Forelsket i en deprimert mann

[AnonymBruker]

Jeg er hodestups forelsket i en mann jeg lurer på om er deprimert. 

Han avviser meg aldri, men jeg får alltid kjærlige og koselige tilbakemeldinger når jeg tar initiativ først. Men han tar aldri først initiativ (kanskje 1-2 ganger helt i starten). Vi er ikke kjærester, men begge er single og har truffet hverandre og gitt uttrykk for at vi liker hverandre godt og vil se om det kan bli noe med oss. 

Har ikke spurt han om hvorfor han ikke tar først initiativ til kontakt, men bare selv tatt hyggelig kontakt med å f.eks dele gleder. 

Nå har jeg kommet til det punktet at jeg føler det virkelig er hans tur til å være den første til å vise interesse, ta kontakt uten at jeg tar første steget. Men det skjer ikke. Tar jeg kontakt, så gjør han det. Tar jeg ikke kontakt, så gjør ikke han det heller.

Han virker så utrolig god, omsorgsfull og fin. Vil alltid mitt beste. Men han tar ikke initiativ. 

Føler sterkt at han er verdt å ikke miste, men tror jo jeg gjør det. Jeg føler meg avvist at han ikke kontakter meg uten at jeg kontakter først. Sant nok har jeg ikke klart å la han være i fred lenge nok til å se som han tar kontakt en eller annen gang. men nå har det gått en uke, og ingen kontakt fra hans side, og jeg har heller ikke kontaktet. Men det siste jeg hørte fra ham var en kjærlighetserklæring til meg. Så jeg forstår ikke. 

Skal jeg la ham være? Eller hva skal jeg? 

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

Men er også redd for at han ikke er interessert nok, at hadde han vært interessert nok hadde han tatt initiativ. Føler ikke for å spørre om det heller. Vet liksom ikke.

Men hvorfor da være så utrolig god og oppmerksomhetsfull og kjærlig, hvis han ikke er interessert. 

Tenker nå etter nesten 1/2 år at jeg skal la være å kontakte ham mer.

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

Er han vant til å være mye alene før han traff deg, eller er det lenge siden han har vært i ett bra forhold?

Vil si en uke er lenge uten kommunikasjon er lenge, men vi er forskjellig. Jeg opplevde det samme, men "klarte ikke" å la vær å ta kontakt. Skulle ønske jeg var sterkere. Kan nok være fornuftig å ikke ta kontakt nå, og la han ta initiativet for en gang skyld ja!

Anonymkode: 9e550...755

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert, og jeg ville ikke anbefale noen å forelske seg i meg iallfall. Jeg går i samtalebehandling og går også på antidepressiva, men har egentlig mer enn nok med meg selv og mitt. 

Anonymkode: 17563...9f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er han vant til å være mye alene før han traff deg, eller er det lenge siden han har vært i ett bra forhold?

Jeg har ikke spurt så veldig mye, men vet at han har hatt et langt forhold med barn i bildet for 3 år siden, der hun fant seg en annen. Vet han har følt mye svik og skuffelse der. Han har barna mest. Tror han har hatt et forhold etter det som ikke var bra.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vil si en uke er lenge uten kommunikasjon er lenge, men vi er forskjellig. Jeg opplevde det samme, men "klarte ikke" å la vær å ta kontakt. Skulle ønske jeg var sterkere. Kan nok være fornuftig å ikke ta kontakt nå, og la han ta initiativet for en gang skyld ja!

Anonymkode: 9e550...755

Tror du det hadde gjort non endring med forholdet deres?

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er deprimert, og jeg ville ikke anbefale noen å forelske seg i meg iallfall. Jeg går i samtalebehandling og går også på antidepressiva, men har egentlig mer enn nok med meg selv og mitt. 

Anonymkode: 17563...9f1

Men hvis du ble forelsket i ham/henne, hadde du da tatt kontakt?

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

Jeg ville fått avklart først hvilke evt lidelser han har, vet ikke hvor gamle dere er, men å få barn kan gjøre det verre for han om han er deprimert. Ville holdt drt på det vennskapelige plan inntil videre.. Lykke til. 

Anonymkode: 9b2e8...d24

[AnonymBruker]

Skjønte ikke hvorfor du tror han er deprimert? Deprimerte klarer ofte ikke gi positiv respons i det hele tatt. Han her virker bare ikke skikkelig interessert. Har du snakket med han om det?

