Å gå tilbake i jobb etter lengre sykemelding (psykisk knekk)

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med mye angst og depressive tendenser så lenge jeg kan huske, men har til dels alltid klart å holde det nogenlunde i sjakk i den grad at jeg har klart å ta utdannelse og stå i diverse jobber. Baksiden har vært at min måte å holde meg selv i sjakk på har vært utstrakt selvmedisinering i form av alkoholisme, rus og andre former for selvskading. Dette har jeg vært veldig flink til å skjule for omverdenen, og har hatt gode jobber der jeg har prestert godt og jevnt.

 

Det siste året tok dette en vending. Jeg fikk en ny kollega på avdelingen min som bestemte seg for å gå etter meg fra dag én sammen med en annen kollega. Etter et år med trakassering og sabotering av alt jeg jobbet med, og uten mulighet til å stoppe det eller "ta igjen" (tro meg, jeg forsøkte å kontakte ledelse, fagforening, alt mulig, men ingen klarte å ta tak i det), knakk jeg til slutt. Det ble rett og slett for mange ting over for lang tid til at jeg lenger klarte å holde meg flytende, som jeg alltid har klart (om enn såvidt) før.

Nå har jeg vært sykemeldt i flere måneder, grunnet en fullstendig psykisk knekk. Det er vel en blanding av utbrenthet, depresjon og panikkangstlidelse. Jeg går i behandling hos psykolog, og det føles som om det hjelper litt på å sortere tankekaoset, men jeg sliter med ukontrollerte skjelvinger og symptomer på panikkangst daglig (hjerteklapp, skjelvinger, pusteproblemer), jeg gråter også ukontrollert flere ganger daglig enda og er redd for å gå ut. Jeg tenker mye på å ta livet mitt, men jeg har ansvar for et lite barn og det er derfor uaktuelt å faktisk foreta seg noe. Jeg klarer å skjule gråtingen osv. for barnet mitt.

 

Legen min har nå gitt sterkt uttrykk for at han ikke lenger ønsker å forlenge sykemeldingen videre fremover, og har i tillegg truet med at NAV kommer til å gå etter meg fordi opprinnelig sykemelding kan spores tilbake en arbeidskonflikt (sannsynligvis utløsende faktor) - noe NAV eksplisitt ikke vil gi sykepenger for (sykemeldingen har gått på min psykiske helsetilstand, for øvrig). 

 

Dette skremmer vettet av meg, da jeg er redd for å knekke fullstendig sammen igjen, noe som var en svært skremmende og vanskelig opplevelse og periode for meg og familien første gangen jeg ble sykemeldt. 

Jeg har full forståelse for prinsippet rundt dette og legens standpunkt, men realiteten for meg innebærer at jeg må tilbake til en arbeidsplass der jeg hele tiden føler meg utrygg fordi min mobberne/trakassererne fremdeles jobber der, og ikke vil være mulig å unngå. Jeg forsøker å søke andre jobber, og har gjort det lenge, men det er vanskelig å få ny jobb både grunnet samfunnssituasjonen, og at jeg er såpass psykisk knekt at det er vanskelig å gjøre en overbevisende og god figur i intervjuer.

 

Har noen erfaring med å gå tilbake i jobben mens man fremdeles er syk? Jeg ser for meg en ganske vond og vanskelig tid foran meg, men sammenbrudd foran kollegaer og i møter og dårlig evne til å konsentrere meg og jobbe og fungere generelt. Jeg er redd dette bare vil eskalere alle vonde følelser og angst og sende meg ned i enda dypere depresjon. 

Jeg er som sagt ikke negativ til å prøve å jobbe igjen i seg selv, men å gå tilbake til stedet som tippet meg over stupet igjen føles veldig utrygt. Og jeg er redd hvordan livet blir på hjemmebane igjen dersom jeg utsettes for samme påkjenninger igjen.

Psykologen min støtter meg for øvrig, men etter hva jegh ar forstått er NAV ekstra hissige på å "ta folk", og når fastlegen min heller ikke vil gi full støtte, antar jeg at situasjonen blir ganske låst for min del. Jeg har vurdert å bare si opp, men det vil sende meg ut i alvorlige økonomiske problemer, og med ansvar for barn og alt så føler jeg ikke at dette er en reell mulighet.

 

Dette ble kanskje litt rotete, men jeg sliter med å tenke klart - eller tenke i det hele tatt for tiden. Setter pris på andres erfaringer og råd.

