Hva skjer med mannen min - sosial intelligens

[AnonymBruker]

(Beklager på forhånd - dette blir langt...)

Mannen min er 40 år, grei og omsorgsfull, gjør sin del med hjem og barn og er dyktig i jobben sin. På papiret en skikkelig drømmemann. Men - så har han  et personlighetstrekk som for så vidt har vært der hele tiden, men som de siste årene blir mer og mer fremtredende. Nå til det punkt at det rett og slett begynner å bli vanskelig.
Saken er at det virker som han ikke helt forstår sosiale koder. Som f.eks hva som er greit å dele med andre. Hvis jeg har fortalt han noe som for meg er innlysende skal bli mellom oss, kan han finne på å nevne det som det mest  naturlige i et familieselskap. Når jeg kommenterer det forstår han ikke hva jeg mener. Alle kan glippe, men dette skjer såpass ofte og jeg orker ikke hele tiden passe på å eksplisitt si «dette er hemmelig», «dette trenger du ikke si så xx hører det» osv, at jeg etterhvert har sluttet å fortelle han ting. Og det er kjipt når han tross alt skal være min nærmeste. Et annet eksempel er at han ikke plukker opp en stemning i et rom, eller senser når en samtale tar en annen vending. Han bare fortsetter med det han snakker om uten å  legge merke til at andre kjeder seg, blir sure, prøver å skifte tema. Og det verste er at jeg tror ikke han gjør det med vilje heller. Hvis vi er på besøk hos noen og det trekker litt ut plukker han det f.eks ikke opp når vertene hinter om at det er på tid å avslutte. Og når jeg da sier vi må gå bare overkjører han og svarer i plenum ala «Nei, hva er det du skal som er så viktig da? Det er ingen her som vil avslutte.» Og dette er uten alkohol involvert. Flere gg har jeg gått ut av selskaper og skammet meg, mens han er blid og riktig så fornøyd med det som for han har vært en knalldag. Konsekvensen er jo at folk slutter å be oss med på ting. Fordi de synes han er slitsom.
Han babler i vei om selvfølgeligheter, beskriver detaljer ingen bryr seg om. Som å beskrive  de minste planer og teknikker han bruker for å holde orden i garasjen for folk vi knapt kjenner - og som heller aldri har sett garasjen vår. Han gjenforteller ting han har lest i sosiale medier eller i avisen, som om den han snakker med ikke også har tilgang til internett. Og klarer ikke slutte selv når jeg har sagt ni tusen gg at jeg HAR LEST DET. Hadde det i det miste vært en diskusjon på et litt dypere nivå kunne det jo vært interessant, men det er det aldri. Det er bare overfladisk oppramsing.

I bunn og grunn handler alt om at han ikke klarer å lese folk og situasjoner og tilpasse hva og hvordan han snakker om noe. Jeg har tatt det opp med han så mange ganger og da gir han inntrykk av å forstå. Men ingenting forandrer seg, det blir bare verre. Det er akkurat som han er i ferd med å miste et filter som nok alltid har vært litt tynnslitt. Det verste er at foreldrene hans er helt like. Og han har i alle år irritert seg over faren som alltid avbryter og moren som bruker 100 år på å fortelle en random, uinteressant historie. Men på tross av at de bor i en annen del av landet og ikke er i hverdagen vår blir han mer og mer intens og lik dem for hvert år som går. Jeg blir så sliten av å hele tiden skulle glatte over og prøve redde inn en samtale, rydde opp etter han har overkjørt barna, sitte med klump i magen når jeg ser andre reagerer. Men hva skal jeg gjøre!? Han merker det jo ikke en gang.

Noen som har erfaringer med lignende? Og hvordan kan jeg ta det opp på en måte som gjør at det går inn? Jeg vil jo ikke såre han! For selv om alt dette driver meg til vanvidd er han er bra mann som jeg er veldig glad i - han må bare få roet ned denne galoppen. 

