Jeg vil gjøre barna mine arveløse

[AnonymBruker]

Jeg har fått nok av barna mine. Jeg har vært alene siden de var 3 og 6 år gamle. Jeg var helt alene, uten familie eller annen hjelp i nærheten. Faren deres stakk og fikk seg ny familie i utlandet. Jeg stod på alene, jobbet og slet, kjøpte etter en stund stor bolig. I hele mitt liv prioriterte jeg dem, kjæreste og samboer hadde jeg ikke tid til. Jeg var for opptatt med å holde hjulene i gang og gi barna mine det beste. 

De fikk alt det alle andre fikk, til tross for at jeg var alene. De fikk lappen, vi reiste på feirer hver sommer, de fikk begge penger når de flyttet ut for å studere. Jeg sendte alltid litt penger nå og da, de fikk alltid hver gang de spurte om penger. Jeg har hørt av mange i min familie at de er imponert over hvor mye jeg fikk til på egenhånd og hvor mye jeg var tilstede for barna mine. Jeg møtte opp på hver fotballkamp, hvert idrettsstevne. Husker jeg brukte hverdagene på jobb, kveldene på å kjøre barna rundt på fritidsaktiviteter og helgene på dugnad/ stevner. 

Nå er begge i 30 årene, jeg nærmer meg pensjonsalder. Og jeg sitter i dag på en del verdier, bare huset er verdt over 10 millioner, har også stor hytte i ett populært hyttestrøk. Og en del penger på bok. Alt dette vil jo bli deres, når jeg en dag dør. Men jeg ønsker ikke det. 

Grunnen er at jeg er skuffet og lei meg over hva barna mine har blitt og hvor lite de egentlig bryr seg om meg. De tar aldri kontakt, med mindre de trenger barnevakt. Hver gang jeg inviterer dem på middag, så har de ikke tid, dette er konsekvent hver eneste gang. Jeg har enda tilgode å bli invitert til dem, foruten dåp og barnebursdag, dette gjelder også før korona.  De tar kontakt kun for barnevakt, eller om de trenger penger. Jeg stiller opp så mye jeg kan, til tross for at jeg er i full jobb fremdeles. Sånn har det vært siden de etablerte seg. 

Dette har vært en tøff tid for mange, inkludert meg. Jeg fikk korona sommer. Heldigvis slapp jeg billig unna, var frisk og helt fin etter 2 ukers sykdom.  Men denne tiden lærte meg virkelig hvor uviktig jeg er for barna mine, ingen spurte hvordan det gikk. Ingen tilbydde seg å handle for meg. Jeg spurte om en av dem kunne komme å klippe gresset, dette kunne de gjøre uten å være i kontakt med meg. Men nei, ingen hjalp til. 

Jeg fikk tilsendt blomster og kort, både fra jobb og venner, og øvrig familie. Men jeg hørte ingenting fra mine egne to sønner, som jeg har stilt opp så mye for. Dette var vondt.  

På nyåret falt jeg på isen og det endte i brukket ankel og en liten operasjon.  Jeg spurte om noen kunne kjøre meg til og fra sykehuset, igjen ett blankt nei fra begge guttene.  Dette var kroken på døra for meg. 

 

Jeg bestemte meg allerede i sommer at jeg ikke skal la dem arve noe etter meg. Jeg er klar over at dette er i praksis umulig i Norge. Men så lenge jeg lever kan jeg disponere pengene og verdiene mine selv.  Jeg har nå valgt å selge huset, har tenkt å flytte til en lettstelt leilighet og donere en god sum til veldedige formål av overskuddet.  Det samme gjelder hytta, den har jeg også tenkt å selge om noen år. Jeg har tenkt å leve godt, og bruke mye penger, kose meg, jobbe redusert, og gi mye til veldedige formål.  Jeg vil ikke at det skal være noe igjen etter meg. 

Jeg snakket med min søster om dette, og hun sa at jeg er for hard mot barna mine, og at de antagelig har mye å gjøre som småbarnsforeldre.  Personlig synes jeg at det koster lite å sende en blomst, en sms eller invitere på middag. Eller i det minste takke ja til en invitasjon fra meg. 

