Et barn for lite...

[Gjest Gjest_Tristan_*]

Jeg ønsker meg et barn til.

Mannen gjør det ikke.

Jeg elsker ham og vil bare leve med ham.

Hvordan skal jeg klare det nå? Hvordan unngår jeg å bli bitter?

Merker at dette ligger under mye av mine handlinger for tiden, mye av mitt reaksjonsmønster skyldes savnet av dette barnet som altså ikke en gang er skapt.

Vi er ikke ungdommer. Skulle vi hatt flere barn måtte det være nå. Jeg ønsker ikke å presse ham inn i en situasjon der han endrer sitt standpunkt for min skyld.

Det eneste ene jeg lurer på er:

Hvordan leve med dette uten å ende i skilsmisse? Hvor kan jeg få hjelp til å takle savnet?

[tobo]

Du unngår kanskje å bli bitter ved å erkjenne at ønsket om å være sammen med mannen din er større enn ønsket om å få barn. Kanskje hjelper det å være åpne og snakke om det. Både dere i mellom og også med andre. Folk spør jo hele tiden om dette med barn. Jeg pleier å svare at jeg ønsker meg barn, men mannen min deler ikke dette ønsket. Er overrasket over hvor mange som griper tråden, spør, og diskuterer dette med oss. Og overrasket over hvor mange fornuftige tilbakemeldinger man får. Jeg ER veldig bevisst på hvordan jeg uttrykker meg i disse sammenhengene. Jeg forstår på mange måter mannen min, og gir uttrykk for det. Det handler om å respektere andres valg. Vi har vært sammen i 3 år. Nå begynner han å åpne opp for det. Med det resultat at jeg begynner å få litt noia. Rart i grunn.

[La Guapa]

Får jeg spørre deg hvor mange dere har fra før?

Jeg tanker at det kanskje spiller inn...?!?

Klemmer fra la Guapa.

Jeg er på en måte litt i samme situasjon ettersom han har en datter fra før av.Han sierat vi kan få ett barn til og da er det stopp....enn hvis jeg ønsker et til?

det har jeg tenkt mye på...

[Gjest Gjest]

Hvis dere har bare et barn fra før, kan jeg gi en vanvittig lang liste over ulemper med å være enebarn, men hvor mange har dere egentlig fra før?

[Gjest Gjest]

Han har en fra tidligere forhold. Og vi har en sammen. Og altså en for lite... (for meg)

[Gjest Gjest]

Jeg er i litt samme situasjon selv, vi har snakket om flere barn og jeg vil veldig gjerne NÅ og han tror han vil, men unngår å snakke om det.

Mitt problem er å ikke presse han til å bestemme seg nå. Jeg merker at jeg blir litt fornærmet over at jeg ikke kan få bestemme NÅR om han ønsker seg flere barn ettersom et er min kropp det dreier seg om, men forstår at jeg ikke kan tenke sånn.

Mitt beste råd er å snakke ordentlig med han å fortelle hvor mye dette betyr for deg og om det virkelig er endelig det han mener om å ikke få flere barn. Etter det må du vel vurdere hva som er viktigst for deg, flere barn eller han.

[Gjest Milah]

Som flere allerede har nevnt, må du rett og slett bestemme deg for hva som er viktigst for deg! Mannen din, eller ønsket om flere barn!

For meg personlig er barn så viktig, at om min partner ikke ønsket barn hadde jeg gått i fra han!

[Gjest Gjest]

Har også et barn for lite, men ingen fra før. Barnefaren var en annen den jeg er sammen med nå.

Han vil ikke ha barn, og det MÅ jeg respektere om jeg skal være sammen med ham. Og det vil jeg jo, da vi har vært sammen i seks år.

Jeg tror min situasjon ville vært helt annerledes dersom jeg hadde hatt et levende barn hos meg.

For å være helt ærlig, så syns jeg du kunne være glad for at du har EN.

Syns vel du burde jobbe med behovet ditt for enda en, og si deg fornøyd med ETT levende barn.

Noen av oss har ingen.

[Gjest Gjest]

Er valget flere barn eller å gå fra mannen din, må du være fornøyd med et barn. STAKKARS LILLE BARNET DITT SOM IKKE FÅR BO SAMMEN MED EN AV DERE PGA DETTE! Tenk deg om her!

