Det å være alenemamma

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor til en jente på 9 år. Jeg vokste også opp med bare min mor, og husker den oppveksten som helt ulik min datters. Jeg hadde en helt annen respekt for min mor og jeg fulgte det hun sa. Min mor hadde en samboer store deler av mine barneår, men husker likevel at mamma var den som bestemte over meg. Min mor har også vært ufør så lenge jeg kan huske, og var stort dett hjemme, men det var ikke noe jeg tenkte på som barn.

Jeg er enslig, går på skole 3 dager i uken, og jobber de helgene barnet er hos sin far. Jeg har ikke kjæreste og heller ikke en flokk med venner. Mine nærmeste venninner har ikke barn selv, er opptatt med jobb og vi ses ikke så ofte. Jeg føler at barnet mitt ser på meg som en "taper", og kan slenge kommentarer som at "hvorfor er du så mye hjemme", "hvorfor har du ikke kjæreste" "kanskje vi hadde større/finere hus hvis du hadde kjæreste" "du sitter bare på sofaen hele dagen" "du gjør ingenting"..

Jeg skal ikke måtte stå å forsvare meg til en 9-åring om hva jeg gjør i løpet av en dag! Ja, jeg er mye hjemme, jeg slutter tidlig på skolen, gjør husarbeid og lager middag, også ser jeg litt på tv.. Hva så? Gjør ingen andre foreldre det?

Virker som hun tror at hvert eneste ledige sekund jeg har, så skal jeg sitte oppå henne, leke med henne, spille med henne, aktivisere henne. Når jeg var 9, var det ingen som aktiviserte meg hver dag, det hadde jeg venner til🤷‍♀️ Jeg har vært en veldig aktiv mor hele veien, mye ute hele året, flink til å gjøre ting sammen hjemme, selv om det bare er oss. Og vi gjør det fortsatt, bare ikke like ofte, fordi hun nå også har venner og et "eget liv".

Tror dere foreldrerollen hadde vært enklere om dere var 2 voksne? Blir man mer respektert da, når man er et "team"?

Anonymkode: b3567...910

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor og mine to hører på meg. Overraskende lydige, de gjør alt jeg ber dem om. Jeg er trenger ikke heve stemmen. Er veldig tålmodig, men setter tydelige grenser. Jeg opplever at vi har en veldig god relasjon. De har aldri sagt noe stygt til meg. Får forøvrig bare gode tilbakemeldinger fra skolen på at de er rolige og hyggelige barn å ha i klassen med alt på stell.

Barn har forskjellige personligheter og temperament. Samtidig blir de påvirket av miljøet de vokser opp i. Men det jeg undrer meg over av innlegget ditt er hvor disse utsagnene kommer fra. Hun er bare ni år gammel, har hun virkelig konkludert med dette helt selv? Høres litt rart ut. 

 

Anonymkode: 5025a...92c

[GammelKaktus]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver her. Opplever som hun over meg at vi har en usedvanlig god relasjon med lite gnål og konflikter.

Men jeg har gutt da, og det kan jo og være noe av grunnen. Har et par venninner som sliter med jentene sine på samme alder, frekke bemerkninger om alt fra jobb til hus, men de er fortsatt med barnefar altså. Så jeg tenker det sikkert er en fase eller no.

[AnonymBruker]

Har hun alltid vært sånn, eller er det noe nytt? Kan ha kommet til den alderen hvor man ser seg selv mer utenfra og blir veldig bevisst at fasaden kanskje er mindre "fin" enn vennenes? Eller er bruddet ferskt så hun fortsatt sørger over det og minnes for henne lykkeligere tider? Foruten dette høres det uakseptabelt ut sånn som hun holder på.

Anonymkode: ad409...70f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har hun alltid vært sånn, eller er det noe nytt? Kan ha kommet til den alderen hvor man ser seg selv mer utenfra og blir veldig bevisst at fasaden kanskje er mindre "fin" enn vennenes? Eller er bruddet ferskt så hun fortsatt sørger over det og minnes for henne lykkeligere tider? Foruten dette høres det uakseptabelt ut sånn som hun holder på.

