Erfaringer med å jobbe mot å tilgi utroskap eller det å ha klart å tilgi utroskap - ønsker ikke svar som "dump dritten"

[Snusfornuftig_]

Som overskriften sier ønsker jeg å høre fra dere som har opplevd utroskap i forholdet deres og som har valgt å jobbe videre for å se om dere kan tilgi eller å høre fra dere som har tilgitt og har kommet "gjennom det". 

Ønsker ikke råd som "dump dritten" eller "brenn klærne hans". Ønsker å høre erfaringer fra dere som har opplevd dette på kroppen.

Det er nå noen måneder siden jeg oppdaget mannens utroskap. Jeg fant selv ut av det. Han la seg helt flat da jeg konfronterte han og svarte på alle spørsmålene jeg hadde. Jeg har ingen grunn til å tro at han ikke har fortalt meg absolutt alt og alt kom på bordet med en gang.

Jeg forventer ingen solskinnshistorier, men øsnker å høre fra dere som har jobbet dere gjennom dritten og som enten har klart å redde forholdet eller endt opp med å gå etter å ha forsøkt. Hva var grunnen til at dere fikk det til eller eventuelt ikke klarte?

Endret 1. mars 2021 av Snusfornuftig_

[AnonymBruker]

Hadde han tenkt til å fortelle deg om dette før du fant ut av det selv? Vi får håpe han ikke er en sånn en som kun er lei seg for at du fant utav det

Anonymkode: 809c5...6f7

[AnonymBruker]

Er fortsatt ikke over det etter 15 år. Det er ikke noe man kommer over, men velger å leve med. Hvis man velger det da. Angrer egentlig på det, men biter det i meg pga barna og alt det andre som faktisk fungerer bra.

det er litt som et dødsfall. Forferdelig i starten så går det bedre. Så kan man få «tilbakefall» og gråte innimellom.

Det vanskeligste er at jeg føler jeg ikke har selvrespekt  i og med at jeg har «godtatt» det som skjedde.

 

Anonymkode: c9779...47d

[AnonymBruker]

Jeg valgte å tilgi min samboer som var utro. Det var vel mest fordi jeg var rådvill, gravid og hele min verden raste sammen - og jeg trengte min samboer som trygghet. Det er ikke det at han hadde sex med noen andre som svir mest, men løgnene og sviket. Det tok lang tid å gå videre, og jeg er ikke sikker på om jeg har klart det sånn egentlig..... Av og til ser jeg på han og tenker at jeg aldri kan stole på han da han har vist at han er i stand til å lyve. Det vil alltid være der.

Anonymkode: f8b0d...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er fortsatt ikke over det etter 15 år. Det er ikke noe man kommer over, men velger å leve med. Hvis man velger det da. Angrer egentlig på det, men biter det i meg pga barna og alt det andre som faktisk fungerer bra.

det er litt som et dødsfall. Forferdelig i starten så går det bedre. Så kan man få «tilbakefall» og gråte innimellom.

Det vanskeligste er at jeg føler jeg ikke har selvrespekt  i og med at jeg har «godtatt» det som skjedde.

 

Anonymkode: c9779...47d

Det du skriver om selvrespekt.....det traff meg.... akkurat slik har jeg det også - er nå 16 år siden utroskapen.

Anonymkode: f8b0d...ec5

[AnonymBruker]

Jeg vil si du er på god vei når du stoler på at han har fortalt alt. Det hadde ikke jeg klart å være trygg på. Når noen har vært så iskald at de har hatt et sånt hemmelig parallelliv så hadde ikke jeg klart å stole på andre ting han fortalte heller.

Det kan godt være at jeg hadde fortsatt på grunn av barna, men jeg hadde plassert han i gruppen folk man ikke kan stole på.

