Deprimert samboer og våre problemer

[AnonymBruker]

Hei! Langt innlegg, men setter pris på alle som leser og svarer  

 

K28 her. Har vært samboer med en på samme alder siden 2015, og vi er forlovet. Etter flere år med mange nedturer har han endelig tatt skrittet med å kontakte fastlege og få henvisning til psykolog. Det synes jeg er veldig bra! Problemet er at jeg føler at han nesten er verre etter at han begynte med timer der. Han går en gang i uken, men han gjør ingenting mellom disse timene. I tillegg har søvnen hans blitt dårligere, og han sover på dagtid. Har også selvmordstanker sier han.

 

Kan jo fortelle litt om oss. Vi kommer fra to veldig forskjellige familier. Min familie er rolig og krangler aldri, men vi sier heller aldri at vi er glade i hverandre eller klemmer hverandre. Hans familie sier ofte for mye med krangler/diskusjoner og drama, men de er flinke til å fortelle at de er glade i hverandre. Jeg tror det har vært med på å forme oss som personer. Jeg er rolig og liker ikke å ha folk så tett på meg. Derfor reagerer jeg av og til på ting han sier, for han sier fra med en gang hvis en ting ikke er 100%. Jeg tenker mer "jaja, ting trenger ikke være perfekt" eller "kan ikke alltid få det vi vil ha" osv. Jeg nøyer meg med det jeg har, men han forventer så mye mer.

 

Jeg føler han ofte har litt egoistisk oppførsel. Eller er det bare jeg som ikke er vandt med å stille krav? F.eks jeg prøver å spare litt penger nå som jeg har mistet jobben min pga. korona. Og derfor vil jeg prøve å ikke gå på butikken hver eneste dag. Det er kun jeg som går på butikken for tiden, og jeg låner av og til hans kort. Derfor fikk jeg sjokk når jeg skulle sjekke hvor mye jeg hadde brukt på mitt kort på en halv mnd. Over 5000 kr på kun oss to på en halv mnd! Og dette var bare på mitt kort, som betyr at beløpet er mye høyere med tanke på at jeg av og til handler med hans kort også. En STOR del av dette er brus og energidrikker til han. Han er så avhengig av det, og selv om jeg handler inn på lørdag MÅ han ofte ha mer på søndag kveld. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har sendt meg på bensinstasjonen på søndager, og der er det jo enda dyrere! Og jeg har ofte sagt at jeg kan gå neste morgen, men nei. Han MÅ ha nå, og han kan ikke gå ned selv. Hvis jeg ikke går så blir han bare mer deprimert og gir meg dårlig samvittighet. Slik som i dag. Jeg visste at han hadde to hele flasker Pepsi Max, så jeg kjøpte bare middag til han og ikke brus i dag. Og da blir han sur igjen, og sier at han bare får gå og legge seg igjen for dagen er ødelagt uten god brus (Cola med sukker). Og han klarer ikke å spise opp matvarer. Kjøper jeg en pølsepakke med 5 pølser i, bruker han to av de og så ligger resten i kjøleskapet og går ut på dato og blir grønne. Og kjøper jeg brus, så drikker han kanskje opp noen flasker, men mange flasker er bare halvveis drukket opp før han åpner en ny. ALT av brus MÅ være nytt. En gang skulle jeg hente brus til han og da tok jeg resten av en colaflaske og litt av en ny for å bruke opp den som var lite igjen i. Gjett om han ble sur da! Da var brusen ødelagt. 

 

Før han søkte hjelp gjorde jeg omtrent 95% av alt i huset. Nå gjør jeg 100%. Jeg spurte om han kunne gjøre en liten ting for en stund siden, men da ble han sur for at jeg kunne spørre han, for han er deprimert. Og det brukte han mot meg i en krangel senere den uken. Så jeg må jo gjøre alt uansett om jeg er trist eller ikke. Og det virker som om han lever etter dette: "I dag skal jeg på jobb, så da skal jeg ikke gjøre en ting før og etter jobb" og "I dag har jeg fri, så i dag skal jeg slappe av". Det er bare så frustrerende. Ja, hvis han jobber og jeg går arbeidsledig så kan jeg gjerne gjøre nesten alt. Men dette har vart hele forholdet, selv når jeg hadde tre deltidsjobber og jobbet mye mer enn han.

