Jeg vil gjøre barna mine arveløse

[AnonymBruker]

Kanskje de rett og slett har fått så mye i oppveksten og at du alltid har sagt ja for å nå opp til de andre. Så de har rett og slett blitt 2 utakknemlige drittunger? 

Anonymkode: 5ffc8...cb0

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanskelig å gjøre barn arveløse, men du kan selvsagt gi bort alt du eier før du dør. 

Anonymkode: 6ca1c...e90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig i at det kan høres ut som det er to sider her, men samtidig, som andre også påpeker; hvorfor er det da greit å bruke henne som barnevakt? Bryr de i så fall seg så lite om sine egne barn at de vil utsette dem for det samme, mens de selv ikke orker å treffe sin egen mor?

Anonymkode: 9c3d0...183

Det er jo stor forskjell på å være hovedomsorgsperson og å være barnevakt. Selv om man har en person som passer et barn et par timer i måneden her og der, betyr det ikke at man fint kunne ha overlatt barnet til vedkommende i en foreldrerolle. 

Anonymkode: 4ee4c...815

[Pink123]

Har du snakket med dem, og prøvd å finne ut av om det ligger noe mer bak?

Ellers så er jo småbarnsperioden veldig hektisk, og de kan ha egne problemer eller utfordringer i ekteskapet/forholdet som du ikke vet om.. Kan være mange grunner til mindre kontakt.

Uansett hvor mye du har gjort for ungene dine, så var det jo ditt valg å få barn. Ungene våres velger ikke å bli født, og vi foreldre har ansvar for dem uansett hvor lite takknemlige de er.

Jeg som mor kunne aldri har gjort barna mine arveløse, nesten uansett hva de hadde gjort. Ville heller ikke at det skulle vært minne de satt igjen av etter meg.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Enig i at det kan høres ut som det er to sider her, men samtidig, som andre også påpeker; hvorfor er det da greit å bruke henne som barnevakt? Bryr de i så fall seg så lite om sine egne barn at de vil utsette dem for det samme, mens de selv ikke orker å treffe sin egen mor?

Anonymkode: 9c3d0...183

Enig;) jeg ville ikke bruke mine foreldre som barnevakt. Men kjøre de til sykehuset og lignende det gjør jeg selvsagt.

Anonymkode: 3dbc0...41b

[youcancallmejune]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dette gir meg som frivillig barnløs, håp for fremtiden. Alt det gnålet om at folk får barn fordi "de vil ikke sitte alene når de blir gamle". 

Anonymkode: fc936...376

På hvilken måte gir det deg håp at det finnes mennesker med barn som også er alene? Bare nysgjerrig.

Ts: jeg forstår deg. Det er ikke ofte jeg støtter noen i å gjøre barna arveløse, for vanligvis handler det om sterk egoisme eller manipulasjon fra ny ektefelle. I ditt tilfelle høres det ut som de rett og slett ikke bryr seg, og hvorfor skal man gi alt man har jobbet og slitt for til mennesker som ikke engang bryr seg så mye at de hjelper en med handling når en er syk? 

Hvis du skal gjøre alvor av det trenger du en advokat. 

Slik gjør du barna dine arveløse: Bruk opp pengene selv - risanger.no

[KlarnaCotton]

Lev livet mens du kan! Etterlat så lite som mulig. Helst ta opp noen lån, de kan betale på. Syns du ikke er egoist. De er derimot drittsekker. 

[AnonymBruker]

Du burde ordne testamente snarest, og ikke utsette. Plutselig er du død, og de arver alt.

Anonymkode: ed4f5...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har fått nok av barna mine. Jeg har vært alene siden de var 3 og 6 år gamle. Jeg var helt alene, uten familie eller annen hjelp i nærheten. Faren deres stakk og fikk seg ny familie i utlandet. Jeg stod på alene, jobbet og slet, kjøpte etter en stund stor bolig. I hele mitt liv prioriterte jeg dem, kjæreste og samboer hadde jeg ikke tid til. Jeg var for opptatt med å holde hjulene i gang og gi barna mine det beste. 

De fikk alt det alle andre fikk, til tross for at jeg var alene. De fikk lappen, vi reiste på feirer hver sommer, de fikk begge penger når de flyttet ut for å studere. Jeg sendte alltid litt penger nå og da, de fikk alltid hver gang de spurte om penger. Jeg har hørt av mange i min familie at de er imponert over hvor mye jeg fikk til på egenhånd og hvor mye jeg var tilstede for barna mine. Jeg møtte opp på hver fotballkamp, hvert idrettsstevne. Husker jeg brukte hverdagene på jobb, kveldene på å kjøre barna rundt på fritidsaktiviteter og helgene på dugnad/ stevner. 

Nå er begge i 30 årene, jeg nærmer meg pensjonsalder. Og jeg sitter i dag på en del verdier, bare huset er verdt over 10 millioner, har også stor hytte i ett populært hyttestrøk. Og en del penger på bok. Alt dette vil jo bli deres, når jeg en dag dør. Men jeg ønsker ikke det. 