Anonymkode: 20433...b81

[AnonymBruker]

Har du hørt på podcasten "sånn er du"? Her går de gjennom forskjellige personlighetstrekk og hvordan folk er forskjellige. Man kan score lavt eller høyt på forskjellige falsetter. Noe av det de tester er blant annet evnen til å kunne lese et rom, plukke opp stemninger, interesse for andre osv. Noen scorer lavt på dette, men det betyr ikke at det er noe galt med dem.

Anonymkode: 8a302...c42

[got2go]

X'en min var akkuratt likedan. Jeg klarte ikke mer, det var en av grunnene til at det ble slutt. Vanskelig å lære en mann å få sosiale antenner dessverre, noen bare har de ikke. Har dessverre ingen råd, bare min medfølelse.

Endret 26. februar 2021 av got2go

[AnonymBruker]

Hei Ts, jeg kjenner litt av mannen min igjen her. Utrolig mange sosiale koder har aldri har fått med seg! Han er enebarn og jeg skylder nok litt på det. Kjente meg godt igjen den med at han skal lese opp en hel avisartikkel haha, det driver min med også. Er ikke snakk om å forklare hva den handler om, nei, her skal rubbel og bit leses opp (og jeg faller av lasset etter 1 min). Jeg har forklart ham mye (bl.a. vanlig bordskikk, ble helt flau av å sitte ved siden av ham i middager) og han har tatt til seg det meste og så gir jeg kanskje små hint om han faller tilbake til gamle synder.

Kanskje dere kunne avtalt noen kodeord eller slikt? Typ når du vil avslutte og dra eller når han må holde litt kjeft. Min mann har heldigvis ikke denne munndiareen ute blandt folk, men mannen til ei venninde av meg har det og ja, vi syntes alle han er utrolig slitsom. Om du ikke kan snakke med ham om det (det burde du) så avbryt og slå samtalen over i noe annet typ "..ja og resten av utstyret er stablet så fint atte, flink mann! Men hva med dere Nora? Hvordan var turen til Spania?"  

Anonymkode: 164b6...5dd

[AnonymBruker]

Bare en tanke. Han høres litt ut som slektningene min. Hun fikk autismespekterdiagnose i voksen alder. 

Anonymkode: 0cd99...68a

[AnonymBruker]

Typisk udiagnostisert asperger syndrom. Spesielt dette med å være så fornøyd og tro ting gikk bra når ingen andre syntes det, gang etter gang. Sånn var broren min også før han fikk diagnosen. 

De fleste nevrotypiske som tråkker i baret skjønner det etterhvert sjøl, om enn bare skjønner at folk blei unnvikende og at det blei dårlig stemning, og begynner å nøste etter grunnen. De fleste av oss kan jo finne på å være for stille, for pratsomme, for beskjedne, for aggressive etc til tider, men har evner til selvjustering og til å ta imot og bruke tilbakemeldinger. Aspergere kan også det, men de har ofte litt lenger vei med å først forstå seg selv og deretter kode andre folk. 

Det kan såklart være andre ting. Men skal han og dere komme noen vei, bør han få testa kognisjon og personlighet. 

Anonymkode: 3c05c...940

[AnonymBruker]

Før jeg kom så langt som til det med at foreldrene hans har lignende trekk, tenkte jeg det kunne være en form for demens. Men siden de er relativt like, høres det ikke helt usannsynlig ut med autosmespekteret (asperger). Det går ofte i arv i familier.

Skjønner at dette er veldig slitsomt, og det vil jo også støte andre vekk fra dere.