 

Rett før han søkte hjelp, stresset han meg med å si at jeg måtte finne meg en ny jobb fort pga. han ville slutte på jobben sin så fort som mulig. Jeg ble ekstremt stresset, fordi jeg studerer fulltid og jeg søker jo på deltidsjobber. Men han mente jeg burde ha en litt større stilling for å forsørge oss begge mens han går arbeidsledig. Jeg sa jo at jeg ikke kunne ha så stor stilling for jeg må jo fokusere på å få greie karakterer (strøk på et fag før jul fordi det ble rett og slett for mye med fulltidstudie, mye krangling med han og mye jobb før jeg mistet jobben). Jeg sa også at han kunne melde seg opp til Nav som "har jobb, men vil søke ny", men han nektet. Han ville gå en stund arbeidsløs før han kunne søke etter ny. Jeg har også hintet om at vi burde tenke mer økonomisk, og han er enig der og da. Men neste dag gjelder det plutselig ikke lenger. For da er han kanskje enda tristere, og krever at jeg kjøper masse brus og godteri til han. Og slik går vi i ring hele tiden. Han legger også en del på seg nå, og jeg vil gjerne lage litt sunnere mat til oss, men han blir kun glad av junkfood sier han.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre dette bedre. Føler meg deprimert selv, og tenker å søke hjelp jeg også. Søkte hjelp for to år siden, men gikk bare på en time og han sa at jeg hadde sosial angst. Men det har blitt verre etter dette, og jeg føler meg verdiløs og trist. Jeg har ofte tenkt i det siste at vi burde slå opp, men det er så vanskelig. Nå har jeg heller ikke fast jobb, så da måtte jeg flyttet hjem til mamma og pappa. Men innerst inne tror jeg at jeg hadde hatt kjærlighetssorg en stund, men etter hvert fått det bedre. Da kunne jeg fokusert på å få det bedre med meg selv, og ikke minst studier. Jeg er bare så lei av maset hans og ansvaret han legger på meg. Ja, han er deprimert, men jeg er ikke så mye bedre selv. Når vi krangler føler jeg meg så liten, og jeg tar meg tid til å tenke før jeg snakker for å ikke si ting jeg angrer på. Men han stresser meg meg å si at jeg må svare raskere, og av og til hever han stemmen. Det føles ut som om jeg ikke klarer å tenke når vi krangler. Jeg vil egentlig bare forsvinne.

 

En stor forskjell på oss er at jeg ikke vil plage andre med min tristhet, så jeg spiller "glad". Men blir det for mye, vil jeg bare ha alenetid. Mens han omtrent krever at JEG skal gjøre det bedre for han, og legger all ansvar over på meg. Da har jeg omtrent ikke lov til å si nei til noe. Vi hadde en dårlig helg for en stund siden, fordi han mente jeg ikke støttet han nok. Og dette ble til en krangel, og jeg følte meg ikke god nok igjen. Men på kvelden var han i bedre humør igjen, og ville ha sex to ganger. Jeg var fortsatt veldig trist etter krangelen, men vi hadde sex mens jeg grein mye (hadde ryggen til så han merket ingenting). Alle kranglene vi har hatt (helt siden vi ble sammen) handler om ting JEG ikke gjør godt nok, og det sliter så ekstremt på selvtilliten og psyken min. Jeg har ikke lenger sexlyst, og har ikke hatt det skikkelig på årevis. Derfor tar jeg heller ikke initiativ til sex, og da går det ut over han fordi han føler seg uønsket. Er det jeg som er hårsår, eller er det en grunn til at sexlysten er borte? Jeg klarer liksom ikke å ta initiativ til sex når jeg føler at han er ute etter meg hvis jeg gjør en feil. Vi hadde ganske masse sex i starten av forholdet, men jeg hadde kyssesyken og våknet flere ganger av at han hadde sex med meg. Og når vi ikke bodde i lag var det spennende å treffe han og ha sex og gjøre masse hyggelige ting. Husker at forholdet var bedre da vi ikke bodde sammen, men kanskje det er ganske normalt. 

 

Tror det er godt for meg å høre noen nøytrale meninger, for jeg har kun snakket litt med ei venninne om dette. Har ikke snakket med familien min, men er rett før jeg sprekker. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre lenger...

Anonymkode: 11c12...eab

[bondevett]

Det er vondt med et brudd, men det høres ut som du kanskje har begynt å tenke de tankene. Du må vurdere om han tilfører livet ditt noen positive ting, og om de veier opp for alle de negative, for her var lista lang over ting som ikke er bra. Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, så du må kjenne etter selv. I ditt sted hadde jeg nok måttet ha veldig gode grunner for å bli, for dette hadde brutt meg helt ned. 

 

Lykke til, jeg håper virkelig at du finner ut av ting. 

