Kan ikke dårlige foreldre klandres hvis de har diagnoser?

[AnonymBruker]

Hvor går egentlig grensen for hva man kan forvente av foreldre med diagnoser/store utfordringer? 

Mine foreldre har alltid blitt sett på som oppegående og gode foreldre av andre, men innenfra husets fire vegger skjulte deg seg både vold, rus og psykisk mishandling av barn. Den ene forelderen hadde allerede den gang diagnosen bipolar, men holdt den skjult for omverdenen. Den andre forelderen har etter at barna flyttet ut fått en diagnose som minner om psykopati, uten å gå nærmere inn på det i fare for å bli gjenkjent. 

Vi barna er unge voksne nå. Foreldrene våre har begynt å slite med diverse ting som har blitt synlig utad. Diagnosene deres og hvordan de behandlet oss barna har blitt kjent. Ett av søsknene har blitt alvorlig psykisk syk som følge av oppveksten. Allikevel opplever foreldrene massiv støtte i lokalmiljøet. Det er synd på dem, og de kan jo ikke noe for hvordan de har vært, pga diagnosene, sies det.

Er det virkelig slik at det ikke er foreldrenes feil at de er dårlige foreldre pga diagnoser? Burde de f.eks ikke hatt vett til å ikke få barn eller tatt seg litt mer sammen, eller er det for mye forlangt? 

Anonymkode: 537e3...b52

[AnonymBruker]

Diagnose kan være medvirkende årsak. Det handler nok mest om hva foreldrene forsto, og hva de kunne gjort noe med. Hvis foreldrene både forsto at hjemmesituasjonen var for dårlig, og at de kunne gjort noe med det som bedt om hjelp eller skjerpet seg eller kuttet rus men lot være, så klart man kan klandre dem.

Og så synes jeg ikke diagnoser gir hele forklaringen. Det kan gi en anderledes virkelighetsforståelse, utfordringer med egen følelsesregulering og impulskontroll osv. Men alle foreldre vet at vold ikke er innafor. Og at barn ikke skal vokse opp i rus.

Jeg hadde nok klandret dem.

Anonymkode: 2d7f9...06d

[AnonymBruker]

Det er som å skrike på en ku " hvorfor klatrer du ikke i trær som en ape" 

Enkelte diagnoser er så umulige for personer å kontrollere, at en kan forstå at de ikke kan"klatre" som andre foreldre.

Det de kan skikkelig klandres for er å ikke be om hjelp i oppveksten eller at de burde ikke ha fått barn.

Anonymkode: 59729...048

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hvor går egentlig grensen for hva man kan forvente av foreldre med diagnoser/store utfordringer? 

Mine foreldre har alltid blitt sett på som oppegående og gode foreldre av andre, men innenfra husets fire vegger skjulte deg seg både vold, rus og psykisk mishandling av barn. Den ene forelderen hadde allerede den gang diagnosen bipolar, men holdt den skjult for omverdenen. Den andre forelderen har etter at barna flyttet ut fått en diagnose som minner om psykopati, uten å gå nærmere inn på det i fare for å bli gjenkjent. 

Vi barna er unge voksne nå. Foreldrene våre har begynt å slite med diverse ting som har blitt synlig utad. Diagnosene deres og hvordan de behandlet oss barna har blitt kjent. Ett av søsknene har blitt alvorlig psykisk syk som følge av oppveksten. Allikevel opplever foreldrene massiv støtte i lokalmiljøet. Det er synd på dem, og de kan jo ikke noe for hvordan de har vært, pga diagnosene, sies det.

Er det virkelig slik at det ikke er foreldrenes feil at de er dårlige foreldre pga diagnoser? Burde de f.eks ikke hatt vett til å ikke få barn eller tatt seg litt mer sammen, eller er det for mye forlangt? 

Anonymkode: 537e3...b52

Diagnoser er ingen unnskyldning for å ikke gi den omsorgen barna trenger. Enten får barna omsorgen de trenger, eller så får de det ikke. Så enkelt er det faktisk. 

Vage unnskyldninger kan ikke brukes til annet enn å bryte stillheten i noen sekunder. 

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt er omsorgssvikt. 

En forelder i rullestol kan ikke ta barna med i slalombakken, men det er ikke omsorgssvikt.

En forelder med sinneproblemer kan slå barna. Det er omsorgssvikt, og er selvsagt ikke akseptabelt selv om det ligger en diagnose bak som forklarer sinneproblemene og slagene.

