Hvordan unngå å bli en bitter enstøing?

[AnonymBruker]

Beklager på forhånd for ikke korrekt norsk.

 

I de siste mnd har jeg hatt en god psykolog som har fått meg til å innse ting, og endre mening om ting. Jeg er uføretrygdet og har lite venner, lite familie. Bor alene. Lite penger. Ingen kjærest og ingen barn. 

Jeg har begynt å akseptere tilværelsen min, noe psykologen min lærte meg. Glede seg over de små ting. 

Jeg tror at for å få et best mulig liv for meg slik livet mitt er blitt så må jeg bare prøve å roe meg litt ned istedetfor å gråte og sørge over alt jeg har mistet/alle jeg har mistet, at drømmene mine går i knus. 

Jeg vil ikke bli en sånn som ikke greier å glede meg over andres lykke for eksempel, jeg er redd for at jeg kanskje er på vei dit. Hvis noen gifter seg eller kjøper seg hus så gratulerer jeg og er glad på deres vegne, men inni meg blir jeg lei meg og sjalu, trist. Akkurat som jeg kan tenke "yes!" inni meg hvis noen jeg kjenner skal skilles. 

Så jeg lurer på hvordan jeg skal bli mer tilfreds med mitt liv når jeg misliker det så sterkt nå. Føles som jeg har hatt uflaks hele veien og det er liksom aldri noe bra som skjer i livet mitt, mens alle andre får den ene drømmen etter den andre oppfylt. Så blir jeg ennå mer deppa når de sier "ja men dette har jeg jobbet hardt for å klare", hva betyr det? Betyr det at jeg selv er lat og ikke jobber hardt nok? Betyr det at uføretrygden min er feil, at jeg egentlig ikke skal ha den?

Jeg lurer på om du som leser dette kan lese ut fra teksten min her at jeg er bitter? Hater virkelig den siden av meg, og jeg er redd for å ende opp ensom og at ingen vil ha noen ting med meg å gjøre. 

Anonymkode: 72f58...92c

[AnonymBruker]

Du virker ikke bitter. 
 

«Ende opp ensom»...Ensomhet er en følelse. Jeg er alene, men jeg er ikke ensom. Har ingen familie og kun et par venner som jeg nesten aldri ser, og det er ok. 
Hvor gammel er du? 

Anonymkode: 8c1bc...7cb

[Nymerïa]

Jeg tenker ikke at du er bitter, jeg synes det høres ut som om du gjør alt rett. Du går til psykolog og du sier at psykologen hjelper deg med å akseptere tilværelsen. Og så er du høflig og gratulerer når andre har gode nyheter, selv om du føler for noe helt annet. Jeg håper at du fortsetter med det du gjør nå.

Jeg har familie selv, men har flere personer i omgivelsene som er enslige. La meg si med en gang at jeg er mye mer tilbøyelig til å invitere dem som er interessert i ting utenfor seg selv enn de som bare klarer å forholde seg til egen elendighet. De siste klarer jeg bare i små doser.

Fortsett med det du gjør nå og ta vare på de relasjonene du har. Det vil du ha mest igjen for i lengden.

Jeg ønsker deg alt godt.

[AnonymBruker]

Ensomhet er en av livets tilfeldigheter. Hvem som har familie, hvem som treffer nye. Det du kan gjøre er å være på arenaer der det er mulig å treffe folk. Turgrupper,  frivillig arbeid med å hjelpe andre: frelsesarmeen, røde kors etc, hobbygrupper, mulighet for å finne mennesker med like interesser. Men tips; aldri lurt å starte et vennskap med å si at du er ensom. Vennskap er mye tilfeldigheter og litt initiativ og interesse. Folk med dyr vil snakke med andre med dyr osv. 

Innlegget virker ikke bittert, men det er fort gjort å bli det. Du må tenke på alt som tilfeldigheter for det er det det er. 

Anonymkode: e5a21...4d8

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Men tips; aldri lurt å starte et vennskap med å si at du er ensom.

Hvorfor skal man ikke det? Er ikke det fint å være ærlig om det sålenge det ikke blir syting? Mer som en statement. 

Anonymkode: 72f58...92c

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er litt der du er. Flyttet fra en mindre by til hovedstaden for å studere, og ble boende etterpå. For noen år tilbake ble jeg alvorlig syk, og mistet både jobben og kjæresten, og endte til slutt opp som ufør. Jeg har imidlertid, gjennom rehabilitering og kirurgi, blitt mye bedre, og sånn jeg ser det kunne jeg fint vært i jobb 100%. Samtidig er det absolutt ingen som vil ansette meg. Har sendt nærmere 1000 søknader og fått kanskje 10 intervjuer. NAV og ymse eksterne veiledere har gitt helt opp nå (dels pga. korona og den voldsomme ledigheten vi har nå), og jeg har vært mer eller mindre isolert i et år. Det føles ærlig talt helt forderdelig.

