Jeg er på veg til å utvikle sosial angst

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent så sterkt på angst før.
Nå er jeg ikke utredet, men jeg opplever å trekke meg unna. 

Nylig har jeg fått meg ny jobb, og i kveld er jeg invitert til en sosial happening. 
Dessverre klarer jeg ikke å dra. Jeg vet jeg burde, og jeg har ALDRI hatt problemer med å utfordre meg selv/ gå ut av min egen komfortsone. Men dette klarer jeg ikke nå. Alle rundt meg råder meg selvfølgelig til å dra, men jeg klarer det bare ikke. Dessuten føler jeg det er for sent til å "melde seg på". Jeg har virkelig ikke lyst. Følelsen inni meg er ubeskrivelig vond, jeg vil bare gråte ...  Dette til tross for at dette er en superfin gjeng. 

Hva gjør dere andre som kjenner seg igjen i situasjonen?
Jeg kommer ikke til å klare å dra (for første gang i mitt liv bare håndterer jeg det ikke), men jeg vet også at jeg kommer til å sitte igjen med følelsen av å ha skuffet de rundt meg.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget, men jeg setter pris på alt <3 
Så skjønner jeg også at situasjonen min ikke er unik, spesielt ikke oppi pandemien vi opplever. Men jeg er dypt skuffet over meg selv. 

Anonymkode: fedbd...08b

[AnonymBruker]

Heisann. Jeg har selv hatt sosial angst i mange år, og råder deg til å få profesjonell hjelp så det ikke utvikler seg til det verre. Her må du gripe tak fort! Har selv gått i behandling i mange år, og fått veldig god hjelp i ulike behandlinger. Jeg har et litt annet utgangspunkt enn deg med tanke på hva som gjorde at jeg fikk angst. Vil nok tro at i ditt tilfelle kommer det til å ordne seg raskere om du gjør noe med dette så fort som mulig.

Kan det være at du generelt er ekstra stresset for tiden? Og om du ender opp med å ikke gå i dag, så er det nok deg selv du skuffer mest. Men dette er da ikke verdens undergang - det kommer flere sjanser. Er du redd for at det skal være for mye fokus på deg, siden du er ny i jobben? Kan hende dette blir enklere etterhvert som du har jobbet med de en stund. Ikke vær så hard mot deg selv i dag, ok? Men husk på at det blir vanskeligere å delta på ting om du stadig trekker deg unna og ikke blir med på ting.

Anonymkode: 40c34...6c5

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for svar, det settes så enormt stor pris på! 

Tilfeldigvis går jeg til psykolog for øyeblikket. Neste uke skal jeg delta på gruppeterapi, så jeg tror ikke dette kommer til å utvikle seg. Men jeg er veldig enig med deg: det er skummelt dersom det får lov til å vedvare. 

Jeg håper det blir bedre for deg også! 
Kan jeg spørre hvilke type behandlinger du fikk, eller hva du har hatt mest nytte av? 

Jeg tror egentlig det kom som et sjokk på meg at vi plutselig får lov til å sosialisere oss i en så stor gruppe. Det er akkurat som at jeg ikke er klar for det, som om det er en kontrast til hvordan jeg ellers har hatt det. Så jeg tror det heller er det det går på. Men jeg er også generelt litt stresset og urolig.

Egentlig vurderer jeg å tenke som du skriver her: "det kommer flere sjanser". Jeg kjenner at jeg ikke orker å presse meg selv, og at jeg vet jeg kommer til å gjøre mitt ytterste til å komme sterkere tilbake. 

Jeg tror jeg er litt nervøs for å få for mye oppmerksomhet, ja. I tillegg til at jeg ikke er klar for den kontrasten dette innebærer. Som du skriver, tror og håper jeg det blir lettere med tiden. 

Tusen takk for at du skriver det!! ❤️ 

Anonymkode: fedbd...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS her.

Tusen takk for svar, det settes så enormt stor pris på! 

Tilfeldigvis går jeg til psykolog for øyeblikket. Neste uke skal jeg delta på gruppeterapi, så jeg tror ikke dette kommer til å utvikle seg. Men jeg er veldig enig med deg: det er skummelt dersom det får lov til å vedvare. 

Jeg håper det blir bedre for deg også! 
Kan jeg spørre hvilke type behandlinger du fikk, eller hva du har hatt mest nytte av? 

Jeg tror egentlig det kom som et sjokk på meg at vi plutselig får lov til å sosialisere oss i en så stor gruppe. Det er akkurat som at jeg ikke er klar for det, som om det er en kontrast til hvordan jeg ellers har hatt det. Så jeg tror det heller er det det går på. Men jeg er også generelt litt stresset og urolig.

Egentlig vurderer jeg å tenke som du skriver her: "det kommer flere sjanser". Jeg kjenner at jeg ikke orker å presse meg selv, og at jeg vet jeg kommer til å gjøre mitt ytterste til å komme sterkere tilbake. 

Jeg tror jeg er litt nervøs for å få for mye oppmerksomhet, ja. I tillegg til at jeg ikke er klar for den kontrasten dette innebærer. Som du skriver, tror og håper jeg det blir lettere med tiden. 

Tusen takk for at du skriver det!! ❤️ 

Anonymkode: fedbd...08b

Ingen årsak!

Så bra at du skal i gruppeterapi!

Jeg har gått til individuelle samtaler m/ eksponeringsterapi, gruppeterapi og Emdr. Det var en kombinasjon av disse behandlingene som ga meg et bedre liv. Men det viktigste av alt, var endring av tankesett og bruk av verktøy og metoder i eksponering. Og når eksponering gikk dårlig, måtte jeg lære å godta det + være glad for at jeg i det hele tatt prøvde.

Jeg fulgte min egen progresjon ved utfylling av ulike dokumenter (før og etter eksponering) som jeg fikk. Det ble som en slags evig granskning av mitt indre tankesett, og jeg fikk god oversikt over angsten og hva som trigget den + hvilke metoder som var mest til hjelp for meg i ulike situasjoner. Jeg har utfordret meg selv på alle mulige slags måter, selv på de værste dagene. Jeg måtte være streng med meg selv, og jeg skulle ikke slippe unna noe.

Gruppeterapi var bra! Vi ble en trygg gjeng, der man fikk dele tanker og bekymringer. Alle er i samme båt, så det var enklere å åpne seg. Men det var selvfølgelig litt utfordrende også. Men utfordringer er bra! Det kan man vokse på Ut av komfortsonen med deg!!

Skjønner at tiden vi er i nå, kan ha trigget nærvøsitet og angst hos mange. Bare ikke gi opp og la angsten ta over livet. Det er lov å si nei til sosiale sammenkomster, om du føler at dette ikke er noe som du kan takle akkurat nå.

Anonymkode: 40c34...6c5