Hvordan er det riktig å reagere når man finner ut at barnet ikke er ens eget?

[durch]

Om jeg hadde hatt et barn som egentlig ikke var mitt, ville jeg definitivt hatt behov for å vite det. Det genetiske forholdet er helt eksistensielt for meg, noe jeg antar det er for de aller fleste. Er ikke barnet mitt, så kunne det like gjerne hvert hvilket som helst barn jeg ikke har en biologisk tilknytning til. Å blitt lurt av mor til å tro at barnet er mitt, med den følge å ha investert tid, penger og omsorg, ville vært utilgivelig. Utrolig kjipt for barnet som er uskyldig, men etterhvert som det ble større ville det forstått at det var moren som har det hele og fulle ansvar for livsløgnen.

Jeg ville gjort alt i min makt for å ansvarliggjøre mor og kreve erstatning for det tapte. Jeg ville forklart barnet at jeg ikke er dets rettmessige far, og ellers henvist til mor hvis det har spørsmål. Det ville blitt et endelig farvel til barnet og selvfølgelig også til mor.

Endret 28. februar 2021 av durch

[AnonymBruker]

Jeg hadde tenkt at det var mitt barn uansett. Tilknytning handler for meg null om genetikk.

Anonymkode: daeb5...b90

[AnonymBruker]

Man dumper dama kutter all kontakt med henne og barnet selvsagt.

Anonymkode: f2c08...2b6

[AnonymBruker]

Jeg har veldig forståelse for deg og det du tenker rundt det, TS. AB over, jeg er enig HVIS man går inn i et forhold vel vitende om at barnet ikke er ditt. Det er åpne kort, men å bli lurt/løyet til i x antall mnd/år, er et helt annet scenarie.
Ingen fortjener å bli lurt slik.

Anonymkode: a0e19...882

[AnonymBruker]

Minner meg om en sak i usa, hvor en mann hadde blitt løyet til på en slik måte i mange, mange år. Han låste kjerringa inne i huset, og satt fyr på det. Så stod han vakt utenfor med hagle, og hindret brannvesenet i å starte slukking. Da han var sikker på at hun var brent i hjel, skjøt han seg selv med haglen.

En slik reaksjon er ekstrem, men ikke unaturlig. Noe å tenke på for dere som med viten og vilje lar en mann leve i en livsløgn. 

Anonymkode: a0d95...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Minner meg om en sak i usa, hvor en mann hadde blitt løyet til på en slik måte i mange, mange år. Han låste kjerringa inne i huset, og satt fyr på det. Så stod han vakt utenfor med hagle, og hindret brannvesenet i å starte slukking. Da han var sikker på at hun var brent i hjel, skjøt han seg selv med haglen.

En slik reaksjon er ekstrem, men ikke unaturlig. Noe å tenke på for dere som med viten og vilje lar en mann leve i en livsløgn. 

Anonymkode: a0d95...671

Eh, jo, det er faktisk en veldig unaturlig reaksjon. Skremmende at du synes en slik reaksjon er naturlig.

Anonymkode: 70e47...a90

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke kuttet kontakten med barnet hvis jeg hadde fungert som far for det i mange år allerede. Dama hadde jeg derimot aldri snakket til igjen.

Anonymkode: 525f1...234

[AnonymBruker]

durch skrev (4 timer siden):

Om jeg hadde hatt et barn som egentlig ikke var mitt, ville jeg definitivt hatt behov for å vite det. Det genetiske forholdet er helt eksistensielt for meg, noe jeg antar det er for de aller fleste. Er ikke barnet mitt, så kunne det like gjerne hvert hvilket som helst barn jeg ikke har en biologisk tilknytning til. Å blitt lurt av mor til å tro at barnet er mitt og følgelig investert tid, penger og omsorg ville vært utilgivelig. Utrolig kjipt for barnet som er uskyldig, men etterhvert som det ble større ville det forstått at det var moren som har det hele og fulle ansvar for livsløgnen.

Jeg ville gjort alt i min makt for å ansvarliggjøre mor og kreve erstatning for det tapte. Jeg ville forklart barnet at jeg ikke er dets rettmessige far, og ellers henvist til mor hvis det har spørsmål. Det ville blitt et endelig farvel til barnet og selvfølgelig også til mor.

Wow hvis du ikke kan elske et barn uten å være biologisk bundet til å innta rollen som far.. 
Da ville du nok ikke være noe særlig til far uansett.

Anonymkode: 4e633...01b

[durch]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke kuttet kontakten med barnet hvis jeg hadde fungert som far for det i mange år allerede.

Det valget forstår jeg. Det er jo helt normalt å ha blitt glad i barnet.