Anonymkode: dc4e5...9f8

[AnonymBruker]

TS her igjen - må presiserer at jeg IKKE lenger selvmedisinerer ved hjelp av alkohol eller noe som helst etter jeg fikk barn. 

Jeg drikker ikke lenger, og forsøker å håndtere problemene mine selv. Men som nevnt over - det klarer jeg nå ikke lenger.

Anonymkode: dc4e5...9f8

[Gjest Fnuggolina]

Jeg synes du først og fremst bør bytte fastlege.

Det er åpenbart at dette jobbgreiene kum var en tilfeldig utløsende faktor.

Jeg tror bytte av fastlege, og at du selv er helt ærlig om utfordringene dine oppigjennom og at det kum var et spørsmål om tid før du møtte veggen psykisk vil være relativt grei case både for NAV og en annen fastlege.

Men blir du behandlet utover psykolog?

Går du i AA? Får du hjelp med selve avhengigheten?

Og får du medisiner for den kraftige angsten? 

NAV er opptatt av plan og aktivitet. Det kan eksempelvis være behandling hos psykolog osv. 

IKKE si opp jobben forøvrig. Legen din fremstår som en dust.

Ikke for å pushe på tiltak, men virker som om vedkommende ikke ser helhetsbildet her - og skremmer unødig. 

Endret 2. mars 2021 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gått tilbake til jobb, men har erfaring med å bli mobbet og utfryst ut av jobb. Var sykemeldt i 1 år, og er nå på AAP. Bare jeg tenker på jobb så blir jeg dårlig, får angst og uro. Vet ikke om jeg klarer og begynne å jobbe igjen. Jeg er over 50, og har ikke så mange yrkesaktive år igjen - noe som kanskje gjør det letter å ev få ufør hvis jeg ikke blir bedre.

Ble også mobbet i oppveksten, og har nå problemer med og forholde meg til andre mennesker. Jeg tenker at det må være meg det er noe galt med siden jeg opplever all denne mobbingen og utfrysingen. 

Jeg reagerer veldig på hva legen din sier til deg. Er du ikke frisk nok til og begynne å jobbe så skal du sykemeldes. Psykologen kan vel også si noe om at du ikke vil ha godt av å jobbe så lenge du går i behandling? 

Støtter den over her som anbefaler deg å bytte lege. 

Anonymkode: a07cd...043

[AnonymBruker]

TS her igjen.

 

Tusen takk for gode svar. Er så skjør for tiden at jeg faktisk innbilte meg at jeg ville bli angrepet her og..

Jeg har klart å la være å si opp jobben selv om jeg i perioder blir så desperat og fortvilt at det er like før. Men jeg innser at det vil gjøre alt vondt og verre.

 

Jeg går ikke i behandling for avhengighet - jeg har klart å stagge det etter jeg fikk barn. Jeg har en veldig stort plikt- og omsorgsfølelse som heldigvis overstyrer slike impulser. Men jeg klarer ikke å kontrollere psyken og følelsene inni meg, så jeg går jo rundt og har det helt grusomt inni meg. 

 

Skal prøve å være mer konkret og direkte i møte med legen igjen om nødvendig. Har forsøkt å si ifra til psykolog slik at han kanskje kan ta en prat med fastlegen. Føler meg bare så liten og skamfull fra før over hele situasjonen, så jeg synes det er vanskelig å sette krav eller krangle på hva "autoritetene" sier.

Legen skrev ut noen beroligende medisiner for å dempe panikkangsten, men det er ikke en langvarig behandlingsmetode, akkurat.. 

 

Takk for litt beroligende ord angående NAV, jeg begynte å se for meg scenarioer der de kom på døren for å "ta meg" og store økonomiske krav om tilbakebetaling og personlig konkurs omtrent. Som sagt, psyken er ikke helt på topp for tiden, og alt er stort sett preget av katastrofetankegang.

 

Klarer å skjerpe meg rundt barnet mitt som sagt, men er livredd for å presses så langt at jeg ikke klarer å holde meg samlet overhodet.