Hva tenker dere om mitt valg?

Anonymkode: 644b5...14d

[Gjest Fnuggolina]

Jeg tenker du skal snakke med dem og spørre om det ligger noe mer bak her, og gi dem en sjanse.

Du virker litt nådeløs og bitter ja. 

Men om alt fortsetter i samme leia skjønner jeg jo valget - selv om jeg aldri hadde gjort det samme selv. 

[AnonymBruker]

Du høres nesten ut som min svigermor 😅 Eneste problemet, er at min mann har et helt annet syn på sin oppvekst enn det hun har. Kanskje det er tilfelle her? Du virker voldsomt fokusert på hvor mye du har ofret og alt du har gjort for dem. Det er da en selvfølge? 

Mitt tips er å gå i dialog med de. Hva tenker de, hvorfor gjør de som de gjør? 

Anonymkode: f0c9c...fcc

[Ulven]

Jeg har alltid ment at penger og verdier man sparer opp er ens eget til å disponere, samt bestemme hvordan skal fordeles etter død. Så du gjør med verdiene dine det du ønsker, mener jeg. 

At man har det travelt som småbarnsforeldre er så, men her går det på vilje høres det ut som når ikke engang et benbrudd får sønnene til å hjelpe til. Da kan du med god samvittighet gjøre det du vil med verdiene dine. 🙂 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du høres nesten ut som min svigermor 😅 Eneste problemet, er at min mann har et helt annet syn på sin oppvekst enn det hun har. Kanskje det er tilfelle her? Du virker voldsomt fokusert på hvor mye du har ofret og alt du har gjort for dem. Det er da en selvfølge? 

Mitt tips er å gå i dialog med de. Hva tenker de, hvorfor gjør de som de gjør? 

Anonymkode: f0c9c...fcc

Jeg ville også snakket med dem først. Jeg vet at min forrige svigermor i hvert fall mente hun hadde vært en fantastisk mamma som hadde gitt ungene alt de ønsket seg. Sannheten er at det har vært grov omsorgssvikt gjennom hele oppveksten til barna og de har alle slitt psykisk. Så vi har bare én side av saken, og det er vanskelig å uttale seg om du gjør det rette her eller ikke.

Er det derimot som du framstiller det som, så skjønner jeg deg.

Anonymkode: 4ee4c...815

[AnonymBruker]

Dette gir meg som frivillig barnløs, håp for fremtiden. Alt det gnålet om at folk får barn fordi "de vil ikke sitte alene når de blir gamle". 

Anonymkode: fc936...376

[M71]

Enig med Ulven her.

De overser deg glatt og kun tar kontakt når de har bruk for deg. Har de ikke bruk for så er det ingen hjelp å få.

Jeg mener du tenker rett her.

[Gjest AthenaRavenLuna]

Jeg tenker det ligger alltid noe  bak om barna avviser foreldrene sine, du må ta en skikkelig prat med dem for å finne ut hva som ligger bak. 

Endret 23. februar 2021 av AthenaRavenLuna

[AnonymBruker]

Det er ikke barnas skyld at de har blitt født, men siden de ble det, ble det ditt ansvar som mamma å ofre alt for de. Du kan ikke si til et lite barn at "nei, mamma gidder ikke stille opp på dugnaden med mindre du gjengjelder tjenesten for meg senere". 

Man ofrer seg for sin egen del, følelsen av å ha gitt de alt man kan og enda mer. Man skal gjøre dette for å gi de den beste oppveksten som det er mulig å ha. Alle barn fortjener det. 

Når det er sagt, så syns jeg uansett at det er merkelig oppførsel fra barna dine. Man klipper vel gresset for mammaen sin? Og selvsagt kjører man noen til sykehuset! Man stikker innom eller tar en telefon om noen blir syke. Dette er helt vanlig! Så må si jeg også hadde blitt dypt skuffet.

