Det å bli avvist av andre

[AnonymBruker]

Har noen andre opplevd det? Jeg har alltid hatt litt dårlig selvtillit, så det går kanskje mer inn på meg enn på mange andre. Har et barn i barneskolen. Husker ett foreldremøte der jeg gikk og satt meg ved moren til en gutt i klassen, som jeg har småpratet litt med. Jeg sa bare «setter meg her, jeg» og ble rett og slett sjokkert av oppførselen hennes. Hun satt nesen i sky, og så en annen vei hele møtet. Var ikke ute etter noe bestevenn, skulle bare sitte der. Jeg og sønnen min flytta for et år siden til en ny leilighet, og sønnen min begynte å leke med en nabogutt som hadde gledet seg så til vi skulle flytte dit. Plutselig bare unngikk han å møte sønnen min, sa han var trøtt osv. Og ser så sur ut når vi møtes ute. Er 13 år, så sikkert puberteten.. Har flere slike episoder, og synes det er trist. Vi er begge rolige og snille, ikke sånne som skal brøyte seg frem. Har noen andre også opplevd avvisning, uten at du skjønner hvorfor?

Anonymkode: 50410...d9a

[AnonymBruker]

Tror veldig mange har opplevd det, ja. En eller annen gang. Nordmenn er vel ikke kjent for å være det varmeste folkeslaget dessverre. Jeg er norsk selv. 

Anonymkode: 498c0...d17

[AnonymBruker]

Ikke alle har god folkeskikk og er hyggelige mot alle de møter. Men ja, har selv blitt avvist på ulike måter. Det er vel en del av livet. Ikke alle er interessert i nye bekjentskap. Noen tror også at de er bedre enn andre. Disse ønsker man heller ikke å bli kjent med! Er man hyggelig og grei, skal du ikke ta det personlig å bli avvist. Det hadde vært noe annet om du hadde en dårlig oppførsel mot andre, men slik det fremstår har du ikke det

Anonymkode: 30865...6cf

[AnonymBruker]

For alt du vet så hadde hun dama såkalt "resting bitch face", og hadde tankene andre steder. For alt du vet hadde hun en forferdelig tung dag og slet med å holde tårene tilbake. 

Jeg kan også se sur ut når jeg ikke smiler. 

Prøv å tenk at ikke alt handler om deg. 

Anonymkode: 90c6e...564

[AnonymBruker]

Takk for støttende svar.

Anonymkode: 50410...d9a

[AnonymBruker]

Vi hadde flyttet og barnet måtte bytte barneskole. Så skulle jeg på første foreldremøte på ny skole i ny klasse. Vi skulle sette oss på barna våres plasser. Barna satt to og to. Jeg kom da ved siden av mamman til ett annet barn. Kunne hun ha satt seg mer på kanten av stolen sånn at hun da satt lengre fra meg, tittet kun på den andre siden. Følte meg ikke spesielt velkommen av den mamman. I min verden var jeg mer vant til at man i en sånn situasjon småpratet litt til møte begynte. Og møte var også preget av lite inkludering av de andre foreldrene. Får forøvrig legge til at jeg ser helt normal ut. 

Mange rare foreldre man møter på ja. Har flere historier, men de skriver jeg ikke om nå. Noen har nok sine grunner til rar oppførsel og så er det alle de andre. Jeg anstrenger meg ikke ett gram mer for dårlig oppførsel av foreldre. De som viser til hyggelig oppførsel får min oppmerksomhet. 

Anonymkode: 1443e...5de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kunne hun ha satt seg mer på kanten av stolen sånn at hun da satt lengre fra meg, tittet kun på den andre siden.

Altså, jeg forstår slik oppførsel om man har intens sosial angst. Men å oppføre seg seg slik mot helt fremmede folk på pur faen er rett og slett kvalmt. Kan være de tenker de er av en annen liga, Eller noe sånt tull..men det må da vitterlig komme av vrangforestillinger. Men generellt når folk ignorerer meg ut av det blå så tenker jeg at disse menneskene har angst og hilser på dem forsiktig.

Anonymkode: 4ff38...330

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt til dama at: det går an å svare hyggelig» og sett henne rett i ansiktet.

Mennesker som henne er tragiske! Jeg hadde sagt ifra og stilt spørsmål ved hennes psykiske helse. Det må da gå an å oppføre seg som folk for F. 
 

Håper sønnen din fant noen andre greie folk å henge med💙👍

Anonymkode: db0b2...869