Anonymkode: 38793...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg ville fått avklart først hvilke evt lidelser han har, vet ikke hvor gamle dere er, men å få barn kan gjøre det verre for han om han er deprimert. Ville holdt drt på det vennskapelige plan inntil videre.. Lykke til. 

Anonymkode: 9b2e8...d24

Takk. Ja, jeg tenker det er best. Men jeg har sterke følelser, og det kan jeg ikke kontrollere. Vet nesten ikke om jeg orker å ha vennskap, men tenker han er verdt å vente på. Samtidig gjør det så forferdelig vondt å vente.

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Skjønte ikke hvorfor du tror han er deprimert? Deprimerte klarer ofte ikke gi positiv respons i det hele tatt. Han her virker bare ikke skikkelig interessert. Har du snakket med han om det?

Anonymkode: 38793...a86

Jeg har vært åpen om følelser. Han har sagt at han veldig gjerne vil finne sammen med meg. Men at han har vært så sliten de siste årene, og at det har vært altfor liv tid til alenetid. Han savner en kjæreste å være med, samtidig som han har behov for alenetid. 

Vet ikke om han er deprimert. Vet at han har vært sykemeldt. 

Vårt bekjentskap, vennskap og flørt, har bare vart ca 1/2 år. Han er så utrolig varm og kjærlig. Han  skriver med samme glød som meg, men bare når jeg skriver først.

Kanskje han ikke er interessert nok når det kommer til stykke. 

Siden han er så forsiktig og tar det så med ro (i hvert fall virker det sånn), så var jeg så dum og sa at jeg tror det beste er at vi tar det med ro og tar oss god tid på å bli kjent som gode venner. Jeg tror jeg ville teste han litt, og håpe på at han da ville si at han ville noe mer. Men nei, det sa han ikke. Han sa bare at han var litt overrasket over meg. Uff, tror jeg har ødelagt enda mer. Vi er godt voksen, og begge har hatt et langt forhold bak oss. 

Svaret er nok at han ikke er interessert nok. Jeg må nok la ham være i fred.

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

Det er vinter. Nordmenn løper rundt med lave nivåer av d vitamin. send han en melding og spør om å gå en tur. 

da får du svar. Enkelt og greit da avklarer du det du nå lurer på. 

 

det er mange menn som ikke er så flinke med å åpne seg og være så på. For min del ut fra det du har skrevet så er han deppa pga av lite sol osv + han er introvert og kanskje litt sjenert? 
 

og du lurer på masse her sånn. Jeg hadde spurt om å gått en tur sammen eller et eller annet og sett hvordan det gikk. Da slipper du å sitte å overtenke. 

Anonymkode: bc9b7...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

 

Men hvis du ble forelsket i ham/henne, hadde du da tatt kontakt?

Anonymkode: 58662...2c4

Nei, sannsynligvis ikke. Tar sjeldent kontakt med noen som helst, for jeg har ikke energi til det. Men svarer på meldinger jeg får fra andre da (selv om det kan gå en dag eller to før jeg svarer).

Anonymkode: 17563...9f1

[AnonymBruker]

Tror ikke han er nok interessert dessverre. Hadde en ex som var sånn. Joda han var deprimert, men viste seg også at han hadde vært usikker på oss hele veien. Så det varte ikke lenge, og medførte mye stress og vonde følelser. 
 

Tenk også over om det er et sånt forhold du ønsker deg. Med en fyr som ikke tar initiativ, og som det kan gå en uke uten at du hører noe fra. Spiller det egentlig noen rolle hva som er årsaken? Høres jo ikke akkurat lovende ut uansett. I datingfasen skal jo folk vise seg fra sin beste side, og ønske å møtes ofte. Her er det bare du som står for jobben og initiativet og. Ønsker du et enveisforhold? 

Anonymkode: d2f81...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er vinter. Nordmenn løper rundt med lave nivåer av d vitamin. send han en melding og spør om å gå en tur. 

da får du svar. Enkelt og greit da avklarer du det du nå lurer på. 

 

det er mange menn som ikke er så flinke med å åpne seg og være så på. For min del ut fra det du har skrevet så er han deppa pga av lite sol osv + han er introvert og kanskje litt sjenert? 
 

og du lurer på masse her sånn. Jeg hadde spurt om å gått en tur sammen eller et eller annet og sett hvordan det gikk. Da slipper du å sitte å overtenke. 

