Barn nr 2, 10 år etter nr 1

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på snart 10 år. Jeg hadde fødselsdepresjon og syns begynnelsen var tøff, men det gikk gradvis bedre. Jeg hadde en traumatisk fødsel og hadde egentlig forsonet meg med at jeg ikke kom til å få flere barn.

Nå som barnet mitt begynner å bli så stort så har tanken om en til begynt å komme snikende. Grunnen er todelt. Det ene er for at barnet mitt ikke skal være enebarn og det andre er at jeg nok kunne tenke meg å utvide flokken vår.

Jeg får ikke helt bestemt meg. Jeg digger barnet mitt og det er det beste som finnes. Den alderen som er nå er herlig. Barnet er fortsatt kosete med de fine stundene det innebærer, men ordner også mye selv. Jeg liker selvstendigheten som barnet nå har fått. Jeg tenker på om jeg orker en småbarnsperiode igjen? All bleieskift, all badingen, barn som henger i puppen hele tiden, en toåring som må passes konstant på, treårstrassen, hverdagsstresset,osv. Samtidig er det aspekter med småbarnsperioden jeg virkelig savner, som baby som sovner på fanget, smil, pludring, herlig barnelatter, ekstase over den minste ting, den totale hengivenheten da de er små (med større barn blir man jo også teitere og teitere i tillegg til å fortsatt være stas)

Jeg liker muligheten jeg nå har til å være bare meg, også i huset og barnet gjør noe annet, samtidig er dette noen jeg kan gjøre om nye 7-9 år. Andre tanker er at jeg er redd for å ikke bli like glad i en eventuell nr 2. Vil nr 1 føler seg tilsidesatt?

Er det noen som har erfaring rundt dette og kan dele sine tanker om det? Er det lettere med nr2 når det blir så stort aldersspenn? Får man noe gratis hjelp at barn nr noen ganger. Mener selvsagt ikke at valget baseres på hjelp av barn nr 1, bare så det ikke blir misforståelser. 

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

Jeg har veldig kort mellomrom mellom mine. Dette var ett bevisst valg da jeg selv har den aldersforskjellen du snakker om mellom meg og mine søsken. Jeg følte og føler meg fremdeles som et enebarn da aldersforskjellen var så stor. Det har alltid vært ett stort savn for meg. 

Anonymkode: fc648...d34

[AnonymBruker]

Har 9 år mellom barna. Ble rett og slett ikke gravid før....

Anonymkode: 919c6...260

[AnonymBruker]

Jeg har stort spenn mellom første og siste . Det er jo mye oppfølging når de er små og kan hende at første barnet føler seg  tilsidesatt , at det blir mye fokus på den minste . Eller at det det er bare fryd med en liten søsken. Mitt siste barn er nå kommet i skolealder mens eldste har flyttet ut for å gå på skole. Det er verst for minste nå som savner den eldste. Nå kunne jeg aldri tenkt meg å starte på igjen mest  fordi jeg har blitt eldre . 

Anonymkode: 0ce64...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har veldig kort mellomrom mellom mine. Dette var ett bevisst valg da jeg selv har den aldersforskjellen du snakker om mellom meg og mine søsken. Jeg følte og føler meg fremdeles som et enebarn da aldersforskjellen var så stor. Det har alltid vært ett stort savn for meg. 

Anonymkode: fc648...d34

Så trist at du har den opplevelsen. For meg og min søster er det helt motsatt! Det er 11 år mellom oss, og jeg har elsket den jenten siden hun ble født. Å få passe henne som baby, hente i barnehage, hjelpe med lekser. Jeg elsket det, og var en veldig tilstedeværende storesøster. Nå er jeg 35 år og har en flott lillesøster, som er en fantastisk tante. Vi bor i samme nabolag og har et nært og godt forhold. Gleder meg til hun gifter seg (har en fantastisk samboer) og får barn. 

Kjør på, ts. 

Anonymkode: 1ae6d...27b

[stan]

Har 11 år mellom mine. De eksisterer på en måte i hver sin verden. Det fører til lite konflikter, men også lite felles. Det er egentlig bare familien som er felles. 

For min del har det vært veldig fint å få et barn til. Livet og dagene fylles ihvertfall opp. 

[AnonymBruker]

Jeg har 14  år mellom mine. De har og har alltid hatt et varmt og nært forhold. 

Anonymkode: a8553...5a2

[AnonymBruker]

Jeg har termin om to uker for nr to, og tiåringen min er så lykkelig over å endelig skulle få et søsken🤩 

Jeg tenkte litt som deg, at det er så mye friere  og lettere å ha en tiåring, men ønsket mitt om flere barn er så sterkt at jeg ikke kunne la vær. Tror tiåringen kommer til å ha så mye glede ac søskenet sitt, og også være litt til hjelp😊

Anonymkode: 84fc2...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 17.32):

Jeg har veldig kort mellomrom mellom mine. Dette var ett bevisst valg da jeg selv har den aldersforskjellen du snakker om mellom meg og mine søsken. Jeg følte og føler meg fremdeles som et enebarn da aldersforskjellen var så stor. Det har alltid vært ett stort savn for meg. 