Er ikke diagnosen forenlig med å ha barn, så kan de rett og slett ikke ha barn. En som er (ikke feildiagnosert) psykisk utviklingshemmet er i praksis et barn, og kan dermed ikke være en praktiserende forelder.

Anonymkode: 09fe3...a2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er som å skrike på en ku " hvorfor klatrer du ikke i trær som en ape" 

Enkelte diagnoser er så umulige for personer å kontrollere, at en kan forstå at de ikke kan"klatre" som andre foreldre.

Det de kan skikkelig klandres for er å ikke be om hjelp i oppveksten eller at de burde ikke ha fått barn.

Anonymkode: 59729...048

Men da er du enig i at denne kuen er uegnet som forelder for en ape?

Anonymkode: 09fe3...a2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Allikevel opplever foreldrene massiv støtte i lokalmiljøet. Det er synd på dem, og de kan jo ikke noe for hvordan de har vært, pga diagnosene, sies det.

Det er ikke deres skyld at de er syke, men det er deres skyld at de ikke oppsøker hjelp! Hvis det derimot er psykopat-relatert, så mangler de selvinnsiktbiten, så da kan det forsåvidt "unnskyldes" at de ikke selv innså at de ikke var gode nok omsorgspersoner og oppsøkte hjelp. Helt forferdelig for barn som vokser opp i slikt. 

Anonymkode: 09fe3...a2b

[AnonymBruker]

Om de har såpass gangsyn at de utad skjulte hvordan livet var bak husets fire vegger så har de jo visst at det ikke tålte dagens lys, ergo var de klar over at de drev med omsorgssvikt.
Men, om man ser på disse gruppene på FB mot barnevernet der foreldre påstår at barn blir stjålet av BV uten grunn, så kan jo mange se at det slett ikke er uten grunn, men de tror jo selv at de er supre foreldre.
Endel psykisk syke og rusede personer mangler kontakt med virkeligheten og ser ikke ting fra andre sider enn sin egen.
De ser på barn som sin eiendom, ikke som selvstendige individer som har egne behov. 
De ser på hva som er fælt for de, hvor fælt det er for de om de ikke får ha sine egne barn, ikke at barna vil kunne få dekket sine omsorgsbehov andre steder, som de ikke får dekket hjemme.
De ser ikke at barna tar skade av den oppveksten de gir, da de ikke klarer å se feil hos seg selv, men er selvsentrert og kun ser sine egne behov.
Utrolig trist med slike foreldre, og ihvertfall de som virker oppegående utad, for da er det ikke så lett at barna får hjelp.
Barna som bor i slike oppvekstmiljø vet jo ofte ikke at det ikke er normalt å ha det slik de har det, før de er større, og da har de en kjærlighet til foreldrene som gjør at de forsøker å beskytte dem og dekke over for dem.

Anonymkode: 99c94...0c7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Om de har såpass gangsyn at de utad skjulte hvordan livet var bak husets fire vegger så har de jo visst at det ikke tålte dagens lys, ergo var de klar over at de drev med omsorgssvikt.

Det er ikke sikkert. Jeg forteller ingen hvor sjelden jeg vasker gulvene f.eks., for det er litt flaut, men jeg tror ikke det er så ille at det ikke egentlig tåler dagens lys eller kan kalles omsorgssvikt... Det kan selvsagt være jeg tar feil, men i såfall er jeg jo ikke klar over det.

På samme måte kan disse foreldrene ha skjønt at det ikke var optimalt og dermed holdt det skjult, men likevel ikke ha forstått at det var omsorgssvikt.

Anonymkode: 1b1ae...7d9

[AnonymBruker]

Det er like mye omsorgssvikt uansett hva slags diagnoser man har. Så kan noe av oppførsel og reaksjonsmønster forklares med en diagnose, men det betyr ikke at de skal komme unna med mishandling og omsorgssvikt. 

Anonymkode: 860e5...4ff

[Lisa Rowe]

En diagnose kan være en forklaring, men ikke en unnskyldning. 

[AnonymBruker]

En diagnose kan gi forklaring.
 

Det kan være at de ikke evner å se sine feil, men da er det samfunnet rundt som svikter om der er omsorgssvikt pga diagnose. Barnet kan ikke klandres uansett, da barn opplever det som skjer i sitt hjem som ‘normalen’. Nå er det mye mer fokus på å informere barn hva som et innafor og ikke slik at de kan si i fra (men det skal aldri holdes mot de om det ikke blir sagt noe). 