Nå lurer jeg ærlig talt på å gi opp. Ikke henge meg etter taklampa altså, men droppe dette fåfengte jobbesøkerprosjektet før jeg blir helt ødelagt av det, og gi opp storbyen og drømmen om egen bolig der. Ser på muligheten for å flytte tilbake til hjembyen, der boligprisene er under det halve av det de er i Oslo. 

Det jeg frykter, er litt det du beskriver, at det blir ufattelig ensomt. Har lite nettverk i Oslo, men lite er jo større enn ikke noe, og det er et tilgjengelig kulturtilbud der. Ikke bare er det lettere å bare stikke på kino, teater eller museum om jeg skulle føle for, men det er også masse foreninger man kan involvere seg i. Dette vil jeg jo i det minste til dels ofre ved å flytte.

En mulig løsning er kanskje å delta mer i frivilligheten lokalt. Greit, kanskje ingen vil ha meg som ansatt, men det er jo mulig jeg kan ha en slags verdi for den lokale dyrebeskyttelsen, kanskje et idrettslag eller lokalpolitikken. Jeg blir sikkert værende enslig (en mann på nesten minstesats ufør blir avvist av de fleste kvinner nærmest av prinsipp), vil aldri ha egen familie eller råd til en enebolig, men kanskje et lite, selveid rekkehus og et beskjedent bidrag til lokalsamfunnet kan ha en slags verdi. 

Anonymkode: cf09a...21b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvorfor skal man ikke det? Er ikke det fint å være ærlig om det sålenge det ikke blir syting? Mer som en statement. 

Anonymkode: 72f58...92c

Fordi folk behandler deg annerledes enn de ellers ville gjort 

Anonymkode: 8c1bc...7cb

[AnonymBruker]

Jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg var litt der du er nå for noen år siden. Alle rundt meg fikk barn mens jeg var 33, singel og hadde nylig vært alvorlig syk. Klart jeg var glad på deres vegne og unte dem denne lykken, samtidig som jeg innerst inne kjente på en enorm bitterhet og sjalusi. Jeg holdt meg mye alene da de gikk rundt med gravidmager og oste av lykke, og jeg gikk i behandling for alvorlig depresjon. 
Jeg innser at jeg var en dårlig venn og kunne vært der mer for dem, men til mitt forsvar ville jeg også spare dem for min bitterhet og la dem være lykkelig,  Istedenfor å hele tiden dra de ned i min elendighet da jeg hadde det som værst. Jeg tror de forstod, samtidig som de ikke helt forstod hvis du skjønner?..

Nå midt i coronaen har jeg en 5mnd gammel baby selv, og føler litt på at denne coronaen er min «karma» og ris til egen bak. Veldig sjelden vennene mine spør hvordan det går osv, og babyshower osv kan jeg nok bare glemme sånn ting er nå. Jeg har gitt dem en unnskyldning, men jeg plages fortsatt av følelsen av å ha vært en dårlig venn. 

jeg tror du gjør alt riktig ved å ikke vise denne bitterheten, gratulere og prøve å være glad på deres vegne, samtidig som du går til psykolog for å få utløp for alle vonde tanker. 
 

Det virker nok litt fjernt, men når det endelig er din tur å oppnå noe, så vil ofte alt dette være glemt. Og jeg har troen på at lykken vil komme til deg og. Men det er sant at du må jobbe for det. Både med deg selv og med de tingene i livet ditt som plager deg og som du kan gjøre noe med. 
 

masse lykke til❤️

Anonymkode: 3ed28...808

[AnonymBruker]

Du har sorg ❤ Det har ingenting med bitterhet å gjøre. Stigmatisering vil det alltid være i samfunnet ,dessverre. 

Å miste de man hadde nære , er kun noe de som selv har opplevd det forstår.  Det samme med livsdrømmen du hadde for mange år siden. 

Sykdom og død, samt ulykke i livet treffer noen hardere enn andre. I rikt monn . 

Men bevar din innerste kjerne, fortsett hos psykologen og oppsøk en organisasjon som driver med noe du kan tenke deg å fylle tiden med . Liker du å synge ? Etthvert kor trenger mannlige sangere 🙂 Selv om du aldri har gjort lignende før! Det kan være starten på noe fint. Du trenger ikke å kunne lese noter engang ,- om det er et vanlig amatørkor 😉

( eller andre typer aktiviteter) 

Hilsen kordirigent som har sett mange sangere finne kjærlighet gjennom koret i sen alder . Både uføre og føre 😅 Har også selv opplevd mange tap og harde slag i livet.  

Ikke gi opp ,- og slutt med å dømme deg selv ! Kunne jeg riste i deg,så ville jeg gjort det ❤

 

Anonymkode: e0474...19f