Er kjæresten min deprimert eller har hun ikke følelser for meg lenger?

[Bruker26]

Jeg har vært sammen med kjæresten min og forloveden min i 6 år. Vi kjøpte leilighet i fjor. Forholdet vårt har vært super fint og begge har vokst mye de siste årene og vi har stort sett gjort hverandre til bedre personer. Dette er dama jeg så for meg å leve resten av livet med. Vi har både snakket om barn, når vi eventuelt skal gifte oss og flytte tilbake til byen der vi begge er ifra for å kjøpe hus og starte familie etterhvert. 

 

 

MEN !!!!! Nå for 4-5 uker siden begynte hun å forandre seg. Hu sier hu ikke klarer å føle noen ting lenger. Dette gjelder både ovenfor meg og mammaen og pappaene sin, samt venner føler hun seg helt nøytral til. Det har vært mye greier med familien hennes de siste årene. Men det har inne gått ut over oss. 

 

Hun sier hun ikke kan love at vi fortsatt kan være sammen eller at ting kommer til å ordne seg, men hun vil fremdeles ikke gjøre det slutt fordi hun er redd for å angre deg om dette bare en en periode hun hår igjennom akkurat nå. 

 

Jeg har vært veldig såra og lei meg siden hun fortalte hva det var. Jeg har grått mye. Men denne uken har jeg ikke grått i det hele tatt og jeg føler meg egentlig bare mest sint. Fordi jeg føler hun holder meg igjen... jeg er også redd for at jeg kommer til det punktet hvor jeg selv mister følelsene fordi jeg ikke ønsker å bli såra 2 ganger om ting går til helvette. 

 

Nå lurer jeg egentlig bare på hva jeg skal gjøre? 

 

Jeg kjenner at dette er urettferdig ovenfor meg men samtidig så er det veldig vanskelig å se for seg livet uten hu. 
 

Jeg har sagt hun bør gå å snakke med noen. Hu tenker hu skal gjøre det, men virker som hu gjøre det kun for min del og hennes egen del. Samtidig her hun sagt ja til parterapi, men jeg er bare så sint og kjenner egentlig mest på at dette forholdet er over .. 😕 

Endret 25. februar 2021 av Bruker26

[Kenelz]

Mest sannsynlig er hun deprimert, men man skal aldri føle at det er ditt ansvar å få gjort noe med det. Det er tungt å være med noen som sliter såpass. 

Terapi/psykolog høres fornuftig ut.

[spludre]

Det virker uansett ikke sunt akkurat nå og dere må snakke litt mer. 

Mange, meg selv inkludert, sliter mer nå om dagen på grunn av mye nedstengning og lite sosialt og ingen nye impulser. Noe av det som har holdt meg oppe er at kjæresten har hatt godt humør. 

For når dere lever sammen så påvirker dere hverandre. Og når livet er vanskelig, som nå, så er det lett å havne i en nedadgående spiral. 

Du sier du kunne tenke deg å leve livet med henne. Har du lyst til å kjempe for henne nå da? Dette blir ikke første gang det blir vanskeligere for dere, når dere får barn blir dere virkelig satt på prøve. 

Om du vil kjempe for henne, så må du akseptere at hun sliter (å ikke klare å kjenne på noen følelser er et typisk tegn på depresjon, og det er ikke bare det det gjelder - det er også annen familie). Så du må akseptere det, og være ekstra sterk for henne og for dere. 

Gjør det hyggelig. Lag god mat. Finn frem et brettspill dere pleide å kose dere med. Se på bilder sammen fra da dere ble sammen og var "unge og fjollete" sammen. Planlegg noe som ligger i fremtiden. Men ikke sett lista så høyt. Igjen : er hun deprimert, noe hun virker, så er selv den minste ring ganske vanskelig.

Hjelp henne. 

Og finn ut hvor din egen grense går. En ting er å være tilstede for henne, men du må også være tilstede for deg selv. Hva ønsker du selv, egentlig? 

[Bruker26]

.

Endret 25. februar 2021 av Bruker26

[Bruker26]

spludre skrev (7 minutter siden):

Det virker uansett ikke sunt akkurat nå og dere må snakke litt mer. 

Mange, meg selv inkludert, sliter mer nå om dagen på grunn av mye nedstengning og lite sosialt og ingen nye impulser. Noe av det som har holdt meg oppe er at kjæresten har hatt godt humør. 