Min overbevisning er på den annen side at all den tid jeg ikke er dets biologiske far, men har blitt lurt og brukt til å tro at jeg var det, så er den harde virkeligheten at det barnet ikke er mitt ansvar. Et oppfølgingspoeng er jo at hvis jeg allikevel skulle fortsette forelderskapet, så frarøver jeg også ungen muligheten å rette all sin oppmerksomhet til å bli kjent med sin virkelige far.

Endret 28. februar 2021 av durch

[AnonymBruker]

Dette er reaksjoner man sier man har før man står i situasjonen. 

Når man har fått den tilknyttningen til barnet og oppdratt det som sitt eget, så er man et fryktelig menneske som drar fra barnet på den måten, og jeg tviler på at noen av dere er så kjipe mennesker

Anonymkode: 7d0fe...1af

[GammelKaktus]

Mitt barn er mitt barn, om noen hadde dukket opp å sagt at det ikke var mitt biologisk så hadde ikke det endret noe. Mitt barn ville fortsatt vært mitt barn.

[AnonymBruker]

Nå er jeg mamma da, så jeg vet at jeg har født barna mine. Men hvis jeg likevel hadde fått beskjed om at de ikke var mine, så hadde de vært mine likevel. Jeg ville vært like sterkt tilknyttet, vært like glad i dem og gjort alt for dem. 

Jeg tror faktisk pappaen deres tenker det samme. 

Anonymkode: a2c90...c58

[durch]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er reaksjoner man sier man har før man står i situasjonen. 

Når man har fått den tilknyttningen til barnet og oppdratt det som sitt eget, så er man et fryktelig menneske som drar fra barnet på den måten, og jeg tviler på at noen av dere er så kjipe mennesker

Det er en krass beslutning å ta, men i det lange løp mener jeg det er det riktige. Barnet kan møte sin ekte far og starte et nytt liv med ham.

Jeg synes du bør konsentrere indignasjonen mot mor som har lurt mannen (og barnet). Det er hun som er ansvarlig for den tragiske situasjonen.

[durch]

FrøkenMånestråle skrev (1 time siden):

Mitt barn er mitt barn, om noen hadde dukket opp å sagt at det ikke var mitt biologisk så hadde ikke det endret noe. Mitt barn ville fortsatt vært mitt barn.

Du vil alltid vite at ditt barn er ditt barn fordi det kom ut av deg. Et lignende bevis har som kjent ikke menn.

[GammelKaktus]

durch skrev (8 minutter siden):

Du vil alltid vite at ditt barn er ditt barn fordi det kom ut av deg. Et lignende bevis har som kjent ikke menn.

Spiller ingen rolle, mine følelser for barnet mitt ville jo ikke endret seg om det plutselig skulle vise seg at det ikke var mitt. Alt blir jo ikke visket ut på grunn av det. Hvis man mister alt av følelser for et barn man har trodd har vært ens eget på et blunk så er det jo noe alvorlig galt med en, da er man jævla følelsesløs.

 

[AnonymBruker]

Nå er jeg mor, så jeg kan være ganske sikker på at barna er mine. Men hva om de var blitt byttet om på sykehuset? Ville jeg elsket det barnet jeg hadde noe mindre da? Det kan jeg ikke forestille meg! Følelsesmessig kaos ja, men kunne aldri byttet bort de barna jeg har pga genetikk. Ikke nå.

Anonymkode: 75641...9a2

[AnonymBruker]

Min mann er far til mine barn. Han er ekstremt knyttet til de og han elsker de over alt på jord. Hadde han fått vite nå at de ikke var hans, hadde ikke det forandret båndet mellom han og barna. Men han hadde mest sannsynlig blitt rasende på meg og ekstremt såret og lei seg. 

Anonymkode: 10152...40d

[Million]

durch skrev (8 timer siden):

Du vil alltid vite at ditt barn er ditt barn fordi det kom ut av deg. Et lignende bevis har som kjent ikke menn.

Det har skjedd at barn er blitt forbyttet på fødeavdelingen på sykehus, mange ganger. Så ikke en gang en kvinne er 100% sikker på at hun har sitt biologiske barn med seg hjem, så lenge hun har sluppet barnet ut av syne noen øyeblikk mens hun lå der.

Babyrommet på sykehuset har babysenger som kan trilles og flyttes, eller en sykepleier kan legge barnet ned i feil seng etter stell.

[AnonymBruker]

det faktum at mor har vært utro på topp av at ungen ikke deler mine gener tilsier at jeg ville forlatt mor og ungen.

Anonymkode: 88606...4d9

[AnonymBruker]

Du tar skammelig feil om du tro det er vanlig å være så kald at man slår hånden av unger fordi voksne har fart med løgn om deres opphav. 

Det er ikke genetikk som gjør at jeg blir glad i andre. 

 

Anonymkode: 3a1d7...891