Hvor mye skal man holde ut?

[AnonymBruker]

Jeg har en mann, som jeg elsker veldig høyt. Vi har 2 barn, hus, katt og stasjonsvogn. Vi lever et normalt A4 liv. Deler utgifter 50/50 også. 
men der stopper «samlivet». Utenpå har vi «alt». Men realiteten så fungerer vi dårlig sammen. 

han vil ikke ha sex med meg.. han spør meg ofte om hvorfor jeg ikke pynter meg som før (gikk i mye sexy undertøy og sminket meg). Men når jeg gjør det og prøver å flørte så er han ikke interessert. Han legger seg med bender’n om han så må. 
og flørter jeg med han så lurer han bare på hva jeg vil for noe.. 

Tuller jeg med han så blir han sur og sier at jeg provoserer han med vilje.. dette er mitt syn på det, hans syn er jo noe annet.. jeg er masete og irriterende med vilje fikk jeg høre i går.
Når han kommer hjem så sier han ikke hei en gang, det er rett på do. Og det jeg hører er «få ferdig middagen fort i dag a!». 

Jeg må tigge om alenetid med han, for han driver med hobby/trening 6 dager i uken. Og de gangene han tar seg tid til meg så huffer han seg, og vil ikke ta ansvar for å gjøre noe hyggelig. Som f.eks finne en film, eller dra ut på date eller lage mat. 
Jeg får heller ikke hjelp hjemme.. jeg står opp med barna, og kjører de til skole/bhg. Mens han sover, han står opp i det vi skal ut døra. Når jeg kommer hjem fra jobb henter jeg barna og starter middag. Han forsvinner, og blir sur hvis jeg ber han hjelpe til. Han hjelper heller ikke til å rydde etterpå. Eller generelt i huset. Eller utenfor huset. 
i går ønsket jeg 3t for meg selv (etter jeg la barna). Til min egen hobby, siden det var 3 uker siden sist. Da ble han sur og huffa seg for da fikk ikke han gjort det han skulle (som var å trene). Jeg forsøker å finne ut av en løsning med han, men han ignorerer meg tvert. Svarer meg ikke når jeg snakker til han, og blir til slutt oppfarende og sur når jeg sier «hallo? Jeg snakket til deg? Haallooo?? Kan du svare meg snart?». Så jeg bare gikk ut, men da var det også feil. For da var jeg provoserende igjen..
 

Alt dette har jeg tatt opp med han på en ordentlig måte, på en super hyggelig måte, på en sur måte og en trist måte. Jeg har med andre ord sagt ifra på alle tenkelige måte, over tekst også. Kort og konkret. 
 

hvor mye mer skal jeg orke? 
hvis vi ser det fra hans side og det han har sagt til meg så er jeg vanskelig, for jeg klager mye. Og han orker ikke at jeg f.eks har grått når jeg har vært lei meg. Og han vil bare at jeg skal lukke igjen munnen og bli glad. Være glad. Ellers så har han ikke noen problemer med meg.. 

jeg forstår det er vanskelig for han.. men  jeg vet ikke om jeg klarer mer. Det har blitt værre de siste 2 årene. Nå føles det som om jeg hadde fått mer ut av å være alene. At det hadde vært det beste. Det eneste som holder meg igjen er at jeg elsker han. Men det føles ikke som om han elsker meg. 
mer det nok nå? 

Anonymkode: 375a7...ffd

[AnonymBruker]

Ja, jeg er enig i tankene dine. Høres ikke så veldig bra ut. 

Anonymkode: 25b6d...64e

[AnonymBruker]

Har dere prøvd terapi? 

Anonymkode: 375a7...ffd

[McMary]

Du høres ut som en martyr som holder ut dette her. Det er nok for lengst, du vil få det veldig mye bedre uten han. Er du sikker på at du elsker han? Eller er det en følelse av sorg over det som var, tapt kjærlighet, håp om at det skal bli som det var? Det er forskjell på den gang da og nå. Du har sagt fra på alle måter og han hører ikke på deg. Jeg kan ikke forstå at han elsker deg, han viser det i hvert fall ikke. Hvis du tenker det, at han ikke elsker deg og behandler deg dårlig, elsker du han fortsatt da? 

