Folk som har fordommer mot enebarn og maser om søsken?

[AnonymBruker]

Noen andre her med enebarn som får mye pes for at barnet ikke har søsken? 

Et kvinnelig familiemedlem med 2 barn gir stadig uttrykk for at det er synd i barnet mitt siden han er enebarn. «Han har jo ingen som kan utfordre ham litt», får jeg til stadighet høre.  I følge barnehagen går det veldig fint på alle plan. Men selv om 3-åringen elsker barnehagen, har mange venner der og fungerer godt sosialt, så kommer det kommentarer på at dette ikke har samme verdi / vil aldri bli det samme som et søskenforhold. Jeg forstår jo det, men jeg er så lei av å bli «stilt til veggs» med at han er enebarn og alle ulempene dette i følge denne personen medfører - hver bidige gang vi møtes i familiesammenhenger. Hva skal jeg gjøre liksom?  Jeg er snart 40, har hatt underlivskreft og komplikasjoner under forrige svangerskap og fødsel. Jeg har også mistet et barn i uke 8 i fjor. Dette vet ingen andre enn jeg og min mann. Jeg vet ikke om jeg våger prøve å få flere barn og det er selvsagt en stor sorg at jeg mistet. Det strør ekstra salt i dette vonde såret å få høre gang på gang alt som er feil med å være enebarn og hvor mye barnet liksom mangler. Som om jeg er egoistisk ,og gir barnet mitt en dårlig oppvekst fordi det mangler søsken.  

Noen som har opplevd lignende? Hvordan forholder man seg til dette?  Jeg har ikke lyst å legge ut om min sykehushistorie og gynekologiske problemer til denne personen eller andre i slekten for å «få fred» for maset. Og helt ærlig tror jeg ikke temaet hadde blitt liggende da heller. 

Noen råd/innspill?

Anonymkode: 69d75...785

[AnonymBruker]

Har valgt å kun få ett barn. Slike kommentarer bare ler jeg av, hvorfor bry deg? 🤷‍♀️

Og du, du har hatt en tidlig spontanabort, du har ikke mistet et barn i uke 8. Det er faktisk enorm forskjell. 

Anonymkode: f57c1...855

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har valgt å kun få ett barn. Slike kommentarer bare ler jeg av, hvorfor bry deg? 🤷‍♀️

Og du, du har hatt en tidlig spontanabort, du har ikke mistet et barn i uke 8. Det er faktisk enorm forskjell. 

Anonymkode: f57c1...855

Ok

Anonymkode: 69d75...785

[Nymerïa]

Jeg holder med deg i å ikke brette ut om helsesituasjonen din, det skal du ikke trenge.

Hvis dette familiemedlemmet tilhører mannens familie så foreslår jeg at du lar han håndtere dette. Hvis hun er i din familie så får du bare stålsette deg hver gang du møter henne og pugge noen teflonsvar.

Og TS, jeg er sikker på at barnet ditt er verdt 10 stykker av den andre damas barn. Du kan innrømme det til oss.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor andre skal blande seg i det. Jeg er selv enebarn og det var helt fint mens jeg var barn og ungdom (jeg hadde stor familie med jevnaldrende kusiner da). Allikevel har jeg selv et ønske å få to barn selv, fordi jeg nå i voksen alder har jeg begynt å grue meg til mine foreldre blir gamle og syke for da har jeg alt ansvar alene. Det er skummelt og tungt å tenke på, og jeg merker mangelen på en så naturlig støtte som et søsken nå som jeg er eldre. 
Når det er sagt så vet jeg jo ikke om jeg kan få to barn, så jeg blir overlykkelig om jeg får ett også ❤️

Anonymkode: 39395...27a

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva du er ute etter her, dette føles som et sympatiinnlegg. Jeg kan gjerne gi deg sympati, det fortjener du

Selvfølgelig er det surt å få pes om barn fra andre hold enn sitt eget. Oppdragelse og barn generelt er et veldig sensitivt tema, nettopp fordi alle gjør det forskjellig.

Hadde jeg fått ett barn, så tror jeg overgangen til to hadde vært relativt enkel. Da får barnet noen å leke med, og ja, man utvikler seg fortere med tanke på deling av goder og slikt når man må dele med et søsken. I tillegg kan et søsken gi trygghet. Men dette er ikke alltid saken, og noen barn er "født enebarn". Andre barn får bare ikke søsken, og dette er ikke noe kriminelt. Da får dere bare mer tid til å følge opp dette ene barnet.

Angående alle sykdommene og uhellene som har skjedd rundt svangerskap så er ikke det så veldig interessant, fordi du skal kunne si at "Jeg ønsker ikke flere barn, dermed basta" istedenfor "Jeg ønsker ikke barn fordi jeg har masse sykdommer". Altså, du må ikke unnskylde deg for et helt naturlig ønske om å ikke få flere barn. 

 

Mitt råd er å bare si det neste gang hun sier noe, som at barnet ikke vil bli utfordret, at ditt barn ikke vil få noe søsken, og det er vel og bra for da kan du følge opp dette ene barnet, istedenfor å måtte drasse rundt på flere. 

Anonymkode: adfe2...70a

[AnonymBruker]

Ditt valg, og ingen skal få barn fordi andre mener noe om det!

