Står fast

[AnonymBruker]

Som 17 åring forelsket jeg meg i en mann. Jeg var sårbar, vokste opp i et turbulent hjem, og hadde en lengsel i meg etter å komme meg vekk fra hjemstedet og traumene som lå der. Denne mannen var jevngammel med meg. Vi flytter etterhvert sammen. Han begynte etter det første året å opptre voldelig. Det kunne gå tid mellom utbruddene, men ofte var volden voldsom, og jeg satt igjen både blå og hoven. Jeg var 18 år, og selvom jeg visste det var feil, tilga jeg igjen og igjen. En del av meg tror jeg tilga dette fordi jeg hadde vokst opp i et hjem hvor vold ble brukt.  Selv med vold følte jeg meg mer trygg og elsket enn jeg hadde noensinne gjort. Det er rart, forstå det den som vil. Han var min trygghet i livet. Jeg delte aldri den mørke siden av forholdet mitt med hverken venner eller familie, selvom jeg hadde god relasjon med dem. Jeg var for opptatt med å vise at jeg hadde tatt et godt valg. Han var aldri kontrollerende, jeg var fri. Likevel valgte jeg å leve med han i nesten 6 år. Jeg nektet å innse virkeligheten. Etter 6 år fant jeg ut jeg var gravid. Samme dagen forlot han meg alene. Vi var da gift, hadde bodd sammen i 6 år langt unna familie og nærmeste venner. Jeg satt der som et spørsmålstegn, og etter denne dagen så jeg han ikke igjen før han kom hjem en uke senere for å kjøre meg med et halvhjertet flyttelass hjem til mine foreldre. På denne uken tok jeg abort. Jeg var i et slags sjokk, alene, gravid. Når jeg tenker tilbake ser jeg hvor syk jeg ble av å leve i den relasjonen. Jeg bedde på mine knær for å bli tatt tilbake av min voldelige eks som hadde forlatt meg den dagen jeg fant ut jeg var gravid. Men svaret var (heldigvis) nei, han elsket meg bare ikke lengre og det måtte jeg akseptere, og slutte å skamme meg ut ved å ikke ville ta et nei for et nei. 
 

Jeg flytter hjem til familien, uten noen ting. Vi hadde sporadisk kontakt, hvor jeg fortsatte å be, ene dagen elsket han meg og angret, men trengte tid, varmt og kaldt om hverandre, og i mitt hode kunne jeg ikke leve uten han. Jeg fant fort ut det var en annen person inn i bildet, og senere fant jeg ut at de siste to årene av forholdet vårt var 30 stykk involvert av andre jenter.  Jeg klarte heldgivis med tiden, og med styrke og psykolog hjelp, innse at jeg måtte kutte kontakt.  Da snudde situasjonen. Jeg fikk stadig stygge Mail ( var blokkert andre steder ) om hvordan jeg var en hore, hvordan andre menn jeg var i kontakt med var en fare. Hvordan han elsket meg en ene dagen, for så å hate meg neste. Det fortsatte i to år. Tok kontakt med menn jeg hadde relasjoner med, familien min, alt for å sette meg i et dårlig lys. Jeg tok aldri kontakt med hans nye kjæreste, for jeg ville ikke ødelegge, og tenkte vel egentlig at karma kunne hun spise selv som hadde involvert seg med han som hun visste var gift, selv om han i hele deres relasjon hadde hatt upassende kontakt med meg. En dag fikk jeg nok, etter to år møtte jeg en mann. Endelig hadde jeg senker garden min litt, og begynt såvidt å få følelser for en annen. Da begynte han å terrorisere vedkommende, true han på livet osv, samt til familien min at han var en fare for meg. Da skrev jeg til hun : kan du be kjæresten din slutte å kontakte kjæresten min og familien min? Først var hun veldig hyggelig, sa hun visste hvordan han var osv, at de ikke var sammen lengre osv.  Jeg var høflig og vennlig, selvom jeg holdte på å spy. Så gikk tiden og plutselig fikk jeg telefoner i mattetimene fra hun og fjortis vennegjengen ( en del år yngre enn meg og min eks...) om at jeg var en løgner og at min eks aldri hadde hatt kontakt med meg eller familie. Ok, ok, tenkte jeg og blokkerte hun fra alt. 
 

Det er nå gått 4 år. Jeg går fremdeles til psykolog, og klarer ikke forelske meg i andre. Jeg sammenligner alle med den tryggheten jeg fant hos eksen min, på tross av hvor jævlig han var, så savner jeg det fine med han og den han var for meg i livet. Jeg står fremdeles fast i en uendelig sorg, og savn, og en følelse av totalt svik. Jeg spionerer stadig vekk på Facebook, fantaserer om å ta kontakt og få en verdig avslutning, selvom jeg vet jeg kun vil ha en bekreftelse på at jeg var god nok. Det har totalt ødelagt selvbildet mitt, psyken min, og min relasjon til andre mennesker. Er det flere som har vært i vonde relasjoner, som har klart å bli et komplett menneske igjen? Og hva skal til? Jeg er fremdeles preget daglig på alle arenaer i livet mitt.
 

 

Anonymkode: 10812...38d

[AnonymBruker]

Anmeldte du eller kjæresten din ham til politiet?