[Tingelita]

Kjære TS! 

 

Dette hørtes vondt ut. Enig med bondevett over her - tilfører denne mannen noe positivt i livet ditt i det hele tatt? Og hvis ja, er det verdt det? For dette hørtes virkelig trist ut... Klarer du å ta på deg objektive briller og lese gjennom ditt eget innlegg som om det var en annen? For da kanskje du ser hvor trist dette virker utenfra? 

 

Det kan være tungt og vanskelig å gjennomføre et brudd, men hey, hvem har ikke måttet flytte hjem igjen til foreldrene sine en gang eller to pga nettopp dette 🙈 Som du selv sier synes jeg det høres ut som du kan få det bedre etter at alt er overstått. 

 

Lykke til med beslutningen! 

[AnonymBruker]

Jeg tenker: 

Brusbokser

Vaskehjelp hjemme hos dere 

At han må få en type hjemmelekse hos psykologen og at du bør få være med på en time

Eller du kan flytte fra ham 

Anonymkode: 9cca0...b4b

[AnonymBruker]

Du vet du må gjøre det slutt. Dette kommer ikke til å bli bedre, vil du kaste bort et år til av livet ditt? Som du selv sier, du kommer til å få det litt kjærlighetssorg før det blir bedre.

 

Anonymkode: 46b2d...150

[bestelvenn]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei! Langt innlegg, men setter pris på alle som leser og svarer  

 

K28 her. Har vært samboer med en på samme alder siden 2015, og vi er forlovet. Etter flere år med mange nedturer har han endelig tatt skrittet med å kontakte fastlege og få henvisning til psykolog. Det synes jeg er veldig bra! Problemet er at jeg føler at han nesten er verre etter at han begynte med timer der. Han går en gang i uken, men han gjør ingenting mellom disse timene. I tillegg har søvnen hans blitt dårligere, og han sover på dagtid. Har også selvmordstanker sier han.

 

Kan jo fortelle litt om oss. Vi kommer fra to veldig forskjellige familier. Min familie er rolig og krangler aldri, men vi sier heller aldri at vi er glade i hverandre eller klemmer hverandre. Hans familie sier ofte for mye med krangler/diskusjoner og drama, men de er flinke til å fortelle at de er glade i hverandre. Jeg tror det har vært med på å forme oss som personer. Jeg er rolig og liker ikke å ha folk så tett på meg. Derfor reagerer jeg av og til på ting han sier, for han sier fra med en gang hvis en ting ikke er 100%. Jeg tenker mer "jaja, ting trenger ikke være perfekt" eller "kan ikke alltid få det vi vil ha" osv. Jeg nøyer meg med det jeg har, men han forventer så mye mer.

 

Jeg føler han ofte har litt egoistisk oppførsel. Eller er det bare jeg som ikke er vandt med å stille krav? F.eks jeg prøver å spare litt penger nå som jeg har mistet jobben min pga. korona. Og derfor vil jeg prøve å ikke gå på butikken hver eneste dag. Det er kun jeg som går på butikken for tiden, og jeg låner av og til hans kort. Derfor fikk jeg sjokk når jeg skulle sjekke hvor mye jeg hadde brukt på mitt kort på en halv mnd. Over 5000 kr på kun oss to på en halv mnd! Og dette var bare på mitt kort, som betyr at beløpet er mye høyere med tanke på at jeg av og til handler med hans kort også. En STOR del av dette er brus og energidrikker til han. Han er så avhengig av det, og selv om jeg handler inn på lørdag MÅ han ofte ha mer på søndag kveld. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har sendt meg på bensinstasjonen på søndager, og der er det jo enda dyrere! Og jeg har ofte sagt at jeg kan gå neste morgen, men nei. Han MÅ ha nå, og han kan ikke gå ned selv. Hvis jeg ikke går så blir han bare mer deprimert og gir meg dårlig samvittighet. Slik som i dag. Jeg visste at han hadde to hele flasker Pepsi Max, så jeg kjøpte bare middag til han og ikke brus i dag. Og da blir han sur igjen, og sier at han bare får gå og legge seg igjen for dagen er ødelagt uten god brus (Cola med sukker). Og han klarer ikke å spise opp matvarer. Kjøper jeg en pølsepakke med 5 pølser i, bruker han to av de og så ligger resten i kjøleskapet og går ut på dato og blir grønne. Og kjøper jeg brus, så drikker han kanskje opp noen flasker, men mange flasker er bare halvveis drukket opp før han åpner en ny. ALT av brus MÅ være nytt. En gang skulle jeg hente brus til han og da tok jeg resten av en colaflaske og litt av en ny for å bruke opp den som var lite igjen i. Gjett om han ble sur da! Da var brusen ødelagt. 