Har enebarn her og trives godt med det. Både vi voksne og barnet. 
Ikke at det materialistiske skal være avgjørende, men hen har fått oppleve mye som vi ikke hadde hatt mulighet til om vi hadde hatt flere barn. Og btw hen har venner og familie ellers, så nok folk å krangle med om det skulle være argument🥴

Anonymkode: 0877e...f8c

[MiaHI]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Og du, du har hatt en tidlig spontanabort, du har ikke mistet et barn i uke 8. Det er faktisk enorm forskjell. 

For en idiotisk kommentar. Det har vel ikke noe å si for deg hvordan hun ordlegger seg. Uke 8 sier hun! Alle skjønner hva hun mener. 

Endret 22. februar 2021 av MiaHI

[AnonymBruker]

Folk flest er idiotar - dessverre.

Det einaste som funkar, er å gje slike menneske KLINKANDE klar beskjed om korleis landet ligg - éin gang. Etter det, ignorerar du neandertalaren.

Folk er så utruleg uintelligente, blir heilt flau. Den sosiale intelligensen er på eit bunnivå. Heilt skremmande. 

Anonymkode: 440bd...359

[AnonymBruker]

Hadde svart denne personen «ja, da får du trylle frem et søsken. Hvis ikke du klarer det, ønsker jeg ikke denne debatten mer. Nok nå. 

Anonymkode: 0a8b3...041

[AnonymBruker]

Skjønner det er kjedelig. Fikk mye «pes» for at barnet mitt var enebarn, gjerne fra folk som jeg ikke kjente spesielt godt (type bekjentskap). Fikk ofte lyst til å svare noe sånt som «vi skulle gjerne gitt x et søsken, men dessverre fikk jeg kreft og måtte fjerne livmor etc.», selv om det ikke var tilfelle for meg. Dette mest for at folk kanskje skulle forstå hvor ubetenksomme slike kommentarer er, og at de faktisk ikke har noen innsikt i hvorfor folk velger som de gjør. Ei heller har de noe med det!

Det er mange fordeler med å ha enebarn, og jeg tror absolutt ikke barnet tar noen skade av det! Når det er sagt valgte vi etter mange år å få et barn til, og jeg kan nå lettere forstå hvor disse kommentarene kommer fra når jeg ser søskenkjærligheten dem imellom. Er nok ofte ikke vondt ment. Uansette mener jeg at folk ikke har noe med å kommentere dette.

Anonymkode: b2c01...fa3

[AnonymBruker]

Jeg har en stund vurdert å lage en lignende tråd, TS. Fordi jeg er nok snart i en lignende situasjon, bare at det er min far og hans familie som er lik ditt familiemedlem. Og jeg mistenker at stemningen blir dårlig når de får vite at sønnen min blir enebarn. 

Jeg vet med stor sikkerhet at det blir kun han. Store plager i graviditeten, fødselsskader og et generelt fraværende ønske om flere barn er grunnen her. Jeg har allerede fått høre setninger som "Når dere får en til.." og " når dere skal prøve på nestemann..".  En gang luftet jeg ideen om enebarn og fikk slengt i trynet at "du kan vel ikke være så STYGG at du lar barnet vokse opp uten søsken". Vel joda, det kan jeg tydeligvis. 

Anonymkode: 311e6...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen andre her med enebarn som får mye pes for at barnet ikke har søsken? 

Et kvinnelig familiemedlem med 2 barn gir stadig uttrykk for at det er synd i barnet mitt siden han er enebarn. «Han har jo ingen som kan utfordre ham litt», får jeg til stadighet høre.  I følge barnehagen går det veldig fint på alle plan. Men selv om 3-åringen elsker barnehagen, har mange venner der og fungerer godt sosialt, så kommer det kommentarer på at dette ikke har samme verdi / vil aldri bli det samme som et søskenforhold. Jeg forstår jo det, men jeg er så lei av å bli «stilt til veggs» med at han er enebarn og alle ulempene dette i følge denne personen medfører - hver bidige gang vi møtes i familiesammenhenger. Hva skal jeg gjøre liksom?  Jeg er snart 40, har hatt underlivskreft og komplikasjoner under forrige svangerskap og fødsel. Jeg har også mistet et barn i uke 8 i fjor. Dette vet ingen andre enn jeg og min mann. Jeg vet ikke om jeg våger prøve å få flere barn og det er selvsagt en stor sorg at jeg mistet. Det strør ekstra salt i dette vonde såret å få høre gang på gang alt som er feil med å være enebarn og hvor mye barnet liksom mangler. Som om jeg er egoistisk ,og gir barnet mitt en dårlig oppvekst fordi det mangler søsken.  

Noen som har opplevd lignende? Hvordan forholder man seg til dette?  Jeg har ikke lyst å legge ut om min sykehushistorie og gynekologiske problemer til denne personen eller andre i slekten for å «få fred» for maset. Og helt ærlig tror jeg ikke temaet hadde blitt liggende da heller. 

Noen råd/innspill?

Anonymkode: 69d75...785

Mitt barn er ikke et år engang, og jeg har allerede blitt stilt til veggs. Dette av både folk som vet at vi mistet to barn langt ut i svangerskapet før dette barnet, men også fra de som ikke vet. Jeg tror aldri vi slipper unna maset. Men jeg har rusta meg opp til å svare så hardt at de aldri spør noen andre igjen. 

Anonymkode: b8f9e...5ef

[AnonymBruker]

Vi valgte å få bare ett barn.  Har aldri fått spørsmål eller kommentarer om det.  Grunnen er sikkert at vi aldri har fortalt noen at det er et valg.  Alle i vår omkrets tror at vi ikke kan få flere.  Vi lar dem bli i troen.

Anonymkode: 4f54d...b44