Anonymkode: bc9b7...405

Dessverre bor vi langt unna hverandre i forskjellig by. jeg har invitert ham, men mange ting holder ham fra å reise siden han da må være en dag eller to vekke. Han har invitert meg uten at vi har klart å finne en dag som passer. Eller dvs jeg har vært og truffet ham der hvor han bor. Men jeg føler på en måte at det blir galt at jeg "springer" til ham hele tiden uten at jeg egentlig vet om han vil. Hm, jeg burde jo vite at han vil. Han sier at han vil, og han inviterer. Men han tar jo ikke kontakt uten at jeg gjør det først.

Nå høres jeg vanskelig ut også. Kanskje jeg i bunn og grunn er usikker på en så initiativløs mann til videre kjæreste. Jeg vet ikke. Han er bare så utrolig omsorgsfull og snill. Og det tiltrekker meg mer enn noe annet.

Jeg har ikke fått ut av ham hva som plager ham utenom at han sier han er sliten av jobb og barn, og at han har følt et stort svik fra barnemor. Vel, det er nok til å føle en sorg. Føler han må fortelle mer når han selv føler for det. Jeg skal i vert fall prøve å vise at jeg vil være en god lytter og støtte.

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei, sannsynligvis ikke. Tar sjeldent kontakt med noen som helst, for jeg har ikke energi til det. Men svarer på meldinger jeg får fra andre da (selv om det kan gå en dag eller to før jeg svarer).

Anonymkode: 17563...9f1

Interessant. Det er akkurat sånn jeg opplever ham. Men føler du at det er positivt at hun/dem kontakter deg? En slags glede?

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tror ikke han er nok interessert dessverre. Hadde en ex som var sånn. Joda han var deprimert, men viste seg også at han hadde vært usikker på oss hele veien. Så det varte ikke lenge, og medførte mye stress og vonde følelser. 

Noen er i en sårbar situasjon at de noen ganger ikke klarer å vise interesse nok, tror jeg.

Men det er da klart at det er veldig vanskelig for den andre å leve i usikkerhet fra partnerens side.

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

 

 

Tenk også over om det er et sånt forhold du ønsker deg. Med en fyr som ikke tar initiativ, og som det kan gå en uke uten at du hører noe fra. Spiller det egentlig noen rolle hva som er årsaken? Høres jo ikke akkurat lovende ut uansett. I datingfasen skal jo folk vise seg fra sin beste side, og ønske å møtes ofte. Her er det bare du som står for jobben og initiativet og. Ønsker du et enveisforhold? 

Anonymkode: d2f81...de7

Du har rett. Jeg har tenkt de tankene mange ganger. Derfor har jeg vel også klart å være mer avventende med å ta kontakt selv, selv om jeg i starten egentlig ikke tenkte så mye på at jeg var den første som tok initiativ nesten alltid. For han svarte jo like hjertelig tilbake. Men etter hvert oppdaget jeg jo det. Først ventet jeg i spenning om jeg fikk en melding eller telefon, men etter hvert skjønte jeg at det var ikke vits i å vente på det hvis jeg ikke hadde tatt initiativ først.

Høres ikke så lovende ut, nei. Men jo, jeg synes det spiller en rolle hva som er årsaken. Hvis han er i en sorg nå og opplevd vonde ting, så er han mer forsiktig nå. Men hvis han blir mer trygg på meg, så føler jeg at han kan gi mye av seg selv. Tiden får vise.

 

Anonymkode: 58662...2c4

[Engel]

Jeg hadde fortalt han hvordan du opplever det, og spurt hva han tenker/mener om dere. Ganske enkelt. Får du et halvhjertet svar da om at han trenger mye egentid osv så hadde jeg bare avsluttet og gått videre. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det skal være så vanskelig å snakke om ting. Hvem vil være i et forhold med noen som ikke klarer å si noe om hva han tenker eller vil? Du fortjener noen som er oppriktig interessert i deg TS. Hvis han er det så må han klare å vise det også. Du må være tro mot deg og dine verdier. Det er tydelig at han ikke møter deg på det du trenger her.

[AnonymBruker]

Engel skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde fortalt han hvordan du opplever det, og spurt hva han tenker/mener om dere. Ganske enkelt. Får du et halvhjertet svar da om at han trenger mye egentid osv så hadde jeg bare avsluttet og gått videre. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det skal være så vanskelig å snakke om ting. Hvem vil være i et forhold med noen som ikke klarer å si noe om hva han tenker eller vil? Du fortjener noen som er oppriktig interessert i deg TS. Hvis han er det så må han klare å vise det også. Du må være tro mot deg og dine verdier. Det er tydelig at han ikke møter deg på det du trenger her.