 

Før han søkte hjelp gjorde jeg omtrent 95% av alt i huset. Nå gjør jeg 100%. Jeg spurte om han kunne gjøre en liten ting for en stund siden, men da ble han sur for at jeg kunne spørre han, for han er deprimert. Og det brukte han mot meg i en krangel senere den uken. Så jeg må jo gjøre alt uansett om jeg er trist eller ikke. Og det virker som om han lever etter dette: "I dag skal jeg på jobb, så da skal jeg ikke gjøre en ting før og etter jobb" og "I dag har jeg fri, så i dag skal jeg slappe av". Det er bare så frustrerende. Ja, hvis han jobber og jeg går arbeidsledig så kan jeg gjerne gjøre nesten alt. Men dette har vart hele forholdet, selv når jeg hadde tre deltidsjobber og jobbet mye mer enn han.

 

Rett før han søkte hjelp, stresset han meg med å si at jeg måtte finne meg en ny jobb fort pga. han ville slutte på jobben sin så fort som mulig. Jeg ble ekstremt stresset, fordi jeg studerer fulltid og jeg søker jo på deltidsjobber. Men han mente jeg burde ha en litt større stilling for å forsørge oss begge mens han går arbeidsledig. Jeg sa jo at jeg ikke kunne ha så stor stilling for jeg må jo fokusere på å få greie karakterer (strøk på et fag før jul fordi det ble rett og slett for mye med fulltidstudie, mye krangling med han og mye jobb før jeg mistet jobben). Jeg sa også at han kunne melde seg opp til Nav som "har jobb, men vil søke ny", men han nektet. Han ville gå en stund arbeidsløs før han kunne søke etter ny. Jeg har også hintet om at vi burde tenke mer økonomisk, og han er enig der og da. Men neste dag gjelder det plutselig ikke lenger. For da er han kanskje enda tristere, og krever at jeg kjøper masse brus og godteri til han. Og slik går vi i ring hele tiden. Han legger også en del på seg nå, og jeg vil gjerne lage litt sunnere mat til oss, men han blir kun glad av junkfood sier han.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre dette bedre. Føler meg deprimert selv, og tenker å søke hjelp jeg også. Søkte hjelp for to år siden, men gikk bare på en time og han sa at jeg hadde sosial angst. Men det har blitt verre etter dette, og jeg føler meg verdiløs og trist. Jeg har ofte tenkt i det siste at vi burde slå opp, men det er så vanskelig. Nå har jeg heller ikke fast jobb, så da måtte jeg flyttet hjem til mamma og pappa. Men innerst inne tror jeg at jeg hadde hatt kjærlighetssorg en stund, men etter hvert fått det bedre. Da kunne jeg fokusert på å få det bedre med meg selv, og ikke minst studier. Jeg er bare så lei av maset hans og ansvaret han legger på meg. Ja, han er deprimert, men jeg er ikke så mye bedre selv. Når vi krangler føler jeg meg så liten, og jeg tar meg tid til å tenke før jeg snakker for å ikke si ting jeg angrer på. Men han stresser meg meg å si at jeg må svare raskere, og av og til hever han stemmen. Det føles ut som om jeg ikke klarer å tenke når vi krangler. Jeg vil egentlig bare forsvinne.

 

En stor forskjell på oss er at jeg ikke vil plage andre med min tristhet, så jeg spiller "glad". Men blir det for mye, vil jeg bare ha alenetid. Mens han omtrent krever at JEG skal gjøre det bedre for han, og legger all ansvar over på meg. Da har jeg omtrent ikke lov til å si nei til noe. Vi hadde en dårlig helg for en stund siden, fordi han mente jeg ikke støttet han nok. Og dette ble til en krangel, og jeg følte meg ikke god nok igjen. Men på kvelden var han i bedre humør igjen, og ville ha sex to ganger. Jeg var fortsatt veldig trist etter krangelen, men vi hadde sex mens jeg grein mye (hadde ryggen til så han merket ingenting). Alle kranglene vi har hatt (helt siden vi ble sammen) handler om ting JEG ikke gjør godt nok, og det sliter så ekstremt på selvtilliten og psyken min. Jeg har ikke lenger sexlyst, og har ikke hatt det skikkelig på årevis. Derfor tar jeg heller ikke initiativ til sex, og da går det ut over han fordi han føler seg uønsket. Er det jeg som er hårsår, eller er det en grunn til at sexlysten er borte? Jeg klarer liksom ikke å ta initiativ til sex når jeg føler at han er ute etter meg hvis jeg gjør en feil. Vi hadde ganske masse sex i starten av forholdet, men jeg hadde kyssesyken og våknet flere ganger av at han hadde sex med meg. Og når vi ikke bodde i lag var det spennende å treffe han og ha sex og gjøre masse hyggelige ting. Husker at forholdet var bedre da vi ikke bodde sammen, men kanskje det er ganske normalt. 

