Mannen min har fått angst

[Gjest redd]

Den sterke, snille mannen min har fått angst. Jeg er forbannet og redd. Etter at vi fikk et hjeneskadet barn for 5 år siden har livet vært uutholdelig. Ikke pga sønnen vår sin hjeneskade, men fordi hjelpetiltakene har vært elendige. Vi har sammen kjempet dag og natt for at sønnen vår og hans søsken skal få et "normalt" familieliv. Vi har lagt saken frem for utallige saksbehandlere, blottlagt livene våre for dem i håp om å få hjelp. Jeg har hele tiden fokusert på at under et slikt press kan ingen leve i lengden. Men de har ikke brydd seg. De mener at vi er så ressurssterke som i det hele orker å ha barnet vårt hjemme.

Etter 15 års samliv har jeg aldri før sett min mann gråte. Og nå knekker han sammen totalt. Han får pusteproblemer og hjertebank. Han griner som en unge. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg måtte bare få det ut. Jeg bekymrer meg sånn for han og det er vondt å se ham slik.

[Gjest Bellatrix]

Han han vært hos lege? Det finnes hjelp å få mot angsdt. Håper ting ordner seg for dere.

[søndagsengel?]

Det må være forferdelig vondt for dere! Håper han får hjelp med angsten og dere alle får hjelp i familiesituasjonen!

[sixx]

[nessi]

Har dessverre ingen råd å gi, andre enn at dere ikke skal være redde for å hente hjelp hos familie og venner.

Håper alt ordner seg for dere og at mannen din får den hjelpen han fortjener.

[Gjest Gitte]

Min utvalgte har også angst.. vil bare si at det virkelig er håp, ved hjelp av medisiner, og et godt team av psykologer og psykiatere kan det nå ikke merkes at han lider av dette, og han sier selv han har det veldig mye bedre i dag enn for bare 2 år siden. Hold motet oppe, det kan være tøft, men om han vil ha hjelp, får og tar imot, kommer det forhåpentligvis til å gå bedre med han. Ifølge min kjære er det utrolig viktig med en støttespiller som har tålmodighet og prøver å forstå han, og hans problemer. Lykke til til dere begge

[Gjest gjest1]

Er du sikker på at det er angst?

Kanskje han nå har kommet til et punkt der han ikke lenger klarer å holde de vonde tankene inne, og nå får utløp for dem? At det er en sunn prossess som han må gjennom?

Ønsker dere lykke til, fortsett å vær åpne om problemene deres slik at hjelpen har mulighet til å nå fram. Snakk konkret ut om hvordan du / dere vil bli hjulpet.

[Gjest redd]

Takk for alle svar. Det hjelper med andre sine synspunkter. Og at det er angst er det liten tvil om. Er selv psykiatrisk sykepleier. Mannen min har også vært hos lege og fått det konstatert. Men det er helt klart at angsten kommer som et resultat av det presset han har vært utsatt for i lengre tid.

Og vi har stått på for å få hjelp. Vi har bedt både venner og familie om hjelp. Men når noen blir kronisk syk så er ikke interessen så stor lenger. For å si det enkelt så er det bare et par mennesker blant venner / familie som stiller opp. Og vi kan ikke bruke de opp. Vi har vært helt klare på hva vi ønsker av hjelp fra kommunen. Veldig, veldig klar.............men de bryter loven gang på gang. Prosessene tar lang tid, søke, avlslag, anke.......medhold fra fylkeslege/fylkesmann.....kommunen gjør ingenting likevel.

[Gjest Lilleulv]

Vil bare si at jeg selv utviklet panikkangst etter en lang periode med kronisk sykdom og MYE press (presset meg igjennom studier og div. med kronisk utmattelsessyndrom). Dette klarer dere! Jeg kom meg ut av min angst og har ikke hatt et anfall på snart 1 år. Jeg kom meg ut av det uten medisiner til og med

Lykke til til dere! jeg vet hvor vondt angst er...

[Usikker]

Jeg blir forbannet når "hjelpe-apparatet" blir en "motstander".

Skulle vært helt unødvendig å slite seg ut altså FØR noen reagerer.