Det er ikke verre enn å ha kommunikasjon med dem. Ring dem og forklar at du er skuffet over deres manglende interesse for deg. Kanskje de har en annen oppfattelse av oppveksten sin enn det du har? Kanskje er det mye som foregår hos dem som de ikke vil plage deg med, men som opptar de mentalt? Spør og grav litt, ikke pek finger, men spør oppriktig om det er noen grunn til at de ikke har lyst til å komme, eller ikke vil stille opp. Ikke nevn arv. Du får ingen svar om du ikke spør. 

Anonymkode: 11e95...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du høres nesten ut som min svigermor 😅 Eneste problemet, er at min mann har et helt annet syn på sin oppvekst enn det hun har. Kanskje det er tilfelle her? Du virker voldsomt fokusert på hvor mye du har ofret og alt du har gjort for dem. Det er da en selvfølge? 

Mitt tips er å gå i dialog med de. Hva tenker de, hvorfor gjør de som de gjør? 

Anonymkode: f0c9c...fcc

Tja, om barna har hatt en vanskelig oppvekst hos mor, syns jeg det er uansvarlig av dem å bruke henne som barnevakt.

Men enig i at ts her bør gå i dialog med barna sine.

Anonymkode: 7c7f4...aaa

[BethB]

Først må jeg si at jeg fikk helt vondt da jeg leste dette.

Heldigvis så ser det jo ut som at du har litt kontakt med barnebarna dine. Hae du tenkt litt over om kansje du om noen år ønsker at dine barnebarn skal få litt fra deg feks? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du høres nesten ut som min svigermor 😅 Eneste problemet, er at min mann har et helt annet syn på sin oppvekst enn det hun har. Kanskje det er tilfelle her? Du virker voldsomt fokusert på hvor mye du har ofret og alt du har gjort for dem. Det er da en selvfølge? 

Mitt tips er å gå i dialog med de. Hva tenker de, hvorfor gjør de som de gjør? 

Anonymkode: f0c9c...fcc

Jeg tror dette kan være en plausibel mulighet.

Altså, hvor kult er det å få lappen hvis mamma i 2 år før man fyller 18 og 4 år etter man har fått kappen til stadighet gnir inn hva hun har ofret for å gi deg lappen. Hvor hun kommer med stikk, typ "mamma, hvorfor kjøper du ikke ny veske når det er hull i vesken din?", "det har jeg ikke råd til gutten min, for jeg ga deg jo lappen vet du". Altså slike ting. Detter en en mild ting, det kan være du har gjort grove feil som mor som du ikke ser selv.

Min mor tror hun var verdens beste mor. Men min mor var/er psykopat. Hvis jeg har blitt dumpet av en kjæreste kan hun si "jeg skjønner hvorfor han ikke vil ha deg". Begynner jeg å gråte så skjønner hun ikke hvorfor/later som hun ikke forstår og bare ler. Hun har gjort alt i sin makt for å knuse selvbildet mitt og hun har klart det. Men hun tror oppriktig at hun er den beste moren i verden (får høre det av andre).

Jeg skal ikke dømme deg ut i fra HI, for du skriver det med masse følelser, men du har veldig fokus på alt du har ofret for guttene dine. Husk at de aldri ba om å bli født, det var ditt valg. Du har altså ikke ofret noe for å gi de en normal oppvekst, du har gjort din plikt.

Anonymkode: de504...c28

[BethB]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke barnas skyld at de har blitt født, men siden de ble det, ble det ditt ansvar som mamma å ofre alt for de. Du kan ikke si til et lite barn at "nei, mamma gidder ikke stille opp på dugnaden med mindre du gjengjelder tjenesten for meg senere". 

 

Det er da overhodet ikke det TS skriver her heller! Barna til TS er voksne mennesker og du har ingen grunn til å anta at de ikke fikk det de trengte eller å insinuere at TS ikke har "giddet" å stille opp. 

Forstår ikke hvorfor du kommer med en leksjon om oppdragelse når det er snakk om menn på over 30.

[AnonymBruker]

 

M71 skrev (11 minutter siden):

Enig med Ulven her.

De overser deg glatt og kun tar kontakt når de har bruk for deg. Har de ikke bruk for så er det ingen hjelp å få.