Anonymkode: dc4e5...9f8

[Knoot]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2021 den 13.58):

Jeg har ikke gått tilbake til jobb, men har erfaring med å bli mobbet og utfryst ut av jobb. Var sykemeldt i 1 år, og er nå på AAP. Bare jeg tenker på jobb så blir jeg dårlig, får angst og uro. Vet ikke om jeg klarer og begynne å jobbe igjen. Jeg er over 50, og har ikke så mange yrkesaktive år igjen - noe som kanskje gjør det letter å ev få ufør hvis jeg ikke blir bedre.

Ble også mobbet i oppveksten, og har nå problemer med og forholde meg til andre mennesker. Jeg tenker at det må være meg det er noe galt med siden jeg opplever all denne mobbingen og utfrysingen. 

Jeg reagerer veldig på hva legen din sier til deg. Er du ikke frisk nok til og begynne å jobbe så skal du sykemeldes. Psykologen kan vel også si noe om at du ikke vil ha godt av å jobbe så lenge du går i behandling? 

Støtter den over her som anbefaler deg å bytte lege. 

Anonymkode: a07cd...043

Det er dessverre mange arbeidsplasser der ledelsen ikke skjønner hva godt arbeidsmiljø og inkluderende arbeidsliv er. De som tørr å ta opp saker blir fryst ut og mobbet ut av arbeidslivet, men i mine øyne er de de tøffeste og mest modigste. Det snakkes i media og på Stortinget at man skal gjøre mer for å bedre forholdene på arbeidsplassene, men hva hjelper det når elendige ledere i det offentlige er så godt beskyttet. 

Jeg er enig i hvordan de gjør det i Danmark nå, de skal sparke elendige ledere i det offentlige som ikke oppnår resultater innen sykefravær og så videre. Dårlige ledere i det offentlige skal sparkes (artikkel bak betalingsmur) 

Jeg sier ikke dermed at ledere alene har skylden for at ansatte blir mobbet ut av arbeidslivet, men de har det overordnede ansvaret for å skape et godt trygt fysisk og psykisk arbeidsmiljø for alle de har ansvar for. 

[AnonymBruker]

Først en stor klem til deg trådstarter. Det er greit nok at man ikke skal bli sykemeldt på grunn av konflikter på jobben, men du er blitt psykisk syk av jobben din og da skal du ha sykemelding på lik linje med andre som er syke. Så ikke hør på fast legen din, bytt lege. Nav er ikke ute etter å ta noen, de skal hjelpe. 

Lykke til videre, tenk på din egen helse først ikke la noen skremme deg tilbake for tidlig.

Anonymkode: 56628...39b

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke tatt tak og byttet jobb? 

Anonymkode: 0421c...0e1

[Tatja]

Skjønner det sånn at du går til psykolog. Kan ikke han hjelpe deg? Han har kanskje en historikk på deg, som kan være nyttig nå? En venninne av meg fikk 50% ufør pga massiv støtte fra psykolog inn mot NAV. Hun er riktignok bipolar.

Du bør kanskje få sterkere angstdempende? Vanskeleg å ha det slik når du har et lite barn i tillegg. 

Føler med deg. Hold ut, ting blir bedre 🌹

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2021 den 13.58):

Jeg har ikke gått tilbake til jobb, men har erfaring med å bli mobbet og utfryst ut av jobb. Var sykemeldt i 1 år, og er nå på AAP. Bare jeg tenker på jobb så blir jeg dårlig, får angst og uro. Vet ikke om jeg klarer og begynne å jobbe igjen. Jeg er over 50, og har ikke så mange yrkesaktive år igjen - noe som kanskje gjør det letter å ev få ufør hvis jeg ikke blir bedre.

Ble også mobbet i oppveksten, og har nå problemer med og forholde meg til andre mennesker. Jeg tenker at det må være meg det er noe galt med siden jeg opplever all denne mobbingen og utfrysingen. 

Jeg reagerer veldig på hva legen din sier til deg. Er du ikke frisk nok til og begynne å jobbe så skal du sykemeldes. Psykologen kan vel også si noe om at du ikke vil ha godt av å jobbe så lenge du går i behandling? 

Støtter den over her som anbefaler deg å bytte lege. 

Anonymkode: a07cd...043

15 år er ikke lite igjen av yrkeslivet

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor har du ikke tatt tak og byttet jobb? 

Anonymkode: 0421c...0e1

Heisann.

Som det står i opprinnelig innlegg/hovedinnlegget, så har jeg søkt etter ny jobb i flere måneder og vært i flere prosesser, men det er et ganske tøft jobbmarked for tiden.