Jeg syns du skal si at du ønsker terapi, få inn en nøytral tredjepart, eller separeres. Han flytter i en leilighet en periode og dere ser an om dere savner hverandre eller faktisk har det best hver for dere. En skikkelig time-out kan være veldig fint og virker ikke så skremmende og endelig, selv om det kanskje blir endelig. 

(Jeg er skilt, har barn, det går veldig fint.)

Endret 2. mars 2021 av McMary

[AnonymBruker]

Det er egentlig ganske enkelt. Man skal være to som jobber sammen for forholdet. Hvis bare den ene prøver og den andre driter langt i det, så er det ikke et forhold lengre. 

Eksen min endret seg etter vi giftet oss, brydde seg ikke om hvordan jeg hadde det. Han brydde seg ikke om å endre noe i det hele tatt (det var snakk om å f.eks lage middag en gang i uken eller være den som handler iblant, eller fylle på brus til meg også om vi var på besøk. Bittesmå ting). Han hadde det jo greit han, fikk det han ville. Han nektet å gå til parterapi. Altså han nektet å jobbe for oss to som et par. Dette er enkelt sagt, men dette var en prosess på nesten to år med mye smerte.

Det ble skilsmisse gitt. Og jeg har aldri hatt det så bra som etter jeg ble kvitt han.

TS, han må forstå at dette er make it or break it nå. Hvis ikke han gjør en innsats nå, så går du. Du fortjener en som jobber for forholdet og som ønsker at du skal ha det bra. Jeg fant han til slutt, han som setter meg først og som alltid prioriterer oss. Det er som om jeg dro fra helvete og til himmelen, så stor er forskjellen. Og jeg vet hva jeg syns alle andre fortjener, en som prioriterer den andre.

Anonymkode: 3afcc...7da

[AnonymBruker]

Skaff deg en elsker 😅

Anonymkode: 3abfb...fda

[AnonymBruker]

Jeg hadde også et sånt forhold, jeg satt meg ned og forklarte ham behovene mine, for nærhet, kontakt, samliv og samspill, at det er meg og han. Da sa han "vi kan like godt gjøre det slutt" så jeg gikk, og har ikke hørt noe heller. Det er det mest sårende som har skjedd meg, all den tiden det handlet på hans premisser så kastet han meg ut når jeg forsøkte å få noen av mine tanker på banen. 

Anonymkode: 0a228...05e

[AnonymBruker]

Gå. Bare gå.

Anonymkode: 42f34...96b

[Hr. Aktiv]

Sett deg ned å forfatt et brev med dine tanker om fordeling ved et brudd og dine tanker om hvordan det blir etter bruddet. Fordelingen barna bør være 50/50. Da vil det gå opp for ham det han nå tar for gitt. For de ukene han da har barna kan han faktisk ikke gjøre hva han vil. Da er det barna som er pri. Samt han må da begynne med husvask og generell rydding for ellers vil det bare flyte over. 

Jeg har sett noe eksempler på bruk av engangsservice altså papptallerkner, men det er bare en kort periode inntil virkeligheten kommer å biter seg fast i baken. 

Jeg tror nok det blir en fin vekker. Mindre penger vil han også oppleve å få da han blir alene om utgiftene. 

[AnonymBruker]

Tror ikke du skal holde ut så veldig mye lenger. Dere kan prøve parterapi hvis han er villig, men jeg vet ikke om han er så villig til å endre seg. Det er jo uutholdende å leve med en sånn person som det der. 

Anonymkode: 73b10...a09

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du?