Anonymkode: 057a7...b28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Et annet eksempel er at han ikke plukker opp en stemning i et rom, eller senser når en samtale tar en annen vending. Han bare fortsetter med det han snakker om uten å  legge merke til at andre kjeder seg, blir sure, prøver å skifte tema. Og det verste er at jeg tror ikke han gjør det med vilje heller. Hvis vi er på besøk hos noen og det trekker litt ut plukker han det f.eks ikke opp når vertene hinter om at det er på tid å avslutte. Og når jeg da sier vi må gå bare overkjører han og svarer i plenum ala «Nei, hva er det du skal som er så viktig da? Det er ingen her som vil avslutte.» Og dette er uten alkohol involvert. Flere gg har jeg gått ut av selskaper og skammet meg, mens han er blid og riktig så fornøyd med det som for han har vært en knalldag. Konsekvensen er jo at folk slutter å be oss med på ting. Fordi de synes han er slitsom.
Han babler i vei om selvfølgeligheter, beskriver detaljer ingen bryr seg om. Som å beskrive  de minste planer og teknikker han bruker for å holde orden i garasjen for folk vi knapt kjenner - og som heller aldri har sett garasjen vår.

Anonymkode: 20433...b81

Vet du at de synes at han er slitsom, eller er dette noe du bare tror eller føler på? Og har det blitt færre invitasjoner?

Anonymkode: 23055...ce0

[AnonymBruker]

Hei! Han minner meg veldig om eksen min. Et eksempel: vi var på et julebord. Og han snakket og snakket, og hadde ikke en gang begynt på hovedretten fordi munnen gikk i ett. Servitørene sto klare og ventet, for absolutt alle unntatt han var ferdig med hovedretten og ventet på desserten. Vi var dessverre ikke plassert parvis, så jeg kunne ikke spenne han i leggen.... Endte med at jeg ba servitørene komme med desserten.

Ungene våre har ADHD og Asperger. Eksen min har klare ADHD-symptomer. Han fungerer bra i jobb så vidt jeg vet, men har vært noe gnisninger der også angående å rydde opp etter seg selv. Tror ikke han hadde klart seg i jobb om han ikke hadde hatt "hushjelp" og "barnepike" og "kokk" hjemme. Han mangler også empati, og etter bruddet har jeg sett mye narcissistiske trekk da udyret virkelig kom frem og jeg begynte å lese om det. Da fikk jeg en del aha-opplever fra fortiden også.

Hvis mannen din ikke er slem, så kan du nok se bort i fra narcissist. Men manglende sosial intelligens kan være både Asperger og ADHD.

Anonymkode: 28e03...3d5

[AnonymBruker]

Helt enig med personen over som sier udiagnostisert Aspergers. Høres akkurat ut som min eksmann...

Anonymkode: 5b7d2...fa1

[Gjest Bet-t-ina]

Kjenner jeg blir litt sliten selv, av å lese om denne mannen din. Vi har en slik person på kontoret. Personen er veldig snill og hjelpsom, og jeg syns litt syns på h*n da den manglende sosiale kompetansen er litt laber. Som gjør h*n slitsom og omgås i lengden, dessverre. 

[AnonymBruker]

Hvorfor gifter dere dere med sånne tullinger da? Trodde du det kom til å gå over?

Anonymkode: 80182...9e8

[AnonymBruker]

Kjæresten min er en skikkelig skravlebøtte og kan iblant overkjøre og avbryte. Han er nok ikke like ille som mannen din, men det er nok til at jeg må si fra ganske ofte, også når det bare er oss to. "La meg snakke ferdig", "det var ikke det vi snakket om nå".

Jeg vet det har litt med ham å gjøre, men også oppdragelse. Hans foreldre har aldri hatt noen ordentlig samtale rundt middagsbordet - det er en guttefamilie, og de har løpt fra skole til idrett og kun hevet i seg mat. Foreldrene er også arbeidsjern som ikke har vært veldig mye hjemme.

Min familie er stikk motsatt, og veldig opptatt av gode samtaler, og at folk skal bli lyttet til. 

Vi har gjort det sånn at jeg iblant klyper ham i låret når han må slutte å prate. Men da må jeg selvsagt sitte ved siden av ham, og det gjør jeg ikke alltid...

Anonymkode: 0407f...a3f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke en mann som er slik (og takk for det). Men jeg har en god venninne som har samme tendenser.

