeg har tatt det opp med han, han sier at han er sliten pga jobb og vond rygg. Jeg har vanskelig med å forstå at man kan bli helt uinteressert pga at man er sliten. Jeg er også sliten til tider, men er ikke uinteressert i han fordi. Forsåvidt så svartmaler jeg ikke forholdet av den grunn, da det kan være mange grunner til at han er sånn. Men jeg kjenner han rett å slett ikke igjen lengre. 

 Vi krangler også mye om småting. Føler han aldri kan møte meg på midten hvis vi er uenige. Hvis jeg sier jeg ikke liker noe middag han foreslår, så lager han det uansett å forventer at jeg skal spise det. (Må si at vi bytter på å lage middag. Med det sagt så gjør jeg alt av husarbeid). Han legger seg alltid borti mine planer, å prøver alltid å planlegge for meg. Noe jeg synes er fryktelig irriterende, siden jeg fint kan planlegge hva JEG skal gjøre- selv. Da snakker jeg om ting som ikke påvirker eller han er en del av. Om jeg skal dra å kjøpe noe jeg trenger før eller etter jobb f.eks.

 

Jeg er 100% inneforstått med at jeg helt sikkert er hormonell siden jeg er gravid. Men alle problemer oppsto når vi flyttet sammen (rett før jeg ble gravid). 

 

Jeg ser for meg rollen som alenemor.. å flytte fra hverandre. Men føler man burde prøve å løse problemene i forholdet hvis det er mulig. Gi det en sjangse..

 Vi er veldig forskjellig.. forstår ikke hverandre.

Tanker? Noen som har vært borti noe lignende? Hvordan er det å bo alene å få baby? Har heller ingen familie her, da vi bor på hans hjemplass. 
 

 

Anonymkode: d72a4...6c8

Var han  øvrig og snakket om graviditeten rett etter du ble gravid da?

Kanskje du snakker om graviditeten veldig mye? At han blir mett av å snakke om den. Dere damer er veldig til og snakke o det som omhandler dere. Prøv å hør hvordan han har det også. 

[AnonymBruker]

Hvir langt er du på vei? Jeg tror det er ganske normalt at mannfolka ikke klarer helt å forholde seg til graviditeten til å begynne med. Det er vi som kjenner symptomene, merker at kroppen endrer seg og som får alt av hormoner, mens til menn så er det mye mer abstrakt. Min samboer har aldri vært slik du beskriver, men jeg merker at han er blitt mer og mer engasjert utover graviditeten. Han ble veldig mye mer engasjert da han fikk være med på ultralyd i uke 25, for da fikk han se babyen. Hvis det er dette som er årsaken til at din samboer er litt distansert, så ville jeg vurdert å dra på privat ultralyd så han får være med. Jeg kjøper ikke "sliten og vondt i ryggen", men det trenger heller ikke å være noe alvorlig. Kanskje han sliter litt med vanskelige følelser rundt graviditeten. Enkelte menn kan også oppleve en slags depresjon fordi de plutselig innser at det ikke er noen vei tilbake, men jeg tror de fleste kommer på andre tanker etter en stund, og spesielt når babyen er her. Men det er kjipt for alle parter mens det står på.

Med det sagt så var jeg også overbevist om at min samboer skulle forlate meg noen dager i starten av svangerskapet. Det var bare hormoner fra min side, og hadde ingen rot i virkeligheten! Det løste seg med litt kommunikasjon. 

Snakk med ham for å prøve å nøste opp. Ta det opp uten å krangle. Si hva du føler uten å anklage ham for å være uinteressert. Det er jo din følelse, og det er ikke sikkert det er slik du tror. Finn ut hva han føler så dere kan se om dere finner en løsning på problemet. 

Anonymkode: b44c7...a8f

[AnonymBruker]

Det at han ikke er så engasjert i graviditeten ville jeg tatt helt med ro. Synes det er mye mer alarmerende at han forsøker kontrollere hvordan du legger opp dagen og den type ting. Og det å lage mat han vet du ikke liker er jo bare kjempesært. 

Anonymkode: 2fdac...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan høres ut som din mann prøver å manipulere deg. En vanlig kjæreste gir en god F i om du stikker på butikken rett før kontra etter jobb osv. Hvis han prøver å planlegge og bestemme din hverdag for deg, så hadde det blinket varsellamper hos meg! 

Snakk med din mor eller andre i din familie du har god kontakt med. Fortell hvordan du har det og vurder å flytte tilbale til ditt hjemsted før baby kommer 

Anonymkode: b2d94...f25

Mannen min er riktignok ikke som ts sin på andre måter, men han er som mange menn veldig opptatt av løsninger. Hvis jeg hadde sagt "hm, lurer på om det er best at jeg drar innom Nille før eller etter jobb?" så er det helt utenkelig for han å ikke svare et konkret forslag med begrunnelse.

Han prøver ikke å manipulere meg, men som mange menn er hans måte å drøfte ting på å komme med forslag på løsninger direkte, og oppdatere de etterhvert som jeg gir mer informasjon . Jeg, som mange kvinner, drøfter mer problemfokusert, mange misforstår dette som syting, men det handler mer om at jeg tenker man må vite eksakt hva problemet er for å kunne foreslå nyttige løsninger.

Jeg ble også provosert av dette før jeg skjønte forskjellen i måten vi tenker på, for jeg følte også at han prøvde å overstyre meg, heller enn å bare hjelpe meg til å bestemme meg.

 

Anonymkode: d682a...613