Tusen takk for svar. Er enig med tankegangen din, og tenker at det er sånn det skal være. Egentlig føler jeg at jeg er en åpen person.

Jeg åpnet meg en gang veldig, og sa hva jeg følte for ham. Da svarte han igjen at han trengte mye alenetid samtidig som han trengte en kjæreste. At han følte at både jeg og han trengte lang tid for å finne ut om det skulle bli oss, men at han ville det, hvis jeg ville det.

Hm, jeg måtte tygge litt på den. Jeg tenkte egentlig så klart at vi trenger tid til å se og bli kjent. Jeg tenkte at det var unødvendig å si, på en måte. Jeg tolket det som at han egentlig ikke ville noe mer, men ville fortsette å bli kjent for å se det an, at vi hadde det hyggelig sammen og gjorde hverandre godt.

Jeg tenkte, fornuften sa nei, fordi jeg var så forelsket, og hjerte sa ja, fordi jeg var så forelsket. Hjerte vant. Vi fortsatte å ha hyggelig kontakt, mest på meldinger. Dette er ca 1 med siden. Nå har jeg det veldig vondt fordi han ikke kontakter meg uten at jeg gjør det. Og nå tror jeg at jeg slutter. Jeg orker ikke den enveis initiativet lenger.

 

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

Det var veldig rart at han svarte at han ville det hvis jeg ville det. Jeg hadde jo nettopp åpnet meg og sagt hva jeg følte.

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dessverre bor vi langt unna hverandre i forskjellig by. jeg har invitert ham, men mange ting holder ham fra å reise siden han da må være en dag eller to vekke. Han har invitert meg uten at vi har klart å finne en dag som passer. Eller dvs jeg har vært og truffet ham der hvor han bor. Men jeg føler på en måte at det blir galt at jeg "springer" til ham hele tiden uten at jeg egentlig vet om han vil. Hm, jeg burde jo vite at han vil. Han sier at han vil, og han inviterer. Men han tar jo ikke kontakt uten at jeg gjør det først.

Nå høres jeg vanskelig ut også. Kanskje jeg i bunn og grunn er usikker på en så initiativløs mann til videre kjæreste. Jeg vet ikke. Han er bare så utrolig omsorgsfull og snill. Og det tiltrekker meg mer enn noe annet.

Jeg har ikke fått ut av ham hva som plager ham utenom at han sier han er sliten av jobb og barn, og at han har følt et stort svik fra barnemor. Vel, det er nok til å føle en sorg. Føler han må fortelle mer når han selv føler for det. Jeg skal i vert fall prøve å vise at jeg vil være en god lytter og støtte.

 

Interessant. Det er akkurat sånn jeg opplever ham. Men føler du at det er positivt at hun/dem kontakter deg? En slags glede?

Noen er i en sårbar situasjon at de noen ganger ikke klarer å vise interesse nok, tror jeg.

Men det er da klart at det er veldig vanskelig for den andre å leve i usikkerhet fra partnerens side.

 

Du har rett. Jeg har tenkt de tankene mange ganger. Derfor har jeg vel også klart å være mer avventende med å ta kontakt selv, selv om jeg i starten egentlig ikke tenkte så mye på at jeg var den første som tok initiativ nesten alltid. For han svarte jo like hjertelig tilbake. Men etter hvert oppdaget jeg jo det. Først ventet jeg i spenning om jeg fikk en melding eller telefon, men etter hvert skjønte jeg at det var ikke vits i å vente på det hvis jeg ikke hadde tatt initiativ først.

Høres ikke så lovende ut, nei. Men jo, jeg synes det spiller en rolle hva som er årsaken. Hvis han er i en sorg nå og opplevd vonde ting, så er han mer forsiktig nå. Men hvis han blir mer trygg på meg, så føler jeg at han kan gi mye av seg selv. Tiden får vise.

 

Anonymkode: 58662...2c4

Han sa senere at han syntes vi var for forskjellige, og rett og slett at jeg ikke var «bra nok» for han. Jeg som forsøkte å være tålmodig og støttende hele veien fordi han skyldte på at han slet med ting og hadde blitt såret før og bla bla. Det var bare dårlige unnskyldinger. 
 

Jeg tenkte også at jeg skulle gi han tid, og få han til å bli trygg på meg. Men det fungerte ikke. Han fikk det etter hvert bedre, og da var ikke jeg god nok. Bare god nok til å brukes for støtte, trøst og oppmerksomhet når han hadde det vanskelig. Og han skrev i det minste meldinger til meg daglig. Syns det høres veldig dårlig ut at du ikke en gang får så mye som en melding om hvordan det går, om du har hatt en fin dag, eller så mye som en god natt melding. 
 