Anonymkode: fc648...d34

Hvor mange år er det mellom dere? Er det pga aldersforskjell eller fordi dere redd og slett er ulike? Det er ikke stor aldersforskjell på meg og mitt søsken, men vi har ikke stort til felles likevel og møtes sjelden. Men det er ikke noe uvennskap. 

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 17.34):

Har 9 år mellom barna. Ble rett og slett ikke gravid før....

Anonymkode: 919c6...260

❤

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 17.35):

Jeg har stort spenn mellom første og siste . Det er jo mye oppfølging når de er små og kan hende at første barnet føler seg  tilsidesatt , at det blir mye fokus på den minste . Eller at det det er bare fryd med en liten søsken. Mitt siste barn er nå kommet i skolealder mens eldste har flyttet ut for å gå på skole. Det er verst for minste nå som savner den eldste. Nå kunne jeg aldri tenkt meg å starte på igjen mest  fordi jeg har blitt eldre . 

Anonymkode: 0ce64...ce8

Takk for svar.

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 17.43):

Så trist at du har den opplevelsen. For meg og min søster er det helt motsatt! Det er 11 år mellom oss, og jeg har elsket den jenten siden hun ble født. Å få passe henne som baby, hente i barnehage, hjelpe med lekser. Jeg elsket det, og var en veldig tilstedeværende storesøster. Nå er jeg 35 år og har en flott lillesøster, som er en fantastisk tante. Vi bor i samme nabolag og har et nært og godt forhold. Gleder meg til hun gifter seg (har en fantastisk samboer) og får barn. 

Kjør på, ts. 

Anonymkode: 1ae6d...27b

Om det kommer en til så håper jeg det er slikt forhold de skal få.

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

stan skrev (På 3.3.2021 den 17.51):

Har 11 år mellom mine. De eksisterer på en måte i hver sin verden. Det fører til lite konflikter, men også lite felles. Det er egentlig bare familien som er felles. 

For min del har det vært veldig fint å få et barn til. Livet og dagene fylles ihvertfall opp. 

Så de har ingen gleder av hverandre?

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 19.40):

Jeg har 14  år mellom mine. De har og har alltid hatt et varmt og nært forhold. 

Anonymkode: a8553...5a2

Takk for svar! Koselig å lese.

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 19.54):

Jeg har termin om to uker for nr to, og tiåringen min er så lykkelig over å endelig skulle få et søsken🤩 

Jeg tenkte litt som deg, at det er så mye friere  og lettere å ha en tiåring, men ønsket mitt om flere barn er så sterkt at jeg ikke kunne la vær. Tror tiåringen kommer til å ha så mye glede ac søskenet sitt, og også være litt til hjelp😊

Anonymkode: 84fc2...983

Hvordan tenker du nå? Er du klar for babytid og småbarnsperiode med mye mindre egentid igjen? Håper tilværelsen deres blir flott! Kom gjerne med tilbakemelding på hvordan det blir å starte på nytt 😊

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

8 år mellom meg og mitt søsken, og vi er som to enebarn, spesielt siden jeg flyttet hjemmefra da jeg begynte på vgs, så vi har ikke så mange år i samme hus. Jeg syntes det var unødvendig å få søsken, siden jeg hadde en etablert identitet som enebarn, og hadde tilløp til sjalusi, men foreldrene mine håndterte det godt, selv om det sikkert var en krevende periode.Så ikke ta det for gitt at de vil bli nære og få et søskenforhold. 

Den eneste fordelen jeg ser med stor aldersforskjell er at vi ikke hadde noe av den rivaliseringen som jeg ser hos de som er tette.

Anonymkode: 3d897...746

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

8 år mellom meg og mitt søsken, og vi er som to enebarn, spesielt siden jeg flyttet hjemmefra da jeg begynte på vgs, så vi har ikke så mange år i samme hus. Jeg syntes det var unødvendig å få søsken, siden jeg hadde en etablert identitet som enebarn, og hadde tilløp til sjalusi, men foreldrene mine håndterte det godt, selv om det sikkert var en krevende periode.Så ikke ta det for gitt at de vil bli nære og få et søskenforhold. 

Den eneste fordelen jeg ser med stor aldersforskjell er at vi ikke hadde noe av den rivaliseringen som jeg ser hos de som er tette.

Anonymkode: 3d897...746

 

Men når dine foreldre blir gamle og når de går bort kan det godt være du opplever verdien i å ha et søsken. Kjenner selv tre ulike enebarn som sier at savnet etter søsken først kom da, de hadde ikke noe avlastning og når foreldrene er borte så er det ingen andre igjen som kjenner hvordan livet var innenfor veggene og har minner å dele. 