 

Tror det er godt for meg å høre noen nøytrale meninger, for jeg har kun snakket litt med ei venninne om dette. Har ikke snakket med familien min, men er rett før jeg sprekker. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre lenger...

Anonymkode: 11c12...eab

Virker som han bruker psyken sin imot deg, han følelsesmessig manipulerer deg og det er ganske tydelig.

Jeg hadde en type for 6 år siden som oppførte seg på samme måte, viste seg at han hadde dyssosial personlighetsfortyrrsele (psykopati), pga jeg tvang han til å gå til psykolog siden han var så deprimert og hadde selvmordstanker og hele pakka.. 

Typen din minner meg blankt om han, og jeg syntes du burde komme deg unna før det er for sent. Han er en voksen mann og selv om han er deprimert så klarer han fint å gå på butikken å kjøpe brusen sin selv, det blir bare patetisk å mene noe annet. Bortskjemt og uempatisk er han, punktum. 

Du burde planlegge din bortgang i skjul, for han kommer til å manipulere deg til å bli - han kommer til å si at han tar livet sitt hvis du drar b.la. Så du må være jævlig sterk å stå i det, for uansett hva han sier er det BARE for å ha deg rundt lillefingeren. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar! :) 

Jeg føler han bruker psyken sin mot meg ja. Alle unnskyldninger er "jeg er deprimert og har ikke lyst". Men hvor tålmodig skal jeg være? Jeg vet at han trenger støtte, men føler ofte han er urimelig. Men han får alltid meg til å føle meg dårlig i krangler. Jeg tar ikke nok intiativ til sex og støtter han ikke nok. Så vet ikke om det er noe galt med meg? Han hadde sagt til psykologen at han føler selv at han manipulerer, men han klarte ikke å forklare det med eksempel.

 

Jeg har begynt å lete etter jobber nærmere familien min. Sendte nettopp søknad på en jobb, og tror kanskje jeg kommer til å fortsette å søke nærmere hjemplassen min. Men hvis jeg får jobb og må flytte, så føler jeg at det er dårlig gjort av meg å flytte fra han når han sliter. Han sier at jeg er grunnen til at han fortsatt er i live. Vi bor i en leilighet som han eier med hjelp av foreldrene sine. Jeg eier ingenting, så jeg kunne vel egentlig dratt når som helst. Men er så vanskelig...I tillegg har vi felles kjæledyr.

 

Vi kan ha det veldig gøy sammen og le mye, men føler det blir litt sjeldnere nå som han har søkt hjelp. Han får meg til å føle meg som om jeg ikke fortjener å ha kjæreste, for jeg klarer ikke å oppfylle minimumskravet som kjæreste sier han. Så jeg tenker at jeg kanskje etter hvert hadde fått det bedre alene. Da slipper jeg å hele tiden skuffe den andre personen. Bør jeg holde ut til han blir bedre? For hvis ikke blir jeg kjent som hun som forlot kjæresten mens han slet psykisk, for vi har noen felles venner.

Anonymkode: 11c12...eab

[Maggi2]

Ta en seriøs prat med ham, og ta opp det du har skrevet her. Si at det ikke fungerer lenger, og at du kommer til å gå fra ham hvis ikke dette forholdet snart tilfører deg noe positivt også. Han kommer til å dra deppa-kortet, men da må du være tøff og ikke la ham bruke det mot ham. Du kan fint støtte ham i depresjonen hans, men ikke på bekostning av egen psyke. At han truer med å ta livet sitt er totalt uaktuelt og dealbreaker fra nå av. Dette er hvis du virkelig elsker ham og fremdeles vil prøve. Alternativt drar du fra ham uten mer om og men. Du skylder ham ingenting! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

... jeg klarer ikke å oppfylle minimumskravet som kjæreste sier han. 

Anonymkode: 11c12...eab

Men det gjør han da, eller ?

