Å leve med en med depresjon

[AnonymBruker]

Hei

Skal gjøre spørsmålet/bakgrunnsinfo kort og konsist, og håper noen her har vært i samme båt før og kan bistå litt..

 

Jeg og sambo har vært sammen i 10 år, eier hus og hund sammen, men ingen barn. Vi er begge nettopp fylt 30, og jeg begynner å kjenne så smått på behovet for å ihvertfall prøve å planlegge fremtiden ift. barn i litt større grad enn før.

Problemet er at han har slitt med utbrenthet i jobb, depresjoner og generell utmattelse nå de siste 5 årene, og jeg har prøvd å "holde ut" (ikke misforstå her). Jeg er energisk og elsker å være sosial, aktiv og får veldig mye glede av at de rundt med er glad. Det er bare slik jeg er. Det har vært tungt for meg å måtte "bære" hele forholdet her, og i tillegg bevart meg selv i det hele, og jeg kjenner at jeg nå begynner å gå tom for krutt selv. Jeg frykter at jeg mister meg selv og den jeg er om jeg går oppe i dette forholdet mye lenger, men det siste jeg ønsker er å såre min samboer.. Men jeg ser at jeg blir en dårligere person av å ikke ha det bra selv, og det gagner verken meg, han eller oss. 

Jeg kjenner veldig på at det hadde vært godt med en pustepause, for oss begge. Hadde jeg hatt egen leilighet, hadde jeg flyttet tilbake dit. Jeg tror han trenger tid for seg selv for å møte seg selv og sine tanker, uten å kjenne på at han "skuffer" meg (jeg sier selvsagt aldri noe slik til han, men han er oppegående og skjønner det nok helt sikkert) - og jeg trenger tid for å finne ut hva det er jeg faktisk vil med MITT liv. De siste årene har gått med på å sitte på gjerdet og vente på han, når jeg ser tilbake på det - og det kjennes virkelig ut som at jeg har fått en tidlig midtlivskrise her jeg sitter.. 

 

Hva gjør pårørende til de med langvarig depresjon? Hvordan beskytter dere egen helse for å kunne fungere godt i samholdet? 

Må jeg selge meg ut av eiendommen vår for å kjøpe meg leilighet, eller leier man? Jeg ser ingen hjelp i å flytte til noen andre/foreldre. Ønsker bare å komme meg ovenpå selv nå, og bygge meg selv opp på nytt. Er ekstremt glad i han, og jeg hadde aldri investert 10 år av livet mitt på han om jeg ikke hadde troen på oss. Hadde det vært enkelt å gått fra han og det vi har sammen, hadde jeg nok gjort det allerede. Skjønner at dette kanskje høres tullete ut, men jeg er nok mer sliten enn jeg selv er klar over, merker jeg..

Anonymkode: 33ce8...068

[AnonymBruker]

Jeg har det AKKURAT på samme måte, men vi har barn i tillegg. Føler jeg har gitt opp og bare blir i forholdet for å slippe delt omsorg for selv om mannen min er snill så går han helst ikke ut av huset. (Pga depresjon). Og hvordan vil barna få det den uka de er med pappa’n sin da? Jeg er den som må sette igang det meste og jeg er nå helt utslitt. Møtte veggen for noen mnd siden og ble sykmeldt men han våknet ikke da heller. Han går på antidepressiva men det hjelper ikke for han tar ikke tak i seg selv. Jeg har vært hos legen for å høre hva jeg kan gjøre men hun hadde ingen løsning, evt støttegruppe for meg. Jeg fantaserer også om egen leilighet. Jeg truet med det men det hjelper ikke.. han orker ikke ta tak i seg selv.. det virker som om han trives i sin mistrivsel. What to do? 

Anonymkode: d9206...888

[AnonymBruker]

Vi har barn, og jeg måtte bare gå. Jeg ble psykisk dårlig av å være sammen med ham, og å ha 100 % ansvar for et barn, holde hus og hjem i orden, jobbe fulltid og samtidig være pårørende til en som ikke fungerte, det gikk bare ikke. 

Det går ikke at en av dere leier en leilighet da? Så du får en pause? Det tror jeg hadde hjulpet oss, men mannen var ikke villig. Så da ble det heller permanent slutt. 