Jeg tenker null kontakt er eneste veien å gå. Jeg har en mann i mitt liv som ikke har vært voldelig, men som behandla meg respektløst på flere vis. Jeg har ingen kontakt med ham eller noen rundt ham (les deg opp på narissisme og flying monkeys etc, de vil du skal delta i deres drama og får egentlig energi fra det). Ingen har gitt meg så fine komplimenter som den mannen, for de er ofte gode med øyeblikk. Det er langtidsforhold de ikke klarer. Denne mannen har ligget med eller flørtet med flere damer enn jeg kan telle. Jeg har selvinnsikt på at jeg ikke er god på å motstå ham i nærkontakt. Derfor forbyr jeg meg selv alle typer kontakt med ham. Og lar drømmene om closure forbli en drøm. Han vil jo ikke ha closure, han vil ha kontroll. Men når jeg holder meg vekk, har jeg kontroll.

Og jeg har forelska meg igjen.... 

Anonymkode: 7923c...a45

[mths]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Anmeldte du eller kjæresten din ham til politiet?

Jeg tenker null kontakt er eneste veien å gå. Jeg har en mann i mitt liv som ikke har vært voldelig, men som behandla meg respektløst på flere vis. Jeg har ingen kontakt med ham eller noen rundt ham (les deg opp på narissisme og flying monkeys etc, de vil du skal delta i deres drama og får egentlig energi fra det). Ingen har gitt meg så fine komplimenter som den mannen, for de er ofte gode med øyeblikk. Det er langtidsforhold de ikke klarer. Denne mannen har ligget med eller flørtet med flere damer enn jeg kan telle. Jeg har selvinnsikt på at jeg ikke er god på å motstå ham i nærkontakt. Derfor forbyr jeg meg selv alle typer kontakt med ham. Og lar drømmene om closure forbli en drøm. Han vil jo ikke ha closure, han vil ha kontroll. Men når jeg holder meg vekk, har jeg kontroll.

Og jeg har forelska meg igjen.... 

Anonymkode: 7923c...a45

Jeg har ikke hatt kontakt på flere år med min eks. Likevel henger jeg fremdeles igjen i fortiden. Ingen romantiske følelser, mer sinne, sorg og savn? Har vært i forhold, men sammenlignet hver mann jeg møtet med de gode tingene i min eks, samt tryggheten jeg fant i kaoset.  Kan bli forelsket, men sliter med å ville forplikte meg, ta ting et steg videre, slippe noen inn på meg på samme måte som min eks. Er akkurat som en stor vegg der.

Endret 28. februar 2021 av mths
Trådstarter her

[AnonymBruker]

mths skrev (6 minutter siden):

Jeg har ikke hatt kontakt på flere år med min eks. Likevel henger jeg fremdeles igjen i fortiden. Ingen romantiske følelser, mer sinne, sorg og savn? Har vært i forhold, men sammenlignet hver mann jeg møtet med de gode tingene i min eks, samt tryggheten jeg fant i kaoset.  Kan bli forelsket, men sliter med å ville forplikte meg, ta ting et steg videre, slippe noen inn på meg på samme måte som min eks. Er akkurat som en stor vegg der.

Problemet er at en vanlig mann ikke kan møte ditt indre drama på måten denne andre mannen gjorde det. Derfor må du finne en usedvanlig mann. Som likevel er god.

Anonymkode: 7923c...a45

[AnonymBruker]

Du vil ha det du er vant til. Du er oppvokst med at det stormer, høyere topper og lavere bunner. Når man er vant til å bli tråkket ned til bunnen virker kjærligheten så stor og eksepsjonell når man først får den. Kontrasten er så stor. I et normalt forhold er det ikke slik, du er elsket hele tiden. Kjærligheten fremstår som mindre, fordi kontrasten ikke er der. Dessuten er det trygt å være i en situasjon man kjenner fra før, og en viktig faktor er at du var tenåring når du ble forelsket. Det er umulig for en voksen å kjenne seg like forelsket som en tenåring. 

Du må lære deg å elske på en ny måte. Lære deg å sette pris på andre ting, små ting. Det vil aldri føles likedan, så du må rett og slett akseptere det og innse at du ikke vil få det igjen. Slutte å tenke på hva du "går glipp av". Det kan ligne på å slutte med rus. Tidligere rusmisbrukere er klar over at de aldri vil kjenne seg like bra som når de er rusa, noen gang igjen. Men de aksepterer det nest beste: et normalt følelsesliv med relativt moderat glede. Det får de ikke til om de konstant tenker på følelsen av å være rusa.

Cluet er takknemlighet. Å ikke være et slikt menneske som alltid vil ha noe bedre, noe større. Å sette pris på hva man har, på tross av hva man har mistet. De som klarer dette er vinnerne i livet. 

Anonymkode: 4e13a...aea

[Gjest Skogsalv]

Kognitiv dissonans og traume bånd! ( søk det opp på engelsk - You Tube) 🌷

[AnonymBruker]

Da du traff eksen din, så føltes det som "hjemme". Det var det du var vant til. Kroppen din higer mer etter det den er vant til enn det som føles godt. Traumebåndet får deg til å lengte etter eksen din selv etter alt det vonde.

Vet ikke om terapi kan hjelpe deg? Ser du har prøvd det allerede? Har du prøvd andre som har kompetanse innen traume/vold og kanskje psykopati/narsissisme?

❤️❤️❤️ 

Anonymkode: c15c2...24b

[AnonymBruker]

Tråden stenges snart pga manglende overskrift.

Anonymkode: df618...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tråden stenges snart pga manglende overskrift.

Anonymkode: df618...003

Der var du ja! Godt jobbet! 👌

Anonymkode: c15c2...24b