Anonymkode: 39bb7...385

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[Silva Pluvialis]

Diagnoser er aldri en unnskyldning for å påføre barn traumer. 
 

Endret 1. mars 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

Ikke sikkert omgivelsene er kjent med den grove omsorgssvikten ettersom det foregikk bak lukka dører. Pipa hadde nok fått annen lyd om de visste om det

Anonymkode: 3cc72...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke sikkert omgivelsene er kjent med den grove omsorgssvikten ettersom det foregikk bak lukka dører. Pipa hadde nok fått annen lyd om de visste om det

Anonymkode: 3cc72...b7e

Beklager, leste innlegget på nytt. 

Anonymkode: 3cc72...b7e

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (8 timer siden):

 (...)med mindre dette har vært pga regelrett løgn (fra foreldrenes side)

Det har vært MYE løgn fra foreldrenes side. Barnevernet ble koblet inn en gang, men da ble det vel konkludert med at meldingen var grunnløs/var en hevnmelding. De løy om hvordan hverdagen var lagt opp, om hvor kjærlige de var som foreldre og den som drev med rus benektet dette. De malte et bilde av en fin og harmonisk familie. Skolen og barnehagen hadde dessverre samme inntrykk.

Ser noen lurer på hvorvidt de var bevisste på at de drev med omsorgssvikt, og ja, det vil jeg helt klart si at de var, de prøvde alt for å skjule det. Vi ble stadig instruert i hva vi ikke måtte si til andre, fordi da kunne barnevernet eller politiet komme. I tillegg var det mye snikskryt av dem selv når de var ute blant andre foreldere.

Ts 

Anonymkode: 537e3...b52

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (9 timer siden):

Må spørsmålet her egentlig handle om skyld og klandreverdighet? Det er ikke vits i å være sint på noen for noe de selv ikke har valgt, eller? 

For meg handler dette om at jeg er usikker på om jeg skal ha kontakt videre. Foreldrene er mer skrøpelige i dag og innrømmer skyld og angrer. Hvis det allikevel er slik at de burde vært i stand til å ikke drive med omsorgssvikt etc, vil jeg ikke ha noe mer med dem å gjøre. Om det derimot er slik at de ikke kunne gjort noe annerledes, så er det kanskje synd på dem.

Ts

Anonymkode: 537e3...b52

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvor går egentlig grensen for hva man kan forvente av foreldre med diagnoser/store utfordringer? 

Mine foreldre har alltid blitt sett på som oppegående og gode foreldre av andre, men innenfra husets fire vegger skjulte deg seg både vold, rus og psykisk mishandling av barn. Den ene forelderen hadde allerede den gang diagnosen bipolar, men holdt den skjult for omverdenen. Den andre forelderen har etter at barna flyttet ut fått en diagnose som minner om psykopati, uten å gå nærmere inn på det i fare for å bli gjenkjent. 

Vi barna er unge voksne nå. Foreldrene våre har begynt å slite med diverse ting som har blitt synlig utad. Diagnosene deres og hvordan de behandlet oss barna har blitt kjent. Ett av søsknene har blitt alvorlig psykisk syk som følge av oppveksten. Allikevel opplever foreldrene massiv støtte i lokalmiljøet. Det er synd på dem, og de kan jo ikke noe for hvordan de har vært, pga diagnosene, sies det.

Er det virkelig slik at det ikke er foreldrenes feil at de er dårlige foreldre pga diagnoser? Burde de f.eks ikke hatt vett til å ikke få barn eller tatt seg litt mer sammen, eller er det for mye forlangt? 

Anonymkode: 537e3...b52

Jeg har diagnoser men klarer å gi barna den oppveksten de trenger. Omsorgen og kjærligheten. Noen ting blir verre etter at du får barn og det vet du ikke på forhånd , så å dømme noen for å ha fått barn da blir helt feil! Jeg går i behandling når jeg trenger det. Går aldri utover barna. Vet om flere uten diagnoser som ikke skulle hatt barn. Så har ikke alltid noe å si! Vi mennesker er bare forskjellige. Ja noen skulle klart ikke hatt barn men det er og de med og uten diagnoser som er fantastiske foreldre!

Anonymkode: 5696e...489