Når mammaen din er syk men hun skjønner det ikke selv, kutte kontakt?

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig men jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan. Setter stor pris på innspill og råd til hva jeg kan gjøre og hvordan håndtere denne situasjonen. 

Jeg har vært psykisk syk så lenge jeg har levd. Inn og ut av behandling, vært innlagt, mange selvmordsforsøk og diverse. Har vært feildiagnosert og det har vært mye tull, men diagnosene jeg har i dag er kronisk depresjon, sosial angst og BDD (dysmorfofobi). I terapi har vi ofte fokusert på hvorfor og hvordan, for å finne ut hvor skaden skjedde og hvordan jeg kan reparere den. Det kom tidlig frem at oppvekst og miljø har mye å si, men det er ikke før nå de siste årene at jeg har innsett hvor utrolig negativt min mamma har påvirket meg. Hun snakker vondt og negativt om alt og alle. Kommenterer andres kropper på en negativ måte, det har hun gjort helt siden jeg var et lite barn. Hun er veldig usikker på seg selv og bryr seg mye om hva andre tenker og mener, og henger seg alltid opp i andres meninger. Det er veldig typisk henne å bli sint og forbanna for ting hun leser på nettet, og så være sint og sur for det en hel dag. Jeg kan ikke diskutere med henne uten at hun går til personangrep og legger ord i munnen på meg, og dette har gjort at jeg ofte tviler på meg selv fordi hun påstår jeg har sagt noe jeg selv mener jeg ikke har sagt. Hun snakker stygt om seg selv og om jeg gir et kompliment så avslår hun det eller vrir om på det til noe negativt. Når hun blir sur eller sint på meg eller mine søsken så slutter hun bare å prate med oss. Om jeg tar litt avstand og ikke orker å prate hver dag tolker hun det negativt og personlig. 

Det jeg også legger merke til er at hun aldri "ser" meg. Jeg er enormt enkel å lese, de jeg har vært kjæreste med for eksempel har alltid kunne lese humøret mitt uten at jeg sier eller gjør noe, fordi jeg er lett å tyde når man kjenner meg godt. Mamma klarer fortsatt ikke dette og feiltolker ting så til de grader. Hun spør meg aldri om hvordan jeg har det. Om jeg forteller om noe som har skjedd i løpet av en dag eller noen tanker jeg har, så vrir hun det om til seg selv og vil ikke snakke om meg. 

På de gode dagene hennes er hun helt fantastisk å prate og være med. Men det skal lite til for at det snur. Det kan være at jeg sier henne imot eller er uenig, da blir hun trigga og går over til å være sint og sur. Det er ofte hun hever stemmen til meg. Jeg prøver å utfordre henne litt og si henne imot når hun er negativ og snakker stygt om andre, men hun tåler IKKE kritikk. Jeg har prøvd å åpne meg og fortelle hvordan jeg føler det angående hvordan hun er, men det gjør jeg aldri igjen, sist jeg gjorde det fikk hun meg til å føle meg skikkelig dritt og hun ble sur og kjeftete. 

Jeg føler på en enormt dårlig samvittighet også. Jeg vil jo være glad i mamma, hun har gjort mye for meg. Dessverre har hun forandret seg veldig de siste årene, hun har ikke alltid vært sååå negativ. Det har hun blitt de siste 10 årene. Men merker at jeg bare vil ha mer og mer avstand og at jeg begynner å bli litt bitter, kjenner jeg er sint fordi hun er som hun er. Det med å projisere sine negative tanker over på meg og hvordan hun har snakket om folk i oppveksten min, har satt store spor i meg. Jeg er så redd for hva andre tenker fordi hun alltid har vært det og alltid sagt det til meg. Nå har jeg blitt flinkere til å ikke bry meg om hva andre tenker, men jeg merker at om jeg tilbringer noen dager med henne så trigger det meg veldig. 

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget... Jeg har jo tenkt at jeg kanskje er for hårsår og at jeg må skjerpe meg, hun er som hun er og jeg må bare deal with it. Men jeg merker at om det går f.eks en uke uten at vi har prata så føler jeg meg egentlig ganske bra! Men den dårlige samvittigheten tærer litt. Jeg er også redd for at de følelsene jeg har ovenfor henne henger i tråd med depresjonen min, jeg har absolutt ingen interesse for menneske rundt meg i det hele tatt og jeg isolerer meg selv. Dessverre ser det ikke ut til at mamma bryr seg. Hun strekker ikke ut en hånd, sender ikke melding, ringer ikke, jeg hører ikke noe fra henne. 