Anonymkode: 270b5...f4f

[AnonymBruker]

Eksen min:

Gjorde han noe galt og jeg konfronterte han, så var problemet at "jeg var sur"

Var jeg lei meg pga av noe fælt som hadde skjedd (ulykke el.l.) så klagde han over at jeg var sur.

Satt jeg i egne tanker og slapte av, så var jeg sur.

La jeg meg nedpå, pga migrene, så var jeg sur.

Hadde jeg mensen, så ble han sur. Nå igjen?? (jeg hadde 4 ukers syklus, og dårlig samvittighet for å ha menstruasjon!!!)

Hadde han hatt nachspiel i kjellerstua halve natta mens jeg skulle opp tidlig neste morgen, og jeg klagde på det neste morgen, så fikk jeg bare beskjed om at jeg kunne ha lagt meg til å sove.

Mageproblemer (meg) som legene ikke fant ut av. Synd på han. Jeg måtte skjerpe meg og jobbe mer for forholdet. Han fikk ikke nok sex. Han fortjente bedre.

Sur fordi han sto opp en halvtime før gjestene kom til ungenes bursdagsselskap? Ingen som hadde tvunget meg til å stå opp.

Trøtt fordi jeg måtte opp kl 6 for å få ungene på skolen og meg selv på jobb? Jeg kunne jo bare stå opp senere, sa han. Min egen feil at jeg var trøtt om kvelden da jeg burde være i form til sex.

Han kom hjem 5 minutter etter at jeg kom hjem fra jobb og henting av unger og handling av mat. En time tidligere enn vanlig. Hvorfor middagen ikke var ferdig. Han skulle treffe en kompis. Jeg kan ikke trylle, sa jeg. Fortsetter å kjefte og bable om at han er den eneste som bidrar i familien. (sist gang han var vekkreist en uke, oppdaget ikke ungene at han var borte før dag 4... Jeg ante virkelig ikke at han ikke hadde sagt hadet før han dro. Den uken var som en ferie, forresten! )

20 år. Tenkte det ble bedre hvis jeg bare skjerpet meg. Ble blidere, tynnere, mindre vanskelig, mindre spydig, mer medgjørlig, mer sex. Jeg så ikke at jeg levde under umenneskelige forhold. Jeg levde utenfor toleransevinduet (se om det på YouTube), og da har man ikke overskudd til glede, kreativitet, kåthet, utvikling og å leve livet lykkelig. Jeg mistet meg selv. Den han ville ha. Og jeg fant meg ikke igjen før det ble slutt, og jeg slapp å leve under konstant stress!

Jeg fant meg nå etterhvert en vanlig mann som jeg har det avslappet og godt med. Her er det gjensidig respekt og god magefølelse! Ser jeg tilbake, så var det masse røde flagg helt fra starten av på eksen. Etter bruddet fikk jeg se et brev jeg hadde skrevet til en venninne om han. Og det var mye fra starten av forholdet som jeg hadde glemt, som også stemte på slutten av forholdet, som jeg trodde først hadde oppstått da.

Anonymkode: b972f...08d

[AnonymBruker]

Hjelpe meg, hvor finner dere slike menn?

Anonymkode: 41e32...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hjelpe meg, hvor finner dere slike menn?

Anonymkode: 41e32...097

De er jo over alt, jeg klarer ikke å finne menn som ikke er sånn! 😅

Anonymkode: 73b10...a09

[AnonymBruker]

Ts her 🙂 

vi har prøvd terapi, vi gikk bare 2-3 ganger. Han ville ikke mer fordi jeg ble så lei meg, for der kom det jo frem at han ikke «gadd» (hans ord) ting som var viktig for meg, og en av grunnene til at vi slet, og sliter enda. 
han ville vi skulle fortsette uten terapi. Vi fikk begge oppgaver i terapi som vi på egenhånd ville fortsette med.
jeg skulle være mer tålmodig. Han skulle være mer romantisk og avlaste meg mer. 
når det gikk 2mnd hvor jeg ikke sa noe, og ventet på at ting skulle skje, så klarte jeg ikke å holde mer på tålmodigheten. For det var ingen endring..
 