Ellers er jeg enebarn selv og her er noen ulemper:

- Når en blir voksen får en veldig liten familie

- Har ingen søsken å mimre sammmen med

- Lite søskenbarn og slekt når ungen din får egne unger

- Er alene om ansvaret når dere blir gamle

- Må være spesielt oppmerksom på å beholde venner. De har en tendens til å skli bort når de blir voksne. Da er det familien som teller.

- Ingen å lekeslåss med på samme måte som andre, rett før leggetid osv.

Osv. Osv.

Tenker ikke mannen din på fremtiden?

[Gjest Gjest]

Har også et barn for lite, men ingen fra før. Barnefaren var en annen den jeg er sammen med nå.

Han vil ikke ha barn, og det MÅ jeg respektere om jeg skal være sammen med ham. Og det vil jeg jo, da vi har vært sammen i seks år.

Jeg tror min situasjon ville vært helt annerledes dersom jeg hadde hatt et levende barn hos meg.

For å være helt ærlig, så syns jeg du kunne være glad for at du har EN.

Syns vel du burde jobbe med behovet ditt for enda en, og si deg fornøyd med ETT levende barn.

Noen av oss har ingen.

←

Man må da kunne ønske seg flere barn selv om andre har vært uheldige og mistet det lille barnet sitt.

[Gjest Gamle Alex]

Dette er da strengt tatt sånne ting man burde snakke om før man stifter familie, blir samboere eller evt gifter seg

[Thomasine]

For det første - la ikke dette bli en debatt rundt det å være fornøyd med det man faktisk har Synes de som har barn fra før av har like mye rett til å ønske seg flere som de som ikke har...??!!

Vel, jeg er selv i samme situasjon! Vi har 2 barn, men jeg ønsker med et til. Jeg er også redd jeg kommer til å angre på valgene jeg tok som "ung" - å ikke få flere barn! Joda, jeg har 2 friske, nydelige barn, men allikevel...

Gubben har nok med disse to. Har bestemt meg for ikke å snakke om det 1 års tid. Se hvordan mine tanker og følelser er da. Kanskje noe har forandret seg for ham også uten "babymaset"...

Hvis det skal skje for oss må det skje innen 2-3 år!

[Gjest Gjest_tristan_*]

Ojjjj - så mange svar. Tusen takk for at dere svarer, jeg lærer en god del av å lese dette.

For det første: Det er uaktuelt å gå fra mannen min for å finne en annen som kan bli pappa til mitt "savnede barn". Jeg ønsker OSS et barn, altså vi to sammen. Har ingen planer om å gå fra ham, men er redd for at dette skal spise meg innenfra, og lurer derfor på hvordan jeg kan klare å bearbeide dette.

Selvsagt snakket vi om dette før vi giftet oss. Og han har alltid gitt inntrykk av at han ønsket seg to barn med meg. Og ja, det har vært uttalt fra ham. Jeg har derimot ikke vært så sikker på om jeg ønsker meg mer enn ett barn.

Jeg snudde vel da jeg fikk barn. Ønsker meg et barn til. Både for førstemann sin del, og for min egen del. Selvsagt er jeg glad i og for barnet jeg har. SElvsagt skal hun få vokse opp med både mamma og pappa i nærheten. Det er jo derfor jeg spør om hjelp, fordi det er viktig for meg at vi er sammen hele familien.

Jeg har bare snakket med mannen min om dette en gang. Det kom frem i sommer - da innpåslitne og uhøflige (syns jeg) venner av ham maste om når nestemann skulle komme - at han ikke ønsker seg flere. Det var et slag i ansiktet for meg å høre ham fortelle andre det uten at vi hadde snakket om det. Det tok altså mange uker før jeg fortalte ham hvor vanskelig dette er for meg, og jeg er usikker på hva han tenker rundt det, for han ble overrasket over hvor mye dette betyr for meg nå.

Jeg tror nok han kunne tenkt seg et barn til med meg om han slapp småbarnsperioden. Den er tøff for alle, men det virker som om han sliter mer enn normalt med den. Føler seg hjelpesløs og unyttig tror jeg, men han snakker så lite om sånt at det er vanskelig å vite. Kunne han fått en på 5 år, ville nok sjansen min for å bli mor igjen vært større...

Selv må jeg innrømme at jeg gråter nesten daglig over å ikke skulle kunne være gravid igjen, føde igjen, bli kjent med dette lille mennesket og se utviklingen fra dag 1. Men slik føler altså ikke han det.