Anonymkode: ad409...70f

Jeg gikk fra bf når hun var 1,5år, så det har alltid vært bare oss to. Jeg har liksom ikke 1000 ting å gjøre hver dag, så jeg begynner å ta meg nær av de stygge kommentarene om at "du gjør ingenting". Føler ikke at jeg skal diskutere med en 9-åring om hvordan jeg lever mitt liv..

Vi bor i en ganske stor leilighet, med stor uteplass og sentralt. Standarden er så som så, jeg leier jo, men synes vi har det koselig. Så hun tenker vel på at "alle andre" bor i enebolig og har flere etasjer. Har prøvd å forklare at når man er to voksne, med dobbel inntekt, så er det lettere å kjøpe seg et hus.

I tillegg har jeg en del skolearbeid etter skoletid også, og hvis jeg et opptatt med det  kan hun si "Du bryr deg bare om skolen du!" Eller når jeg har jobb helg og hun ikke vil til sin far - "du bryr deg bare om jobben og å tjene penger, du!"

De tingene hun sier, kan lett tolkes som at hun ikke får nok oppmerksomhet og bekreftelse. Men er det noe hun har fått mye av opp gjennom årene, så er det nettopp det! Så jeg forstår ikke hvor alt dette kommer fra. Hun har snakket sånn det siste året..

TS

Anonymkode: b3567...910

[AnonymBruker]

Prepubertal? 

Anonymkode: 5dbcc...6cd

[AnonymBruker]

Du svarer henne på det hun lurer på. 

"Ja, jeg må gjøre skolearbeid sånn som du for å bli flink til det jeg skal bli. Du vet jo at mamma skal bli (sett inn yrke her) og da må jeg kunne masse om det og det. Blir jeg god til dette så kan jeg få den og den jobben. Jeg gjør dette for oss, for at vi skal ha det greit."

"Når man har jobb så har man avtalt med sjefen å jobbe, og så har mamma og pappa en avtale at du skal dit den og den helga så pappa også får tid med deg. Det er en avtale vi er enige i." 

Anonymkode: 77ad6...59f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du svarer henne på det hun lurer på. 

"Ja, jeg må gjøre skolearbeid sånn som du for å bli flink til det jeg skal bli. Du vet jo at mamma skal bli (sett inn yrke her) og da må jeg kunne masse om det og det. Blir jeg god til dette så kan jeg få den og den jobben. Jeg gjør dette for oss, for at vi skal ha det greit."

"Når man har jobb så har man avtalt med sjefen å jobbe, og så har mamma og pappa en avtale at du skal dit den og den helga så pappa også får tid med deg. Det er en avtale vi er enige i." 

Anonymkode: 77ad6...59f

Jeg sier disse tingene, men virker som alt går rett inn og rett ut. Prøverå  forklare hvordan livet fungerer, og hvorfor noen ting er annerledes når man er alene enn når man er to, ift. økonomi og eie/leie hus ol. Jeg får bare fortsette å stå opp for meg selv, og håpe at jeg blir mindre hårsår🤦‍♀️

Anonymkode: b3567...910

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange tips dessverre. Min 9 åring hører på meg, men det hender jeg må være litt streng. Tror du kommer langt med å være ærlig med å si at du kan bli lei deg av det. At du gjør mye og noen ganger trenger en pause. At ting er slitsomt. Du trenger litt egentid. Hun er stor nok til å forstå det og hun er stor nok til å klare å leke på egenhånd. Også må du kanskje bli litt tøffere. Det er tross alt du som er moren og som bestemmer. 

Anonymkode: 345e0...7a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er alenemor og mine to hører på meg. Overraskende lydige, de gjør alt jeg ber dem om. Jeg er trenger ikke heve stemmen. Er veldig tålmodig, men setter tydelige grenser. Jeg opplever at vi har en veldig god relasjon. De har aldri sagt noe stygt til meg. Får forøvrig bare gode tilbakemeldinger fra skolen på at de er rolige og hyggelige barn å ha i klassen med alt på stell.

