Vanskelig datter og mor forhold

[AnonymBruker]

Hei! For å gjøre en lang historie kort og komme til problemet så skal jeg ikke gå inn på alt for mye detaljer og håper det jeg legger frem er nok til å forstå litt av situasjonen . Jeg er en jente i slutten av 20 årene og har nettopp kommet i kontakt med moren min igjen etter 6-7år uten noe som helst kontakt bortsett fra mailer her og der . 
 

jeg tok et valg om å dra fra hele familien og flytte langt vekk i norge og til en helt annen by fordi familien og de rundt meg var alt for «toxic» i den form av at de kontrollerte alt jeg gjorde og slet meg ut psykisk. Når det kommer til moren min har det alltid vært et anstrengt forhold som at jeg ikke har klart å vise følelser ovenfor henne og vi aldri har klart å snakke om følelser .

 

i tenårene skjulte jeg mye fra henne samtidig som hun beskyldte meg for ting jeg ikke hadde gjort og aldri stolte på meg .. en ond sirkel kan man si ..

etter at jeg valgte å ta opp kontakten igjen for ca halvt år siden så har jeg vært på besøk hos hun og hun har besøkt meg . Jeg sliter veldig med at jeg blir veldig sint på henne for hun har en tendens til å kun snakke om negative ting og nevne mye fra fortiden om hva hun har gått igjennom og hva jeg har gjort mot hun osv osv . I disse situasjonene kjenner jeg kun sinne! Skikkelig skikkelig sinne! Jeg føler at det hun gjør er bare «sutring».. når hun prøver å gi meg «leksjoner» så blir jeg også skikkelig sint . Det er omtrent plagsomt . 
 

men når hun drar og jeg ikke ser hun på en stund sliter jeg veldig med dårlig samvittighet ovenfor henne . Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg er så sint? Jeg syns også det er «kleint» når hun plutselig skal klemme meg osv .

kan også nevne at jeg ikke opprinnelig er norsk og hun har alltid hatt et behov for å vise ovenfor andre hvor «bra» jeg er .. og kan ovenfor andre plutselig oppføre seg ovenfor meg som om jeg er 4 år gammel ! Nå har jeg vært med hun i 2 dager og gleder meg allerede til hun drar igjen!

Det er sårt og vondt og så sykt provoserende på en og samme tid! Tips til hvordan jeg skal takle dette ? 
setter pris på dere som orker å lese denne teksten.

hilsen en frustrert datter.

Anonymkode: a5413...b29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

kan også nevne at jeg ikke opprinnelig er norsk og hun har alltid hatt et behov for å vise ovenfor andre hvor «bra» jeg er .. og kan ovenfor andre plutselig oppføre seg ovenfor meg som om jeg er 4 år gammel ! Nå har jeg vært med hun i 2 dager og gleder meg allerede til hun drar igjen!

Anonymkode: a5413...b29

hvor er du ifra?

Anonymkode: 7fb6a...cf7

[Kenelz]

Vanskelig å komme med passende svar, men hva med terapi? 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må være ærlig med henne om dine tanker og følelser overfor det som har skjedd og hva som skjer med deg når hun graver opp fortiden, bare si rett ut hva du tenker og føler. For ellers blir ting aldri bedre. Om hun avbryter sier du at hun skal slutte avbryte deg mens du snakker og du vil gjerne snakke ferdig før hun kan ta ordet. Om denne ærlighets pratingen ikke hjelper synes jeg du skal kutte henne ut, for det hjelper deg lite om du ender med problemer pga henne.

Anonymkode: 0e12e...c4a

[AnonymBruker]

Det er ikke så mye å gjøre ved. 

Vi har noen fellestrekk du og jeg, ved at min mor kontrollerte. Jeg fikk ikke gå ut etter klokken sånn og sånn, til ganske stor alder. Det var strenge regimer på hvem jeg kunne være med hjem etter skolen og ikke. Jeg måtte ringe hvis jeg ikke avtalte på forhånd hvor jeg skulle frem til ganske voksen alder (ungdomsskolen). Dette høres ikke så ille ut kanskje. Men veldig ofte fikk jeg nei og måtte komme hjem. Og det endte med at jeg ble veldig rar og fikk ikke så mange venner. 

Jeg fikk ikke mobil, ( fordi det var ikke for barn) , frem til ganske stor alder. Alle i klassen min fikk mobil på barneskolen. Jeg fikk ikke før jeg var 16, da fikk jeg en klump av en mobil som egentlig bare kunne ringes med. Jeg fikk arveklær frem til ganske stor alder. (Men vi hadde penger.) Det ble gjort for å gjøre et poeng ut av at jeg var egoist. 