Anonymkode: 1d4b7...d13

[AnonymBruker]

Jobbet i nesten ett år før vi skjønte det ikke gikk. Jeg klarte aldri å ikke bruke det mot han, når vi hadde det skikkelig fint, kunne jeg si sånne ting som «ser du så perfekt vi kunne hatt det» eller jeg kunne knekke sammen hvis han skulle møte venner, overbevist om at det var hun som satt i baren og ventet. Fikk han til å holde seg hjemme og var en dårlig versjon av meg selv. Så om du bestemmer deg for å fortsette å være sammen med ham, må du la det gå. Hevnlyst og sjalusi er vonde ting å bære på alene og ødeleggende å dele. Savner det vi hadde fortsatt. Ti år etter.

Anonymkode: ad0d3...a6e

[AnonymBruker]

Har ingen personlig erfaring, men jeg kjenner til en del som har det.

Slik jeg ser det er det catch 22. 

Det avgjørende for å klare å tilgi er at man klarer å slå av selvrespekten.

Men det igjen, fører jo ofte til at den andre også mister respekten, og går. 

Anonymkode: ea1e0...d74

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt og angrer ikke. 

Jeg har virkelig tilgitt og sliter ikke med det i dag. Holder det ikke mot han, men ser på det som en del av slik han var på den tiden, hvordan han taklet problemer, hvordan jeg var, hvordan vi hadde det, ting vi gikk igjennom, bakgrunnen vi hadde, hva han var oppvokst med...

Han har vokst, jeg har vokst, jeg har virkelig prøvd å forstå hvem han er og hvorfor han gjorde dette. Vi har vokst sammen, og det at han ser at jeg fortsatt er her for han, han gitt han en mye større trygghet enn han noen gang har følt. Han setter mer pris på meg, prøver mer, ønsker mer, forstår mer av hva et partnerskap er, elsker meg høyere +++ Han har nok innsett hva jeg er verdt. Jeg VET at han ikke er utro, eller har det behovet i seg lenger, men jeg kan selvsagt aldri vite i framtiden. Det er jo ingen som har en garanti. Men nå er alt annerledes, nå stoler han på meg. Og jeg stoler på han. Jeg stoler på at det er meg og han, at det er meg han vil være med. Nå er vi mer sammensveiset, han føler seg mer hjemme, vi har mer å miste, vi har masse planer og drømmer. Barn, barnebarn...  Jeg vet også at hans utroskap ikke har handlet om ønsket om å bytte meg ut, for han har ikke elsket noen andre enn meg. Men det er ikke alltid at to som elsker hverandre klarer å leve sammen, eller alltid gjøre det rette for/mot hverandre. Jeg kan ikke si at jeg definitivt vil tilgi han om det skjer igjen, men jeg kan si med 100 % sikkerhet at jeg er villig til å prøve. 

Jeg har tilgitt han. Han har tilgitt mine svik også, vi er hverandres beste venner. Noen ganger krangler vi, blir sinte på hverandre, men aldri bruker vi tidligere svik mot hverandre. Vi har begge forandret oss mye. Vi har vært sammen i ca 20 år, men var fra hverandre tre år i en periode for rundt 10 år siden. Jeg er 40, han er 50. 

Anonymkode: eae85...4a6

[AnonymBruker]

Jeg var utro mot eksen min. 
Hun ble mistenksom og jeg la alle kortene på bordet. Hun tilga meg og vi la det tilsynelatende bak oss. Vi var sammen i 3 år til etter dette, jeg følte meg hele tiden som ett dårlig menneske, dårligere enn henne. Når vi kranglet kom det alltid opp som et slags trumfkort. De siste 2 årene var hun også notorisk utro, aner ikke med hvor mange. Jeg fant ut av 4-5 stykker, hver gang forlot jeg henne men tok hun tilbake, nettopp fordi jeg følte at det i utgangspunktet var min feil. Utroskapen utviklet seg og hun ble sammen med en annen og holdt oss begge i uvisshet ovenfor den andre. Når jeg fant ut av dette var jeg allerede ganske sliten av forholdet, men dette ødela meg helt. Jeg sliter fremdeles med å slippe mennesker inn og grunne overfladiske følelser. Jeg tenker fremdeles at alt var min feil. Dette er snart 10 år siden og det er først nå jeg begynner å slippe opp for følelsene mine, tørre å være sårbar. 
 