Barn har forskjellige personligheter og temperament. Samtidig blir de påvirket av miljøet de vokser opp i. Men det jeg undrer meg over av innlegget ditt er hvor disse utsagnene kommer fra. Hun er bare ni år gammel, har hun virkelig konkludert med dette helt selv? Høres litt rart ut. 

 

Anonymkode: 5025a...92c

Da har du vært heldig. Eller kanskje du bare ser barna dine gjennom mors-briller? De brillene er gjerne litt mer glorifiserte og fjernere fra virkeligheten enn om andre beskriver dem. 

Anonymkode: 4a208...138

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er alenemor til en jente på 9 år. Jeg vokste også opp med bare min mor, og husker den oppveksten som helt ulik min datters. Jeg hadde en helt annen respekt for min mor og jeg fulgte det hun sa. Min mor hadde en samboer store deler av mine barneår, men husker likevel at mamma var den som bestemte over meg. Min mor har også vært ufør så lenge jeg kan huske, og var stort dett hjemme, men det var ikke noe jeg tenkte på som barn.

Jeg er enslig, går på skole 3 dager i uken, og jobber de helgene barnet er hos sin far. Jeg har ikke kjæreste og heller ikke en flokk med venner. Mine nærmeste venninner har ikke barn selv, er opptatt med jobb og vi ses ikke så ofte. Jeg føler at barnet mitt ser på meg som en "taper", og kan slenge kommentarer som at "hvorfor er du så mye hjemme", "hvorfor har du ikke kjæreste" "kanskje vi hadde større/finere hus hvis du hadde kjæreste" "du sitter bare på sofaen hele dagen" "du gjør ingenting"..

Jeg skal ikke måtte stå å forsvare meg til en 9-åring om hva jeg gjør i løpet av en dag! Ja, jeg er mye hjemme, jeg slutter tidlig på skolen, gjør husarbeid og lager middag, også ser jeg litt på tv.. Hva så? Gjør ingen andre foreldre det?

Virker som hun tror at hvert eneste ledige sekund jeg har, så skal jeg sitte oppå henne, leke med henne, spille med henne, aktivisere henne. Når jeg var 9, var det ingen som aktiviserte meg hver dag, det hadde jeg venner til🤷‍♀️ Jeg har vært en veldig aktiv mor hele veien, mye ute hele året, flink til å gjøre ting sammen hjemme, selv om det bare er oss. Og vi gjør det fortsatt, bare ikke like ofte, fordi hun nå også har venner og et "eget liv".

Tror dere foreldrerollen hadde vært enklere om dere var 2 voksne? Blir man mer respektert da, når man er et "team"?

Anonymkode: b3567...910

Hvis en forelder snakker stygt om eller til den andre så tar barna lett etter dette. 

Anonymkode: b0708...0a2

[Nymerïa]

Dette er ikke normalt av en 9-åring. Her håper jeg du sier tydelig med en gang hun starter "Sånn snakker du ikke til folk." Dette angår ikke bare deg, TS, du har et ansvar for å lære henne verdier. Og det hun gir uttrykk for nå er slettes ikke bra og det vil reflektere dårlig tilbake på henne hvis hun tror det er akseptabelt å rakke ned på folk som ikke har kjæreste, folk som bor i liten leilighet osv.

Jeg håper du klarer å se dette i et større perspektiv. Ta deg selv helt ut av situasjonen og se på dattera di og hva slags menneske du vil at hun skal bli.

[Gjest Innsikten]

Dette her virker som en veldig prepubertal jente. Alenemor eller ei, sånn kan hun ikke snakke til sin mor (eller noen andre for den saks skyld). 

Du kan begynne med å si: "Hver gang du svarer på den måten så fremstår du som en veldig frekk og lite hyggelig person". Vær ærlig med henne, si at hun sårer deg. Og at du synes det er trist å høre så mye negativt, når du står på og gjør så godt du kan for at hun skal ha det bra. 

Det er også viktig at du i fredstid forsøker å finne ut hva som er årsaken til disse kommentarene, er det noen på skolen som plager/ erter henne? Har noen andre unger kommentert deres bosituasjon/jobb/livsstil?