Når skjønte du foreldrekonflikt som barn?

[AnonymBruker]

Hvilket inntrykk av foreldrene dines adferd hadde du den gang og hvilken oppfatning sitter du med i dag ?

Søsteren min er helt på tur med barna sine når det kommer faren. Jeg er redd det kommer til å bite henne i ræva senere når barna blir store nok til å se gjennom hva hun holder på med, hvis hun ikke begynner å bremse snart.. en viss grad ser dem jo allerede nå, men de skjønner nok ikke helt omfanget enda... Og mulig de aldri kommer til å se tingene slik som jeg m, men får vondt av barna, at de skal ha det slik. Og ønsker ikke et resultat som gir anstrengt forhold til verken den ene eller andre forelderen.

Kan godt være at faren er like mye på tur som henne, men jeg har bare sett og hørt det fra hennes side.  Min samboer har slitt med sine skilte foreldre selv, og han reagerer skikkelig på hvordan hun oppfører seg og snakker med barna tilstede, og ting barna har sagt selv når de er hjemme hos oss.. han har i voksen alder anstrengt forhold til sin mor 

Anonymkode: da2bd...407

[AnonymBruker]

Veldig viktig at foreldre er bevisst hvordan de omtaler og oppfører seg rundt den andre forelderen. Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var baby og mamma burde fått en medalje for at hun klarte å aldri si et vondt ord om min far, selv da jeg klandret henne for at han ikke bodde med oss. I voksen alder skjønner jeg meget godt hvorfor min mor kastet han ut for å si det sånn. Likevel tror jeg det er umulig å unngå at unger ikke plukker opp et eller annet, selv om man unngår å si noe verbalt. Jeg merket jo at det var en anspent stemning og at det var "noe" der. 

Anonymkode: f8c89...c7c

[AnonymBruker]

Vi lærte på kommunikasjonskurs at hvis jeg snakker negativt om far (eller han om meg), så kan barnet føle det like sårende som om jeg sier noe negativt om barnet. Fordi foreldre og barn er en del av hverandre.

Mine foreldre var ikke skilt. Men jeg merket hvordan de snakket til hverandre. Pappa snakket stygt til mamma, mamma truet stadig med å flytte ut. Jeg var livredd for at mamma skulle flytte fra oss. I dag snakker mamma om hvor fint de hadde det (pappa er død). Jeg har ikke tatt det opp med henne. Forrige mannen min var en som var stygg med meg. Nå har jeg funnet meg en som jeg har det godt med. Ikke en som ligner på min far.

Anonymkode: a8649...e3c

[Zienna]

Når mer enn halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, så forstår man at hvordan foreldre omtaler hverandre er av betydning for barna.  I dag er det gjerne 50/50 som gjelder, og selv i annen-hver-helg-ordning, så kreves det kommunikasjon mellom foreldrene.  Om barn ikke forstår alt, så forstår de mimikk og tonefall fra veldig tidlig alder.  En 4-åring kan f.eks. ha meget god observasjonsevne.  Skadevirkningene kommer etter hvert, og ofte som problemer i barnehage eller skole.  

 

[Zienna]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vi lærte på kommunikasjonskurs at hvis jeg snakker negativt om far (eller han om meg), så kan barnet føle det like sårende som om jeg sier noe negativt om barnet. Fordi foreldre og barn er en del av hverandre.

Mine foreldre var ikke skilt. Men jeg merket hvordan de snakket til hverandre. Pappa snakket stygt til mamma, mamma truet stadig med å flytte ut. Jeg var livredd for at mamma skulle flytte fra oss. I dag snakker mamma om hvor fint de hadde det (pappa er død). Jeg har ikke tatt det opp med henne. Forrige mannen min var en som var stygg med meg. Nå har jeg funnet meg en som jeg har det godt med. Ikke en som ligner på min far.

Anonymkode: a8649...e3c

Var dette kurs i kommunens regi, eller var det FV-kontoret?  Høres veldig bra ut at noe sånt finnes.  

[AnonymBruker]

Zienna skrev (Akkurat nå):

Var dette kurs i kommunens regi, eller var det FV-kontoret?  Høres veldig bra ut at noe sånt finnes.  