[Gjest Gjest]

Det er det samme med min mann, det er kun småbarnsperioden som hindrer han (selv om han nå ønsker flere barn...) han har et bilde av den perioden som et rent lite helvete. Ja, den var tøff, men han svartmaler det hele.

Jeg blir også sår og lei meg når han på en måte bruker vanskelige perioder med sønnen vår som grunnlag for å ikke få flere barn (og når han sier ting som..jeg GLEEEDER meg til jeg slipper dette osv...)

[Gjest Rotterats]

Ojjjj - så mange svar. Tusen takk for at dere svarer, jeg lærer en god del av å lese dette.

For det første: Det er uaktuelt å gå fra mannen min for å finne en annen som kan bli pappa til mitt "savnede barn". Jeg ønsker OSS et barn, altså vi to sammen. Har ingen planer om å gå fra ham, men er redd for at dette skal spise meg innenfra, og lurer derfor på hvordan jeg kan klare å bearbeide dette.

Selvsagt snakket vi om dette før vi giftet oss. Og han har alltid gitt inntrykk av at han ønsket seg to barn med meg. Og ja, det har vært uttalt fra ham. Jeg har derimot ikke vært så sikker på om jeg ønsker meg mer enn ett barn.

Jeg snudde vel da jeg fikk barn. Ønsker meg et barn til. Både for førstemann sin del, og for min egen del. Selvsagt er jeg glad i og for barnet jeg har. SElvsagt skal hun få vokse opp med både mamma og pappa i nærheten. Det er jo derfor jeg spør om hjelp, fordi det er viktig for meg at vi er sammen hele familien.

Jeg har bare snakket med mannen min om dette en gang. Det kom frem i sommer - da innpåslitne og uhøflige (syns jeg) venner av ham maste om når nestemann skulle komme - at han ikke ønsker seg flere. Det var et slag i ansiktet for meg å høre ham fortelle andre det uten at vi hadde snakket om det. Det tok altså mange uker før jeg fortalte ham hvor vanskelig dette er for meg, og jeg er usikker på hva han tenker rundt det, for han ble overrasket over hvor mye dette betyr for meg nå.

Jeg tror nok han kunne tenkt seg et barn til med meg om han slapp småbarnsperioden. Den er tøff for alle, men det virker som om han sliter mer enn normalt med den. Føler seg hjelpesløs og unyttig tror jeg, men han snakker så lite om sånt at det er vanskelig å vite. Kunne han fått en på 5 år, ville nok sjansen min for å bli mor igjen vært større...

Selv må jeg innrømme at jeg gråter nesten daglig over å ikke skulle kunne være gravid igjen, føde igjen, bli kjent med dette lille mennesket og se utviklingen fra dag 1. Men slik føler altså ikke han det.

←

Hvor er stebarnet i dette? eller er ikke det søster/bror til barnet ditt? du snakker som om barnet ditt er enebarn, men hallo, barnet har en søster eller bror. Men det er kanskje ikke så viktig det, for det er jo ikke ditt barn. Inkluder begge barna du, for da har du også "to" barn

[Gjest Gjest]

Jeg blir også sår og lei meg når han på en måte bruker vanskelige perioder med sønnen vår som grunnlag for å ikke få flere barn (og når han sier ting som..jeg GLEEEDER meg til jeg slipper dette osv...)

←

Ja, det er ikke noe godt. Føler veldig for å beskytte barnet vårt når han uttrykker slike ting - det er jo ikke barnets skyld at fire melketenner kommer samtidig og det gjør vondt, liksom. Men det er her jeg mener jeg blir litt ulogisk pga mitt ønske om flere barn. Det er jo lov å glede seg til det verste slitet er over. Det er lov å bli oppgitt over at barnet gråter mye/våkner om natten/er sliten etter en lang dag osv. Men jeg reagerer nå med alle pigger ut om han gir uttrykk for det, selv om jeg mener det samme egentlig. Det er akkurat som at han ikke "får lov" til å tenke sånn nå.

Og det er på sikt ikke bra for forholdet, og jeg mener derfor at jeg trenger litt hjelp til å komme ut av dette slik at forholdet mellom oss voksne kan komme tilbake til den gode "normalen" igjen. Er bare ikke sikker på hvordan jeg skal klare det, for tapet av muligheten til å få et barn til føles nesten som en "sorg" (uten å bagatellisere "ekte"/annen sorg - for det ønsker jeg ikke!!!)

