ME og uføretrygd - er det slik det henger sammen?

[Helgeline]

Skjønner poenget ditt, delvis enig. 
Men må si du er veldig opphengt i to ting som jeg synes er noe irrelevant:

Hva er greien med å fremheve hvorvidt de du snakker om el foreldrene røyka? Det gjorde jo «alle» i den generasjonen der. Alkohol er en ting, men her høres det ut som du sidestiller tobakksrøyk med å være tung stoffmisbruker. 
Også er det veldig så opptatt du er av overvekt/lubbenhet. Litt pussig.

Har slutta å røyke men fikk sykt lyst på røyk etter å ha lest innlegget ditt. 😂

Endret 1. mars 2021 av Helgeline

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at en ødelagt barndom kan gjøre at man havner på uføretrygd. Man er kanskje også genetisk disponert for smerter? Av de jeg kjenner på uføretrygd er det ei som har en ikke så ok barndom/ungdomstid å se tilbake på, men ikke vold eller misbruk, kun mor som ikke ville jobbe. Arv og miljø kan spille inn, se bare på Agder-fylkene. 

 Noen her tror ikke at det ikke finnes måter å få uføretrygd på annet enn 100% sykdom, fysisk eller psykisk, Jeg vet selv om folk som har fått uføretrygd etter over 10 års kamp; uføretrygd er bedre enn sosialstønad (fast og større inntekt, man kan starte egen business, man kan flytte rundt i landet), man påberoper seg el-overfølsomhet eller psykiske problemer ovenfor legen og sier man er el-overfølsom til andre. Med en gang uføretrygden er innvilget er det ikke måte på hvor mye de får til og hvor aktive de er. Men jobbe kan de ikke. Og nei, de ligger ikke i mørke rom helt utmattet etter å ha vært sosiale, de holder koken hele tiden. Som de selv sier så er det de gjør lystbetont og energigivende. 

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/8mo5aW/pasienten-har-alltid-rett

Dette er vel ganske symptomatisk for nordmenn. 

Anonymkode: 1d971...abe

[AnonymBruker]

Jeg har en svært traumatisk barndom, grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, utsatt for det av begge mine foreldre fra jeg var baby. Men jeg har alltid holdt på med idrett, skjønner ikke helt hvor relevant det er. Ikke røyket, ikke utagert. Jeg fikk 3 forskjellige diagnoser på fysisk sykdom allerede som barn. Men startet å jobbe da jeg var 13 år, og jobbet fulltid da jeg var 16 år, da flyttet jeg og for meg selv. 

Her ble jeg ikke ufør før jeg var 42 år. Og det er fordi min mentale helse har det helt klart best når jeg jobber. Men dessverre så er jeg fysisk syk, og har bare blitt sykere med årene. 

Men det jeg synes var rart med Nav, var at mine fysiske sykdommer, som man kan måle med blodprøver, da både påvise sykdommen, og se hvilken grad du har sykdommen. Men de mente jeg kunne jobbe, selv om spesialistene ikke forsto hvordan jeg var i live, og at jobb var ikke aktuelt, de lurte jo på om jeg burde på sykehjem. Men så fikk Nav vite at jeg var blitt misbrukt som barn. De fant noen papirer i systemet som ikke jeg var klar over. Da var det ikke måte på hvor synd det var på meg, og jeg fikk ufør grunnet PTSD diagnosen. 

Anonymkode: 855b0...03a

[Helgeline]

...også idrett ja, det var det også oppheng på i ts. 
Jeg har røyka, og snuser nå. Er tynnfeit, og var fast gymskulker. «Mensen» to-tre ganger i måneden.  Aldri drevet idrett. Jeg var hun som ba læreren om å få flere mattestykker å gjøre i stedet for å ha utegym. Ble ikke mer populær på skolen av det si. 