Har sagt til henne mange ganger at hun burde gå til psykolog men da sier hun at hun ikke trenger det. Jeg tror ikke hun selv ser hvor ille det faktisk er.. Det er så jævlig syns jeg når vi går på butikken sammen og hun kommenterer at noen ser jævlige ut eller ikke burde kle seg sånn osv.. At hun er glad hun ikke er så feit osv.. Tenk å si sånne ting? Hun sier de til meg da, ikke den det gjelder. Jeg kjenner nå at jeg blir litt sint for det er jo ikke rart jeg hater mitt eget utseende og min egen kropp som har vokst opp med slike ord og tanker nesten daglig.  Husker hun ofte sa til meg at jeg ligna på en person som hun alltid brukte å slenge dritt om. Altså at jeg ligna på denne stygge og forferdelige personen.. Nå i voksen alder så merker jeg at hun ikke har troa på meg. F.eks så kjøpte jeg meg et skap her forleden og skulle skru det sammen selv. Da fikk jeg beskjed om at jeg MÅTTE få hjelp og kanskje leie noen fra møbelbutikken til å skru det sammen for det er sykt vanskelig og ikke noe jeg vil klare selv. Dette var et litt "avansert" møbel.. Men uansett jeg skrudde det sammen selv og klarte det. Men det har vært mange sånne ting jeg har lagt merke til at hun ikke har tro på meg. Hun kan si "du klarer alt her i verden" men så sier hun noe annet senere/gjør noe anet, om dere skjønner? Miksede signaler og blandede budskap. Det er hun MESTER på... Jeg føler ofte at samtalene våres mangler dybde. Vi kan jo ikke diskutere ting for hun går ofte til angrep på meg, spesielt om vi er uenige. Er vi enige går det som oftest greit.. Jeg blir aldri inspirert og føler meg tom etter at vi har prata sammen. Dette opplever jeg f.eks ikke med gode kollegaer hvor vi har gode samtaler, da kan jeg føle meg bra etter en prat. 

Jeg har en annen søster også og jeg har lagt merke til at hun begynner å ligne mer og mer på mamma. Sier de samme tingene og har de samme dårlige holdningene... Jeg og min søster har lite/ingen kontakt, men de gangene vi møtes syns jeg de er kliss like... De tilbringer mye tid sammen ettersom de er naboer. Jeg bor mye lengre unna. 

Det som også plager meg er at jeg føler jeg ikke kan være meg selv med mamma, søsteren min eller familien min. Den jeg er med de, er ikke den jeg egentlig er. Egentlig er jeg veldig opptatt av at følelser og psykisk helse skal prates om. Det er viktig for meg!! Men har vokst opp i et hjem der vi IKKE snakker om følelser, og der følelser blir gjort narr av og ikke tatt på alvor. Vet ikke hvor mange ganger jeg ble gjort narr av i tenårene når jeg var "sur", sannheten var at jeg var kjempe deprimert, lei meg, nervøs, redd for sosialisering osv... Jeg føler meg aldri forstått og jeg har ingenting til felles med familien min. Ulike syn på saker og ting, ulike politiske ståsted (jeg blir gjort narr av og herset med når vi diskuterer politikk).

Har ingen å snakke med dette om. Så ville bare tømme hodet litt. Nå har jeg kjempe dårlig samvittighet.. Og er fryktelig lei meg for at ting er sånn.. 

Anonymkode: da898...83d

[AnonymBruker]

Med trådtittelen mener jeg forresten at mamma sliter selv. Men hun innser det ikke.. er jo åpenbart at hun sliter med mye usikkerhet og mørke tanker. 

Anonymkode: da898...83d

[powerpuffen]

Det virker som om dere begge sliter på hver deres måte. Jeg håper begge to får den hjelpen dere fortjener. 

[AnonymBruker]

Det er i alle fall ikke sunt for deg å være med din mor så lenge hun ikke vil ha hjelp. Kan du distansere deg fra henne med krav om at hun tar imot noe hjelp? Det kan jo åpne øynene hennes, men ingen garanti. En venn av meg har kuttet sin mor med dette kravet, og det har dessverre ikke gjort noen forskjell enda, men hennes psykiske helse er mye bedre uten kontakt. 

Anonymkode: dc6c6...5e6

[AnonymBruker]

Sprinkle skrev (4 minutter siden):

Det virker som om dere begge sliter på hver deres måte. Jeg håper begge to får den hjelpen dere fortjener. 