For når dere lever sammen så påvirker dere hverandre. Og når livet er vanskelig, som nå, så er det lett å havne i en nedadgående spiral. 

Du sier du kunne tenke deg å leve livet med henne. Har du lyst til å kjempe for henne nå da? Dette blir ikke første gang det blir vanskeligere for dere, når dere får barn blir dere virkelig satt på prøve. 

Om du vil kjempe for henne, så må du akseptere at hun sliter (å ikke klare å kjenne på noen følelser er et typisk tegn på depresjon, og det er ikke bare det det gjelder - det er også annen familie). Så du må akseptere det, og være ekstra sterk for henne og for dere. 

Gjør det hyggelig. Lag god mat. Finn frem et brettspill dere pleide å kose dere med. Se på bilder sammen fra da dere ble sammen og var "unge og fjollete" sammen. Planlegg noe som ligger i fremtiden. Men ikke sett lista så høyt. Igjen : er hun deprimert, noe hun virker, så er selv den minste ring ganske vanskelig.

Hjelp henne. 

Og finn ut hvor din egen grense går. En ting er å være tilstede for henne, men du må også være tilstede for deg selv. Hva ønsker du selv, egentlig? 

Greie er at hu er ikke interessert i å prøve å gjøre det bedre akkurat nå. Hu sitter bare på telefonene, leser eller ser på tik tok når vi er sammen. 
 

Nå har jeg vært hos ei venninne i noen dager. Hun er nå et annet sted mens jeg er i leiligheten. Vi snakker lite sammen, fordi alt hun skriver er bare vennskapelig. Jeg prøver å flørte med henne, men får ikke noe respons på det. Samtidig har hu sagt at hu ikke er deprimert og skulle ønske jeg kunne la det ligge! At jeg ikke skal prøve å få henne til å snakke med noen fordi hu ikke føler behovet for det! 
 

jeg skulle jo gjerne fått hu til å innse alt hu mister om det blir slutt. Det har jeg også sagt til hu, men hu klarer ikke føle noe rundt det. Akkurat som at det ikke bryr henne! Eneste hu tenker på er at det er kjipt om hu angrer på at det ble slutt og at jeg er lei meg. 

[spludre]

Bruker26 skrev (4 minutter siden):

 

Greie er at hu er ikke interessert i å prøve å gjøre det bedre akkurat nå. Hu sitter bare på telefonene, leser eller ser på tik tok når vi er sammen. 
 

Nå har jeg vært hos ei venninne i noen dager. Hun er nå et annet sted mens jeg er i leiligheten. Vi snakker lite sammen, fordi alt hun skriver er bare vennskapelig. Jeg prøver å flørte med henne, men får ikke noe respons på det. Samtidig har hu sagt at hu ikke er deprimert og skulle ønske jeg kunne la det ligge! At jeg ikke skal prøve å få henne til å snakke med noen fordi hu ikke føler behovet for det! 
 

jeg skulle jo gjerne fått hu til å innse alt hu mister om det blir slutt. Det har jeg også sagt til hu, men hu klarer ikke føle noe rundt det. Akkurat som at det ikke bryr henne! Eneste hu tenker på er at det er kjipt om hu angrer på at det ble slutt og at jeg er lei meg. 

Ut fra dette kan det virke som om du er på vei til å bli dumpa. 

[Bruker26]

spludre skrev (Akkurat nå):

Ut fra dette kan det virke som om du er på vei til å bli dumpa. 

 

Samme tenker jo jeg! Men hva er da greia med « redd for å angre hvis den følelsen av å ikke føle noe går over»? 

[spludre]

Bruker26 skrev (3 minutter siden):

Samme tenker jo jeg! Men hva er da greia med « redd for å angre hvis den følelsen av å ikke føle noe går over»? 

Akkurat nå tenker jeg at hun bare vil sikre seg ja takk begge deler... men det beste er jo å spørre henne? Si at dere må snakke om noe viktig, se henne inn i øynene, og si: Er vi på vei til å slå opp? 

Det er jo bedre for deg å vite hva som skjer enn å ha mindfuck. Det burde hun også klare å respektere, det er jo rasjonelt, ikke emosjonelt. 