Det var på familievernkontoret i forbindelse med en konflikt vi hadde etter bruddet. Veldig fornøyd med kurset! Og vi har det bedre nå 😊

Anonymkode: a8649...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi lærte på kommunikasjonskurs at hvis jeg snakker negativt om far (eller han om meg), så kan barnet føle det like sårende som om jeg sier noe negativt om barnet. Fordi foreldre og barn er en del av hverandre.

Mine foreldre var ikke skilt. Men jeg merket hvordan de snakket til hverandre. Pappa snakket stygt til mamma, mamma truet stadig med å flytte ut. Jeg var livredd for at mamma skulle flytte fra oss. I dag snakker mamma om hvor fint de hadde det (pappa er død). Jeg har ikke tatt det opp med henne. Forrige mannen min var en som var stygg med meg. Nå har jeg funnet meg en som jeg har det godt med. Ikke en som ligner på min far.

Anonymkode: a8649...e3c

Ja, min samboer sier at angrep på foreldrene er samme som et angrep på barnet og derfor han holder på å flippe fordi han har kjent på hvor vondt konflikt er , spesielt over lang tid 

Anonymkode: da2bd...407

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvilket inntrykk av foreldrene dines adferd hadde du den gang og hvilken oppfatning sitter du med i dag ?

Søsteren min er helt på tur med barna sine når det kommer faren. Jeg er redd det kommer til å bite henne i ræva senere når barna blir store nok til å se gjennom hva hun holder på med, hvis hun ikke begynner å bremse snart.. en viss grad ser dem jo allerede nå, men de skjønner nok ikke helt omfanget enda... Og mulig de aldri kommer til å se tingene slik som jeg m, men får vondt av barna, at de skal ha det slik. Og ønsker ikke et resultat som gir anstrengt forhold til verken den ene eller andre forelderen.

Kan godt være at faren er like mye på tur som henne, men jeg har bare sett og hørt det fra hennes side.  Min samboer har slitt med sine skilte foreldre selv, og han reagerer skikkelig på hvordan hun oppfører seg og snakker med barna tilstede, og ting barna har sagt selv når de er hjemme hos oss.. han har i voksen alder anstrengt forhold til sin mor 

Anonymkode: da2bd...407

Ikke konflikt mellom foreldrene mine. Men jeg forsto som 8-9 åring at mamma hater farmor. Det var veldig vanskelig, for jeg elsket farmor. Jeg syns alltid det var vanskelig å være hos farmor når jeg visste at mamma ikke likte det. Da jeg var 15 døde farmor, da hadde jeg ikke vært der så mye det siste halve året før og syns fremdeles det er vanskelig. 

Så jeg vet at min eks ikke tillater at barnet prater om meg/oss hos han. Hos oss er all prat tillat, verken jeg eller samboer blir negative av å høre om pappa eller ting som skjer hos han. Så vi får høre mye rart og har veldig mye åpenhet. Jeg håper dette vil feste seg hos barnet. 

Anonymkode: cce5a...db4

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke konflikt mellom foreldrene mine. Men jeg forsto som 8-9 åring at mamma hater farmor. Det var veldig vanskelig, for jeg elsket farmor. Jeg syns alltid det var vanskelig å være hos farmor når jeg visste at mamma ikke likte det. Da jeg var 15 døde farmor, da hadde jeg ikke vært der så mye det siste halve året før og syns fremdeles det er vanskelig. 

Så jeg vet at min eks ikke tillater at barnet prater om meg/oss hos han. Hos oss er all prat tillat, verken jeg eller samboer blir negative av å høre om pappa eller ting som skjer hos han. Så vi får høre mye rart og har veldig mye åpenhet. Jeg håper dette vil feste seg hos barnet. 

Anonymkode: cce5a...db4

Jeg kan på sett og vis forstå din mor. Svigerdatter-svigermor-problematikken er en tøff gjenganger som man også ofte ser snakk om her på kg. Jeg har selv anstrengt meg hardt for å ikke snakke negativt om min svigermor foran vårt barn, selv om jeg strengt tatt har gode grunner for å gjøre det.. Man må være veldig obs på det for å klare å unngå det.