Jeg mener du tenker rett her.

Jepp. Du har rett, ts

Anonymkode: 8d191...19c

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje ikke det kun er barna dine som er krevende her.  Gå og prat med noen profesjonelle om følelsene dine, vær åpen og gå i deg selv også, istedenfor å kun skylde på barna da det finnes flere sider av en sak. Prat også med barna dine, forklar at du føler deg avvist og spør hva du kan gjøre for at dere får et bedre forhold. Vis også respekt og forståelse for at de nå er voksne og har egen familie.  Det å true med arvekortet er ingen god ide.

Anonymkode: 94427...b97

[AnonymBruker]

Din sønn er din sønn til han får seg en viv

Din datter er din datter hele sitt liv

 

 

Anonymkode: 23cb2...980

[AnonymBruker]

Snakk med dem. Fortell dem hvordan du føler. Vær åpen og ta i mitt hva dem kommer med selv om det kan være vondt. Så kan du vurdere når du har mer informasjon. Uten å true om å gjøre arveløs, men mer undrende tilnærming. Åpen for egne feil og deres oppfattelser. 

For det er graverende hva du beskriver. Og det er ikke normalt å være så lite støttende, selv overfor familierelasjoner man ikke liker.

 Så graverende at jeg som flere mistenker at de to sidene av samme sak spriker. 

 

Anonymkode: 3dbc0...41b

[Mrs.Under]

Man får aldri gjen det man investerer i barna sine. Jeg forstår at du forventer noe igjen, men sønnene dine hadde ingen forutsetning til å forstå hvor mye du mener at du har ofret for dem da de var små og videre i oppveksten. Som i alle sosiale relasjoner kreves det, også i denne, kommunikasjon, og det virker som du ikke har det med dine sønner. Har du snakket med dem hva du forventer av dem? Bortsett fra å be dem kjøre deg til sykehuset? Vet de at du forventer å få blomster? Det er faktisk ikke normalt at to sønner er så avvisende ovenfor sin mor, så her er det noe som ikke stemmer.

Utover det, så må du selvsagt få gjøre hva du vil med dine verdier. Arveløse kan du ikke gjøre dem, men å bruke opp alt før du dør kan du selvsagt prøve på. Nå er det også slik, at det er ingen som vet når ens siste dag kommer, så mulig du bør selge huset med en gang for å være sikker.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Snakk med dem. Fortell dem hvordan du føler. Vær åpen og ta i mitt hva dem kommer med selv om det kan være vondt. Så kan du vurdere når du har mer informasjon. Uten å true om å gjøre arveløs, men mer undrende tilnærming. Åpen for egne feil og deres oppfattelser. 

For det er graverende hva du beskriver. Og det er ikke normalt å være så lite støttende, selv overfor familierelasjoner man ikke liker.

 Så graverende at jeg som flere mistenker at de to sidene av samme sak spriker. 

 

Anonymkode: 3dbc0...41b

Enig i at det kan høres ut som det er to sider her, men samtidig, som andre også påpeker; hvorfor er det da greit å bruke henne som barnevakt? Bryr de i så fall seg så lite om sine egne barn at de vil utsette dem for det samme, mens de selv ikke orker å treffe sin egen mor?

Anonymkode: 9c3d0...183

[Ulven]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror kanskje ikke det kun er barna dine som er krevende her.  Gå og prat med noen profesjonelle om følelsene dine, vær åpen og gå i deg selv også, istedenfor å kun skylde på barna da det finnes flere sider av en sak. Prat også med barna dine, forklar at du føler deg avvist og spør hva du kan gjøre for at dere får et bedre forhold. Vis også respekt og forståelse for at de nå er voksne og har egen familie.  Det å true med arvekortet er ingen god ide.

Anonymkode: 94427...b97

Det finnes alltid flere sider av en sak, men hvis TS har vært en så dårlig mor som enkelte her antyder, ville vel det mest naturlige for sønnene være å ta avstand fullt og helt? Ikke be om økonomiske tjenester og barnevakt fra en mor som antydes å være en elendig mor og den som er skyld i den dårlige relasjonen?