Nesten rart at jeg er i full jobb, og har vært det i 30 år. Skulle vært full av ME og fibro for å følge logikken i ts. Kanskje fordi mine foreldre var avholds og ikke-røyk. De drev heldigvis ikke med vold og misbruk heller. 

Sorry, gode poenger i innlegget ditt ts, men ble bare litt trigga av fokuset på røyk, kropp og idrett. Sorry.

[Gjest Råååsa]

Takk til dere som orket å lese. Jeg skal svare på noen spørsmål samlet. 

Først, har jeg bare slike venninner? Neida, selvsagt ikke. Men jeg trekker nok til meg kvinner som har hatt det tøft, for jeg har hatt det tøft sjøl. Til et lignende spørsmål, hvor er disse vokst opp? I Norge. Dette er hvite kvinner om det var det ble spurt om? Ei har utenlands far. 

Jeg var sikkert ikke presis på hva er ME er. Det er nok i hovedsak et utmattelsessyndrom. 

Så til fokuset mitt på røyk i hjemmet og røyking av den uføre, alkohol og overvekt. Disse tre faktorene, i tillegg til tøffe mentale kår tenker jeg at kan føre til samlet sett dårligere helse. 

Så ser jeg at flere prøver å ta meg på unøyaktigheter. Det velger jeg å overse for jeg oppfatter det bare som et forsøk på å "ta meg" på ett eller annet. Hovedpoenget står seg jo: er det forakt for de svake som gjør at folk misunner de uføre?

Jeg følger dere som sier at dere har også opplevd det ene og det andre, men likevel er dere i full jobb. Ja, gratulerer! Jeg tenkte også slik da jeg var i tyveårene, at det var bare å ta seg sammen. Men med alder og erfaring vet jeg at det ikke alltid er slik. 

 

[AnonymBruker]

Syns du hadde en fin belysning av temaet ts. 🙏 

Anonymkode: 99c35...d8c

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Også finnes det oss som har opplevd mishandling og var x antall diagnoser som presser oss gjennom og er i jobb

Anonymkode: 50854...b6e

Typisk norsk å alltid skal ha det verst

Anonymkode: 748c1...358

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (59 minutter siden):

Takk til dere som orket å lese. Jeg skal svare på noen spørsmål samlet. 

Først, har jeg bare slike venninner? Neida, selvsagt ikke. Men jeg trekker nok til meg kvinner som har hatt det tøft, for jeg har hatt det tøft sjøl. Til et lignende spørsmål, hvor er disse vokst opp? I Norge. Dette er hvite kvinner om det var det ble spurt om? Ei har utenlands far. 

Jeg var sikkert ikke presis på hva er ME er. Det er nok i hovedsak et utmattelsessyndrom. 

Så til fokuset mitt på røyk i hjemmet og røyking av den uføre, alkohol og overvekt. Disse tre faktorene, i tillegg til tøffe mentale kår tenker jeg at kan føre til samlet sett dårligere helse. 

Så ser jeg at flere prøver å ta meg på unøyaktigheter. Det velger jeg å overse for jeg oppfatter det bare som et forsøk på å "ta meg" på ett eller annet. Hovedpoenget står seg jo: er det forakt for de svake som gjør at folk misunner de uføre?

Jeg følger dere som sier at dere har også opplevd det ene og det andre, men likevel er dere i full jobb. Ja, gratulerer! Jeg tenkte også slik da jeg var i tyveårene, at det var bare å ta seg sammen. Men med alder og erfaring vet jeg at det ikke alltid er slik. 