Jeg får hjelp fordi jeg selv har søkt hjelp. Gått til psykolog i over 10 år. Men hun nekter jo.. 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er i alle fall ikke sunt for deg å være med din mor så lenge hun ikke vil ha hjelp. Kan du distansere deg fra henne med krav om at hun tar imot noe hjelp? Det kan jo åpne øynene hennes, men ingen garanti. En venn av meg har kuttet sin mor med dette kravet, og det har dessverre ikke gjort noen forskjell enda, men hennes psykiske helse er mye bedre uten kontakt. 

Anonymkode: dc6c6...5e6

Hun hadde ikke søkt hjelp om jeg hadde satt hardt mot hardt på den måten. Hun hadde tolket det veldig negativt og sluttet å snakke med meg, og jeg hadde nok ødelagt forholde til min mor for alltid da. Så det tør jeg rett og slett ikke gjøre.. Jeg vil gjerne fortsatt ha noe kontakt med henne. Jeg vet ikke om jeg skrev det i innlegget her men jeg kan egentlig ikke kommentere noe når det gjelder personligheten hennes, hun tar seg veldig nær av det og blir sint og går i forsvarsmodus. Hun sier aldri sånt som "jeg skjønner hva du mener" eller "Jeg forstår, burde kanskje tenke over dette" eller "det har jeg ikke tenkt over" når hun blir konfrontert. Hun er ikke særlig ydmyk. Om jeg får kritikk går jeg helt i kjelleren selv men jeg overanalyserer og overtenker og tar virkelig til meg kritikk, bare altfor mye og så ille at det går utover helsa mi. men går aldri til angrep på noen som kritiserer meg. 

Merker absolutt at min helse er bedre med litt distanse til familien. Hun søsteren min er ikke så mye bedre men vi har ikke hatt så god kontakt i utgangspunktet. 

Anonymkode: da898...83d

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men hun minner meg en del om min egen mor. Min mor er ikke like ille på alt det du forteller om, men hun har f.eks. alltid snakka stygt om foreldrene til vennene mine, og om mange hun kjenner. Hun tåler heller IKKE kritikk, og har bl.a. trua med selvmord en av de få gangene jeg har turt å si fra eller satt en grense. Eller starter å gråte masse, legger på telefonrøret, sier at jeg ikke er glad i henne osv. Hun vrir også alle samtaler til å handle om seg selv.

Jeg har endt opp med å ta en emosjonell avstand, selv om vi fortsatt møtes regelmessig. Jeg vil gjerne ha med samboeren min når vi skal dit, for da er hun stort sett greiere. Jeg stenger meg liksom litt av emosjonelt når vi prates, jeg jatter med på det hun sier uten å høre etter, jeg tar aldri opp noe sensitivt, og gir VELDIG lite av meg selv. Jeg skrur meg liksom litt av, og har akseptert at vi ikke kommer til å ha en nær relasjon (selv om hun ofte hinter til at hun vil ha en venninne-relasjon med meg..). Jeg får litt dårlig samvittighet, men har lært meg å skyve den vekk, og så tenker jeg så lite som mulig på henne i hverdagen. Jeg har forøvrig selv tenkt at hun kunne hatt borderline.

For meg er det ikke "verd det" å kutte kontakten, litt fordi hun er jo ikke SÅÅ ille, og så er jeg konfliktsky. I tillegg kan det jo komme situasjoner hvor det er greit å ha familien som støtte, f.eks. hvis jeg trengte et sted å overnatte midlertidig, eller det skjer en krise. Jeg vet ikke om moren din vil støtte deg i slike situasjoner eller om du har noen andre du kunne spurt om hjelp da?

Uansett, jeg har god erfaring med å ta emosjonell avstand, begrense kontakt til max 1 gang i uka, og aldri gi noe av meg selv. 

Men jeg skjønner at noen har behov for å kutte kontakt. Lykke til!

Anonymkode: 7b8ea...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men hun minner meg en del om min egen mor. Min mor er ikke like ille på alt det du forteller om, men hun har f.eks. alltid snakka stygt om foreldrene til vennene mine, og om mange hun kjenner. Hun tåler heller IKKE kritikk, og har bl.a. trua med selvmord en av de få gangene jeg har turt å si fra eller satt en grense. Eller starter å gråte masse, legger på telefonrøret, sier at jeg ikke er glad i henne osv. Hun vrir også alle samtaler til å handle om seg selv.