Og om hun ikke vet, eller klarer å bestemme seg, så si hva du vil ha da. Du vil at dere skal fortsette å være sammen, men at dere er på et vanskelig sted. Hva vil du skal bli bedre? Fortell til henne hva du synes er vanskelig, og om hun ikke klarer å forholde seg til dine behov så må hun... Skjerpe seg. Rett og slett. 

Lett å si, vanskelig å gjennomføre. 

[Bruker26]

spludre skrev (3 minutter siden):

Akkurat nå tenker jeg at hun bare vil sikre seg ja takk begge deler... men det beste er jo å spørre henne? Si at dere må snakke om noe viktig, se henne inn i øynene, og si: Er vi på vei til å slå opp? 

Det er jo bedre for deg å vite hva som skjer enn å ha mindfuck. Det burde hun også klare å respektere, det er jo rasjonelt, ikke emosjonelt. 

Og om hun ikke vet, eller klarer å bestemme seg, så si hva du vil ha da. Du vil at dere skal fortsette å være sammen, men at dere er på et vanskelig sted. Hva vil du skal bli bedre? Fortell til henne hva du synes er vanskelig, og om hun ikke klarer å forholde seg til dine behov så må hun... Skjerpe seg. Rett og slett. 

Lett å si, vanskelig å gjennomføre. 

Jeg har spørt henne, tro meg. 
 

Hu sier hu ikke vet. Hu sier hverken eller. Svarer ikke har heller ikke gjort. Fordi jeg har spørt flere ganger! 
 

men takk for råd. Tror ikke jeg kommer til å bli noe klokere på hu de neste ukene heller. Jeg prøver å bestille meg et hotellrom for en månedstid, fordi jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer å gå oppå henne hjemme og bare føle at jeg er i veien 🤷🏼‍♀️ Men er veldig usikker på om det er det rette valget også! 

[spludre]

Det er vel egentlig ingen fasitsvar på sånt som dette. 

Lykke til. Håper dere finner en løsning som gir dere begge en lykkelig slutt! 

[AnonymBruker]

Bruker26 skrev (20 minutter siden):

 

Greie er at hu er ikke interessert i å prøve å gjøre det bedre akkurat nå. Hu sitter bare på telefonene, leser eller ser på tik tok når vi er sammen. 
 

Nå har jeg vært hos ei venninne i noen dager. Hun er nå et annet sted mens jeg er i leiligheten. Vi snakker lite sammen, fordi alt hun skriver er bare vennskapelig. Jeg prøver å flørte med henne, men får ikke noe respons på det. Samtidig har hu sagt at hu ikke er deprimert og skulle ønske jeg kunne la det ligge! At jeg ikke skal prøve å få henne til å snakke med noen fordi hu ikke føler behovet for det! 
 

jeg skulle jo gjerne fått hu til å innse alt hu mister om det blir slutt. Det har jeg også sagt til hu, men hu klarer ikke føle noe rundt det. Akkurat som at det ikke bryr henne! Eneste hu tenker på er at det er kjipt om hu angrer på at det ble slutt og at jeg er lei meg. 

Helt ærlig, så er dette veldig tydelige tegn på depresjon, særlig fordi dette er noe som har endret seg ganske plutselig. Hun har jo ikke bare mistet følelser for deg, men også sine foreldre, venner osv., skriver du. Det er ikke normalt å ha det slik, når man er frisk. 

Hun søker til telefon når dere er sammen. Hun vil ikke snakke - sier det ikke er noe å snakke om, ikke behov for å snakke, ikke deprimert osv., alt dette er tydelige tegn på depresjon! Det er ikke alle som forstår når/at de er deprimerte. De har det bare ikke helt bra, ikke helt dårlig, de er nøytrale til alt og alle, og føler lite (dette er basert på meg og mine erfaringer, og kan utarte seg ulikt for alle). 

Det kan selvfølgelig være noe helt annet, men jeg ser meg selv i det du skriver, i perioder hvor jeg er langt nede. Noen ganger må jeg bli fortalt at jeg er deprimert, og trenger å legges inn, fordi jeg ikke ser det selv. Jeg er egentlig bare tom, og flykter fra hverdagen ved å ty til telefon, serier etc. 

