For lite oppmerksomhet og nærhet fra kjæresten? Eller urealistiske forventninger?

[AnonymBruker]

Ønsker gjerne å høre hvilke tanker dere har rundt hva som er normalt med tanke på kontakt og nærhet i et forhold?

Det har vist seg at jeg og kjæresten min har ulike behov når det kommer til kontakt og nærhet i forhold. Jeg sitter ofte inne med en følelse av savn etter nærhet eller ensomhet i forholdet jeg er i, og ønsker nok mer oppmerksomhet av kjæresten min. Vi har snakket litt sammen rundt dette på mitt initiativ, og jeg føler at jeg ble hørt og at samtalen var saklig, men kjæresten min har likevel et annet syn på hva som er normalt enn meg.

Vi er begge masterstudenter sent i 20-årene og har jobber ved siden av. Vi bor ikke sammen, og overnatter hos hverandre kanskje 1-2 netter i uka. Vi synes begge det er kjempehyggelig når vi først er sammen, og ulikhetene oppstår når vi ikke er sammen. Jeg vil gjerne ha kontakt daglig utenom dette, og synes det hadde vært hyggelig å sende meldinger gjennom dagen når vi ikke er sammen. Kjæresten min kunne gjerne gått flere dager uten å ha kontakt, for å fokusere fult på seg og sitt. For å prøve å imøtekomme hverandre har jeg i stor grad sluttet å sende meldinger og ta kontakt i løpet av dagen, og han ringer meg før leggetid om kvelden. Det plager meg likevel å sitte inne med følelsen av at han kanskje ikke er så oppslukt i meg, og han har selv også innrømmet at han ikke tenker så mye på meg når vi ikke er sammen. Jeg skulle også ønske at han var litt mer verbal og fysisk i å uttrykke følelsene sine overfor meg, men han er ikke så veldig nær og kjærlig i språket av seg. Jeg trodde kanskje at dette var ting som ville utvikle seg mer ettersom forholdet utviklet seg. Han forstår at jeg har andre behov enn han, men har også uttrykt at han mener at behovene mine er usunne og at de stammer fra at jeg trenger bekreftelse fordi jeg ikke er trygg i meg selv. Jeg kan være enig i at det hadde gitt meg bedre selvtillit om jeg følte at kjæresten min var sikkelig betatt og forelsket i meg, og at jeg er litt usikker på meg selv. Jeg savner også å ha mer sosialt selskap i kjæresten min på daglig basis. Han synes det er stressende å vite at jeg er misfornøyd med hyppigheten av kontakt, og føler press på å snakke mer med meg, som gjør at han synes det blir mindre moro å prate sammen (noe jeg selvfølgelig ikke ønsker). Koronaperioden har jo også vært preget av at det har blitt mindre sosialt utenom hverandre, men nok i mye større grad for meg enn for han. Jeg har møtt venner annenhver måned, mens han ser kompiser minst én gang i uka. Det gjør nok at suget på å prate med han blir høyere for meg. Noen som har noen tanker eller innspill rundt dette? Jeg lurer ofte veldig på om det er noe hold i følelsene jeg sitter inne med, eller om jeg har urealistiske forventninger og burde jobbe mer med meg selv? 

Anonymkode: 4459b...0fe

[AnonymBruker]

Jeg hadde ALDRI data noen som ikke var i kontakt med meg hver dag. 

Anonymkode: 2dcff...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde ALDRI data noen som ikke var i kontakt med meg hver dag. 

Anonymkode: 2dcff...1cd

Mens jeg hadde aldri dated noen som spiste opp sjelen min med kontaktbehovet sitt og MÅTTE ha kontakt hver dag.

Like barn leker nok best, ts, jeg tipper dette bare blir verre etterhvert. At du føler deg avvist og han føler seg oppspist.