Men antar dette innlegget først og fremst var for å gi et lite stikk og ikke komme med råd, akkurat.

Anonymkode: dc4e5...9f8

[Enmanelskeråhate]

Hva med å begynne med 20% da, 1 dag i uken og trappe gradvis opp? 

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2021 den 11.19):

Jeg har slitt med mye angst og depressive tendenser så lenge jeg kan huske, men har til dels alltid klart å holde det nogenlunde i sjakk i den grad at jeg har klart å ta utdannelse og stå i diverse jobber. Baksiden har vært at min måte å holde meg selv i sjakk på har vært utstrakt selvmedisinering i form av alkoholisme, rus og andre former for selvskading. Dette har jeg vært veldig flink til å skjule for omverdenen, og har hatt gode jobber der jeg har prestert godt og jevnt.

 

Det siste året tok dette en vending. Jeg fikk en ny kollega på avdelingen min som bestemte seg for å gå etter meg fra dag én sammen med en annen kollega. Etter et år med trakassering og sabotering av alt jeg jobbet med, og uten mulighet til å stoppe det eller "ta igjen" (tro meg, jeg forsøkte å kontakte ledelse, fagforening, alt mulig, men ingen klarte å ta tak i det), knakk jeg til slutt. Det ble rett og slett for mange ting over for lang tid til at jeg lenger klarte å holde meg flytende, som jeg alltid har klart (om enn såvidt) før.

Nå har jeg vært sykemeldt i flere måneder, grunnet en fullstendig psykisk knekk. Det er vel en blanding av utbrenthet, depresjon og panikkangstlidelse. Jeg går i behandling hos psykolog, og det føles som om det hjelper litt på å sortere tankekaoset, men jeg sliter med ukontrollerte skjelvinger og symptomer på panikkangst daglig (hjerteklapp, skjelvinger, pusteproblemer), jeg gråter også ukontrollert flere ganger daglig enda og er redd for å gå ut. Jeg tenker mye på å ta livet mitt, men jeg har ansvar for et lite barn og det er derfor uaktuelt å faktisk foreta seg noe. Jeg klarer å skjule gråtingen osv. for barnet mitt.

 

Legen min har nå gitt sterkt uttrykk for at han ikke lenger ønsker å forlenge sykemeldingen videre fremover, og har i tillegg truet med at NAV kommer til å gå etter meg fordi opprinnelig sykemelding kan spores tilbake en arbeidskonflikt (sannsynligvis utløsende faktor) - noe NAV eksplisitt ikke vil gi sykepenger for (sykemeldingen har gått på min psykiske helsetilstand, for øvrig). 

 

Dette skremmer vettet av meg, da jeg er redd for å knekke fullstendig sammen igjen, noe som var en svært skremmende og vanskelig opplevelse og periode for meg og familien første gangen jeg ble sykemeldt. 

Jeg har full forståelse for prinsippet rundt dette og legens standpunkt, men realiteten for meg innebærer at jeg må tilbake til en arbeidsplass der jeg hele tiden føler meg utrygg fordi min mobberne/trakassererne fremdeles jobber der, og ikke vil være mulig å unngå. Jeg forsøker å søke andre jobber, og har gjort det lenge, men det er vanskelig å få ny jobb både grunnet samfunnssituasjonen, og at jeg er såpass psykisk knekt at det er vanskelig å gjøre en overbevisende og god figur i intervjuer.

 

Har noen erfaring med å gå tilbake i jobben mens man fremdeles er syk? Jeg ser for meg en ganske vond og vanskelig tid foran meg, men sammenbrudd foran kollegaer og i møter og dårlig evne til å konsentrere meg og jobbe og fungere generelt. Jeg er redd dette bare vil eskalere alle vonde følelser og angst og sende meg ned i enda dypere depresjon. 

Jeg er som sagt ikke negativ til å prøve å jobbe igjen i seg selv, men å gå tilbake til stedet som tippet meg over stupet igjen føles veldig utrygt. Og jeg er redd hvordan livet blir på hjemmebane igjen dersom jeg utsettes for samme påkjenninger igjen.

Psykologen min støtter meg for øvrig, men etter hva jegh ar forstått er NAV ekstra hissige på å "ta folk", og når fastlegen min heller ikke vil gi full støtte, antar jeg at situasjonen blir ganske låst for min del. Jeg har vurdert å bare si opp, men det vil sende meg ut i alvorlige økonomiske problemer, og med ansvar for barn og alt så føler jeg ikke at dette er en reell mulighet.

