Adhd eller drittsekk?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et av og på forhold til en mann i 30 årene som har en adhd diagnose. Det har vært alt annet enn lett.. For å prøve å gjøre dette så kort som mulig, han klarer ikke å være trist eller lei seg, gråte feks. Men han er oppfarende og blir lett sint og destruktiv. Tolker situasjoner og ting jeg sier i verste mening, ofte sier han ikke noe med en gang, men kverner på det til det eksploderer. Han sier stygge ting til meg, vrir situasjoner for å prøve å få meg til å se dårlig ut. 

For å ta et eksempel. Hvis han blir sur for noe så reagerer han med å skjelle meg ut før han sletter meg over alt og ignorerer meg i dagevis, før han sier han ikke mente det. Jeg er nok blitt en dørmatte, for jeg har forsøkt å vise forståelse for at det er vanskelig for han å regulere seg pga adhd og traumer fra barndom.. Men når jeg da forventer en ordentlig unnskyldning eller at han snakker med meg om det at han bare fryser meg ut så klikker det for han igjen. Han sier jeg ikke tar nok hensyn til han, at jeg vet jo hvordan han er og at han ikke klarer å snakke om noen ting. Og så ignorerer han meg igjen i noen dager. Hvis jeg gråter for ting han har gjort eller sagt så snur han alltid situasjonen til at det er jeg som er urimelig. Jeg har hatt en traumatisk barndom selv og tror jeg nå har blitt dratt inn i et forhold der jeg rett og slett blir mishandlet, men unnskylder han med adhd. Er det slik det er å være sammen med noen med adhd eller er dette bare psykt? 

Anonymkode: 18a64...74e

[AnonymBruker]

Det er hans ansvar å skaffe hjelp/medisin etc til å fungere i hverdagen og i et forhold. 

Anonymkode: 834cc...2f4

[AnonymBruker]

Både mannen min og sønnen min på 20 år har adhd. De kan i kampens hete slenge ut av seg ufine ting. Men de rekker ikke engang å lukke munnen før de ber om unnskyldning. De sliter litt med impulskontroll, men hater å såre andre og legger seg totalt flate når det skjer. Høres ut som manglende selvinnsikt hos samboeren din, og det har ingenting med adhd å gjøre. 

Anonymkode: 44ed3...973

[Gjest theTitanic]

Diagnose unnskylder ingenting. Han er den han er uansett hva det kalles. Du finner deg i det samme uansett hva det kalles. Mennesker med adhd vet hva grenser er, og forskjell på rett og galt selv om impulskontroll er vanskelig. Dette er den han er; enten kan du leve med det eller så kan du ikke. Selv om han hadde hatt 100 diagnoser så har du likevel rett på et bra liv, og denne retten bør du tenke på som en rettighet han ikke kan ta fra deg. 

[Gjest theTitanic]

Det høres ut som om han har fått for vane å bruke diagnosen sin som hvilepute for uakseptabel oppførsel bare han møter litt motstand eller noe er litt vanskelig.  

[AnonymBruker]

Her er det nok BÅDE ADHD og skader fra barndommen. Mulig narsissistiske trekk.

Du tar ikke hensyn fordi du ikke lar deg tråkke nok på? Bullshit! Ta livet ditt tilbake og be han pelle seg til psykologen og hør om de har en dørmatte der han kan bruke!

Du skal aldri tolerere dårlig oppførsel! UANSETT om de har fått en sånt fint papir fra legen med sånne bokstaver på. Hadde han ikke vært ansvarlig for sine egne handlinger, så hadde han vært innesperret, eller så hadde han hatt en assistent i helene døgnet rundt! Han får ta seg sammen og bli voksen! Og slutte å skylde på ADHD! Og du kan finne deg noe bedre!

Anonymkode: 0390b...759

[bestelvenn]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har vært i et av og på forhold til en mann i 30 årene som har en adhd diagnose. Det har vært alt annet enn lett.. For å prøve å gjøre dette så kort som mulig, han klarer ikke å være trist eller lei seg, gråte feks. Men han er oppfarende og blir lett sint og destruktiv. Tolker situasjoner og ting jeg sier i verste mening, ofte sier han ikke noe med en gang, men kverner på det til det eksploderer. Han sier stygge ting til meg, vrir situasjoner for å prøve å få meg til å se dårlig ut. 

For å ta et eksempel. Hvis han blir sur for noe så reagerer han med å skjelle meg ut før han sletter meg over alt og ignorerer meg i dagevis, før han sier han ikke mente det. Jeg er nok blitt en dørmatte, for jeg har forsøkt å vise forståelse for at det er vanskelig for han å regulere seg pga adhd og traumer fra barndom.. Men når jeg da forventer en ordentlig unnskyldning eller at han snakker med meg om det at han bare fryser meg ut så klikker det for han igjen. Han sier jeg ikke tar nok hensyn til han, at jeg vet jo hvordan han er og at han ikke klarer å snakke om noen ting. Og så ignorerer han meg igjen i noen dager. Hvis jeg gråter for ting han har gjort eller sagt så snur han alltid situasjonen til at det er jeg som er urimelig. Jeg har hatt en traumatisk barndom selv og tror jeg nå har blitt dratt inn i et forhold der jeg rett og slett blir mishandlet, men unnskylder han med adhd. Er det slik det er å være sammen med noen med adhd eller er dette bare psykt? 