Anonymkode: b039a...869

[AnonymBruker]

Er sterkt uenig i at behov for nærhet fysisk og følelsesmessig betyr at man er usikker og trenger bekreftelse. Vi er ulike, noen trives med mye og noen med lite. Høres ut som dere har ulikt behov, rett og slett. Teit at han avskriver ditt behov med "dette behovet er usunt og du er utrygg i deg selv"😳

Anonymkode: 6ee6d...21b

[AnonymBruker]

Vel, jeg personlig tenker at menn generelt er litt mer sånn at de fokuserer på en ting om gangen, og at det derfor er litt mindre naturlig for en del menn å sende 20 meldinger til kjæresten sin ila en dag enn det er for kvinner. 

Det virker som dere begge ikke forstår hverandres synspunkt på saken, og det er derfor viktig at dere begge lærer dere å være litt mer fleksibel og ha et ønske om å forstå hverandre. Det at han tenker at ditt behov for kontakt skyldes dårlig selvtillit og bekreftelsesbehov er en tanke som er veldig lite hensiktsmessig, for da har han bestemt seg for at det er sånn det er og at det er usunt. Da går han ikke inn i det med en tanke om å ønske å forstå deg.

Dere bør altså først og fremst snakke om hva som er viktig for et sunt forhold sammen, og hva som skal til for at dere skal ha det bra begge to. Begge bør være mer løsningsorienterte og villig til å inngå kompromiss. 

Når det kommer til et direkte råd til deg så er det at du burde finne ting å holde på med slik at du ikke føler du er avhengig av å høre fra han hele tiden. Det er helt normalt når man er i et kjæresteforhold at man kanskje bare sender en melding til hverandre på en daglig basis. 

Anonymkode: c54e6...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde ALDRI data noen som ikke var i kontakt med meg hver dag. 

Anonymkode: 2dcff...1cd

Enig

Anonymkode: 866be...c5d

[AnonymBruker]

Dette handler kun om hvordan dere er i kontakten med hverandre og har lite å gjør med deg og din selvtillit. Dere matcher ikke på dette, så enkelt er det. Du må bare finne ut om du klarer å være i et forhold med fyren. 

Anonymkode: 9e445...51e

[AnonymBruker]

Hadde aldri giddet et sånt "forhold". Kan like gjerne treffe noen for sex én gang i uka da liksom.

Anonymkode: e04ac...a12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Mens jeg hadde aldri dated noen som spiste opp sjelen min med kontaktbehovet sitt og MÅTTE ha kontakt hver dag.

Like barn leker nok best, ts, jeg tipper dette bare blir verre etterhvert. At du føler deg avvist og han føler seg oppspist.

Anonymkode: b039a...869

Vi har innsett at vi er ulike der og at ting hadde vært mye lettere hvis vi hadde like behov, ja. Samtidig vil ingen av oss miste den andre og vi er veldig glade i hverandre. Så jeg forsøker å tilpasse meg, og han gjør et samme. 

Virker som om dere to er ganske like der. Hvilke følelser er det som ligger bak ditt mindre behov for kontakt og at du føler deg spist opp, hvis jeg kan spørre? Jeg prøver veldig å forstå han. Samtidig sliter jeg veldig med at tankene fort hopper over til at ikke vil ha så mye kontakt fordi "han er sikkert ikke så forelsket i meg" eller "han synes kanskje ikke jeg er så gøy å prate med". 

Anonymkode: 4459b...0fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg hadde ALDRI data noen som ikke var i kontakt med meg hver dag. 

Anonymkode: 2dcff...1cd

 

TS sier jo at han ringer hver kveld.

 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Er sterkt uenig i at behov for nærhet fysisk og følelsesmessig betyr at man er usikker og trenger bekreftelse. Vi er ulike, noen trives med mye og noen med lite. Høres ut som dere har ulikt behov, rett og slett. Teit at han avskriver ditt behov med "dette behovet er usunt og du er utrygg i deg selv"😳

Anonymkode: 6ee6d...21b

 

Virker som det er litt flere ting enn bare dette behovet som gjør at han synes hun er utrygg på seg selv...

 

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Vel, jeg personlig tenker at menn generelt er litt mer sånn at de fokuserer på en ting om gangen, og at det derfor er litt mindre naturlig for en del menn å sende 20 meldinger til kjæresten sin ila en dag enn det er for kvinner. 