Hun tar ikke signaler som andre gjør. Når jeg er sliten og vil ha alenetid, må jeg være tydelig og direkte. Hvis ikke, forstår hun det ikke (alle andre forstår det). 

Hun kan prate i vei om ting som ikke skal prates om. Jeg har dessverre lært meg at eneste utvei er å ikke dele så mye privat med henne. Selv om jeg har lært meg å skjerme meg selv ved å dele mindre, må jeg dessverre leve med at hun deler enormt mye privat info om andre med meg. Ting som jeg ikke vil vite om andre. Ting som (for meg) er veldig privat. Sykdom, økonomi m.m. 

Anonymkode: 2f11c...fef

[AnonymBruker]

Hørest akkurat ut som eksen min og moren hans. Han kan stå i gangen hos beskjente mens de står å sender blikk til hverandre og ser på klokka på hånden og er stille, men eksen holdt monolog om noe greier på jobben. Han kan også jabbe og jabbe når servitøren står og venter med fatet, eller ya monolog i 40 min mens jeg ikke gikk si et fnugg. Han har grått over dette og vårt barn får nå adhd diagnose. Men de sier også at barnet ser ut til å ha autismetrekk. Far og farmor er helt like og far blir mer og mer lik henne. De er begge kranglete og irriterte og vrange og holder monologer. Hans mor har tvangstanker og ringer meg en gang i uka (jeg har nå blokkert henne..) men far må jeg kommunisere med...det er også narsisisme trekk og jeg har vært så dårlig behandlet at jeg måtte ha psykolog. Begge mennesker er dårlig med følelser og lytting/kommunikasjon men er høyt fungerende i jobb ogbhar mange venner..

Anonymkode: b8d70...26f

[AnonymBruker]

Eksen fortalte at jeg hadde fotvorter engang i et familieselskap fordi noen fortalte at deres barn hadde det. Han skjønte ikke at jeg ble sur, for "det er jo ikke noe flaut".

Han er også en type som ser på munnen til andre mens de snakker (hører ikke etter). Og med én gang munnen stopper opp, så skifter han tema og snakker og snakker og snakker og snakker.....

Anonymkode: 28e03...3d5

[Teardrop]

Jeg har også en eks som ikke "leste rommet" eller folk. Jeg så i fra gang på gang til han på en diskret måte, men da blei han sur å mente jeg bare ville hakke på han.
Jeg klarer å lese både rom og personer altfor godt desverre, vi krangler utrolig mye oga dette og det blei så klart slutt.
Venner og bekjente har kommentert dette i ettertid å lurt på hvorfor jeg ikke sa i fra til han at han, fortalte de situasjonen å da forsto de hvorfor han kjeftet så mye på meg.
Glad det blei slutt, det tok nesten knekken på meg å hele tiden være flau over han og "passe" på han.
Tror dette er en typisk mannegreie, men at alle menn har forskjellige grader av dette. Jenter er flinkere her, ikke alle så klart, men flertallet.

[BuldraFraVågenes]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

(Beklager på forhånd - dette blir langt...)