 

Enig med deg -var lykkelig uviten om jeg skulle bli ufør i 40 åra -jeg har ingen traumatisk bakgrunn eller oppvekst, Bare veldig uheldig og er av den som mener det egentlig er å ta seg sammen, noe som gjorde at man driver rovdrift med seg selv også. Nå er jeg klokere -er ikke alltid bare å ta seg sammen, det går til ett visst punkt -det er ikke bare å la vær å kjenne så godt etter -det går til ett visst punkt det også. Til slutt så har du oppskriften på å tilegne deg kroniske helseproblemer. Jeg er absolutt den første til å innrømme at jeg hadde fordommer mot en del syke mennesker og er må nå rett og slett se at karma har tatt meg. Om ikke annet har sykdommen fått meg til å bli mer empatisk mot andre mennesker og aldri igjen dra alle over en kam -man skal aldri dømme noen før man har fått kjenne sånt på kroppen sjøl. 

Anonymkode: d706f...d72

[AnonymBruker]

Blant de jeg har møtt er det hovedsakelig to typer mennesker med ME/fibro. (Grov generalisering, selvsagt.)

Den ene gruppen har levd usunne liv med for eksempel inaktivitet, røyking og et dårlig kosthold. En del av dem har hatt mye uflaks i livet, og kanskje vært gjennom ekstremt tøffe tak som misbruk, voldtekt osv. De sliter kanskje med psyken, men trenger gjerne forståelse og tilrettelagt hjelp for å komme seg opp av sofaen og ut i samfunnet. 

Den andre gruppen er de som har vært for flinke til å ta seg sammen. De har vært «flinke piker», stått på, kommet seg etter store påkjenninger, og jobbet hardt. De lyttet ikke til kroppens varselsignaler, og sitter igjen med en utslitt og smerteplaget kropp som ikke virker. Det disse trenger, er absolutt ikke å høre at de er latsabber som trenger å ta seg sammen og løpe ut i arbeidslivet.  Det er nettopp det at de  har tatt seg for mye sammen, som har brakt dem i den situasjonen. Kroppen trenger hvile og ro i et forsøk på å hjelpe den til å reparere seg selv. Men enkeltmennesker, samfunnet og NAV er dessverre flinkere til å rope «latsabb», enn å hjelpe disse menneskene på riktig måte. Dette skaper stress som gjør menneskene verre heller enn bedre 😟

Anonymkode: 32f2d...05f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2021 den 3.01):

Også finnes det oss som har opplevd mishandling og var x antall diagnoser som presser oss gjennom og er i jobb

Anonymkode: 50854...b6e

Det er så kvalmt med sånne altså. Du vet at folk reagerer forskjellig på ting? For eksempel kan en med brystkreft bli helt frisk igjen, mens en annen kan dø. Det betyr ikke at den med verst brystkreft bare burde ha presset seg litt hardere, og stått mere på! Det er ulike grader av diagnoser. De som blir rammet i mindre grad, er ikke noe «sterkere» enn andre. De er friskere enn de som ikke greier det. 

Anonymkode: 2e672...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2021 den 3.17):

Man kan da ikke få uføretrygd fordi at man har hatt det tøft i oppveksten. Noen som har traumer som følge av det ja, men ikke alle du lister opp. 

Anonymkode: 268b7...d41

Man har større sjanse for å få de fleste sykdommer om man har opplevd traumer

Anonymkode: 2e672...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

De med disse diagnosene bør jobbe med seg selv og ikke bruke det som unnskyldning for å ikke jobbe.

Anonymkode: 361e9...7e4

Helsevesenet mangler kompetanse på PTSD og traumer. Spesielt compleks PTSD. Mange får også avslag på behandling da de mener dette ikke er «kostnadseffektivt» å behandle. 

Anonymkode: 2e672...f53

[Gjest Blondie65]

Applaus til TS for å belyse temaet fra en annen vinkel.

Jeg kan også legge til at usynlige sykdommer - dvs de sykdommene der du glad og fornøyd er på kafe med venninnen din lørdag for så å ligge flat i sengen til onsdag - ikke er så lett å forstå for folk som ikke har opplevd utmattelsessyndromet på nært hold. Man ser det ikke på dem, ergo må det være juks.