Grunnen er at jeg er skuffet og lei meg over hva barna mine har blitt og hvor lite de egentlig bryr seg om meg. De tar aldri kontakt, med mindre de trenger barnevakt. Hver gang jeg inviterer dem på middag, så har de ikke tid, dette er konsekvent hver eneste gang. Jeg har enda tilgode å bli invitert til dem, foruten dåp og barnebursdag, dette gjelder også før korona.  De tar kontakt kun for barnevakt, eller om de trenger penger. Jeg stiller opp så mye jeg kan, til tross for at jeg er i full jobb fremdeles. Sånn har det vært siden de etablerte seg. 

Dette har vært en tøff tid for mange, inkludert meg. Jeg fikk korona sommer. Heldigvis slapp jeg billig unna, var frisk og helt fin etter 2 ukers sykdom.  Men denne tiden lærte meg virkelig hvor uviktig jeg er for barna mine, ingen spurte hvordan det gikk. Ingen tilbydde seg å handle for meg. Jeg spurte om en av dem kunne komme å klippe gresset, dette kunne de gjøre uten å være i kontakt med meg. Men nei, ingen hjalp til. 

Jeg fikk tilsendt blomster og kort, både fra jobb og venner, og øvrig familie. Men jeg hørte ingenting fra mine egne to sønner, som jeg har stilt opp så mye for. Dette var vondt.  

På nyåret falt jeg på isen og det endte i brukket ankel og en liten operasjon.  Jeg spurte om noen kunne kjøre meg til og fra sykehuset, igjen ett blankt nei fra begge guttene.  Dette var kroken på døra for meg. 

 

Jeg bestemte meg allerede i sommer at jeg ikke skal la dem arve noe etter meg. Jeg er klar over at dette er i praksis umulig i Norge. Men så lenge jeg lever kan jeg disponere pengene og verdiene mine selv.  Jeg har nå valgt å selge huset, har tenkt å flytte til en lettstelt leilighet og donere en god sum til veldedige formål av overskuddet.  Det samme gjelder hytta, den har jeg også tenkt å selge om noen år. Jeg har tenkt å leve godt, og bruke mye penger, kose meg, jobbe redusert, og gi mye til veldedige formål.  Jeg vil ikke at det skal være noe igjen etter meg. 

Jeg snakket med min søster om dette, og hun sa at jeg er for hard mot barna mine, og at de antagelig har mye å gjøre som småbarnsforeldre.  Personlig synes jeg at det koster lite å sende en blomst, en sms eller invitere på middag. Eller i det minste takke ja til en invitasjon fra meg. 

Hva tenker dere om mitt valg?

Anonymkode: 644b5...14d

Alt du snakker om er hvor mye penger du har gitt dem og at du har "jobbet hardt" for dem. For meg høres det ut som det har vært lite omsorg inne i bildet, det viktigste barn trenger. Du har heller ikke selvinnsikt, og evner ikke reflektere over situasjonen. Du krever også materialisme tilbake i form av at de skal sende deg blomster og invitere deg på middag. 

For meg er det åpenbart hva problemet her er, men det er fordi jeg har vokst opp med slike foreldre... Joda, penger har jeg mye av, og ikke minst ting, men foreldre som er kjærlige, viser at de er glad i meg og gir meg omsorg, nei, det har jeg ikke.. Lider deretter. 

Anonymkode: 970fd...8c3

[AnonymBruker]

Go mom! Bruk opp pengene dine og gi de bort til dem som virkelig trenger de. Ikke disse drittungene dine.  

Anonymkode: 60ad0...b84

[AnonymBruker]

Ulven skrev (3 minutter siden):

Det finnes alltid flere sider av en sak, men hvis TS har vært en så dårlig mor som enkelte her antyder, ville vel det mest naturlige for sønnene være å ta avstand fullt og helt? Ikke be om økonomiske tjenester og barnevakt fra en mor som antydes å være en elendig mor og den som er skyld i den dårlige relasjonen? 

 

Ikke alle har samvittighet til å ta helt avstand. Finnes mange barn som egentlig ikke ønsker kontakt med sine foreldre men som opprettholder det fordi de er konfliktskye og ikke ønsker noe styr. 

Anonymkode: 970fd...8c3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du burde ordne testamente snarest, og ikke utsette. Plutselig er du død, og de arver alt.

Anonymkode: ed4f5...be9

De har uansett rett på sin faste del av arven. 