 

Anonymkode: 9cca0...b4b

[AnonymBruker]

Åh, det høres så kjent ut. Jeg var sammen med og fikk til og med barn med en som var deprimert. Han ble skikkelig ille da jeg var gravid, og alt var feil og galt og han kunne ikke gjøre noe som helst. Jeg måtte fra da av ta alt av husarbeid, måke snø da jeg var høygravid (og ble i tillegg kritisert fordi jeg gjorde det feil), han var helt fraværende fra barnet ble født, og jeg har vært helt på felgen siden fordi alt har falt på meg. Han har vært så egoistisk, det har ikke engang vært mulig å ta en trilletur for meg, vaske en maskin med klær, rydde opp etter seg, osv. Alt jeg har kjøpt inn har vært feil, alle middagene måtte være tilpasset ham. Jeg ble kjempedeprimert og begynte på antidepressiva, men både psykologen og fastlegen min mente at han var problemet. Ikke jeg. Det har vært så mye opp og ned, han har bestemt seg så mange ganger for at han skal bli bedre og være mer økonomisk og slutte med alkohol og energidrikker, osv. Men jeg har vært nødt til å låne ham penger tusen ganger, jeg har kjøpt alle møblene i huset, jeg har brukt mer penger på mat enn ham, osv osv.

Jeg har nettopp gjort det slutt. Det gikk ikke mer. Han tok meg for gitt over flere år, jeg har aldri vært så ensom når jeg har måttet takle alt med barnet vårt mutters alene. Våkenetter, morgener, legging, finne ut av fast føde, osv. I tillegg har jeg vært pårørende til en alvorlig syk mann.

Da jeg gjorde det slutt sa han at det var urettferdig at jeg ikke ga ham en sjanse. Jeg har jo gitt ham tusen sjanser, noe som beviser hvor selvsentrert man blir. Og man kan fint tenke at jeg er egoistisk som drar fra en syk person, men jeg kan ikke være sammen med en som kjører meg ned i grøfta så kraftig som han har gjort, barnet vårt må ha én person som fungerer tenker jeg.

Nå har ikke dere barn, og det er bra! Jeg har utsatt så mange ganger å gå fordi jeg ikke vil "bryte opp familien", men den var jo allerede ødelagt. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å dra fra en syk mann, det krever mer enn en normal person kan gi, å være i et forhold med noen som er så syk. 

Anonymkode: 926d5...1ef

[AnonymBruker]

Her er det en fyr som tester grenser. Tester hvor mye av vekten sim han kan legge på deg før du knekker. Usikker på om han har bevisste tanker rundt det eller om han klarer å forstå at alternativet til at du knekker er at du går.

Jeg er også usikker på om alle disse dårlige mønsterene som er jobbet inn er mulig å bryte selv om dere begge ønsker det. Nettopp fordi det virker å gjennomsyre forholdet deres. Tenker i særlig grad på hvordan hans følelser skal avgjøre hvordan dagene deres blir, og du har ansvar for både forsørging og husarbeid. Du dine grenser blir tråkket på og han har det for behagelig. Flytting av disse grensene vil naturlig nok føre til mye sinne fra begge parter. 

Ellers er naturlig at det blir verre når han snakker med psykolog før det blir bedre:) men det er vel miste problemet.

Det er heller ikke underlig med nedsatt sexlyst overfor en person man har en mor/sønn relasjon til.

vær forberedt at hans suicidaltet vil øke både ved evt brudd, og forsøk på reparasjon, og at det kan brukes mot deg. Husk det ikke er ditt ansvar, og at du må ta vare på deg selv først. (Som på flyet) 

Du fortjener så mye bedre Ts 🙏🏻 Håper du finner styrke til å lage en bedre hverdag for deg selv❤️

Anonymkode: 129fb...aa4

[Gjest Dævendøtte]

Har selv hatt mange år med tyngre depresjoner bak meg, men aldri oppført meg som kjæresten din.

Uten å begi meg inn på en lengre tekst, så kan jeg heller fatte meg i korthet. Dette forholdet bør du komme deg ut av fortest mulig! 

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye å pakke ut... Helt ærlig, jeg tror du bør redde deg selv og komme deg vekk. Det er maaange ting her som skurrer som ikke har noe med depresjonen hans å gjøre. F.eks at han hadde sex med deg mens du sov!😳 Det er drøyt og vitner om lite respekt for deg. Ikke det spor rart at din lyst er borte, høres ut som han gjør null og niks for å vekke den. Lite innsats fra hans side generelt. JA, depresjon er tøft og nei, man har ikke lyst til noenting, men man bør klare å strekke seg bittelitt innimellom for sin kjære likevel. Her er det bare du som gir og gir og gir.