Mitt råd til deg.

Hvis du bestemmer deg for å tilgi han, ikke bruk det mot han, ikke bruk det som en unnskyldning for å være utro senere, ikke bruk det som en unnskyldning for å behandle han mindreverdig eller dårlig. Det kan faktisk hende at han aldri vil gjøre det igjen og dere kan få det bra. 

Jeg var aldri utro mot henne etter den første gangen, selv om hun var det. Og jeg kommer ALDRI til å være det igjen, uansett. 
 

 

Anonymkode: 030a5...9a6

[AnonymBruker]

De som ikke ryker umiddelbart av utroskapen, glir fra hverandre etter konstant og repeterende "påminmere" i dagliglivet.

Dessverre et frikort som benyttes for ofte. Man tilgir kun på overflaten, og lever heller i egen skygge. 

Trekk avhengighet fra regnestykket med kjærlighet og kjenn på hva som blir igjen

Voksne som "tar pause", har i praksis bestemt seg for å gå. 

Anonymkode: dcb26...13e

[AnonymBruker]

Fant ut at mannen min hadde vært utro med flere, prøvde faktisk å jobbe med det, jobbe med oss, alt mulig. Men så fant jeg ut at han hadde vært utro igjen gitt. Så nei det funket ikke med oss, han er eksmann nå.

Anonymkode: 6c29a...931

[AnonymBruker]

Verden er mer svarthvitt enn som så.  Og ofte tenker jeg det habdler om usikkerhet /behov for bekreftelse fra den andre parten. Snakk om det. Bruk tid, og plutselig er det over. Dere er bwgge mennesker😊

Anonymkode: 51e32...1e2

[AnonymBruker]

Det mest logiske er å spørre seg selv hva som egentlig er så grusomt med dette. Om det virkelig er så grusomt eller om det er en menneskeskapt ting at det skal være så fælt.

Altså: Tenker man helt ærlig sine egne tanker rundt dette, eller tenker man tanker normen i samfunnet har spikret inn i hodet på deg?

Et svar på dette krever dyp refleksjon for å kunne svares på skikkelig.

Anonymkode: 223a4...319

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det mest logiske er å spørre seg selv hva som egentlig er så grusomt med dette. Om det virkelig er så grusomt eller om det er en menneskeskapt ting at det skal være så fælt.

Altså: Tenker man helt ærlig sine egne tanker rundt dette, eller tenker man tanker normen i samfunnet har spikret inn i hodet på deg?

Et svar på dette krever dyp refleksjon for å kunne svares på skikkelig.

Anonymkode: 223a4...319

Det er mer nyansert en akten i seg selv. Det er ikke den fysiske handlingen som sårer mest, det er den psykiske. Personen som skal være klippen i livet ditt, som skal gi deg bekreftelse, løfte deg og stå sammen med deg mot resten av verden velger å gå bak ryggen din. Sex kan være bare sex, men ofte er sex forbundet med å dele de mest sårbare sidene av seg selv og bli akseptert. Det er forskjell på knulling og elsking. Ofte er det sistnevnte som blir fokuset ved utroskap. Det føles som at man mister en del av seg selv, en del man har gitt bort til partneren. Det er som at den delen ikke lenger betyr noe og er blitt borte. 

Anonymkode: 030a5...9a6

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd utroskap i to forhold. Den ene gangen var det visstnok en one night stand men jeg klarer ikke å helt tro på historien siden ikke alt henger på grep. Men jeg kan aldri klare å bevise eller få svar på det jeg lurer på. Så som noen skriver her så blir mannen plassert i kategorien «folk jeg ikke stoler helt på». Han var den personen i verden jeg aldri ville trodd hadde gjort noe sånt så nå føler jeg at når HAN kunne gjøre noe sånt så kommer jeg uansett aldri til å kunne stole på noen igjen. Derfor er vi fremdeles sammen (også pga barn og historie), men han er ikke samme personen lengre. Jeg har mistet respekten for han og ser ned på han. Har ikke lyst på han heller. Jeg tviler egentlig på at vi kommer til å være sammen for alltid. Jeg har blitt likegyldig ovenfor han. Og bitter dessverre.