Anonymkode: c54e6...b1f

 

Hvor har du det fra? Jeg er kvinne med en mannlig partner, han har mye større behov for å sende meldinger i løpet av dagen enn meg.

Anonymkode: 652a5...019

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

TS sier jo at han ringer hver kveld.

 

 

Virker som det er litt flere ting enn bare dette behovet som gjør at han synes hun er utrygg på seg selv...

 

 

Hvor har du det fra? Jeg er kvinne med en mannlig partner, han har mye større behov for å sende meldinger i løpet av dagen enn meg.

Anonymkode: 652a5...019

Ja, takk. Jeg tror vi skal være ekstremt forsiktige med å dele inn behov, vaner og personlighetstrekk i kjønn. Føler også at det ble litt misforståelser her, som at vi ikke har kontakt hver dag og at vi ikke prøver å forstå hverandre og inngå kompromisser.
Vi har hatt saklige samtaler der vi lytter og holder hverandre å hånden. Ingen krangling og skriking, liksom. Jeg har tilpasset meg ved å ta mindre kontakt/omtrent aldri sende meldinger mer, og han har tilpasset seg ved å ringe hver kveld. Jeg synes likevel det innimellom er vanskelig å forstå behovet for avstand fra meg, eller mangelen på behov for kontakt med meg, 100%. Det er også definitivt andre ting som gjør at jeg er usikker på meg selv, som jeg jobber med, men jeg føler heller ikke at dette er ekstremt unormale usikkerheter for jenta i gata kanskje. 

Anonymkode: 4459b...0fe

[Trolltunge]

Jeg er nok litt som din kjæreste, og det har forvoldt litt usikkerhet og at menn jeg har datet og hatt forhold til gjennom livet ofte følte at jeg ikke egentlig var så interessert (ved dating) eller så dedikert til forholdet (ved forhold). 

Som representant for typen mennesker som ikke alltid husker på å "følge opp" veldig hyppig, og som ikke har behov for stadig kontakt mens man dater/er i et forhold vil jeg si at slikt ikke nødvendigvis betyr at man ikke bryr seg, ikke er interessert eller ikke er dedikert til forholdet. 

Som din kjæreste ble jeg lei meg, stresset og følte det som et press på å endre meg når menn jeg datet /hadde forhold til tok dette som at jeg ikke egentlig var interessert nok. Det var ikke derfor. Det er at jeg ikke har eget behov for slik hyppig kontakt på måter som for min del uansett er amputert kontakt, fordi det bare er pausefyll mellom å treffes. Det er tiden vi faktisk er sammen som betyr mest for meg.

Kjekt med en koselig melding innimellom, men det gir meg lite, og blir masete for meg om det er forventet stadig. Koselig med en telefonsamtale innimellom også, men heller ikke det er noe som jeg ønsker eller trenger så hyppig at det fører til stadige avbrekk fra ting jeg holder på med. 

Jeg har også alltid hatt et behov for egentid og eget liv ved siden av å være kjæreste, så ja, jeg er nok ikke typen som passer sammen med mennesker som har et veldig behov for å bli husket på hele tiden, og få beviser på det gjennom stadige meldinger, telefonsamtaler og at man prioriterer tid til kjæresten over alt annet. 

Jeg forstår at det er sårt å være sammen med slik som ikke har behov for det når man selv har behov for det, men det er også vanskelig å være den som ikke har behov for det når den andre har behov for det. Man føler seg som en dårlig kjæreste, og får konstant dårlig samvittighet, som gjør at det blir en pliktfølelse ved å bedre seg på slike ting. Noe som fører til at slikt også går fra å føles litt unødvendig til å føles påtatt og falskt. 

"Nå må jeg huske å sende god natt melding!" er ikke like hyggelig som å kanskje være litt treg på slike ting, men oppriktig når man gjør det innimellom. "Pokker også, nå glemte jeg å sende god morgen melding, så nå er xxxx skuffet." er absolutt ikke hyggelig å føle på stadig. 