 

Dette ble kanskje litt rotete, men jeg sliter med å tenke klart - eller tenke i det hele tatt for tiden. Setter pris på andres erfaringer og råd.

Anonymkode: dc4e5...9f8

På hvilket måte gikk de etter deg? Hva slags trakassering? Dette er jo veldig uvanlig, kan det være at du oppfatter det litt galt?

[AnonymBruker]

❤🌷

Anonymkode: 15ba6...746

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2021 den 13.58):

Jeg har ikke gått tilbake til jobb, men har erfaring med å bli mobbet og utfryst ut av jobb. Var sykemeldt i 1 år, og er nå på AAP. Bare jeg tenker på jobb så blir jeg dårlig, får angst og uro. Vet ikke om jeg klarer og begynne å jobbe igjen. Jeg er over 50, og har ikke så mange yrkesaktive år igjen - noe som kanskje gjør det letter å ev få ufør hvis jeg ikke blir bedre.

Ble også mobbet i oppveksten, og har nå problemer med og forholde meg til andre mennesker. Jeg tenker at det må være meg det er noe galt med siden jeg opplever all denne mobbingen og utfrysingen. 

Jeg reagerer veldig på hva legen din sier til deg. Er du ikke frisk nok til og begynne å jobbe så skal du sykemeldes. Psykologen kan vel også si noe om at du ikke vil ha godt av å jobbe så lenge du går i behandling? 

Støtter den over her som anbefaler deg å bytte lege. 

Anonymkode: a07cd...043

Bytte jobb er sikkert bedre enn å bytte lege, samme for deg antagelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

TS her igjen.

 

Tusen takk for gode svar. Er så skjør for tiden at jeg faktisk innbilte meg at jeg ville bli angrepet her og..

Jeg har klart å la være å si opp jobben selv om jeg i perioder blir så desperat og fortvilt at det er like før. Men jeg innser at det vil gjøre alt vondt og verre.

 

Jeg går ikke i behandling for avhengighet - jeg har klart å stagge det etter jeg fikk barn. Jeg har en veldig stort plikt- og omsorgsfølelse som heldigvis overstyrer slike impulser. Men jeg klarer ikke å kontrollere psyken og følelsene inni meg, så jeg går jo rundt og har det helt grusomt inni meg. 

 

Skal prøve å være mer konkret og direkte i møte med legen igjen om nødvendig. Har forsøkt å si ifra til psykolog slik at han kanskje kan ta en prat med fastlegen. Føler meg bare så liten og skamfull fra før over hele situasjonen, så jeg synes det er vanskelig å sette krav eller krangle på hva "autoritetene" sier.

Legen skrev ut noen beroligende medisiner for å dempe panikkangsten, men det er ikke en langvarig behandlingsmetode, akkurat.. 

 

Takk for litt beroligende ord angående NAV, jeg begynte å se for meg scenarioer der de kom på døren for å "ta meg" og store økonomiske krav om tilbakebetaling og personlig konkurs omtrent. Som sagt, psyken er ikke helt på topp for tiden, og alt er stort sett preget av katastrofetankegang.

 

Klarer å skjerpe meg rundt barnet mitt som sagt, men er livredd for å presses så langt at jeg ikke klarer å holde meg samlet overhodet.

Anonymkode: dc4e5...9f8

Uff, jeg vet akkurat hvordan du har det, og det er helt for jævlig å ha det sånn.

Ang jobb, så må du ikke si opp uten å ha en annen jobb og gå til, for det kan skape problemer for deg ang eks AAP og- eller dagpenger. Du kan som sagt være sykemeldt i nesten 1 år, å er du ikke frisk enda, så skal ikke jobb være tema for deg enda. Først helse, så jobb.

Enmanelskeråhate skrev (6 timer siden):

15 år er ikke lite igjen av yrkeslivet

Har ikke 15 yrkesaktive år igjen. Jeg er over 50. Nærmere 60 enn 50.

Enmanelskeråhate skrev (6 timer siden):

Bytte jobb er sikkert bedre enn å bytte lege, samme for deg antagelig

Enig i at ts burde bytte lege, men min lege er fantastisk og har hatt forståelse for min situasjon hele veien. 

Anonymkode: a07cd...043