Kjæreste i sorg

[AnonymBruker]

Mora til kjæresten min døde helt uventa for kort tid sia. Han var selvfølgelig i sjokk og veldig lei seg. Han var hos meg noen dager og prata og gråt. Han tok ut en del ferie og fikk i all hast kommet seg dit storfamilien er. Nå er han tilbake i jobb etter begravelse og "ferie". Han var glad for å se meg igjen, og sier jobben går greit, men at han er sliten. Jeg prøver å lage mat og gjøre det hyggelig her hjemme. 

Hva mer kan jeg gjøre for å støtte ham? 

Anonymkode: e0c11...f08

[AnonymBruker]

Tid, rom og tålmodighet. Det å være en god lytter. Foreslå at dere går turer i naturen, det gjør godt for psyke. Fortsett å gi stabile rammer og trygghet hjemme. 

Ikke tenk ut overraskelser og ting for å muntre han opp, restaurantbesøk, eller reiser. Det blir lett litt påtatt i situasjonen, og følelsen av å kjenne glede kan være vond i begynnelsen. 

Anonymkode: 248fd...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Tid, rom og tålmodighet. Det å være en god lytter. Foreslå at dere går turer i naturen, det gjør godt for psyke. Fortsett å gi stabile rammer og trygghet hjemme. 

Ikke tenk ut overraskelser og ting for å muntre han opp, restaurantbesøk, eller reiser. Det blir lett litt påtatt i situasjonen, og følelsen av å kjenne glede kan være vond i begynnelsen. 

Anonymkode: 248fd...c33

Ja. Han liker å gå tur. Kanskje vi kan gjøre det sammen litt framover. 

Tenkte ikke på å finne noe som skal ta bort sorgen. Mer hva han forventer av meg. 

Han snakker litt om mora av og til. Jeg prøver å lytte da. Men jeg kjente henne ikke særlig godt. Og vet ikke alltid om han vil jeg skal spørre. 

Anonymkode: e0c11...f08

[AnonymBruker]

Kom på en ting til. La det være opp til han å ta opp temaet. Husker noe av det vondeste for meg er å bli mint på, om jeg har en "pause" og er et annet sted i tankene mine. Om jeg for eksempel baker, da vil jeg ikke få spørsmålet, pleide xx å bake dette til deg? Da hogg det til i brystet, når jeg egentlig var på en lykkelig plass. 

Du kan gjerne spørre litt om han først tar det opp, men føl an svarene hans, om han liker å mimre, eller ikke. 

Men viktigst av alt er nok at sorg er individuelt. Det finnes nok også de som liker at andre også tar opp temaet, fordi det da får større oppmerksomhet. Hva med å spørre han rett ut, hva han ønsker fra deg? 

Mitt viktigste tips er i alle fall fysisk aktivitet, og mye dagslys, det gjør utrolig mye for psyken, og det gjelder alle. 

Anonymkode: 248fd...c33

[AnonymBruker]

Det er nå den virkelige sorgen begynner. Til nå har sorgen vært praktisk, mens videre utover endrer det seg til savn i hverdagen. 

La han styre hvor mye han ønsker å dele. Her finnes ingen oppskrift, så den eneste som vet hva han foretrekker, er din partner

Noen vil ha nærhet, andre vil ha avstand. Noen vil snakke mye, andre lite. Spør han

Anonymkode: cc984...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Kom på en ting til. La det være opp til han å ta opp temaet. Husker noe av det vondeste for meg er å bli mint på, om jeg har en "pause" og er et annet sted i tankene mine. Om jeg for eksempel baker, da vil jeg ikke få spørsmålet, pleide xx å bake dette til deg? Da hogg det til i brystet, når jeg egentlig var på en lykkelig plass. 

Du kan gjerne spørre litt om han først tar det opp, men føl an svarene hans, om han liker å mimre, eller ikke. 

Men viktigst av alt er nok at sorg er individuelt. Det finnes nok også de som liker at andre også tar opp temaet, fordi det da får større oppmerksomhet. Hva med å spørre han rett ut, hva han ønsker fra deg? 

Mitt viktigste tips er i alle fall fysisk aktivitet, og mye dagslys, det gjør utrolig mye for psyken, og det gjelder alle. 

Anonymkode: 248fd...c33

Jeg går ikke etter ham og spør om han er lei seg liksom 😄 Jeg venter til han evt tar ting opp. Eller han sier at han er sliten og da sier jeg at det er naturlig pga han er i sorg. Han har fått bilde av mora som bakgrunnsbilde på mobilen. Og småsnakker gjerne om henne her og der. Han sier at familien gravde seg litt mye ned da han var der hos dem, at han prøver å muntre seg opp mer, jeg sa meg enig at man godt kan veksle mellom å være i og utenfor sorgen. Men han orka ikke se film da han var her sist. Vi lagde bare mat. Og så begynte jeg å prate om familien min, vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg tenker at da kan han fortelle det han vil seinere. At jeg viser at det er ok å dele. Han delte litt også da. Ikke om mora men familien. 

Han er flink til å trene og å få dagslys. Håper vi kan finne på ting nå som det snart er vår. 

Anonymkode: e0c11...f08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det er nå den virkelige sorgen begynner. Til nå har sorgen vært praktisk, mens videre utover endrer det seg til savn i hverdagen. 

La han styre hvor mye han ønsker å dele. Her finnes ingen oppskrift, så den eneste som vet hva han foretrekker, er din partner

Noen vil ha nærhet, andre vil ha avstand. Noen vil snakke mye, andre lite. Spør han

Anonymkode: cc984...aee

Jeg merker jo på ham at han har det vondt. Bare gjorde sånn som jeg gjør hvis katten er stressa, gi klem og prøve å puste i samme takta. Er litt redd for å plage ham ved å spørre om han vil "snakke om det". Han sa at han vil lage ei fotobok med bilder av henne, jeg tenkte at jeg kan gi ham tips til hvor man kan bestille det. 

Anonymkode: e0c11...f08