Anonymkode: 18a64...74e

Ja du blir mishandlet, kom deg til helvete ut av det forholdet!

Jeg har selv ADHD, og har flere nære venner (gutter og jenter) med ADHD diagnose , INGEN av dem oppfører seg sånn. Så han kan ikke skylde på ADHD, for det er ikke ADHD som får han til å oppføre seg som en sosiopat. For det er nettopp det han oppfører seg som, han psykisk og følelsesmessig mishandler deg - ingen med ADHD gjør slikt. ADHD mennesker er egentlig svært empatiske og føler ting på et dypt nivå, når de blir triste blir vi veldig triste , blir vi glade blir vi lykkelige osv.. Men ja, vi kan ha vanskeligheter med å regulere følelser, men jo eldre vi blir jo bedre kjenner vi oss selv, og det blir enklere.

Høres mer ut som at han har en personlighetsforstyrrelse (dyssosial) som gjør at han er såpass uempatisk og psykisk mishandler deg, jeg har vært i et slikt forhold selv - og jeg ber på mine knær om at du dumper han, blokkerer han og ALDRI ser deg tilbake - før det er for sent. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har vært i et av og på forhold til en mann i 30 årene som har en adhd diagnose. Det har vært alt annet enn lett.. For å prøve å gjøre dette så kort som mulig, han klarer ikke å være trist eller lei seg, gråte feks. Men han er oppfarende og blir lett sint og destruktiv. Tolker situasjoner og ting jeg sier i verste mening, ofte sier han ikke noe med en gang, men kverner på det til det eksploderer. Han sier stygge ting til meg, vrir situasjoner for å prøve å få meg til å se dårlig ut. 

For å ta et eksempel. Hvis han blir sur for noe så reagerer han med å skjelle meg ut før han sletter meg over alt og ignorerer meg i dagevis, før han sier han ikke mente det. Jeg er nok blitt en dørmatte, for jeg har forsøkt å vise forståelse for at det er vanskelig for han å regulere seg pga adhd og traumer fra barndom.. Men når jeg da forventer en ordentlig unnskyldning eller at han snakker med meg om det at han bare fryser meg ut så klikker det for han igjen. Han sier jeg ikke tar nok hensyn til han, at jeg vet jo hvordan han er og at han ikke klarer å snakke om noen ting. Og så ignorerer han meg igjen i noen dager. Hvis jeg gråter for ting han har gjort eller sagt så snur han alltid situasjonen til at det er jeg som er urimelig. Jeg har hatt en traumatisk barndom selv og tror jeg nå har blitt dratt inn i et forhold der jeg rett og slett blir mishandlet, men unnskylder han med adhd. Er det slik det er å være sammen med noen med adhd eller er dette bare psykt? 

Anonymkode: 18a64...74e

Hei! 

Det er riktig at ADHD kan være en forklaring på diverse uheldig atferd og andre utfordringer, men diagnosen er ALDRI en unnskyldning foruakseptabel oppførsel. Hsn må lære seg å håndtere følelsene sine på en sunnere måte, hilsen ei som har ADHD. Det han gjør, er ikke ok! Jeg synes du skal holde deg langt unna denne mannen.

Anonymkode: 70d76...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har vært i et av og på forhold til en mann i 30 årene som har en adhd diagnose. Det har vært alt annet enn lett.. For å prøve å gjøre dette så kort som mulig, han klarer ikke å være trist eller lei seg, gråte feks. Men han er oppfarende og blir lett sint og destruktiv. Tolker situasjoner og ting jeg sier i verste mening, ofte sier han ikke noe med en gang, men kverner på det til det eksploderer. Han sier stygge ting til meg, vrir situasjoner for å prøve å få meg til å se dårlig ut. 

For å ta et eksempel. Hvis han blir sur for noe så reagerer han med å skjelle meg ut før han sletter meg over alt og ignorerer meg i dagevis, før han sier han ikke mente det. Jeg er nok blitt en dørmatte, for jeg har forsøkt å vise forståelse for at det er vanskelig for han å regulere seg pga adhd og traumer fra barndom.. Men når jeg da forventer en ordentlig unnskyldning eller at han snakker med meg om det at han bare fryser meg ut så klikker det for han igjen. Han sier jeg ikke tar nok hensyn til han, at jeg vet jo hvordan han er og at han ikke klarer å snakke om noen ting. Og så ignorerer han meg igjen i noen dager. Hvis jeg gråter for ting han har gjort eller sagt så snur han alltid situasjonen til at det er jeg som er urimelig. Jeg har hatt en traumatisk barndom selv og tror jeg nå har blitt dratt inn i et forhold der jeg rett og slett blir mishandlet, men unnskylder han med adhd. Er det slik det er å være sammen med noen med adhd eller er dette bare psykt? 