Jeg har endt opp med å ta en emosjonell avstand, selv om vi fortsatt møtes regelmessig. Jeg vil gjerne ha med samboeren min når vi skal dit, for da er hun stort sett greiere. Jeg stenger meg liksom litt av emosjonelt når vi prates, jeg jatter med på det hun sier uten å høre etter, jeg tar aldri opp noe sensitivt, og gir VELDIG lite av meg selv. Jeg skrur meg liksom litt av, og har akseptert at vi ikke kommer til å ha en nær relasjon (selv om hun ofte hinter til at hun vil ha en venninne-relasjon med meg..). Jeg får litt dårlig samvittighet, men har lært meg å skyve den vekk, og så tenker jeg så lite som mulig på henne i hverdagen. Jeg har forøvrig selv tenkt at hun kunne hatt borderline.

For meg er det ikke "verd det" å kutte kontakten, litt fordi hun er jo ikke SÅÅ ille, og så er jeg konfliktsky. I tillegg kan det jo komme situasjoner hvor det er greit å ha familien som støtte, f.eks. hvis jeg trengte et sted å overnatte midlertidig, eller det skjer en krise. Jeg vet ikke om moren din vil støtte deg i slike situasjoner eller om du har noen andre du kunne spurt om hjelp da?

Uansett, jeg har god erfaring med å ta emosjonell avstand, begrense kontakt til max 1 gang i uka, og aldri gi noe av meg selv. 

Men jeg skjønner at noen har behov for å kutte kontakt. Lykke til!

Anonymkode: 7b8ea...ef5

Oi, dette er jo som å høre noen beskrive min mor! Eneste er at hun har ikke trua med selvmord. 

Takk for tips. Å kutte kontakten helt blir nok kanskje ikke aktuelt, men å begrense den, ja absolutt.. Mamma er flink å hjelpe når jeg trenger litt hjelp til praktiske ting men det er lenge siden jeg har spurt om hjelp nå. Gikk gjennom en personlig krise for en stund siden og da sa jeg ingenting til henne. Når jeg har det vanskelig kan jeg ikke vende meg til henne lenger for alt skal jo handle om henne. 

Anonymkode: da898...83d

[AnonymBruker]

Bor dere på bygda? Noen eldre damer der har gjerne ikke noe Mmet å tenke på enn at naboen tar en joggetur, at kona hand har stygge støvler eller at noen andre er tjukke. Moren min var slik hele livet, og truet med selvmord om hun fikk kritikk. Hun ville også ut av bilen og gå hjem om vi var uenig med henne når vi var ute å kjørte. Kan godt være det var mental sykdom som feilet henne, og hun greide aldri å sette seg inn i mine ting eller forstå mine følelser. Alt handlet om henne. Dette var på bygda på sunnmøre, og hun vokste opp med alkoholisme. 

Husk at psykiske sykdommer er arvelig, og man arver gjerne våremåten og, fordi man ikke lærer en annen måte å være på. Kanske moren din har vokst opp slik og det er normen for henne. 

Jeg tror at om du kjenner deg bedre etter en pause fra henne, ta litt lengre pauser. Se hvordan du føler deg da.

Anonymkode: 02495...503

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Bor dere på bygda? Noen eldre damer der har gjerne ikke noe Mmet å tenke på enn at naboen tar en joggetur, at kona hand har stygge støvler eller at noen andre er tjukke. Moren min var slik hele livet, og truet med selvmord om hun fikk kritikk. Hun ville også ut av bilen og gå hjem om vi var uenig med henne når vi var ute å kjørte. Kan godt være det var mental sykdom som feilet henne, og hun greide aldri å sette seg inn i mine ting eller forstå mine følelser. Alt handlet om henne. Dette var på bygda på sunnmøre, og hun vokste opp med alkoholisme. 

Husk at psykiske sykdommer er arvelig, og man arver gjerne våremåten og, fordi man ikke lærer en annen måte å være på. Kanske moren din har vokst opp slik og det er normen for henne. 

Jeg tror at om du kjenner deg bedre etter en pause fra henne, ta litt lengre pauser. Se hvordan du føler deg da.

Anonymkode: 02495...503

Hehe.. Ja, er bygdefolk. Jeg flytta fra bygda for 7-8 år siden. 

Takk for svar, dette med at man arver væremåte og sånt tror jeg absolutt på. Men jeg er veldig påvirket av andre miljøer og har gått min egen vei så føler selv vi ikke er noe like, men kan noen ganger ta meg selv i å oppføre meg litt som henne. Prøver å slutte med det.. Jeg vil ikke være sånn mot mine nærmeste. 

Anonymkode: da898...83d