Hvis vennene er noe som helst verdt, så vil de forstå at du ikke drar fordi han er psyk men fordi du er utslitt og forholdet er totalt skjevt.

Anonymkode: 2a26b...e2a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner med veldig igjen i beskrivelsene fra forholdet med eksen min. Fortsatt må jeg sortere litt av og til å anerkjenne at det var ikke sykdommen som gjorde han så «krevende» i form av å spille ut alle følelser ukritisk, og manglende evne til å ta hensyn og bidra.

Han har sagt unnskyld for det uoppfordret, så det er ikke gjort uten viten og vilje i hans tilfelle, trolig nok ikke i kjæresten dins tilfelle heller. Han tærer med vilje, hvordan han rettferdiggjør det vet jeg ikke. Men det følger med forakt og den blir rettet mot deg, om han ikke evner å ta ansvar for egne handlinger.

Anonymkode: 129fb...aa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men det gjør han da, eller ?

 

Anonymkode: 9cca0...b4b

Han mener det ja. Han er en kosete person, og vil helst ha mer intim kontakt. Jeg føler meg litt som moren hans, og har dessverre ikke sexlyst, men blir jo med for hans skyld. I tillegg tar det ofte lang tid for han å komme, så jeg føler det er tungt med sex. Skulle virkelig ønske at jeg hadde mer lyst på han. 

Ts :)

Anonymkode: 11c12...eab

[Supernova17]

Som pårørende kan det være vanskelig å forholde seg til deprimerte mennesker og det kan være vanskelig å forstå deres tankegang.
Jeg anbefaler deg å ha en lang samtale med din partner og at dere snakker sammen om denne utfordringen. Denne samtalen er muligens en mer fornuftig måte å kommunisere på enn å true ham med samlivsbrudd. Det siste hadde jeg ikke nevnt før jeg visste mer om hvordan han føler seg og at jeg skjønte at forholdet ikke fungerer. Nevn gjerne eksempler fra hovedinnlegget og spør hva han tenker.
Kanskje du kan vise forståelse for at han har dårlige dager, men også foreslå at han hjelper til på de dagene som ikke er så ille?
Kommunikasjon er nøkkelen til lykke, bruk det ❤️

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar igjen 💗

 

Jeg tror jeg skal sette meg ned med han en dag, og fortelle dette jeg har skrevet her. Hele forholdet har det alltid vært han som har tatt opp ting han ikke er fornøyd med. Jeg setter nesten ingen krav til han. Eneste jeg har tatt opp er å si at han kan hjelpe meg med husarbeid av og til, men han mener at han gjør nok. Jeg har også prøvd å droppe husarbeid noen dager for å sjekke om han kanskje gjør noe, f.eks oppvasken. Men da står det over en uke, og begynner å bli grønt og lukter. Nå gjør jo jeg alt, men før hendte det at han en gang i året støvsugde kanskje stua og gangen. Og da brukte han det mot meg i krangler senere. "Jeg støvsugde jo". Ja, du gjorde det, men det skjedde for et halvt år siden. Alt han gjør er å spille på pcen. Det gjør jeg også, men ikke hele tiden. Jeg vet at ting må gjøres i huset.

 

Er bare så slitsomt, og jeg har nesten alltid den dårlige følelsen i magen. Av og til pusher han meg så mye i krangler at jeg gir opp og sier at vi bør slå opp for jeg ikke orker å skuffe han mer. Jeg har også gitt tilbake forlovelsesringen ved en anledning, fordi det ble for mye. Han vil at jeg skal svare fort når vi krangler. Og at jeg skal si unnskyld for ting som jeg ikke føler er min feil. Når jeg sier unnskyld, så tror han meg ikke og han fortsetter krangelen. Det er så slitsomt. Og hvis jeg prøver å si at vi kanskje burde slå opp, så sier han at alle par krangler (det vet jeg jo) og at det ikke er så ille. Han slår meg jo ikke, sier han. 

 

Jeg har også tenkt mye på å være alene i det siste. Å slippe å skuffe en person, slippe alt press og bare konsentrere meg om meg selv, familie, studier og å finne ny jobb. Jeg begynte å studere i høst samtidig som jeg jobbet, og det gjorde at han følte seg tilsidesatt og han ble veldig kranglete. Skjønner ikke hvordan folk med jobb, studier, samboer (og kanskje barn i tillegg) klarer alt på en gang, for her holdt det på å gå skikkelig galt. Var like før jeg sluttet på studiet pga. han igjen. Jeg gjorde det for tre år siden da jeg kom inn på et studie som var vanskelig å komme inn på. Han mente forholdet vårt ikke kom til å tåle at jeg studerte, så han fikk meg til å si ifrå meg plassen etter at jeg hadde takket ja.