Anonymkode: 2a249...e43

[AnonymBruker]

Pappaen min gikk fra mamma da jeg var 11. han hadde funnet seg en ny dame, og mamma ble selvfølgelig knust. 
 

De neste årene var jeg rene søppelbøtta, jeg hørte så mye dritt om pappa. Om at han var veldig vanskelig å leve med, umulig å kommunisere med, slem og at han ikke brydde seg om oss, siden han bare stakk av med den nye dama. 
 

I voksen alder har jeg derimot forstått at det er mamma som er vanskelig å leve med, det er hun som er umulig å kommunisere med, hun kan tidvis være veldig slem og frekk og hun gir ofte uttrykk for at hun ikke bryr seg om meg. Dessverre ga hun ofte blandede signaler, for hun hadde ofte med blomster til pappa og kjæresten når vi skulle "leveres", og hun sa alltid "hils inn!" og var høflig direkte mot pappa og kjæresten. Men hjemme satt drittslengningen løst... 
 

Pappa har aldri snakket stygt om mammaen min, selv ikke de gangene jeg har måttet ringe han for å "ventilere" når jeg har skikkelig store krangler og konflikter med mamma (og de er det ganske mange av...). Skulle ønske jeg aldri trodde på dritten mamma sa om pappa, det ødela mange fine år for meg og pappa, jeg trodde jo på alt mamma sa. 
 

Nå som jeg vet det ikke er sant har jeg fått et kjempeanstrengt forhold til mamma, så ille at jeg ikke orker være nær henne i mer enn fire-fem timer om gangen. Julen og sommerferien er ekstra vanskelig, da tvinges vi til å se hverandre mye. Egentlig vil jeg ikke ha noe mer med henne å gjøre. 
 

Jeg ser sånn opp til pappa nå, og håper jeg blir mer som han. For i voksen alder forsto jeg at de hadde nok blitt skilt uansett, men at pappa traff en ny forskyndet nok prossessen. Det plager meg at mamma ikke ser dette selv, men bare legger skylden på pappa/kjæresten til pappa. Alt er ALLTID alle andres feil, og aldri hennes.
 

Det var skikkelig, skikkelig vanskelig å stå mellom de to. Jeg plages fremdeles 20 år senere. Tror den konflikten kommer til å plage meg i større eller mindre grad hele livet, eller hvert fall så lenge mamma lever. 

Den dag i dag har jeg alvorlige problemer med dobbel-kommunikasjon. Feks gi blomster (utgangspunktet hyggelig), men baksnakking etterpå (ikke hyggelig). Man vet aldri hvor det treffer, og prøver man å ta det opp får man bare høre "nei ikke vær tåpelig, jeg er jo høflig! Ga dem blomster jo!" 

Skulle ønske jeg ble holdt utenfor den konflikten... Jeg var bare 11 år... 

Anonymkode: ee865...9b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Pappaen min gikk fra mamma da jeg var 11. han hadde funnet seg en ny dame, og mamma ble selvfølgelig knust. 
 

De neste årene var jeg rene søppelbøtta, jeg hørte så mye dritt om pappa. Om at han var veldig vanskelig å leve med, umulig å kommunisere med, slem og at han ikke brydde seg om oss, siden han bare stakk av med den nye dama. 
 

I voksen alder har jeg derimot forstått at det er mamma som er vanskelig å leve med, det er hun som er umulig å kommunisere med, hun kan tidvis være veldig slem og frekk og hun gir ofte uttrykk for at hun ikke bryr seg om meg. Dessverre ga hun ofte blandede signaler, for hun hadde ofte med blomster til pappa og kjæresten når vi skulle "leveres", og hun sa alltid "hils inn!" og var høflig direkte mot pappa og kjæresten. Men hjemme satt drittslengningen løst... 
 