Anonymkode: 41d8f...d3b

[petra_____]

Jeg har det akkurat på samme måte, og det tærer virkelig på. Jeg føler noen ganger at livet mitt bare renner ut i sanden. Kjæresten min har vært så langt nede så lenge, og lukket seg så inn i seg selv at det er vanskelig å få ordentlig kontakt. All kommunikasjon er veldig "enkel", og jeg føler begynner å føle meg helt død på innsiden. Men en gang jeg har en god samtale med noen andre, innser jeg hvor vissent livet mitt hjemme er, og hvordan jeg kunne hatt det om jeg f.eks var sammen med noen andre, eller om jeg bare var singel og brukte mer tid med venner. Jeg tror savnet mitt etter et annet liv noen ganger skinner gjennom, og at det er veldig tungt for han. Dette er ingen god følelse, og jeg prøver å holdet motet oppe, og legge disse fantasiene fra meg - jeg vil jo prøve å få dette til å funke igjen, men jeg er redd for det ikke står til å redde etter så lang tid. Jeg er også på din alder, og tanker om et mer etablert liv og kanskje barn gjør presset for at noe skal skje føles veldig sterkt. 

Føler virkelig med deg, og håper det bedrer seg på et vis

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig ❤ Mannen min har slitt med depresjoner til og fra siden han mistet faren sin tidlig i tenårene. Det som har reddet forholdet vårt er at allerede da jeg traff han tidlig i tjueåra, så var han klar over problemene sine, og visste hvordan han skulle søke hjelp. Altså, han har hatt mange bra perioder og et par skikkelig dårlige i de 15 årene vi har vært sammen. Men de gangene det har vært skikkelig ille har han også skjønt selv hvor det bar, kjent igjen symptomer, søkt hjelp, startet på medisiner hvis nødvendig, osv. Alt dette gjør at jeg har sluppet å være psykolog og har kunnet fokusere på å være kjæreste og støtte. Og at jeg vet det varer ikke evig og det blir bedre. Hadde det pågått i fem år hadde jeg også kjent at jeg trengte en pause! Håper du finner ut av det ❤

Anonymkode: f0534...7f8

[AnonymBruker]

Jeg har barn med en som sliter med depresjoner og selv om han er en fantastisk fyr, er det utrolig mye utrygghet rundt det.  Man må hele tiden være på vakt, ta det aller meste selv og belage seg på alenetilværelse ( i vårt tilfelle samtidig som at ingen andre skal merke det.) For min del har det gått utover søvn, helse og økonomi. 
Hadde jeg visst hvordan det var ville jeg aldri våget å få barn med ham.. synd men sant., 

Anonymkode: e5014...e85

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Hei

Skal gjøre spørsmålet/bakgrunnsinfo kort og konsist, og håper noen her har vært i samme båt før og kan bistå litt..

 

Jeg og sambo har vært sammen i 10 år, eier hus og hund sammen, men ingen barn. Vi er begge nettopp fylt 30, og jeg begynner å kjenne så smått på behovet for å ihvertfall prøve å planlegge fremtiden ift. barn i litt større grad enn før.

Problemet er at han har slitt med utbrenthet i jobb, depresjoner og generell utmattelse nå de siste 5 årene, og jeg har prøvd å "holde ut" (ikke misforstå her). Jeg er energisk og elsker å være sosial, aktiv og får veldig mye glede av at de rundt med er glad. Det er bare slik jeg er. Det har vært tungt for meg å måtte "bære" hele forholdet her, og i tillegg bevart meg selv i det hele, og jeg kjenner at jeg nå begynner å gå tom for krutt selv. Jeg frykter at jeg mister meg selv og den jeg er om jeg går oppe i dette forholdet mye lenger, men det siste jeg ønsker er å såre min samboer.. Men jeg ser at jeg blir en dårligere person av å ikke ha det bra selv, og det gagner verken meg, han eller oss. 

Jeg kjenner veldig på at det hadde vært godt med en pustepause, for oss begge. Hadde jeg hatt egen leilighet, hadde jeg flyttet tilbake dit. Jeg tror han trenger tid for seg selv for å møte seg selv og sine tanker, uten å kjenne på at han "skuffer" meg (jeg sier selvsagt aldri noe slik til han, men han er oppegående og skjønner det nok helt sikkert) - og jeg trenger tid for å finne ut hva det er jeg faktisk vil med MITT liv. De siste årene har gått med på å sitte på gjerdet og vente på han, når jeg ser tilbake på det - og det kjennes virkelig ut som at jeg har fått en tidlig midtlivskrise her jeg sitter.. 