Jeg tenker det at om en fyr er interessert så vet man det, og behøver ikke å lure. Og om det er momenter i livet som gjør det vanskelig, så er det vel ikke tidspunktet for dating da. Da får han heller komme tilbake senere eventuelt. Det blir et utrolig skjevt forhold om den ene bare skal sitte på gjerdet, mens den andre tar alt ansvaret. Og det retter seg ikke ut senere. Det blir en stor ubalanse. Eksen min mistet også respekten for meg etter hvert. Sannsynligvis fordi jeg var alt for snill og forståelsesfull. Man bør ikke gi opp sine egne behov for andres. Det er ikke verdt det, og ingen takker deg etterpå. Lærte det dessverre på den harde måten. 
 

Mange har blitt såret før, men det er ikke greit å la det gå ut over andre for det. Hvis man sliter med å gå videre etter et tidligere brudd så får man nesten vente med dating til man blir klar, eller oppsøke profesjonell hjelp mener jeg. Det er den voksne måten å gjøre det på. Ikke å seigpine uskyldige dater med tilbaketrekning og usikkerhet. At du bare hører fra han når du tar kontakt, og at han har diverse unnskyldinger for å ikke treffes, høres veldig ut som om han prøver å fade deg ut. Han er for feig til å være ærlig. Ta hintet og finn deg en mann som kan gi deg det du trenger! 

Anonymkode: d2f81...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Han sa senere at han syntes vi var for forskjellige, og rett og slett at jeg ikke var «bra nok» for han. Jeg som forsøkte å være tålmodig og støttende hele veien fordi han skyldte på at han slet med ting og hadde blitt såret før og bla bla. Det var bare dårlige unnskyldinger. 
 

Det kan godt være han en gang sier at vi er forskjellige, men jeg tror ikke det, for på veldig mange måter er vi like og har mange felles interesser og verdier. Men jeg tror IKKE, ganske sikkert, at han ikke noen gang kommer til å si at jeg ikke er bra nok for ham. Han sier heller det motsatte.

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg tenkte også at jeg skulle gi han tid, og få han til å bli trygg på meg. Men det fungerte ikke. Han fikk det etter hvert bedre, og da var ikke jeg god nok. Bare god nok til å brukes for støtte, trøst og oppmerksomhet når han hadde det vanskelig. Og han skrev i det minste meldinger til meg daglig. Syns det høres veldig dårlig ut at du ikke en gang får så mye som en melding om hvordan det går, om du har hatt en fin dag, eller så mye som en god natt melding. 

Han bruker meg overhode ikke som tøtte når han har det vanskelig. Jeg ønsker å vise ham støtte, men han vil ikke plage meg, tror jeg han tenker. 

Han skriver daglige tilbakemeldinger alltid hvis jeg gjør det først.

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg tenker det at om en fyr er interessert så vet man det, og behøver ikke å lure. Og om det er momenter i livet som gjør det vanskelig, så er det vel ikke tidspunktet for dating da. Da får han heller komme tilbake senere eventuelt. Det blir et utrolig skjevt forhold om den ene bare skal sitte på gjerdet, mens den andre tar alt ansvaret. Og det retter seg ikke ut senere. Det blir en stor ubalanse. Eksen min mistet også respekten for meg etter hvert. Sannsynligvis fordi jeg var alt for snill og forståelsesfull. Man bør ikke gi opp sine egne behov for andres. Det er ikke verdt det, og ingen takker deg etterpå. Lærte det dessverre på den harde måten. 
 

Til ettertanke, det du sier. Jeg er bare så glad i ham. Jeg unner han alt godt, og trekker meg unna, for det er nok hans beste. Jeg trenger ingen takk, tenker jeg. Han takker meg veldig mye. Jeg takker ham. Han er sååååå god. Jeg skulle ønske jeg kunne bare være glad for at jeg har hatt det lille med ham. Men jeg kjenner på en sorg over at han ikke vil ha meg mer. 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Mange har blitt såret før, men det er ikke greit å la det gå ut over andre for det. Hvis man sliter med å gå videre etter et tidligere brudd så får man nesten vente med dating til man blir klar, eller oppsøke profesjonell hjelp mener jeg. Det er den voksne måten å gjøre det på. Ikke å seigpine uskyldige dater med tilbaketrekning og usikkerhet. At du bare hører fra han når du tar kontakt, og at han har diverse unnskyldinger for å ikke treffes, høres veldig ut som om han prøver å fade deg ut. Han er for feig til å være ærlig. Ta hintet og finn deg en mann som kan gi deg det du trenger! 