Pappa har aldri snakket stygt om mammaen min, selv ikke de gangene jeg har måttet ringe han for å "ventilere" når jeg har skikkelig store krangler og konflikter med mamma (og de er det ganske mange av...). Skulle ønske jeg aldri trodde på dritten mamma sa om pappa, det ødela mange fine år for meg og pappa, jeg trodde jo på alt mamma sa. 
 

Nå som jeg vet det ikke er sant har jeg fått et kjempeanstrengt forhold til mamma, så ille at jeg ikke orker være nær henne i mer enn fire-fem timer om gangen. Julen og sommerferien er ekstra vanskelig, da tvinges vi til å se hverandre mye. Egentlig vil jeg ikke ha noe mer med henne å gjøre. 
 

Jeg ser sånn opp til pappa nå, og håper jeg blir mer som han. For i voksen alder forsto jeg at de hadde nok blitt skilt uansett, men at pappa traff en ny forskyndet nok prossessen. Det plager meg at mamma ikke ser dette selv, men bare legger skylden på pappa/kjæresten til pappa. Alt er ALLTID alle andres feil, og aldri hennes.
 

Det var skikkelig, skikkelig vanskelig å stå mellom de to. Jeg plages fremdeles 20 år senere. Tror den konflikten kommer til å plage meg i større eller mindre grad hele livet, eller hvert fall så lenge mamma lever. 

Den dag i dag har jeg alvorlige problemer med dobbel-kommunikasjon. Feks gi blomster (utgangspunktet hyggelig), men baksnakking etterpå (ikke hyggelig). Man vet aldri hvor det treffer, og prøver man å ta det opp får man bare høre "nei ikke vær tåpelig, jeg er jo høflig! Ga dem blomster jo!" 

Skulle ønske jeg ble holdt utenfor den konflikten... Jeg var bare 11 år... 

Anonymkode: ee865...9b4

Så trist å lese. Hva slags forhold har du hatt til din fars kone da? Vi har ganske lik historie, men vi fikk ikke lov til å treffe fars sin nye kone før 5 år etterpå. Mamma knakk sammen hver gang han foreslo at vi skulle møtes. Jeg var også bare 11 år og dette påvirker meg den dag i dag. Stor klem til deg 💚

Anonymkode: aa49a...fab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Så jeg vet at min eks ikke tillater at barnet prater om meg/oss hos han. Hos oss er all prat tillat, verken jeg eller samboer blir negative av å høre om pappa eller ting som skjer hos han. Så vi får høre mye rart og har veldig mye åpenhet. Jeg håper dette vil feste seg hos barnet. 

Anonymkode: cce5a...db4

Helt uhørt at barn ikke skal få snakke om foreldrene sine i det andre hjemmet! Meg og eksen er ikke bestevenner, men når ungene forteller f.eks. om kjekke ting de gjør hos far, så deler vi begeistringen deres, og snakker opp både far og samboeren hans og datteren hennes.

Anonymkode: a8649...e3c

[AnonymBruker]

Vel, nå kan jeg bare snakke for hvordan mine barn reagerer. Her i huset krangler vi veldig sjelden, og vi trenger aldri å «kjefte» på barna. Det har jo resultert i at barna går helt i kjelleren bare jeg og mannen hever stemmen så vidt til hverandre. Vi kan kun diskutere med «hyggelige» stemmer til hverandre😂 Jeg har en venninne som nok krangler mer med sin mann, og hennes barn enser det knapt. Vi har barn i samme alder. 

Anonymkode: 92714...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, nå kan jeg bare snakke for hvordan mine barn reagerer. Her i huset krangler vi veldig sjelden, og vi trenger aldri å «kjefte» på barna. Det har jo resultert i at barna går helt i kjelleren bare jeg og mannen hever stemmen så vidt til hverandre. Vi kan kun diskutere med «hyggelige» stemmer til hverandre😂 Jeg har en venninne som nok krangler mer med sin mann, og hennes barn enser det knapt. Vi har barn i samme alder. 