Det andre utroskapen (annen mann, tidligere forhold).. han hadde et forhold bak min rygg i nesten ett år. Det var den andre damen som ringte meg og fortalte det. Jeg ble rasende og gjorde det slutt men vi ble sammen igjen rett etterpå. Jeg aner ikke hvorfor men kanskje noe av meg ville sørge for at hun ikke fikk han? Det gikk likevel ikke mer enn noen mnd etterpå så gjorde jeg det helt slutt. Alle løgnene fra hans side.. jeg kunne ikke leve med noen som har så lett for å lyve og bedra. 
 

Anonymkode: e6a28...d5e

[AnonymBruker]

Man kommer aldri over det, man begynner å tvile på seg selv, sin seksualitet og attraktivitet osc.

Og så er det det, at når det går noen år, og alt liksom er glemt, så er det ikke sjeldent at historien gjentar seg. 
 

 

Anonymkode: e651b...d2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er mer nyansert en akten i seg selv. Det er ikke den fysiske handlingen som sårer mest, det er den psykiske. Personen som skal være klippen i livet ditt, som skal gi deg bekreftelse, løfte deg og stå sammen med deg mot resten av verden velger å gå bak ryggen din. Sex kan være bare sex, men ofte er sex forbundet med å dele de mest sårbare sidene av seg selv og bli akseptert. Det er forskjell på knulling og elsking. Ofte er det sistnevnte som blir fokuset ved utroskap. Det føles som at man mister en del av seg selv, en del man har gitt bort til partneren. Det er som at den delen ikke lenger betyr noe og er blitt borte. 

Anonymkode: 030a5...9a6

Jeg ser den, men en må tenke på at her får alt dette ingen andre konsekvenser enn det en selv velger å gjøre med det. Det er ingen fysisk skade, ingenting har blir stjålet eller brent opp.

Man velger i høy grad selv hvordan en skal reagere på dette. Det man må gjøre er å lytte til det aller, aller innerste i seg selv og skyve vekk alle andre tanker en har pådratt seg pga samfunn og det som i dag oppfattes som norm.

Prøv også å tenk på de gangene du har hatt disse tankene i hodet før, hvordan du da tenkte du kom til å reagere.

Så er det kanskje ikke så galt likevel?

Anonymkode: 223a4...319

[VillAnna]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ser den, men en må tenke på at her får alt dette ingen andre konsekvenser enn det en selv velger å gjøre med det. Det er ingen fysisk skade, ingenting har blir stjålet eller brent opp.

Man velger i høy grad selv hvordan en skal reagere på dette. Det man må gjøre er å lytte til det aller, aller innerste i seg selv og skyve vekk alle andre tanker en har pådratt seg pga samfunn og det som i dag oppfattes som norm.

Prøv også å tenk på de gangene du har hatt disse tankene i hodet før, hvordan du da tenkte du kom til å reagere.

Så er det kanskje ikke så galt likevel?

Anonymkode: 223a4...319

Hvis man har et snev av selvrespekt så skjønner man at det ikke er normal oppførsel å lyve og bedra den man liksom skal elske. Hvis du snur litt på det: i businessverden -hvis noen lyver og bedrar, da gidder du ikke gjøre mer business med den personen.. de mister helt sin verdi. Ingen tror på vedkommende mer og ingen gidder å ansette dem. 
Ingen døde -bortsett fra selvrespekten til dama som ble bedratt. 

[AnonymBruker]

Det virker som du har bestemt deg for å leve videre med denne mannen og da må du rett og slett legge det bak deg og ikke bruke årevis på terapi og diskusjoner. Det er mitt tips. For jeg tror ikke det hjelper så mye å dvele ved det. Jeg tror det er ødeleggende. 

Anonymkode: 01acb...512