Den beste løsningen er nok å få/ha en partner som har samme behov for slikt, men er man allerede i et forhold hvor det er ulikt behov for slikt bør man prøve å ha litt forståelse begge veier. Altså at han kan prøve å være litt flinkere til slikt, men også at du respekterer at han ikke har samme behov for dette, slik at du ikke blir så sur, skuffet og legger veldig mye i det om det innimellom uteblir meldinger du gjerne ville hatt. 

Jeg følte alltid at det var jeg som måtte skjerpe meg. Det røk nok noen potensielle forhold på dette, fordi det føltes som press og stress å måtte fylle dette behovet hos den andre, mens det var veldig lite forståelse for at det var ingenting galt dersom jeg glemte å fylle behovet så hyppig som den andre ønsket. 

Det virker litt som at forståelse kun bør gå ene veien om man er ulik angående dette, men det er behov for forståelse begge veier. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 

TS sier jo at han ringer hver kveld.

 

 

Virker som det er litt flere ting enn bare dette behovet som gjør at han synes hun er utrygg på seg selv...

 

 

Hvor har du det fra? Jeg er kvinne med en mannlig partner, han har mye større behov for å sende meldinger i løpet av dagen enn meg.

Anonymkode: 652a5...019

Tror du at alle menn er 100% like, eller tror du at når man skriver både "personlig tenker jeg" og "menn generelt" i samme setning betyr at jeg ikke tror alle menn er 100% like, men at jeg har personlig gjort meg en erfaring som tilsier at flertallet er som beskrevet? 

Jeg har aldri forstått dette behovet for å påpeke at en selv er helt annerledes, for det gir ingen bevis for at det ikke generelt er sånn, eller at du kan være uenig i min personlige erfaring

Anonymkode: c54e6...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vi har innsett at vi er ulike der og at ting hadde vært mye lettere hvis vi hadde like behov, ja. Samtidig vil ingen av oss miste den andre og vi er veldig glade i hverandre. Så jeg forsøker å tilpasse meg, og han gjør et samme. 

Virker som om dere to er ganske like der. Hvilke følelser er det som ligger bak ditt mindre behov for kontakt og at du føler deg spist opp, hvis jeg kan spørre? Jeg prøver veldig å forstå han. Samtidig sliter jeg veldig med at tankene fort hopper over til at ikke vil ha så mye kontakt fordi "han er sikkert ikke så forelsket i meg" eller "han synes kanskje ikke jeg er så gøy å prate med". 

Anonymkode: 4459b...0fe

Flere grunner tror jeg. Jeg har et stort behov for å være alene. Å lese uforstyrret, ri, trene etc. (gå tur med hunden også, men da kan jeg hjerne snakke i telefon mens jeg går - men i tillegg til mannen har jeg jo flere andre jeg også vil snakke med innimellom!).

Jeg føler meg liksom litt kontrollert hvis noen MÅ snakke med meg hver dag.

Det gjelder ikke bare kjæresten, jeg ble også stresset da mamma sendte melding eller ringe hver eneste dag mens vi var i corona-karantene nylig. Det er egentlig en koselig ting å gjøre, men når hun ringer eller sender ny melding fordi jeg ikke svarer fort nok blir det mas for meg.

Det er ikke sånn at jeg bare vil ha kontakt annenhver dag eller sånn heller. (altså nå er vi gift da, men da vi datet). I perioder, hvis det faller seg naturlig, kan vi snakke hver dag. Det som stresser meg er hvis det er en forventning om at det MÅ være hver dag, og at det da blir skuffelse hvis jeg ikke skulle huske å ringe eller melde en dag (eller svare på melding, hvis jeg er opptatt med annet enn å sitte med telefonen den dagen og meldingen er bare pjatt ala «tenker på deg», «savner deg», «hvordan har du det» eller sånt).

Sånt pjatt kan være hyggelig hvis jeg sitter hjemme og småkjeder meg og uansett scroller litt på telefonen , men om jeg f.eks. i stallen, eller på fjelltur med en venninne, eller på en eller annen måte er opptatt, da blir det «mas» hvis det er en forventning om at jeg ikke er forelsket om jeg ikke svarer fort nok eller engasjert nok.