Anonymkode: 18a64...74e

Du må være sterkere enn han, sett ned foten, nekt, argumenter. Er sammen med en med ADHD og han er drittsekk i blant. Så lenge jeg viser at jeg er mer bestemt så gir han seg tilslutt. 

Anonymkode: 785ba...294

[AnonymBruker]

Det er mange mennesker som er drittsekker. Noen av disse drittsekkene har ADHD, noen av disse drittsekkene har diabetes,noen av disse drittsekkene har leddgikt. Drittsekker er drittsekker, og drittsekker holder man seg unna. Man blir ikke mer drittsekk av å ha ADHD, men man får da ADHD-vanskene i tillegg.
Alt dette er hans ansvar, og skal ikke gå ut over deg, TS. Det er ikke noe DU eller andre skal tåle! Det er ikke du som ga han en traumatisk barndom. Det er ikke DU som har nektet han å oppsøke hjelp for traumene sine og ADHD-vanskene sine!

Anonymkode: 0390b...759

[Pappi]

ADHD utelukker ikke drittsekk..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har vært i et av og på forhold til en mann i 30 årene som har en adhd diagnose. Det har vært alt annet enn lett.. For å prøve å gjøre dette så kort som mulig, han klarer ikke å være trist eller lei seg, gråte feks. Men han er oppfarende og blir lett sint og destruktiv. Tolker situasjoner og ting jeg sier i verste mening, ofte sier han ikke noe med en gang, men kverner på det til det eksploderer. Han sier stygge ting til meg, vrir situasjoner for å prøve å få meg til å se dårlig ut. 

For å ta et eksempel. Hvis han blir sur for noe så reagerer han med å skjelle meg ut før han sletter meg over alt og ignorerer meg i dagevis, før han sier han ikke mente det. Jeg er nok blitt en dørmatte, for jeg har forsøkt å vise forståelse for at det er vanskelig for han å regulere seg pga adhd og traumer fra barndom.. Men når jeg da forventer en ordentlig unnskyldning eller at han snakker med meg om det at han bare fryser meg ut så klikker det for han igjen. Han sier jeg ikke tar nok hensyn til han, at jeg vet jo hvordan han er og at han ikke klarer å snakke om noen ting. Og så ignorerer han meg igjen i noen dager. Hvis jeg gråter for ting han har gjort eller sagt så snur han alltid situasjonen til at det er jeg som er urimelig. Jeg har hatt en traumatisk barndom selv og tror jeg nå har blitt dratt inn i et forhold der jeg rett og slett blir mishandlet, men unnskylder han med adhd. Er det slik det er å være sammen med noen med adhd eller er dette bare psykt? 

Anonymkode: 18a64...74e

Høres ut som eksen min, hvis det er han, kom deg vekk mens du kan. 

Men uansett, det her er virkelig ikke bra i det hele tatt. Du skal ikke godta sånt pga egne traumatiske opplevelser fra barndommen og han skal ikke bruke sine traumatiske opplevelser fra barndommen for å oppføre seg sånn. 

Forhold der man ikke skjønner hvordan ivareta og opprettholde gode relasjoner er veldig vanskelig å leve med. 

Anonymkode: f748b...6f9

[AnonymBruker]

Dette er ikke adhd. Jeg har adhd. Har ingen problemer med å gråte eller å bli trist, jeg er en følsom person som kan gråte når jeg feks. ser på historier der mennesker har det vondt. Jeg tolker sjelden ting sier negativt, faktisk motsatt slik at jeg ikke har forstått at noen har prøvd å fornærme meg før i ettertid. Jeg blir ikke lett eller ofte sint heller, men kan bli fort sint dersom er snakk om noe som er spesielt provoserende. Dersom jeg har overreagert sier jeg alltid unnskyld og legger meg flat etterpå. Jeg har ikke hatt «raseriutbrudd» siden jeg var tenåring ( er 29)og jeg sier aldri stygge ting til andre uansett om jeg er sint. Jeg bryr meg mye om andre og dersom noen jeg er glad i er lei seg eller gråter gjør jeg selvfølgelig alt jeg kam for å trøste dem.

Er så lei av at andre har slike fordommer mot mennesker med adhd, de vet åpenbart ikke hva adhd er, og jeg føler meg rett og slett dårlig og urettferdig behandlet! Det er utrolig kjipt at andre tror fryktelige ting om deg uten grunn, og spesielt når det er så langt fra slik jeg faktisk er. Det er ingen som liker å bli anklaget for å være et fryktelig menneske når man ikke har gjort noe for å fortjene denne anklagen.

Denne fyren har problemer som ikke har noe med adhd å gjøre, dette er manipulerende atferd og han har muligens en personlighetsforstyrrelse. Det er åpenbart ikke bra for deg å være sammen med han, ville søkt støtte og råd hos nære venner eller familie eventuelt hos psykolog.

Anonymkode: ceebc...267