Jeg har som utgangspunkt at er man frisk så skal man jobbe fremfor å motta stønader. Men jeg setter meg ikke til doms over en person som har fått innvilget uføretrygd. Jeg kan da umulig vite alle sakens fakta?

Jeg har imidlertid ved et par anledninger møtt folk som skryter av hvordan de har lurt systemet: den ene hadde oppgitt kjærestens adresse selv om vedkommende bodde hjemme hos foreldre under studier. Dette utløste borteboerstipend. Og vedkommende skrøt hemningsløst av hvor lett det var å snylte. En annen hadde oppgitt misvisende opplysninger som utløste en høyere sats for en eller annen stønad og skrøt av det. Denne siste ble rapportert og var dritsur på vedkommende som hadde rapportert.

Hvorvidt naboen som er hjemme hele dagen har en rettmessig diagnose eller ikke er ikke opp til meg å avgjøre. 

 

[AnonymBruker]

Så har man sånne som meg. Jeg gikk så lenge med ubehandlet lavt stoffskifte at binyrene tok over stoffskiftefunksjonen, og de holdt etter hvert på å kollapse. Jeg var 14 år første gang jeg oppsøkte lege pga symptomer på lavt stoffskifte, men legen bare lo av meg. Jeg prøvde å ta det opp med andre leger, men fikk til svar at det er bare gamle kjerringer som får lavt stoffskifte. 

Etter 20 år kom jeg endelig til en lege som hadde nok peiling til å ta meg på alvor. Han tok blodprøver for å sjekke både stoffskiftet og binyrebarkfunksjonen. Og blodprøvene viste lavt stoffskifte og binyrebarkinsufisiens. Jeg fikk medisiner, og fem år seinere hadde blodverdiene stabilisert seg, men jeg hadde fremdeles symptomene. 

Jeg fikk time hos endokrinolog, som sa at man ser dette ofte ved langvarig ubehandlet lavt stoffskifte. Jeg var kronisk utmattet, og fikk derfor diagnosen ME. 

I den grad jeg blir sett ned på og foraktet, er det fordi jeg har ME. En sykdom som mange ikke tror på. Som noen mener bare er psykisk. Som masse folk har en mening om, uten å ha peiling på. 

Anonymkode: c1cbb...73f

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Blant de jeg har møtt er det hovedsakelig to typer mennesker med ME/fibro. (Grov generalisering, selvsagt.)

Den ene gruppen har levd usunne liv med for eksempel inaktivitet, røyking og et dårlig kosthold. En del av dem har hatt mye uflaks i livet, og kanskje vært gjennom ekstremt tøffe tak som misbruk, voldtekt osv. De sliter kanskje med psyken, men trenger gjerne forståelse og tilrettelagt hjelp for å komme seg opp av sofaen og ut i samfunnet. 

Den andre gruppen er de som har vært for flinke til å ta seg sammen. De har vært «flinke piker», stått på, kommet seg etter store påkjenninger, og jobbet hardt. De lyttet ikke til kroppens varselsignaler, og sitter igjen med en utslitt og smerteplaget kropp som ikke virker. Det disse trenger, er absolutt ikke å høre at de er latsabber som trenger å ta seg sammen og løpe ut i arbeidslivet.  Det er nettopp det at de  har tatt seg for mye sammen, som har brakt dem i den situasjonen. Kroppen trenger hvile og ro i et forsøk på å hjelpe den til å reparere seg selv. Men enkeltmennesker, samfunnet og NAV er dessverre flinkere til å rope «latsabb», enn å hjelpe disse menneskene på riktig måte. Dette skaper stress som gjør menneskene verre heller enn bedre 😟

Anonymkode: 32f2d...05f

Godt innlegg! Jeg har erfart det samme. Det er et slags "slitne kvinners syndrom" litt flåsete sagt. (Men selvsagt, barn og menn får også disse lidelsene, så er det sagt). 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så har man sånne som meg. Jeg gikk så lenge med ubehandlet lavt stoffskifte at binyrene tok over stoffskiftefunksjonen, og de holdt etter hvert på å kollapse. Jeg var 14 år første gang jeg oppsøkte lege pga symptomer på lavt stoffskifte, men legen bare lo av meg. Jeg prøvde å ta det opp med andre leger, men fikk til svar at det er bare gamle kjerringer som får lavt stoffskifte. 