 

Er det meg det er noe galt med? Er jeg hårsår? Forholdet får meg til å tvile på meg selv, og jeg er så usikker på meg selv og føler meg ikke god nok. Jeg får jo dårlig samvittighet også, for jeg klarer ikke å ta initiativ til sex. Det er som en lås jeg ikke har nøkkelen til. Han tar initiativ hver gang, og jeg føler ikke behov for å ta initiativ mellom disse gangene. Jeg har spiral, så kanskje det spiller inn på lysten min også...

 

Ts 

Anonymkode: 11c12...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Åh, det høres så kjent ut. Jeg var sammen med og fikk til og med barn med en som var deprimert. Han ble skikkelig ille da jeg var gravid, og alt var feil og galt og han kunne ikke gjøre noe som helst. Jeg måtte fra da av ta alt av husarbeid, måke snø da jeg var høygravid (og ble i tillegg kritisert fordi jeg gjorde det feil), han var helt fraværende fra barnet ble født, og jeg har vært helt på felgen siden fordi alt har falt på meg. Han har vært så egoistisk, det har ikke engang vært mulig å ta en trilletur for meg, vaske en maskin med klær, rydde opp etter seg, osv. Alt jeg har kjøpt inn har vært feil, alle middagene måtte være tilpasset ham. Jeg ble kjempedeprimert og begynte på antidepressiva, men både psykologen og fastlegen min mente at han var problemet. Ikke jeg. Det har vært så mye opp og ned, han har bestemt seg så mange ganger for at han skal bli bedre og være mer økonomisk og slutte med alkohol og energidrikker, osv. Men jeg har vært nødt til å låne ham penger tusen ganger, jeg har kjøpt alle møblene i huset, jeg har brukt mer penger på mat enn ham, osv osv.

Jeg har nettopp gjort det slutt. Det gikk ikke mer. Han tok meg for gitt over flere år, jeg har aldri vært så ensom når jeg har måttet takle alt med barnet vårt mutters alene. Våkenetter, morgener, legging, finne ut av fast føde, osv. I tillegg har jeg vært pårørende til en alvorlig syk mann.

Da jeg gjorde det slutt sa han at det var urettferdig at jeg ikke ga ham en sjanse. Jeg har jo gitt ham tusen sjanser, noe som beviser hvor selvsentrert man blir. Og man kan fint tenke at jeg er egoistisk som drar fra en syk person, men jeg kan ikke være sammen med en som kjører meg ned i grøfta så kraftig som han har gjort, barnet vårt må ha én person som fungerer tenker jeg.

Nå har ikke dere barn, og det er bra! Jeg har utsatt så mange ganger å gå fordi jeg ikke vil "bryte opp familien", men den var jo allerede ødelagt. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å dra fra en syk mann, det krever mer enn en normal person kan gi, å være i et forhold med noen som er så syk. 

Anonymkode: 926d5...1ef

Takk for svar! Det hørtes virkelig ikke bra ut, men det er veldig bra og modig gjort av deg å gjøre det slutt. Jeg håper at både du og barnet får det mye bedre nå. Håper også at du har familie og venner du kan støtte deg litt på 💗

Ts

Anonymkode: 11c12...eab

[Gjest Råååsa]

Det er ikke slik et forhold skal være. Åpne deg opp for et menneske du stoler på, så vil du få en bedre forståelse for hva du blir utsatt for. 

Kom deg ut av dette. Jeg kan love deg at du vil gjenkjenne kjærlighet neste gang, og treffe et godt menneske som vil deg vel og gjør livet ditt bedre, ikke verre. 

Denne mannen er ikke snill. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

...Han vil at jeg skal svare fort når vi krangler. Og at jeg skal si unnskyld for ting som jeg ikke føler er min feil. Når jeg sier unnskyld, så tror han meg ikke og han fortsetter krangelen. Det er så slitsomt. Og hvis jeg prøver å si at vi kanskje burde slå opp, så sier han at alle par krangler (det vet jeg jo) og at det ikke er så ille. Han slår meg jo ikke, sier han.

... Jeg begynte å studere i høst samtidig som jeg jobbet, og det gjorde at han følte seg tilsidesatt og han ble veldig kranglete. 

Ts 

Anonymkode: 11c12...eab

Jo, han slår deg med ordene sine. 

Anonymkode: 9cca0...b4b