Søster er mammas prinsesse, og jeg ikke en del av familien

[AnonymBruker]

I en søskenflokk på fire blir den yngste jenta min søster behandlet som familiens prinsesse. ALT skal tilpasses henne. Hvis hun bestemmer seg for å trene sent må hele familien vente med middag til klokken 22. Hvis noen av oss andre ville gjort det samme måtte vi fint varmet opp mat selv. Hun har aldri måttet jobbe (hun er 18), eller bidra noe sted. Hun har jo så mye å gjøre på skolen, det er jo så mye vanskeligere nå, må vite. Jeg måtte gi fra meg barnerommet, slik at hun kunne ha to rom (et som klesskap). Jeg betale klær på videregående selv, og fikk aldri noe "luksus", men fikk de nødvendige klærne, men aldri så jeg bare kunne shoppe. Men lillesøster har jo shopping som hobby, må vite, og har klesskap på klesskap med klær. Jeg ser henne nesten aldri i det samme to ganger. 

Jeg syntes det er ekkelt å vite hvor mye mer foreldrene mine liker henne enn oss andre, spesielt meg. Jeg er den i søskenflokken som er desidert mest "suksessrik", men mine bragder er brysomme. Det er forventet, men aldri applaudert hvis jeg har gjort noe bra. Mine søskens oppnåelse skal feires.

Det som føles verst, og som jeg følte hele oppveksten var at jeg ikke var en del av familien. Jeg følte aldri at jeg kunne komme til de hvis jeg hadde problemer privat. Ingen å snakke med. Hvis jeg gråt var det "ikke stå der og grin", så det gjorde jeg aldri. Jeg følte meg alltid ydmyket hvis jeg viste noe som helst slags følelser hjemme. Det gjorde at jeg sjeldent innledet forhold, fordi det var ubehagelig å måtte fortelle det hjemme. De forholdene jeg har hatt har jeg holdt godt skjult. 

Jeg ble pushet på å flytte ut, og da jeg flyttet ut fikk jeg ofte høre at jeg bor faktisk ikke her lenger, i alle sammenhenger. Her skal jeg ikke komme og forvente noen ting. På alt som gjelder meg og søsteren min er argumentet at hun er fremdeles en del av familien, det er ikke jeg. "Du bor ikke her". Jeg skulle bare ønske at jeg de ønsket å inkludere meg. Hvis jeg er på besøk og blir til middag, for jeg høre at jeg bare er her for gratis mat.. Noe som ikke er sant i det hele tatt. 

Det ble nylig slutt med en jeg har vært sammen med i fem år, og jeg er helt knust. Det kan jeg selvfølgelig ikke fortelle her hjemme. Noe av det jeg er mest lei meg for ved å bli dumpet er at jeg innser hvor glad jeg var for å være innlemmet i hans familie. Alt jeg har ønsket meg er en familie, følelsen av å tilhøre og være ønsket. 

Jeg har distansert meg og vært vant til å ha et ganske følelsestomt forhold til familien, men skjønner etter bruddet at jeg ikke har klart å gi helt opp "drømmen" om å tilhøre en familie. Jeg tror det sunneste er å slippe tanken om at familie er noe man må ha.

Forholdet til familien er ikke dårlig nok, eller godt begrunnet nok til at jeg bare kan melde meg helt ut. Derfor søker jeg råd om hvordan jeg kan forholde meg til dette på en bedre måte, slik at jeg ikke alltid føler meg så nedslått og uønsket, siden jeg er mer en slags "venn" for foreldrene mine, og ikke en del av familien lenger.

Er det normalt at man ikke lenger blir ansett som en del av familien etter man flytter ut?

Anonymkode: 37b25...375

[AnonymBruker]

Har desverre ingen råd, ville bare si at dette høres helt forferdelig ut 💔    forstår ikke at noen kan forskjellsbehandle barna sine sånn 

Anonymkode: 081cc...9d5

[AnonymBruker]

Veldig trist å lese om hvordan du har det med foreldrene dine. Og det er absolutt de som er noe galt med og ikke deg skal du vite. At dem forskjellsbehandler deg og de andre søskene dine er veldig stygt og galt gjort av dem. De ødelegger jo kontakten med deg slik de har behandlet deg. Jeg hadde kuttet de ut i livet mitt når de oppfører seg sånn. Og heller hatt venner og slik å snakket med og vært med. Skjønner du vil ha familie, det vil jeg også ha men jeg har ingen familie og min mor døde for flere år siden og hun var alt jeg hadde av familie igjen. Jeg må klare meg uten familie, det må du klare deg uten og hvis det er best for deg. Når du ikke kan snakke med foreldrene dine om ting så går det jo ikke. Kan du snakke med lillesøsteren din som de er så veldig glad i om hvordan du har det og slik? Hvordan er forholdet ditt til henne? Nei det er ikke normalt å ikke bli ansett som familie når en flytter ut. 

Anonymkode: 621b2...f53

[AnonymBruker]

Så trist å lese! 😢

Har du prøvd å snakke med foreldrene dine om hvorfor du opplever din tilhørighet i familien? Hva med de andre søskenene dine det, føler de det samme som deg? 
Hvordan er forholdet til de andre søskenene dine? Er det mulig for dere søsken å samles som familie et annet sted enn hjemme? 

Anonymkode: 721a5...dbb

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakten med min familie etter ekstrem forskjellsbehandling og trakkassering/ tyrannisering. Det er tøft og ensomt uten familie. Alternativet er kontakt med familie som tok helt knekken på meg. Det er ensomt og tøft uansett. Trøster meg med at noe fælt kan ikke skje igjen hvis jeg holder meg langt unna de. 

Anonymkode: 3215d...393

[AnonymBruker]

Noe lignende opplevde jeg også veldig ofte! 

 Jeg valgte faktisk å flytte ut det året jeg skulle begynne ved videregående, og så flyttet jeg så langt vekk at jeg kvalifiserte som "borteboer-stipend" og slapp å bo hjemme.     

Anonymkode: 17f44...c20

[AnonymBruker]

Dette høres helt forferdelig ut for deg❤️

Min datter er også utflyttet, men er hjertlig velkommen her, når som helst. Hun får mat eller penger når det trengs, og er ofte innom.

Familien din bør skamme seg😢. Har dessverre ikke noen gode råd til løsning, for jeg er en type som tar en direkte konfrontasjon, så får det briste eller bære.

Anonymkode: 8a0fe...3b7

[AnonymBruker]

Så slemme de er til deg! Det der er ikke riktig. Du er jo del av familien selv om du er blitt stor og flyttet ut. De fortjener deg ikke. Skaff deg en super jobb, et eget hjem, og din egen familie. 

Anonymkode: 28a15...633

[PM75]

Hva med dine to andre søsken - hvordan blir de behandlet av foreldrene deres? 

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp helt likt. Du kommer aldri til å lykkes når de har en soleklar favoritt. Jeg ville ha flyttet ut og tatt en lang pause fra familien. Jeg besøkte mine kun 1 uke om sommeren og 1 uke i jula i nesten 10 år fra jeg var 18 til jeg ble 28. Nå har vi et mye bedre forhold, fordi de har skjønt at jeg ikke gidder å bli behandlet som askepott. 

Anonymkode: d7ea6...cb1

[AnonymBruker]

Hvor stor er aldersforskjellen mellom dere fire? Og hvordan har de to andre det?

 

Anonymkode: 24ab7...60c