Anonymkode: 92714...c86

Vel, jeg har en eks som kjefter hver gang det ligger smuler igjen på bordet etter ungene, spyr, eller de velter et glass. Så der tør de ikke si fra om de søler noe, eller om 7-åringen har et uhell i sengen. Da bare tørker de så godt de kan, legger trusen underst i skittentøyet og håper de ikke merker noe. Da er det bedre om de kvepper litt om en eller annen skulle heve stemmen. Jeg kan godt være "streng/bestemt" i stemmen om "knut" kaller "truls" for idiot, eller de gjør noe "slemt" med vilje, så det er ikke slik at jeg duller og sier at englekosebassen må være snill med broremannen vet du så skal de få is etterpå 😄 Men føler at ungene blir mer og mer veloppdragne med ros og motivasjon, enn at man skal kjefte for hvert "feilsteg" på veien.

Anonymkode: a8649...e3c

[AnonymBruker]

Tror jeg var rundt 12-13 når jeg forsto at det kanskje ikke var helt slik mamma fortalte.. det var da jeg begynte å tenke selv. Og etter dette fikk jeg et fantastisk forhold til min far som ifølge min mor gav en lang f*** i oss. ( Det gjorde han ikke, hun lot ham ikke ha oss og motarbeidet alt han forsøkte, som ikke var lite!) Har jo fått oppklart alt som voksen. Jeg er fremdeles bitter på min mor for dette. Hun holdt meg fra min far. Hun flyttet langt vekk fra ham.. håper barna forstår til slutt dersom noen av foreldrene ødelegger. Men vet at av og til blir ikke forholdene bedre når de blir voksne. Mens andre igjen forstår og får oppklart alt, og det biter den som har ødelagt i rompa. Trist når foreldre bruker barna

Eller bare snakker nedsettende om den andre. Det er barna som blir lidende. Nå er jeg selv over 40, mine barn er voksne og fremdeles har jeg og faren til mine barn bra kommunikasjon dersom det er noe. Man lærte iallefall hva man ikke skal gjøre!

Anonymkode: 3a0f1...578

[AnonymBruker]

Merket ikke noe annet enn at ingen av de snakka om hverandre eller til meg om samvær og slikt. Jeg fikk beskjed om at dette tidspunktet skal du til faren din og så lenge blir du. Hvordan de avtale dette, vet jeg ikke. Plutselig skulle jeg på ferie med de, plutselig måtte jeg bo der. 
Har aldri fått vite noe som helst eller hatt et ord med i laget. Om de hadde konflikt eller ei, vet jeg ikke. De har kun pult, aldri vært kjærester. 
 

Mitt barn ble derimot dratt inn i det ca ved 7 års alderen da faren saksøkte og det kom en sakkyndig inn i bildet. Det har vart i 4 år og vil vare minst ett år til. Her hjemme tar barnet avstand til far mens jeg prøver å forklare hva hans mål er og hvorfor. Veldig diplomatisk i frykt for at noe av det jeg sier kan bli brukt mot meg (og det vil det bli gjort!). Hva far sier, vet jeg ikke fullt ut. Han stresser barnet med mas og dårlig språk, både muntlig og ikke-verbalt (manglende mimikk). Far har sin egen versjon og vet visst alt om hva som skjer her i hjemmet (alle uttalelsene hans har en hel del antakelser lagt til grunn). 
 

Det er da min versjon. Hva barnet vil si om sin versjon, 10-15 år fram i tid, vil bare tiden vise. Dersom jeg har gjort feil, så skal jeg ta det til meg. 

Anonymkode: 77675...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så trist å lese. Hva slags forhold har du hatt til din fars kone da? Vi har ganske lik historie, men vi fikk ikke lov til å treffe fars sin nye kone før 5 år etterpå. Mamma knakk sammen hver gang han foreslo at vi skulle møtes. Jeg var også bare 11 år og dette påvirker meg den dag i dag. Stor klem til deg 💚

Anonymkode: aa49a...fab

Hei. Takk for fine ord.
 

Pappas nye kjæreste har nok reddet livet mitt, for hun har steppet inn på alle arenaer min egen mor kom til kort. 
 

Trist å høre at vi er flere med samme skjebne der ute, men godt å høre man ikke er helt alene! 
 

Stor klem tilbake ❤️

Anonymkode: ee865...9b4