Etter 20 år kom jeg endelig til en lege som hadde nok peiling til å ta meg på alvor. Han tok blodprøver for å sjekke både stoffskiftet og binyrebarkfunksjonen. Og blodprøvene viste lavt stoffskifte og binyrebarkinsufisiens. Jeg fikk medisiner, og fem år seinere hadde blodverdiene stabilisert seg, men jeg hadde fremdeles symptomene. 

Jeg fikk time hos endokrinolog, som sa at man ser dette ofte ved langvarig ubehandlet lavt stoffskifte. Jeg var kronisk utmattet, og fikk derfor diagnosen ME. 

I den grad jeg blir sett ned på og foraktet, er det fordi jeg har ME. En sykdom som mange ikke tror på. Som noen mener bare er psykisk. Som masse folk har en mening om, uten å ha peiling på. 

Anonymkode: c1cbb...73f

Takk for du deler din historie. Det var opplysende!  

Jeg kan egentlig ingenting om ME (eller fibromyalgi). jeg bare tror og synser som du ser. Jeg har lest litt på nett (seriøse sider), men det blir ikke det samme som å få ei slik historie som du deler. Så det satt jeg stor pris på. 

Blondie65 skrev (2 timer siden):

Applaus til TS for å belyse temaet fra en annen vinkel.

Jeg kan også legge til at usynlige sykdommer - dvs de sykdommene der du glad og fornøyd er på kafe med venninnen din lørdag for så å ligge flat i sengen til onsdag - ikke er så lett å forstå for folk som ikke har opplevd utmattelsessyndromet på nært hold. Man ser det ikke på dem, ergo må det være juks.

Jeg har som utgangspunkt at er man frisk så skal man jobbe fremfor å motta stønader. Men jeg setter meg ikke til doms over en person som har fått innvilget uføretrygd. Jeg kan da umulig vite alle sakens fakta?

Jeg har imidlertid ved et par anledninger møtt folk som skryter av hvordan de har lurt systemet: den ene hadde oppgitt kjærestens adresse selv om vedkommende bodde hjemme hos foreldre under studier. Dette utløste borteboerstipend. Og vedkommende skrøt hemningsløst av hvor lett det var å snylte. En annen hadde oppgitt misvisende opplysninger som utløste en høyere sats for en eller annen stønad og skrøt av det. Denne siste ble rapportert og var dritsur på vedkommende som hadde rapportert.

Hvorvidt naboen som er hjemme hele dagen har en rettmessig diagnose eller ikke er ikke opp til meg å avgjøre. 

 

Takk skal du ha! 

Folk lurer systemet hele tiden de. De snyter på skatten, de oppgir flere verdier tapt til forsikringselskapet enn hva som er tilfellet, de melder ikke flytting og de bytter om brødposer fra dyr til billig. 

Men her er det viktig å se på de forskjellige prosessene. Og hvilken statlig avdeling som blir lurt. Og for hvor mye. Å svindle lånekassen og svindle for uføretrygd er vidt forskjellige ting. 

Jeg er litt redd for at denne tråden skal skli ut og ligne på alle de andre uføretrådene her inne, men slik var min uføreprosess: 

År 1 med MS: fikk diagnose og ble presset ut av arbeidsgiver (lang historie). Jeg ble ble sendt på NAV. Det endte med omskolering. Jeg ønsket å beholde jobben, men de så på MS som det samme som at jeg ville straks sitte i rullestol og sikle. 

År 1 - 3: Omskolering pluss diverse prosjektstillinger (jeg anså meg som frisk). 