Hvis jeg er på en ridehelg med venninner, med undervsining på dagen, pg middag og vin og skravling på kvelden, da er det veldig plagsomt å måtte snakke med en kjæreste da, for da fokuserer jeg jo på det morsomme jeg holder på med.

Jeg vet ikke helt hvor like vi er, han hadde mer behov for å snakkes hver dag spesielt i begynnelsen - jeg innser at jeg nesten hadde glemt dette. Nå har vi vært sammen i 20 år, så kanskje rådet mitt heller burde være, prat med hverandre og finn en løsning på dette.

Han ble usikker og ringte meg hvis jeg var på fest eller sånt, og ville gjerne snakke lenge også. Og jeg ville jo ikke snakke i telefon med ham hvis jeg først var på besøk hos eller samme med noen andre. Men etterhvert ble han tryggere på at jeg elsker ham selv om jeg ikke savner ham om jeg er borte i to dager. Jeg savner jo ikke vår egen unge en gang før det har gått en ukes tid... (til ungen lyver jeg og sier jeg savner den da). Nå kan han være borte en helg uten å snakke med meg også. 

Andre ganger skriver vi masse meldinger når vi er borte fra hverandre, poenget er ikke at vi ikke skal ha kontakt, men at det ikke må være press om at vi måååå ha det. 

Har hatt samme greia med å kysse hverandre hadet og godnatt. Jeg synes det blir ubehagelig og press og mas når det er noe man MÅ, han synes det er ukoselig og trist å ikke gjøre. Det hadde vært mye enklere om vi var like på disse tingene, men det er jo likevel hverandre vi vil ha.

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare, det ble mye ord i hvert fall 🙈

Anonymkode: b039a...869

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ALDRI data noen som ikke var i kontakt med meg hver dag. 

Anonymkode: 2dcff...1cd

Noe så anmasende.

Anonymkode: ee10b...db0

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (19 minutter siden):

Jeg er nok litt som din kjæreste, og det har forvoldt litt usikkerhet og at menn jeg har datet og hatt forhold til gjennom livet ofte følte at jeg ikke egentlig var så interessert (ved dating) eller så dedikert til forholdet (ved forhold). 

Som representant for typen mennesker som ikke alltid husker på å "følge opp" veldig hyppig, og som ikke har behov for stadig kontakt mens man dater/er i et forhold vil jeg si at slikt ikke nødvendigvis betyr at man ikke bryr seg, ikke er interessert eller ikke er dedikert til forholdet. 

Som din kjæreste ble jeg lei meg, stresset og følte det som et press på å endre meg når menn jeg datet /hadde forhold til tok dette som at jeg ikke egentlig var interessert nok. Det var ikke derfor. Det er at jeg ikke har eget behov for slik hyppig kontakt på måter som for min del uansett er amputert kontakt, fordi det bare er pausefyll mellom å treffes. Det er tiden vi faktisk er sammen som betyr mest for meg.

Kjekt med en koselig melding innimellom, men det gir meg lite, og blir masete for meg om det er forventet stadig. Koselig med en telefonsamtale innimellom også, men heller ikke det er noe som jeg ønsker eller trenger så hyppig at det fører til stadige avbrekk fra ting jeg holder på med. 

Jeg har også alltid hatt et behov for egentid og eget liv ved siden av å være kjæreste, så ja, jeg er nok ikke typen som passer sammen med mennesker som har et veldig behov for å bli husket på hele tiden, og få beviser på det gjennom stadige meldinger, telefonsamtaler og at man prioriterer tid til kjæresten over alt annet. 

Jeg forstår at det er sårt å være sammen med slik som ikke har behov for det når man selv har behov for det, men det er også vanskelig å være den som ikke har behov for det når den andre har behov for det. Man føler seg som en dårlig kjæreste, og får konstant dårlig samvittighet, som gjør at det blir en pliktfølelse ved å bedre seg på slike ting. Noe som fører til at slikt også går fra å føles litt unødvendig til å føles påtatt og falskt. 