Anonymkode: d2f81...de7

Det har du rett i. Men det er vel ikke alltid man selv vet hva man vil. Man har ting å kjempe mot, og man vet ingenting.

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

Høres ut som om han egentlig vil være for seg selv, men at han også liker at noen liker ham. Han er ikke interessert nok til å ta initiativ til kontakt, men han liker ego-boosten han får fra at noen liker ham. Han holder deg på kroken, men langt nok unna til at han slipper å forplikte seg. 

Anonymkode: 69616...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Høres ut som om han egentlig vil være for seg selv, men at han også liker at noen liker ham. Han er ikke interessert nok til å ta initiativ til kontakt, men han liker ego-boosten han får fra at noen liker ham. Han holder deg på kroken, men langt nok unna til at han slipper å forplikte seg. 

Anonymkode: 69616...70b

På en måte kan jeg også tenke det. 

Samtidig har jeg ikke det inntrykket. Føler han er oppriktig snill. Han ber meg aldri om noe. Han ber meg ikke kontakte ham. Han svarer bare så hjertelig de gangene jeg tar initiativ. Han krever ingenting. Men ja, jeg skal gi meg, la ham være, selv om det ikke virker som at han vil det. Men kanskje det r det han har det best med likevel. At jeg ikke "forstyrrer" hans liv, og kanskje er det best for meg i lengden for å gå videre.

At vi mennesker skal være så kompliserte

Anonymkode: 58662...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det kan godt være han en gang sier at vi er forskjellige, men jeg tror ikke det, for på veldig mange måter er vi like og har mange felles interesser og verdier. Men jeg tror IKKE, ganske sikkert, at han ikke noen gang kommer til å si at jeg ikke er bra nok for ham. Han sier heller det motsatte.

Han bruker meg overhode ikke som tøtte når han har det vanskelig. Jeg ønsker å vise ham støtte, men han vil ikke plage meg, tror jeg han tenker. 

Han skriver daglige tilbakemeldinger alltid hvis jeg gjør det først.

Til ettertanke, det du sier. Jeg er bare så glad i ham. Jeg unner han alt godt, og trekker meg unna, for det er nok hans beste. Jeg trenger ingen takk, tenker jeg. Han takker meg veldig mye. Jeg takker ham. Han er sååååå god. Jeg skulle ønske jeg kunne bare være glad for at jeg har hatt det lille med ham. Men jeg kjenner på en sorg over at han ikke vil ha meg mer. 

Det har du rett i. Men det er vel ikke alltid man selv vet hva man vil. Man har ting å kjempe mot, og man vet ingenting.

Anonymkode: 58662...2c4

Han syns det er hyggelig med oppmerksomheten din, men om han virkelig hadde brydd seg om deg så hadde han også kontaktet deg på eget initiativ.  Dere har kjent hverandre i et halvt år, og det er mer enn nok tid til å vite hva man vil, og om man ønsker å satse på den andre. Man må se på handlingen til folk, og ikke hva de sier. Selvsagt syns han det er koselig å få oppmerksomhet og at noen viser interesse. Han får vel en selvtillitsboost hver gang du tar kontakt. Mens du sitter der og kjenner på sorg og har det vondt. Er dette riktig? Det er da ikke sånn det skal være. Forelskelse og kjærlighet skal ikke være vondt. I hvert fall ikke helt fra starten av når nyforelskelsen burde overtyre det meste. 

Mener ikke takk tilbake bokstavlig, men at man ikke får noe igjen for å ofre seg for andre. Ingen vil være i et forhold med en dørmatte heller, og om man oppfører seg som en dørmatte så blir man dessverre behandlet som en og. Du sier han er så god og omsorgsfull, men jeg ser ingen ting her som viser dette. Og jo, etter et halvt år så vet man hva man vil. Om man fremdeles er usikker, så betyr det faktisk at man ikke er interessert nok. For da hadde man visst det. Så enkelt, og så brutalt er det. 
 

 

Anbefaler deg å lese boka Hekta på et håp om kjærligheten. 
 

Og jeg tror nok dessverre han her allerede har dumpa deg jeg. At du ikke har hørt noe på en uke viser jo det. 

Anonymkode: d2f81...de7