 

Hva gjør pårørende til de med langvarig depresjon? Hvordan beskytter dere egen helse for å kunne fungere godt i samholdet? 

Må jeg selge meg ut av eiendommen vår for å kjøpe meg leilighet, eller leier man? Jeg ser ingen hjelp i å flytte til noen andre/foreldre. Ønsker bare å komme meg ovenpå selv nå, og bygge meg selv opp på nytt. Er ekstremt glad i han, og jeg hadde aldri investert 10 år av livet mitt på han om jeg ikke hadde troen på oss. Hadde det vært enkelt å gått fra han og det vi har sammen, hadde jeg nok gjort det allerede. Skjønner at dette kanskje høres tullete ut, men jeg er nok mer sliten enn jeg selv er klar over, merker jeg..

Anonymkode: 33ce8...068

Bare slå opp med han og forlat ham . Han fortjener deg ikke 

Anonymkode: 86ef0...db4

[AnonymBruker]

Jeg var i et sånt forhold. Han hadde hatt depresjon i mange år. Jeg er nå sikker på at han aldri blir frisk, selv om jeg trodde, håpet, år etter år..

Med noen års mellom tok jeg pauser for å komme meg på bena selv. For faktum er at man blir syk av å leve med en mann med kronisk depresjon. Ingen forblir upåvirket av det over tid. Det hjalp en stund, men så mistet jeg meg selv igjen. Merk at jeg i utgangspunktet er psykisk sterk og ikke hadde problemer før jeg møtte denne mannen.

Til slutt ble det så ille at jeg forlot ham. Det er det beste jeg har gjort. Jeg forelsket meg etterhvert i en ny mann. Han er fantastisk! Alle problemene jeg hadde er borte. Jeg og kjæresten er et team. Jeg er ikke alene om alt lenger. Sosiale begivenheter er fulle av lyst, ikke angst og kvaler, som det var med eksen. Det er et nytt, lyst liv.

Du kan ikke redde en mann fra ham selv. Kom deg vekk så fort du kan. Det blir vondt en stund, men over tid får du livet tilbake. Ikke ruiner deg for en annen. Årene går og kommer ikke tilbake. Tro meg, det er ikke verdt det!

Anonymkode: 6dd18...3f7

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann som slet psykisk, bl.a med angst og depresjon. Vi fikk et barn sammen, veldig tidlig i forholdet og før jeg skjønte hvor alvorlig syk han var. Det er det tøffeste og tyngste jeg har stått i.. og svært belastende for barnet vårt, for ikke å snakke om særkullsbarnet han hadde fra tidligere. Han ønsket seg «familielivet», men med de utfordringene han hadde skulle han ha valgt seg et enklere liv og helst uten samboer og barn for det ble rett og slett for mye. Han fikk allverdens av behandling, mesteparten lenge før han ble kjent med meg (men var ikke ærlig om dette til meg), men maktet ikke/ville ikke ta tak for å kunne bli bedre. 
Mørket tok han fullt og helt for drøye 2 år siden, helvete han laget da jeg til slutt måtte gå fra han var så ille både for barnet og meg at det var og er en lettelse at han valgte som han gjorde. Men, det er jo bare trist.

Jeg angrer overhodet ikke på barnet vi fikk, elsker det over alt annet, men hadde løpt om jeg nå hadde møtt en ny mann som slet psykisk. 
Du har også bare ett liv og du har allerede brukt 10 av årene med denne mannen. Du skylder deg selv å ta tak i situasjonen, kom deg ut, bli «deg selv igjen» og etterhvert møter du nok en annen. Livet kommer riktignok ikke med noen garantier, men en må kunne forvente at den som er syk gjør alt en kan for å bli bedre - evt må en la den andre få «slippe». Les gjerne om medavhengighet, en tilpasser seg den andre og sånn sett blir en også en del av problemet ved at en forsøker å være grei og snill.

Kanskje er det at du flytter det som skal til for at han faktisk tar grep om egen sykdom, ikke for det - men jeg vil ikke anbefale deg i så fall å prøve igjen.

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 5a987...77c