Mannen min er 40 år, grei og omsorgsfull, gjør sin del med hjem og barn og er dyktig i jobben sin. På papiret en skikkelig drømmemann. Men - så har han  et personlighetstrekk som for så vidt har vært der hele tiden, men som de siste årene blir mer og mer fremtredende. Nå til det punkt at det rett og slett begynner å bli vanskelig.
Saken er at det virker som han ikke helt forstår sosiale koder. Som f.eks hva som er greit å dele med andre. Hvis jeg har fortalt han noe som for meg er innlysende skal bli mellom oss, kan han finne på å nevne det som det mest  naturlige i et familieselskap. Når jeg kommenterer det forstår han ikke hva jeg mener. Alle kan glippe, men dette skjer såpass ofte og jeg orker ikke hele tiden passe på å eksplisitt si «dette er hemmelig», «dette trenger du ikke si så xx hører det» osv, at jeg etterhvert har sluttet å fortelle han ting. Og det er kjipt når han tross alt skal være min nærmeste. Et annet eksempel er at han ikke plukker opp en stemning i et rom, eller senser når en samtale tar en annen vending. Han bare fortsetter med det han snakker om uten å  legge merke til at andre kjeder seg, blir sure, prøver å skifte tema. Og det verste er at jeg tror ikke han gjør det med vilje heller. Hvis vi er på besøk hos noen og det trekker litt ut plukker han det f.eks ikke opp når vertene hinter om at det er på tid å avslutte. Og når jeg da sier vi må gå bare overkjører han og svarer i plenum ala «Nei, hva er det du skal som er så viktig da? Det er ingen her som vil avslutte.» Og dette er uten alkohol involvert. Flere gg har jeg gått ut av selskaper og skammet meg, mens han er blid og riktig så fornøyd med det som for han har vært en knalldag. Konsekvensen er jo at folk slutter å be oss med på ting. Fordi de synes han er slitsom.
Han babler i vei om selvfølgeligheter, beskriver detaljer ingen bryr seg om. Som å beskrive  de minste planer og teknikker han bruker for å holde orden i garasjen for folk vi knapt kjenner - og som heller aldri har sett garasjen vår. Han gjenforteller ting han har lest i sosiale medier eller i avisen, som om den han snakker med ikke også har tilgang til internett. Og klarer ikke slutte selv når jeg har sagt ni tusen gg at jeg HAR LEST DET. Hadde det i det miste vært en diskusjon på et litt dypere nivå kunne det jo vært interessant, men det er det aldri. Det er bare overfladisk oppramsing.

I bunn og grunn handler alt om at han ikke klarer å lese folk og situasjoner og tilpasse hva og hvordan han snakker om noe. Jeg har tatt det opp med han så mange ganger og da gir han inntrykk av å forstå. Men ingenting forandrer seg, det blir bare verre. Det er akkurat som han er i ferd med å miste et filter som nok alltid har vært litt tynnslitt. Det verste er at foreldrene hans er helt like. Og han har i alle år irritert seg over faren som alltid avbryter og moren som bruker 100 år på å fortelle en random, uinteressant historie. Men på tross av at de bor i en annen del av landet og ikke er i hverdagen vår blir han mer og mer intens og lik dem for hvert år som går. Jeg blir så sliten av å hele tiden skulle glatte over og prøve redde inn en samtale, rydde opp etter han har overkjørt barna, sitte med klump i magen når jeg ser andre reagerer. Men hva skal jeg gjøre!? Han merker det jo ikke en gang.

Noen som har erfaringer med lignende? Og hvordan kan jeg ta det opp på en måte som gjør at det går inn? Jeg vil jo ikke såre han! For selv om alt dette driver meg til vanvidd er han er bra mann som jeg er veldig glad i - han må bare få roet ned denne galoppen. 

Anonymkode: 20433...b81

Det er vel ingen som eier sannheten her. Du har din oppfatning av sosiale koder og han har sine.

Sannheten eksisterer jo ikke, men perspektivet av sannheten.

Dere ser det på forskjellige måter, høres ut som om du har en bra mann

[Nymerïa]

Du sier at dere kan snakke om dette på tomannshånd og han later til å forstå det, men at det er glemt ute blant folk.

Kan dere ikke avtale et kodeord som betyr "Slutt å snakke. Det er nok nå."

[Gjest byråkrati]

Tror dette er vanligere blant menn litt opp i alder. De er av en litt sosialt dummere generasjon der det ikke var så mye fokus på hva andre tenkt og følte. De har aldri blitt tvunget til å lære så mange sosiale koder, og å forstå andre mennesker bedre. Men det er du helt nødt til å klare nå for å lykkes i arbeidslivet og i kjærlighetslivet. Tror nok gutta som vokser opp nå kommer til å være betydelig mer sosialt intelligente enn menn på 50 idag.