"Nå må jeg huske å sende god natt melding!" er ikke like hyggelig som å kanskje være litt treg på slike ting, men oppriktig når man gjør det innimellom. "Pokker også, nå glemte jeg å sende god morgen melding, så nå er xxxx skuffet." er absolutt ikke hyggelig å føle på stadig. 

Den beste løsningen er nok å få/ha en partner som har samme behov for slikt, men er man allerede i et forhold hvor det er ulikt behov for slikt bør man prøve å ha litt forståelse begge veier. Altså at han kan prøve å være litt flinkere til slikt, men også at du respekterer at han ikke har samme behov for dette, slik at du ikke blir så sur, skuffet og legger veldig mye i det om det innimellom uteblir meldinger du gjerne ville hatt. 

Jeg følte alltid at det var jeg som måtte skjerpe meg. Det røk nok noen potensielle forhold på dette, fordi det føltes som press og stress å måtte fylle dette behovet hos den andre, mens det var veldig lite forståelse for at det var ingenting galt dersom jeg glemte å fylle behovet så hyppig som den andre ønsket. 

Det virker litt som at forståelse kun bør gå ene veien om man er ulik angående dette, men det er behov for forståelse begge veier. 

Takk for svar!

Jeg ser veldig poenget med at ting ikke blir gøy når det føles ut som plikt. Jeg skulle jo veldig ønske at dette ikke var tilfelle, for det er det siste jeg ønsker. Merket fort at ting ble veldig tilgjort når jeg tok det opp, som du sier, som er verre enn å ikke få oppmerksomhet.

Føler at jeg irriterer kjæresten min når jeg tar kontakt og at han føler avsky av at jeg snakker til han. Da vi først ble kjent var han veldig aktiv på å sende meldinger og ringe, og ville møtes hele tiden. Mye mer enn meg. Sikkert for å fange oppmerksomheten min. Men det dabbet av etter et par måneder, som er litt av grunnen til at jeg sitter igjen med en følelse av at han ikke er så forelska i meg lengre. Jeg har jo et liv utenom forholdet vårt jeg også, med jobb, studier, venner, hobbyer og egentid. Jeg bare synes det er så trist å skulle leve et omtrent separat liv fra kjæresten, og at han ikke er engasjert i livet mitt. At vi ikke er et team. Jeg lurer i blant på hvorfor han vil ha meg som kjæreste hvis han synes jeg er irriterende, som gjør utrolig vondt. 

Jeg har ikke sagt noe på det etter samtalen vi hadde, og jeg prøver å respektere hans behov, men føler fremdeles at irritasjonen og pliktfølelsen han har sitter igjen. 

Har du noen andre råd for å fjerne den følelsen av "må"? Jeg vil gjerne ha tilbake den genuine kontakten fra hans side, selv om det er mindre enn den falske kontakten som er nå. 

Anonymkode: 4459b...0fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noe så anmasende.

Anonymkode: ee10b...db0

Da er det jo like greit at jeg er sammen med kjæresten min og ikke feks deg, da 😊

Anonymkode: 2dcff...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler at jeg irriterer kjæresten min når jeg tar kontakt og at han føler avsky av at jeg snakker til han

Nå begynner vi å komme litt ned i den ubehagelige materien. Ikke bare er dere for forskjellige i kommunikasjon,  men han har motvillig gått med på å tilpasse seg deg, ikke av hjertens glede, men på en måte som skaper negativ holdning til deg. Avsky, er et veldig sterkt ord, som kommer like før hat i mitt vokabular.  Avsky finner du i langvarige samliv, som er mange år på overtid, og ikke i et kjæresteforhold. Og ikke kom med den at dere har så mye bra sammen, avsky sprer seg fort.  

Din psyke vil komme best ut av at det er du som gjør det slutt. 

M51

Anonymkode: d7a93...54a

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å lese boken "alene" av peder kjøs. Han tar opp det å føle seg ensom i et forhold eller ulike behov for å leve et selvstendig liv.

Jeg og typen min sin situasjon er ikke så ulik din. Jeg fortalte han hvorfor jeg ble lei meg da jeg hørte så lite ifra han mellom hvert møte. Vi ble enige om at han skal vise meg at han tenker på meg, enten ved å sende melding eller på en annen måte.