Ønsker dere lykke til jeg

[Mora di]

Enig med usikker!

Det er tidvis helt håpløst å diskutere med øvrigheta, og man må være frisk for å bli syk i dette landet, ellers blir det bare værre. Har kjempet min egen kamp for noen år siden, og nå må jeg kjempe min mann sin, etter at han var i bilulykke.

Kan desverre ikke bidra med annet i denne situasjonen, enn å ønske dere lykke til.

Og det er som du sier; det er når man blir kronisk syk, eller får ett sykt barn, at man ser hvem som er venner!!!!

[Gjest Lille Du]

Til "Redd";

Sitter og kjenner tårene presser....å lese innleggene dine er som å rippe oppi gamle sår på innsiden av meg selv. Jeg ble tvunget til å tenke tilake på livet jeg har levd...og ordet "redd" passer så altfor godt...

Jeg er vokst opp med en lillesøster som var hjerneskadet og hadde en sjelden sykdom. Jeg vet hvordan det er....så altfor godt. (både på godt og vondt)

Etter at jeg møtte mannen i mitt liv, ble tingene en del bedre. Mye skjedde i årenes løp, noe eg ikke skal komme med her. Men i enden satt eg at med en mann som elsker meg for den eg er/ var, og han var villig til å ta fatt på et vrak av ei dame. Sammen fikk vi buktet meg sammen og bygd opp det gode, stabile livet eg trengte.

Men så for tre år siden begynte ting igjen; min kjære mann fikk angst. Hade dager, søvnløse netter har preget de siste par årene av mitt liv. Om noen har følt ulike aspekter av det å leve...så vil eg påberope meg det...

Skulle ønske eg kunne hjelpe deg på noen måte...har masse råd å dele; både når det gjelder mannen med angst, barna dine som lever i en spesiell situasjon og ikke minst det tragiske hjelpeapparatet rundt dere som lager livet mer et helvete enn de er til hjelp.

Ta kontakt om du bare vil snakke med noen som har vært der og levd samme livet som du gjør nå.

Lille Du

[Gjest Melk]

Ta dette med i nye klager/søknader.

Alt for mange kommuner prioriterer ikke handikappede barn og deres familier. Dette må de som fordeler midlene ta om utgangspunkt. Kjenner selv folk som jobber med dette og synes det er helt grusomt å avslå søknader på folk som burde hatt hjelp, fordi kommunestyret ikke har bevilget nok.

Jeg håper dere kommer dere gjennom dette. Vet om noen som har flyttet til andre kommuner hvor det er bedre hjelp å få.

[La Guapa]

hei.

Jeg var i samme situasjon som mannen din.

Jeg var så presset på jobb at jeg utviklet depresjon og angst."Flink pike syndrom" kalte psykologen det.

Hvem var der for meg...jo, den gode trygge, snille mannen min.

Han holdt meg når jeg trodde jeg skulle bli gal av redsel.

Han hørte på meg når jeg fortalte om selvmordstankene jeg hadde hatt så lenge.

Han støttet meg og støttet meg.

Det tok dobbelt så lang tid å bygge seg opp igjen som det tok å bryte seg ned.

SØK FAGHJELP!!!!!!!

Det er så viktig å få verktøyet av psykologen til å "tenke seg frisk".

Ubehandlet angst er selvforsterkende og kan ødelegge livet ditt totalt.

Jeg fikk hjelp bl.a med kognitiv tenkning der jeg lærte å tenke meg ut av negativiteten som gav angst.

Helt uten kjemisk hjelp klarte jeg å møte angsten min og beseire den.

Nå er jeg frisk, men kommer alltid til å måtte ta hensyn til meg selv for ikke å få tilbakefall.

Mannen min passer også på.

Jeg vet at det var veldig tungt for ham å ha en kone som var invalidisert av angst den første perioden!

HOLD ut og ikke la deg skremme av at han viser seg så svak.

Vårt ekteskap har blitt veldig styrket etter denne perioden.Jeg hadde gjort hva som helst for ham som støttet meg slik.

Kunne gitt ham roser hver dag...