Jeg ser gravide kvinner og nyfødte barn hvor jeg ser meg, og hver gang er det vondt. Jeg kan jo ikke ha det slik i årevis, og så lenge han ikke vil ha barn, blir det ikke flere på meg.

[Gjest Gjest]

Hvor er stebarnet i dette? eller er ikke det søster/bror til barnet ditt? du snakker som om barnet ditt er enebarn, men hallo, barnet har en søster eller bror. Men det er kanskje ikke så viktig det, for det er jo ikke ditt barn.    Inkluder begge barna du, for da har du også "to" barn 

←

Hei! Jeg har aldri sagt at barnet mitt er enebarn, det er andre brukere som har argumentert rundt dette. Nå skal det sies at det er så stor aldersforskjell på de to at jeg av og til føler at barnet mitt blir ENDA mer bortskjemt enn om vi ikke hadde to.

Men jeg har ikke to barn. Jeg elsker stebarnet mitt veldig høyt, vi har kjent hverandre i mange år og har et svært nært forhold. Men det er ikke mitt barn - jeg blir ikke mamma, og uansett hvor mye tid og kjærlighet jeg investerer i stebarnet mitt, vil jeg aldri forvente noe tilsvarende tilbake verken nå eller når jeg blir eldre.

For noen er kanskje ditt argument relevant, men for meg er det altså ikke det.

[Angelheart]

Hei.

Her er jeg visst litt på "andre siden", jeg....

Jeg har et barn fra før og ett nå sammen med mannen min. Han ønsker seg flere barn, jeg gjør ikke!

Grunnen til at jeg ikke vil ha flere er at det siste svangerskapet var så tungt og jeg ønsker ikke gå igjennom det h*****e en gang til.

Mannen min respekterer selvsagt dette og kommer ikke til å presse meg noe på dette temaet, men jeg vet han slites litt av dette ønsket.

Selv sliter jeg da med at jeg ikke kan oppfylle hans ønske, så dette har blitt et lite problem for oss. Det værste er alle rundt oss som "maser" på at "nå bør jo nestemann komme snart...".

Å få et barn er noe man skal være to om og det er dessverre slik at man ikke kan ta dette valget alene så lenge man ønsker å leve i et forhold. I og med at et barn er et så stort ansvar bør det være noe begge vil. Dersom den en ikke ønsker flere barn er det h*ns ønske som må oppfylles.

Hm...ser nå at dette ikke var noe særlig godt svar på trådstarters problem......men her var det iallefall den andre siden av saken.

[Tristan]

Trådstarter kan jeg spørre deg om hvorfor du bruker Gjest_Tristan_*

[Linselus]

Selvsagt snakket vi om dette før vi giftet oss. Og han har alltid gitt inntrykk av at han ønsket seg to barn med meg. Og ja, det har vært uttalt fra ham. Jeg har derimot ikke vært så sikker på om jeg ønsker meg mer enn ett barn.

Jeg har bare snakket med mannen min om dette en gang. Det kom frem i sommer - da innpåslitne og uhøflige (syns jeg) venner av ham maste om når nestemann skulle komme - at han ikke ønsker seg flere. Det var et slag i ansiktet for meg å høre ham fortelle andre det uten at vi hadde snakket om det. Det tok altså mange uker før jeg fortalte ham hvor vanskelig dette er for meg, og jeg er usikker på hva han tenker rundt det, for han ble overrasket over hvor mye dette betyr for meg nå.

Vel, hvis du har sagt at du ikke vil ha flere barn, forrige "periode"dere pratet om dette, så er det vel ikke så rart om han falgger "vi skal ikke ha flere" når dette igjen blir brakt på bane?

Jeg syns heller ikke hans forvirring rundt din reaksjon er så urimelig når det er noe det ikke har vært meget snakk om siden du sa du ikke ville ha flere barn (iallfall slik leser jeg det, om jeg er på vidda så får du unnskylde).

Hvis det ikke er aktuelt å gå fra mannen for å få et barn til så må man heller jobbe med å forsone seg med det hele.

Mulighet to er jo adopsjon, da behøver man vel ikke få et "purungt" barn, og det vil bli ditt barn det også.

Eller er det dette med å gå gravid som er det "store" i forhold til å få barn?

Unnskyld at jeg høres krass ut, det er langtfra meningen, men om man kan finne et alternativ dere begge syns er ok så er jo det den beste løsningen av alle.

Hvis det ikke absolutt må være et resultat av at du og din mann har sex finnes det jo alltids en løsning.

Endret 23. august 2005 av Linselus