Jeg er mer bekymret for typen din sin manglende forståelse. Skjønner han ikke hvorfor dette er sårt for deg? Har du fortalt han hva du føler når han ikke gir deg den oppmerksomheten du ønsker? Medfølelse er viktig i et forhold.

Anonymkode: 2799f...8a3

[bestelvenn]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ønsker gjerne å høre hvilke tanker dere har rundt hva som er normalt med tanke på kontakt og nærhet i et forhold?

Det har vist seg at jeg og kjæresten min har ulike behov når det kommer til kontakt og nærhet i forhold. Jeg sitter ofte inne med en følelse av savn etter nærhet eller ensomhet i forholdet jeg er i, og ønsker nok mer oppmerksomhet av kjæresten min. Vi har snakket litt sammen rundt dette på mitt initiativ, og jeg føler at jeg ble hørt og at samtalen var saklig, men kjæresten min har likevel et annet syn på hva som er normalt enn meg.

Vi er begge masterstudenter sent i 20-årene og har jobber ved siden av. Vi bor ikke sammen, og overnatter hos hverandre kanskje 1-2 netter i uka. Vi synes begge det er kjempehyggelig når vi først er sammen, og ulikhetene oppstår når vi ikke er sammen. Jeg vil gjerne ha kontakt daglig utenom dette, og synes det hadde vært hyggelig å sende meldinger gjennom dagen når vi ikke er sammen. Kjæresten min kunne gjerne gått flere dager uten å ha kontakt, for å fokusere fult på seg og sitt. For å prøve å imøtekomme hverandre har jeg i stor grad sluttet å sende meldinger og ta kontakt i løpet av dagen, og han ringer meg før leggetid om kvelden. Det plager meg likevel å sitte inne med følelsen av at han kanskje ikke er så oppslukt i meg, og han har selv også innrømmet at han ikke tenker så mye på meg når vi ikke er sammen. Jeg skulle også ønske at han var litt mer verbal og fysisk i å uttrykke følelsene sine overfor meg, men han er ikke så veldig nær og kjærlig i språket av seg. Jeg trodde kanskje at dette var ting som ville utvikle seg mer ettersom forholdet utviklet seg. Han forstår at jeg har andre behov enn han, men har også uttrykt at han mener at behovene mine er usunne og at de stammer fra at jeg trenger bekreftelse fordi jeg ikke er trygg i meg selv. Jeg kan være enig i at det hadde gitt meg bedre selvtillit om jeg følte at kjæresten min var sikkelig betatt og forelsket i meg, og at jeg er litt usikker på meg selv. Jeg savner også å ha mer sosialt selskap i kjæresten min på daglig basis. Han synes det er stressende å vite at jeg er misfornøyd med hyppigheten av kontakt, og føler press på å snakke mer med meg, som gjør at han synes det blir mindre moro å prate sammen (noe jeg selvfølgelig ikke ønsker). Koronaperioden har jo også vært preget av at det har blitt mindre sosialt utenom hverandre, men nok i mye større grad for meg enn for han. Jeg har møtt venner annenhver måned, mens han ser kompiser minst én gang i uka. Det gjør nok at suget på å prate med han blir høyere for meg. Noen som har noen tanker eller innspill rundt dette? Jeg lurer ofte veldig på om det er noe hold i følelsene jeg sitter inne med, eller om jeg har urealistiske forventninger og burde jobbe mer med meg selv? 

Anonymkode: 4459b...0fe

Du har ikke urealistiske forventninger, du har rett og slett funnet deg en type som ikke er så interessert rett og slett.

Hadde han elsket deg eller vært forelsket i deg, så hadde han gitt deg mer oppmerksomhet. Du fortjener en som møter dine behov for bekreftelse, så min mening er at du burde dumpe han for å finne en mann som er rett for deg. Vil du leve med denne type relasjon resten av livet? Det hadde jeg aldri giddet å rettet meg etter, når jeg vet at det finnes en der ute som er helt perfekt for meg.