Føler ikke så mye

[AnonymBruker]

Altså når jeg snakker med folk om deres problemer så prøver jeg så godt å forstå og faktisk vise empati, men der mislykkes jeg helt vanvittig. Fordi selv om jeg prøver å vise empati, så er det ikke slik at jeg heller forstår hva den andre personen går gjennom. Folk kan si at de sliter og det ene og det andre, men for meg blir det som oftest bare som å høre ord, og det er også litt fjernt for meg. Grunnen til at jeg prøver å vise empati er fordi det er sånn jeg har lært det, men jeg forstår faktisk 0 av andre sine problemer. Men jeg føler på en måte det er frekt å avvise folk, så jeg lytter meg gjennom det, selv om det egt ikke kommer noe inn på meg. Og slik har jeg vært siden jeg var liten jente. Jeg har store problemer med å forstå andre sine problemer, uansett hvor hardt jeg prøver å forstå. Mange mennesker jeg har møtt klarer å vise empati med en gang, og føler på mine problemer, men jeg klarer ikke det, virkelig? Er det noen som har noe råd til meg hva jeg på en måte kan gjøre i slike situasjoner? 

Anonymkode: fbc6c...e8c

[AnonymBruker]

Øve og øve. Jeg forstår og kan sette meg inn i andre sine problemer. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det er det jeg har funnet ut som voksen. Etter å ha gitt meg dårlig samvittighet, banket inn dårlig selvfølelse og snakket meg ned har jeg innsett at andre sine problemer er for meg likegyldig. 

Jeg har opplevd noe omsorgsvikt, dårlige forhold. Som voksen står jeg støtt og takler de problemene som eventuelt dukker opp. Jeg er ikke den som setter meg i offerrolle, men klarer å tenke meg til løsninger. Jeg er mer harmonisk som person etter at jeg innså at veldig mange ikke veit hvordan de skal takle livet. 

Når mine venner kommer og sutrer over en mann som ikke tar oppvaska eller bidrar i hjemmet må jeg jatte med. Fordi jeg mener de selv har valgt dette livet.

Men som sakt. Du må øve og øve. Empati og medfølelse kan læres. Kjøp deg bøker om temaet 😊

Anonymkode: 587ab...fb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Øve og øve. Jeg forstår og kan sette meg inn i andre sine problemer. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det er det jeg har funnet ut som voksen. Etter å ha gitt meg dårlig samvittighet, banket inn dårlig selvfølelse og snakket meg ned har jeg innsett at andre sine problemer er for meg likegyldig. 

Jeg har opplevd noe omsorgsvikt, dårlige forhold. Som voksen står jeg støtt og takler de problemene som eventuelt dukker opp. Jeg er ikke den som setter meg i offerrolle, men klarer å tenke meg til løsninger. Jeg er mer harmonisk som person etter at jeg innså at veldig mange ikke veit hvordan de skal takle livet. 

Når mine venner kommer og sutrer over en mann som ikke tar oppvaska eller bidrar i hjemmet må jeg jatte med. Fordi jeg mener de selv har valgt dette livet.

Men som sakt. Du må øve og øve. Empati og medfølelse kan læres. Kjøp deg bøker om temaet 😊

Anonymkode: 587ab...fb8

Jeg føler meg monoton. Jeg har lest et par få bøker ang dette faktisk, men å utføre det i praksis er noe annet. Forstår ingenting av folks liv. Og det største problemet er når jeg er i forhold med en kar som føler på veldig mye ting. Det er ekstremt slitsomt å forholde seg til for en som har 0 forståelse

Anonymkode: fbc6c...e8c

[AnonymBruker]

Hvis du er singel, så bør du kontakte en psykolog om dette. Jeg kjenner til en person som hadde det omtrent slik som dette, som giftet seg men som ikke klarte å være i et ekteskap grunnet vedkommendes mangelfulle evne til å kommunisere egne følelser blant annet. I alle fall hvis du ønsker å være i et langvarig forhold, så bør du virkelig kontakte en fagperson for å komme i kontakt med den empatien jeg tror du egentlig har inni deg. 

Anonymkode: a9de6...b1d