jeg elsker han, men tror frykten for å faktisk flytte med barna og bli alene er nok større enn å egentlig forlate han. 
han var ikke sånn her de første 3 årene. Han var omsorgsfull, snakket til meg med respekt, hjalp til hjemme og han ville ha meg. Han snakket med meg når det var noe. Men så fikk vi minsten.. og da endret alt seg. 
 

jeg ringte familievernskontoret nå.. for en mekling. Jeg klarer ikke mer. Det er som om jeg har kjærlighetssorg over hva vi ikke fikk til, fremfor å miste han. 
jeg føler meg bare så ignorert, tilsidesatt og trykket ned.. jeg er ikke perfekt, men jeg har aldri latt han gå og føle på denne ensomheten eller ikke forsøkt å møte han. Uansett hvor uenige vi har vært.. det gjør bare vondt. 

Anonymkode: 375a7...ffd

[Blue81]

Det gjør selvsagt veldig vondt nå. Føler sterkt med deg. Bare husk at du vil få det bedre når det har gått en tid. Det høres ut som du har gjort mer enn din del for å få ting til å fungere. Da blir det ofte en stor sorg over alt som ikke ble,og at alle dine ofringer ikke ga uttelling i positiv retning.  Vær stolt over at du har kreftene til å ta vare på deg selv ved å komme deg ut av et dårlig forhold. Stor klem❤

[AnonymBruker]

Du er tøff som tar steget. Jeg har nettopp gjort det selv, i et forhold som var svært destruktivt for meg. Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 73b10...a09

[AnonymBruker]

Tusen takk ❤️
han er veldig sur nå. Eldste barnet er ikke hans, men han har stilt opp som far siden ungen var 1,5år. Nå ignorerer han ungen tvert. Og meg. Masse oppmerksomhet til minste som er hans biologisk.. jeg blir helt sjokkert, jeg har aldri sett denne siden av han. 
det gjør så vondt.. hva skjedde med mannen jeg ville leve resten av livet med..

- ts

Anonymkode: 375a7...ffd

[AnonymBruker]

Han har vært mentalt ferdig med dette forholdet en stund, men det passer hans agenda mye bedre, at du er den som går. 

Det jeg som mann ikke forstår, er at du gjentar flere ganger hvor mye du elsker denne mannen.  Er du sikker på at det ikke er den han var,  eller bare ideen om å ha noen å elske?  Mulig jeg aldri har elsket noen, eller skjønt hva det er, men det skal vel ikke være betingelsesløs kjærlighet mellom partnere? 

Uansett, lykke til som singel,  det er mye bedre enn du har det nå. 

Anonymkode: 77a21...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Tusen takk ❤️
han er veldig sur nå. Eldste barnet er ikke hans, men han har stilt opp som far siden ungen var 1,5år. Nå ignorerer han ungen tvert. Og meg. Masse oppmerksomhet til minste som er hans biologisk.. jeg blir helt sjokkert, jeg har aldri sett denne siden av han. 
det gjør så vondt.. hva skjedde med mannen jeg ville leve resten av livet med..

- ts

Anonymkode: 375a7...ffd

Er enkelt å få tilhengere bak telefonen din. Kanskje det enkleste i verden. Du virker strengt tatt helt låst, og jeg tror du egentlig fisker etter bekreftelse fra et ubetydelig publikum. Alt å vinne, ingenting å tape. Du fremstår som en byttedyr med ryggen mot veggen. Uten intensjoner om å rikke deg fra dit eget sted. Tipper det bunner i at du aldri har klart å respektere fyren. Hvorfor, får bli en ny post. 

 

Har du reflektert over egne handlinger? Ikke utifra ditt eget sted, men slik du ville oppfattet mannen med hovedrollen i en såpeopera mot skurken? 

 

Du er nok delaktig i mye større grad en du tror. Slik er det vanligvis. 

Anonymkode: 65a74...775