Hmm..må bare få ned noen tanker

[TNode]

Er ikke sikker på om dette er riktig forum, men isåfall får mod bare flytte det.

Tja, hvor skal jeg starte?

Tror jeg starter med begynnelsen

Jeg mistet moren min når jeg var 16. Hun røykte på sengen og brant inne. Var faktisk såvidt jeg strøk med selv også.

Husker den kvelden som om den var igår. Moren min var manisk-depressiv (kalles vel bipolar nå) og drakk tett og ofte. Har ikke tall på de gangene hun kjørte i fylla, rava rundt dritings i nabolaget, ble henta av Legevakten etc...

Pappa fiksa ikke dette og reiste ofte bort, så det ble til at jeg og broder'n måtte ta oss av dette. Vel, det var vel egentlig mest broder'n. Jeg fiksa heller ikke dette så bra.

Uansett, den høstkvelden var hun særdeles trist og full, og jeg måtte bare ut, og stakk innom naboen (hadde en liten crush på hun .

Litt senere på kvelden gikk jeg inn igjen og merka at mamma hadde gått og lagt seg. Greit nok, dette hadde skjedd ørten ganger før så jeg tenkte ikke mer over det.

På den tiden pleide jeg å høre på rollespill på..var det Radio7 tro? Vanligvis pleide jeg å bruke headphones for å få riktig god innlevelse og stemning, men denne gangen bestemte jeg meg for, av en eller annen grunn, til IKKE å gjøre det.

Etter en halvtimes tid hørte jeg noe som lignet dusjlyder (du vet, en slags "knitring"). Tenkte med meg selv "hun kan da ikke dusje nå, klokka er jo over tolv på natta!?"

Gikk ut i gangen for å sjekke, og så masse røyk. "Holy crap! Hva er det som skjer?!". Åpna døra til soverommet og så......absolutt ingen ting. Det var tjukt av røyk og en intens hete. Løp ut til det jeg trodde var gangen men som viste seg å være badet. Urk, kullos er livsfarlig! Holdt nesten på å svime av, men klarte på et eller annet vis å komme meg ut i gangen og ned trappen.

Løp selvfølgelig rett til naboen (med svidde øyenbryn, for et syn jeg må ha vært!).

Brannvesenet kom men det var altfor sent. Det pussige er, og dette MÅ jeg ha innbilt meg, for jeg syntes helt tydelig jeg hørte mamma rope navnet mitt. Men fy, så livaktig det var! Fikk høre etterpå at det var vinduet som eksploderte.

Ok, pappa ble kontaktet og jeg sov først noen netter hos naboen, og deretter noen uker hos en kamerat (broder'n var på denne tiden på folkehøyskole, og fatter husker jeg ikke hvor bodde men jeg tror det var på sommerhytta).

Pappa sendte meg og broder'n til psykolog og huset ble etterhvert gjenoppbygget (var bare annen etasje som ble totalskadet).

Men smart som jeg var på den tiden fant jeg ut at psykolog hadde ikke TNode bruk for. Han skulle klare seg selv. Det var jo veldig smart:frustrert:

Timingen kunne heller ikke vært verre. Hadde akkurat begynt på videregående skole og ikke fått noen venner. Resultat = ensom ulv.

Karakterer ble det så som så med og etterhvert havna jeg skikkelig på kjøret (kun øl og sprit, da...og litt pot) grunnet dårlig selvbilde. Jeg ville ikke prate med noen

fordi jeg mente dette var alle andres feil. Kunne jo ikke skylde på mamma

Følte også at ingen ville prate med meg.

Nå ser jeg jo at de prøvde, men de synes sikkert det var vanskelig.

Det skal også nevnes at jeg prøvde å henge meg i bærebjelkene på en gammel hoppbakke. Var omtrent et halvt sekund fra jeg klarte det (kjente det svartna helt, men fikk tak i bjelken under med stortåa). Grøss, får mareritt av og til når jeg tenker på hva jeg hadde gått glipp av hvis jeg hadde gjort det).

Etter videregående tok jeg opp samfunnsfag pånytt iom at jeg strøk. Gikk forsåvidt greit, det. Flytta hjemmefra til et bokollektiv og fikk meg etterhvert en jobb. Utdannelse ble det aldri noe av, ville bare tjene penger og drikke meg fra sans og samling. Etter et par år (11? 12?) på grisefylla så å si annenhver dag, fant jeg ut at jeg ikke kan leve sånn. Kan ikke ha et så dårlig selvbilde, kan ikke mistrives så mye med meg selv.

Så jeg foretok et lite eksperiment: "TNode, neste gang du er på stampuben, prøv å smil, le og kos deg. Prøv å ta litt kontakt med andre folk, og spesielt damer:). Prøv å tenk positive tanker om deg selv og andre".

Vel, hva kan jeg si. Det fungerte veldig bra! Har faktisk aldri flørta så mye med damer før (og klina,lol). Jada, jeg vet at det kanskje ikke er så lett å finne drømmedama på by'n, men nå er jeg egentlig ikke ute etter et fast forhold...enda. Planen er å bygge opp selvbildet også får vi se etterhvert.

Vet jeg fortsatt har en vei å gå, men nå ser det hvertfall lysere ut en det har gjort på lenge.

Puh, det var godt å få letta litt på trykket. Tok faktisk ganske lang tid dette, ble litt blank i øya så det var ikke alltid så lett å se skjermen,lol.

[Hilde]

For en historie! Håper veien fortsetter å være lys, det fortjener du jammen..

[Gjest Trolletrine]

Så bra at det går bedre med deg nå da!Men har du ikke vurdert å bruke litt tid med en psykolog nå i voksen alder?

[TNode]

Joda, har vurdert psykolog, men den staheten sitter fortsatt litt igjen. Er liksom litt for stolt

Men du verden hvor godt det var å få skrevet ned dette. Har selvfølgelig prata masse med kamerater om dette, men det blir liksom noe annet når en ser det på trykk.

Du kan vel si det at jeg mer eller mindre har kommet over mamma (klart du kommer jo aldri over det, men det triste og leie viskes mer ut/blir fjernere).

Det var ettervirkningene, mangel på venner, isolasjon, liten tro på meg selv som har vært problemet de siste (fylle)årene.

En litt uventet bonus er at jeg etterhvert fikk mer empati og medfølelse ovenfor andre menneskers problemer og lidelser. Jeg slutta å være så innmari egoist.

Og det er jo bra

[reddelinnea]

Stakkar. Det var en vond historie vennen.

Jeg ble veldig trist nå jeg. Stakkar deg.

Vondt du mistet mammaen din sånn.

Håper du tar kontakt med en psykolog.

Lykke til

[Gjest Myztica]

Godt å høre at det går framover da

[Gjest Bellatrix]

Slipp tak i staheten og kom deg til psykolog. Det tror jeg du har godt av.

[Gjest gjest1]

Uff, for en historie. Å miste en av foreldrene sine, og særlig på en sånn måte da - er jo bare helt forferdelig.

Så fint at det hjalp å få det inn her! Start en dagbok davel!

Godt å høre at det går bedre med deg også!

Og stoltheten vil da fortsatt være der om du tar kontakt med en psykolog. Det er ikke bare innrøyka, fraskilte kjerringer i 40-åra som gjør det.

Lykke til!