Anonymkode: ae125...13a

[AnonymBruker]

Er ca den forskjellen på meg og mine søsken. Jeg har alltid følt meg som et alenebarn, og selv om vi er voksne nå så er jeg fremdeles tydelig lillesøster. Vi har mye glede av hverandre selvfølgelig, men vi alle lever hvert vårt liv og hadde ikke sånn veldig mye med hverandre å gjøre i oppveksten, så veldig mye kontakt har vi ikke.

Anonymkode: c07b3...5fd

[AnonymBruker]

Det er 10 år mellom meg og lillesøsteren min og 17 år mellom lillesøsteren min og storesøsteren min. 
Som barn var vi som tre enebarn. Å bli storesøster i en alder av 10 var ikke ønsket av meg. Jeg brydde meg om søsteren min, men vi hadde jo ingenting til felles. Men, som voksne har vi alle tre er veldig godt forhold. 

Anonymkode: eb928...f08

[stan]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

å de har ingen gleder av hverandre?

Joda, det har de. Begge liker å ha søsken, men i det daglige er det lite felles. Men de har etterhvert litt like interesser, dataspill og korps. Kanskje det blir mer felles etterhvert? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2021 den 0.18):

8 år mellom meg og mitt søsken, og vi er som to enebarn, spesielt siden jeg flyttet hjemmefra da jeg begynte på vgs, så vi har ikke så mange år i samme hus. Jeg syntes det var unødvendig å få søsken, siden jeg hadde en etablert identitet som enebarn, og hadde tilløp til sjalusi, men foreldrene mine håndterte det godt, selv om det sikkert var en krevende periode.Så ikke ta det for gitt at de vil bli nære og få et søskenforhold. 

Den eneste fordelen jeg ser med stor aldersforskjell er at vi ikke hadde noe av den rivaliseringen som jeg ser hos de som er tette.

Anonymkode: 3d897...746

Barnet her ønsker seg søsken, men det er jo ikke sikkert det betyr at det vil like det hvis det kommer baby uansett. Tenker du fortsatt det var unødvendig?

AnonymBruker skrev (På 5.3.2021 den 0.25):

 

Men når dine foreldre blir gamle og når de går bort kan det godt være du opplever verdien i å ha et søsken. Kjenner selv tre ulike enebarn som sier at savnet etter søsken først kom da, de hadde ikke noe avlastning og når foreldrene er borte så er det ingen andre igjen som kjenner hvordan livet var innenfor veggene og har minner å dele. 

Anonymkode: ae125...13a

Dette er også litt av grunnen til at jeg tenker et barn til. Veldig tydelig nå med korona restriksjoner at det er ensomt når man ikke kan ha familie rundt seg.

AnonymBruker skrev (På 5.3.2021 den 0.52):

Er ca den forskjellen på meg og mine søsken. Jeg har alltid følt meg som et alenebarn, og selv om vi er voksne nå så er jeg fremdeles tydelig lillesøster. Vi har mye glede av hverandre selvfølgelig, men vi alle lever hvert vårt liv og hadde ikke sånn veldig mye med hverandre å gjøre i oppveksten, så veldig mye kontakt har vi ikke.

Anonymkode: c07b3...5fd

Jeg og mitt søsken, som forøvrig er ganske tette, har ikke så mye med hverandre i hverdagen, rett og slett fordi det (normalt) et fylt opp med hverdag. Men vi vet likevel at vi er der for hverandre.

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2021 den 1.00):

Det er 10 år mellom meg og lillesøsteren min og 17 år mellom lillesøsteren min og storesøsteren min. 
Som barn var vi som tre enebarn. Å bli storesøster i en alder av 10 var ikke ønsket av meg. Jeg brydde meg om søsteren min, men vi hadde jo ingenting til felles. Men, som voksne har vi alle tre er veldig godt forhold. 

Anonymkode: eb928...f08

Følte du deg tilsidesatt da du fikk småsøsken?

stan skrev (14 timer siden):

Joda, det har de. Begge liker å ha søsken, men i det daglige er det lite felles. Men de har etterhvert litt like interesser, dataspill og korps. Kanskje det blir mer felles etterhvert? 

Ja, det kan jo være det bli mer felles. For min del er det også det å vite at jeg har et søsken jeg alltid vet er der.

Anonymkode: e816a...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2021 den 23.57):

Hvor mange år er det mellom dere? Er det pga aldersforskjell eller fordi dere redd og slett er ulike? Det er ikke stor aldersforskjell på meg og mitt søsken, men vi har ikke stort til felles likevel og møtes sjelden. Men det er ikke noe uvennskap. 

Anonymkode: e816a...bc1

10-18. Har flere stykker i det tidsrommet. Jeg tror aldersforskjellen er det utgjørende da vi alltid har vært forskjellig steder i livet og derfor ikke har så mye til felles..

Anonymkode: fc648...d34