Anonymkode: 6ca1c...e90

[AnonymBruker]

Jeg tenker annerledes enn mange her, at du rett og slett kan ha gitt dem for mye. Med fare for å overdrive:

Om de alltid har fått det de vil ha, aldri manglet noe, aldri hatt motstand, hvordan skulle de lære seg å sette pris på ting? Ikke bare materielle ting, om man alltid stiller opp blir man fort tatt for gitt. De har heller ikke hatt øvrig familie å forholde seg til, så de har ikke fått se hvordan man stiller opp for hverandre, hvor viktig det er å inkludere bl.a. besteforeldre. De vet ikke hvordan et slikt forhold skal være. De kan ha seilt gjennom livet uten å reflektere over noe av dette. De har jo ikke hatt en normal (i mangel på bedre ord) oppvekst om de kun har hatt en mor som familie, og attpåtil en mor som har vist dem at de er verdens navle.

Tror du de kjenner noe som helst ansvar for å ta vare på deg, når det alltid har gått én vei? 

I prinsippet gjør du som du vil med dine verdier. Men jeg synes du er urimelig. Du har ofret deg mer enn du måtte, og har en usagt forventning om at de av seg selv skal forstå at de må gi noe tilbake. Hvem sitt ansvar var det egentlig å lære dem dette? 

Anonymkode: e10ed...419

[AnonymBruker]

Ville pratet med de først og hørt deres side av saken. Hvis ingenting forandrer seg så ville jeg kjørt på. Det er ditt liv og dine penger   Men det gjør meg trist å lese at du føler deg så lite verdsatt av egne barn. Jeg prøver selv å gjøre alt jeg kan og litt til for mammaen min, hun har alltid ofret alt for meg og mine søsken. Jeg håper for din del at de bare trenger en påminnelse og at ting forandrer seg da ❤️ 

Anonymkode: 73383...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke alle har samvittighet til å ta helt avstand. Finnes mange barn som egentlig ikke ønsker kontakt med sine foreldre men som opprettholder det fordi de er konfliktskye og ikke ønsker noe styr. 

Anonymkode: 970fd...8c3

Er man konfliktsky om man har guts stil å spørre om penger og tjenster fra mor? 

Anonymkode: b0a8e...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er man konfliktsky om man har guts stil å spørre om penger og tjenster fra mor? 

Anonymkode: b0a8e...a7c

Forskjell på å spørre om penger og barnevakt når man er vant til å få det, og å kutte kontakten med egen mor.

Anonymkode: 4ee4c...815

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke alle har samvittighet til å ta helt avstand. Finnes mange barn som egentlig ikke ønsker kontakt med sine foreldre men som opprettholder det fordi de er konfliktskye og ikke ønsker noe styr. 

Anonymkode: 970fd...8c3

+ fordi det er folk der ute som prøver å gi deg dårlig samvittighet for å ikke ønske kontakt med foreldrene 

Anonymkode: 8d191...19c

[Illuminatum]

Må innrømme at jeg nok ikke hadde tenkte at jeg skulle sende min mor blomster, men ville selvsagt hjulpet henne med det meste.

Du kan nok ikke frata arven deres utenom at du gir vekk det du eier.

Med testament kan du imidlertid begrense arven til pliktdelsarven som er ca 1,5 mill pr barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er man konfliktsky om man har guts stil å spørre om penger og tjenster fra mor? 

Anonymkode: b0a8e...a7c

For meg høres det ut som hun har delt ut penger til ungene hele oppveksten. Så klart fortsetter de da å spør etter penger. Når hun fôrer dem med materialisme så er det språket dem har til felles. Syns dette bør være ganske innlysende? 

Anonymkode: 970fd...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker annerledes enn mange her, at du rett og slett kan ha gitt dem for mye. Med fare for å overdrive:

Om de alltid har fått det de vil ha, aldri manglet noe, aldri hatt motstand, hvordan skulle de lære seg å sette pris på ting? Ikke bare materielle ting, om man alltid stiller opp blir man fort tatt for gitt. De har heller ikke hatt øvrig familie å forholde seg til, så de har ikke fått se hvordan man stiller opp for hverandre, hvor viktig det er å inkludere bl.a. besteforeldre. De vet ikke hvordan et slikt forhold skal være. De kan ha seilt gjennom livet uten å reflektere over noe av dette. De har jo ikke hatt en normal (i mangel på bedre ord) oppvekst om de kun har hatt en mor som familie, og attpåtil en mor som har vist dem at de er verdens navle.

Tror du de kjenner noe som helst ansvar for å ta vare på deg, når det alltid har gått én vei? 

I prinsippet gjør du som du vil med dine verdier. Men jeg synes du er urimelig. Du har ofret deg mer enn du måtte, og har en usagt forventning om at de av seg selv skal forstå at de må gi noe tilbake. Hvem sitt ansvar var det egentlig å lære dem dette? 

Anonymkode: e10ed...419

Selv om et barn har fått det hen vil ha og ikke manglet materialistiske ting så kan vedkommende absolutt møte motstand. Tullete holdning å tro at penger og ting gjør at man har et liv uten problemer... Du skulle bare visst. Livet handler om mye mer enn bare penger og ting, her er jo relasjoner og omsorg et problem og kommunikasjon fraværende, ting som ikke kan kjøpes med penger.

Anonymkode: 970fd...8c3