Som 17/18 åring fikk jeg ikke ha med kjærester hjem. Jeg måtte jobbe, dette gikk utover skolen. Det endte med at jeg gjorde opprør selvfølgelig. 

Mor kontrollerte meg ved å fortelle hvor udugelig jeg var og hvor lite jeg bidro. Sannheten var at jeg vasket og støvsuger hele førsteetasjen i huset hver fredag for å få husro. Og det var alltid et problem hvis jeg ville ha ting og klær som andre fikk. Og det var gaping og skriking. Mine foreldre var heftige partyfolk, så kontakten med mor forsvant ganske naturlig, fordi egentlig ønsket hun ikke kontakt. Hun var mest opptatt av seg, og vi barna sto stille på sidelinjen. 

Jeg flyttet som deg. Febrilsk. Jeg ville ikke hjem. Samtidig måtte jeg se på den andre søsteren min som fikk ny mobil ganske tidlig (touchscreen). Hun overtok rommet mitt og fikk nyoppusset bad med fliser. (Jeg dusjet på sement. ) Hun fikk nye klær, og slapp og jobbe. Hun bodde vel hjemme til hun var 25. Det var ikke aktuelt at jeg fikk flytte hjem da jeg mistet jobben f. Eks. 

Jeg vet ikke hvorfor det ble slik. Men vi har ikke noe godt forhold i dag. Jeg sliter fremdeles med dette. Mor tenker at det var jeg som var et vanskelig barn fremdeles . Jeg på min side har alltid lurt på hvorfor hun ikke er glad i meg. Hun vil gjerne ha kontakt nå. Men bruker mest tid på sine andre barn, det har hun alltid gjort.. Kjøper ting til de, sitter barnevakt for de.. Osv. Jeg forventer ingenting fra henne egentlig. Det knyter seg i magen når jeg tenker på henne. Og jeg vet ikke hva som feiler henne. Søstrene mine var alltid sjalu på hverandre , og det har alltid vært sladring og påfunn av historier for å svartmale en annen søster.. En tredje søster stjal ringene mine, det fikk aldri konsekvens. Det var en konstant kamp om mors kjærlighet egentlig. 

Du må akseptere henne som hun er. Hun vil ikke endre seg. Men hvis du får det til, ikke vær redd for å si i mot og opptre rolig og  fattet mens du gjør det. Min mor eksploderer hver gang jeg gjør dette. Men jeg vil ha kontakt med mine søstre, de får hun ikke ta fra meg. Derfor er jeg fremdeles i kontakt med henne indirekte. Men mye av følelsene er vekk, og det er trist. 

Klem til deg fra meg. 

Anonymkode: f04d3...9ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ikke så mye å gjøre ved. 

Vi har noen fellestrekk du og jeg, ved at min mor kontrollerte. Jeg fikk ikke gå ut etter klokken sånn og sånn, til ganske stor alder. Det var strenge regimer på hvem jeg kunne være med hjem etter skolen og ikke. Jeg måtte ringe hvis jeg ikke avtalte på forhånd hvor jeg skulle frem til ganske voksen alder (ungdomsskolen). Dette høres ikke så ille ut kanskje. Men veldig ofte fikk jeg nei og måtte komme hjem. Og det endte med at jeg ble veldig rar og fikk ikke så mange venner. 

Jeg fikk ikke mobil, ( fordi det var ikke for barn) , frem til ganske stor alder. Alle i klassen min fikk mobil på barneskolen. Jeg fikk ikke før jeg var 16, da fikk jeg en klump av en mobil som egentlig bare kunne ringes med. Jeg fikk arveklær frem til ganske stor alder. (Men vi hadde penger.) Det ble gjort for å gjøre et poeng ut av at jeg var egoist. 

Som 17/18 åring fikk jeg ikke ha med kjærester hjem. Jeg måtte jobbe, dette gikk utover skolen. Det endte med at jeg gjorde opprør selvfølgelig. 

Mor kontrollerte meg ved å fortelle hvor udugelig jeg var og hvor lite jeg bidro. Sannheten var at jeg vasket og støvsuger hele førsteetasjen i huset hver fredag for å få husro. Og det var alltid et problem hvis jeg ville ha ting og klær som andre fikk. Og det var gaping og skriking. Mine foreldre var heftige partyfolk, så kontakten med mor forsvant ganske naturlig, fordi egentlig ønsket hun ikke kontakt. Hun var mest opptatt av seg, og vi barna sto stille på sidelinjen. 

Jeg flyttet som deg. Febrilsk. Jeg ville ikke hjem. Samtidig måtte jeg se på den andre søsteren min som fikk ny mobil ganske tidlig (touchscreen). Hun overtok rommet mitt og fikk nyoppusset bad med fliser. (Jeg dusjet på sement. ) Hun fikk nye klær, og slapp og jobbe. Hun bodde vel hjemme til hun var 25. Det var ikke aktuelt at jeg fikk flytte hjem da jeg mistet jobben f. Eks. 