Anonymkode: 04868...588

[Bruker26]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Helt ærlig, så er dette veldig tydelige tegn på depresjon, særlig fordi dette er noe som har endret seg ganske plutselig. Hun har jo ikke bare mistet følelser for deg, men også sine foreldre, venner osv., skriver du. Det er ikke normalt å ha det slik, når man er frisk. 

Hun søker til telefon når dere er sammen. Hun vil ikke snakke - sier det ikke er noe å snakke om, ikke behov for å snakke, ikke deprimert osv., alt dette er tydelige tegn på depresjon! Det er ikke alle som forstår når/at de er deprimerte. De har det bare ikke helt bra, ikke helt dårlig, de er nøytrale til alt og alle, og føler lite (dette er basert på meg og mine erfaringer, og kan utarte seg ulikt for alle). 

Det kan selvfølgelig være noe helt annet, men jeg ser meg selv i det du skriver, i perioder hvor jeg er langt nede. Noen ganger må jeg bli fortalt at jeg er deprimert, og trenger å legges inn, fordi jeg ikke ser det selv. Jeg er egentlig bare tom, og flykter fra hverdagen ved å ty til telefon, serier etc. 

Anonymkode: 04868...588

Det var faktisk akkurat det jeg trengte å høre! Jeg håper hu går å snakker med noen. Jeg har til og med funnet et sted i byen som er gratis. 
 

Hu har aldri vært deprimert før, og sliter med å skjønne seg på de som er det og forstår ikke hvordan noen kan bli det heller. Så tror det ligger mye benektelse i det også! 
 

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg mot henne, fordi det føles helt håpløst ut som meg og nå inn til henne også. Som sagt hun tar ikke imot den kjærligheten jeg gir! Og jeg ender opp med og bli sur og irritert. Vet ikke om det er bedre at vi ikke snakker sammen nå mens vi er fra hverandre eller om jeg bare skal være vanlig! 
 

[AnonymBruker]

Det siste du skal gjøre er å reise vekk. Dama mi var deprimert, eller er det litt enda, men jeg ante ikke hva som var galt, ante ikke hva jeg skulle gjøre, alt jeg gjorde ble bare verre og jeg følte jeg ikke ble elsket. Så det endte med at jeg tok inn på hotel. 

Det skulle jeg ikke gjort, da følte dama seg så alene, og sier også den dag i dag at jeg forlot henne. Men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. 

Anonymkode: b883b...6a9

[AnonymBruker]

Bruker26 skrev (6 minutter siden):

Det var faktisk akkurat det jeg trengte å høre! Jeg håper hu går å snakker med noen. Jeg har til og med funnet et sted i byen som er gratis. 
 

Hu har aldri vært deprimert før, og sliter med å skjønne seg på de som er det og forstår ikke hvordan noen kan bli det heller. Så tror det ligger mye benektelse i det også! 
 

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg mot henne, fordi det føles helt håpløst ut som meg og nå inn til henne også. Som sagt hun tar ikke imot den kjærligheten jeg gir! Og jeg ender opp med og bli sur og irritert. Vet ikke om det er bedre at vi ikke snakker sammen nå mens vi er fra hverandre eller om jeg bare skal være vanlig! 
 

Hun burde kontakte fastlege og få hjelp derfra. Men vil hun ikke, så kan man på en måte ikke tvinge henne heller. 

Benektelse er helt vanlig, og også en ubevisst "forsvarsmekanisme", for å ikke kjenne på det vonde. 

Først og fremst så må du ta et valg om hva som er riktig for deg å gjøre. Kanskje er hun ikke deprimert, kanskje er hun det. Det kan være tungt for alle å stå i, og kan også være en vond prosess å komme seg helskinnet gjennom. Makter du å stå i det, så vær en urokkelig stein for henne. Vær mot henne som du pleier. Du kan være en kjempegod ressurs for henne, selv om du kan føle alt annet. Men hvis dette sluker deg, du tar negativ affekt, så er kanskje ikke dette riktig for deg å gjøre - da synes jeg du skal forlate henne. Hun må ta ansvar for egen helse, det er ikke din jobb. Du kan stå ved hennes side, men hvis det suger livsgnisten ut av deg, så må du vurdere om det er verdt det for din del.

De fleste opplever en depresjon eller flere i løpet av livet, men de aller fleste kommer godt ut av det. Det tar tid, kanskje terapi, kanskje medisiner, men oftest så blir det bedre.

Anonymkode: 04868...588