År 4 - 10: Jobber 100% pluss deltid (fortsatt frisk) og en del frivillige verv. 

År 11: De kommer stadig nye handikapp til, fysiske og kognitive. Jeg drar på rehabilitering og får arbeidsrettet rehabillitering. 

År 12: Blir så syk at jeg blir 100% sengeliggende. Ligger i senga og svarer på e-post og døser meg gjennom telefonmøter. Bruker bleie, da jeg ikke har krefter til å komme meg på do.  Jeg forsøker å ende det hele, men bli sydd sammen. 

Slutten av år 12: Saksbehandler blir klar over hvor galt det er fatt med meg, og jeg blir bedt om å sende inn søknad. I søknaden er det vurdering fra: 1. Fastlege. 2. Nevrolog. 3. Rehabilitering. 4. Fysioterapeut. 5. Psykolog  6. Arbeidsgiver 7. Saksbehandler og fra 8. meg. 

Så blir søknaden sendt ut av fylket for vurdering av en annen NAV-avdeling og blir til slutt behandlet av NAVs egen overlege. Så, det er ikke bare å sette ett ekstra kryss på meldekortet eller melde feil adresse.  

Dette ønsker jeg så inderlig at folk skal vite! Det er ganske tøft, for å si det mildt. Og jeg har en sykdom de fleste trur på, Multippel Sklerose (ikke alle tror meg faktisk, og mener jeg faker eller overdriver, at det er bare psykisk). Og tenk de som ikke blir trudd? Stakkars folk! 

 

Endret 2. mars 2021 av Råååsa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.3.2021 den 3.01):

Også finnes det oss som har opplevd mishandling og var x antall diagnoser som presser oss gjennom og er i jobb

Anonymkode: 50854...b6e

Men noen blir faktisk syke av det andre tåler. Frustrerende nok.

Anonymkode: 7cc4a...433

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (11 minutter siden):

 

Dette ønsker jeg så inderlig at folk skal vite! Det er ganske tøft, for å si det mildt. Og jeg har en sykdom de fleste trur på, Multippel Sklerose (ikke alle tror meg faktisk, og mener jeg faker eller overdriver, at det er bare psykisk). Og tenk de som ikke blir trudd? Stakkars folk! 

 

Sikker på at disse idiotene som tviler på din MS ikke forveksler det med ME? Det er mange som gjør det.

Anonymkode: 3bd51...728

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Sikker på at disse idiotene som tviler på din MS ikke forveksler det med ME? Det er mange som gjør det.

Anonymkode: 3bd51...728

Helt sikkert. Det er familie, blant annet. 

Men ja, jeg vet at folk blander disse sammen. Muligens er de heller ikke så ulike disse diagnosene. Min fatigue ligner nok på ME sin fatigue. 

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (16 minutter siden):

Helt sikkert. Det er familie, blant annet. 

Men ja, jeg vet at folk blander disse sammen. Muligens er de heller ikke så ulike disse diagnosene. Min fatigue ligner nok på ME sin fatigue. 

Da får du opplyse dem om at multipell sklerose (på samme måte som amyotrofisk lateral sklerose, ALS) er en sklerose-sykdom der nervecellene i hjernen og ryggmargen gradvis blir ødelagt, eventuelt vise dem MR-bildene dine med alle MS-plakkene, det hadde jeg gjort. 

Anonymkode: 00ec4...072

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da får du opplyse dem om at multipell sklerose (på samme måte som amyotrofisk lateral sklerose, ALS) er en sklerose-sykdom der nervecellene i hjernen og ryggmargen gradvis blir ødelagt, eventuelt vise dem MR-bildene dine med alle MS-plakkene, det hadde jeg gjort. 

Anonymkode: 00ec4...072

Nei, det orker jeg ikke. Jeg har hatt MS hele livet. Har de ikke satt jeg inn i det til nå, så kan det bare være. Men vi er alle forskjellige😊