Jeg vet ikke hvorfor det ble slik. Men vi har ikke noe godt forhold i dag. Jeg sliter fremdeles med dette. Mor tenker at det var jeg som var et vanskelig barn fremdeles . Jeg på min side har alltid lurt på hvorfor hun ikke er glad i meg. Hun vil gjerne ha kontakt nå. Men bruker mest tid på sine andre barn, det har hun alltid gjort.. Kjøper ting til de, sitter barnevakt for de.. Osv. Jeg forventer ingenting fra henne egentlig. Det knyter seg i magen når jeg tenker på henne. Og jeg vet ikke hva som feiler henne. Søstrene mine var alltid sjalu på hverandre , og det har alltid vært sladring og påfunn av historier for å svartmale en annen søster.. En tredje søster stjal ringene mine, det fikk aldri konsekvens. Det var en konstant kamp om mors kjærlighet egentlig. 

Du må akseptere henne som hun er. Hun vil ikke endre seg. Men hvis du får det til, ikke vær redd for å si i mot og opptre rolig og  fattet mens du gjør det. Min mor eksploderer hver gang jeg gjør dette. Men jeg vil ha kontakt med mine søstre, de får hun ikke ta fra meg. Derfor er jeg fremdeles i kontakt med henne indirekte. Men mye av følelsene er vekk, og det er trist. 

Klem til deg fra meg. 

Anonymkode: f04d3...9ea

Wow kjente meg igjen i veldig mye der ! Tusen takk for et langt svar  

 

det er helt utrolig hvor mye min mage og vrenger seg pga henne og hvor mange ganger hun har sammenlignet meg med andre barn og andre jenter som gjør ditt og datt for sin mor . Hun hadde en tendens til å nesten tvinge meg til å servere osv når vi fikk besøk før og mens jeg holdt på Med serveringen så pleide hun å flause meg ut foran besøket og le av måten jeg gjorde ting på. Det endte jo med at jeg ALDRI har lyst til å løfte en finger for å gjøre en dritt for henne. Har innsett at hun ikke kan forandres men det er faktisk helt utrolig ...

Anonymkode: a5413...b29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Wow kjente meg igjen i veldig mye der ! Tusen takk for et langt svar  

 

det er helt utrolig hvor mye min mage og vrenger seg pga henne og hvor mange ganger hun har sammenlignet meg med andre barn og andre jenter som gjør ditt og datt for sin mor . Hun hadde en tendens til å nesten tvinge meg til å servere osv når vi fikk besøk før og mens jeg holdt på Med serveringen så pleide hun å flause meg ut foran besøket og le av måten jeg gjorde ting på. Det endte jo med at jeg ALDRI har lyst til å løfte en finger for å gjøre en dritt for henne. Har innsett at hun ikke kan forandres men det er faktisk helt utrolig ...

Anonymkode: a5413...b29

Ja det blir jo gjerne endel, når man har sittet med mye stengt inne i hjertet❤️ Det hjelper å få det ut en gang i blandt. 

Håper du finner en løsning, men jeg tror det er viktig for deg å bli trygg på deg selv og egne meninger🙂 Forsøk å ta til deg masse positivt i livet, og hvis du får det til kan du holde kontakten på eget initiativ med din mor.

Samtidig så tenker jeg at det som skjedde med meg og min mor, kommer av at hun hadde vokst opp slik selv. Så hun videreførte dette over på meg. Jeg tenker ikke at min mor er slem, hun bare visste ikke bedre..( Eller noe slikt..) Så jeg overser det så godt jeg klarer, selv om det av og til er veldig  vanskelig for meg🙂

For vår del hjalp det ikke å prate sammen😂 Det blir mye drama og fordeling av skyld, men det kan hende din mor er annerledes, det vet ikke jeg da. 

Masse lykke til, håper noe var til hjelp❤️

Anonymkode: f04d3...9ea

[AnonymBruker]

Jeg er helt sikker på at min mor gjorde så godt hun kunne. Det skjønte jeg da jeg selv ble mor. Hun skjønte aldri min opplevelse, og kommer aldri til å skjønne den.

Vi er bare så utrolig forskjellige.

Samtidig har jeg, som deg, veldig lav toleranse på ting som trigger sinne hos meg ved min mors opptreden. 

Har så lite kontakt som jeg kan med min mor. Som hun hadde med sin mor. Historien repeterer seg, ser det ut til. Håper jeg klarer å snu det, for mitt barn og min egen skyld. 

Anonymkode: 47efc...6de