Psykisk påkjenning

[AnonymBruker]

Hei, vi har prøvd i snart et langt, kjedelig år. I starten var vi naive og håpefulle og tenkte det ville sitte etter et par prøveperioder. Hvordan klarer dere andre å holde håpet oppe? Å se venner og bekjente bli gravide raskt og ikke synes synd i deg selv eller bli sjalu og bitter? Å merke den subtile (og av og til direkte) hintingen av foreldre og kolleger? Følelsen av at du har det travelt mtp alder? Tanken på at det er noe galt med deg? Skammen over å være infertil, som fører til at man sitter igjen ensom med alle følelsene. Jeg trenger virkelig å høre hvordan dere andre holder humøret oppe (i tillegg i et nedstengt Oslo i februar) 

Anonymkode: 50666...801

[AnonymBruker]

Vi fikk et barn vha. IVF til slutt. Men da vi prøvde og prøvde uten hell, hjalp det meg mye å snakke med andre i samme situasjon. Jeg brukte dette forumet en del. I tillegg viste det seg at et vennepar også hadde prøvd lenge og skulle i gang med IVF, og at et par i familien hadde fått sitt barn vha. IVF. Man opplever ufrivillig barnløshet ulikt, men det var alltid noen andre som kjente igjen noe av det jeg følte på. 

For min del var det veldig godt da vi var litt åpen om det, men her er man jo forskjellig. Det var da vi fortalte at vi hold på med prøverør at de andre fortalte at de også hadde vært/skulle igjennom det. Det hjalp også på hinting og kommentarer. Vi fikk veldig mye kommentarer på om vi snart skulle ha barn, svigermor kom til og med med babyklær til oss for at vi skulle "komme i gang". De gikk ut i vi ikke ville, eller at vi prioriterte karriere først, og maste om den biologiske klokka og alt det der. Det var vi jo svært klar over. 

Lykke til med prøvingen framover, håper det ikke er så lenge igjen ❤️ 

Anonymkode: 1edd0...a86

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen.. 

Vi har prøvd i snart et år nå.. Ingen positiv graviditetstest enda.. Jeg har ikke dårlig tid med tanke på alder men det er så utrolig vondt og vanskelig når ALLE vi kjenner i både familie og venner rundt oss nå har barn eller klarte å bli gravide med engang... Jeg sitter igjen med en stor sorg siden ønske om barn er så utrolig stort!!! 

Jeg føler meg også helt alene siden ingen jeg kjenner har slitt med å få det til.. Så sitter her og føler meg trist og alene... 

Sender en stor klem til deg ❤️

Anonymkode: a0783...66c

[Dame1989]

Jeg kjenner på det samme. 

PP 14 nå og utredning viser ingen feil. Alle mine venner er gravide med barn 1 eller 2 nå. Regner med at alt blir glemt om noen år og man har fått sine barn, men er utrolig tøft å stå i det. Jeg tenker på det hver dag og omtrent hver time. Klarer ikke å legge bort tanken. Her blir det privat ivf før sommeren vis jeg ikke har blitt gravid innen da. 

Jeg stresser ikke så mye med alder (blir 32 i år), stresser mer med tanken hva vis jeg aldri får barn og at barna til mine venner blir mye eldre enn mine. 

Tar også imot tips ang humør, lite å finne på i Oslo når man prøver å unngå å møte familie og venner.. 

[AnonymBruker]

Det jeg egentlig tror hjalp meg aller mest når jeg tenker etter nå, var dagbok i underforumet for prøverdagbøker på KG. Babyverdens forum er et annet alternativ hvor jeg også tror de har skjult forum man kan bli medlem av. Det man skriver i dagbøkene blir jo liggende åpent for alle, men det er mulig å "snakke" med andre brukere i lignende situasjon på pm. 

Det er jo igjen veldig individuelt. Men jo mer jeg tenker på det nå, jo mer skjønner jeg at det var noe som virkelig hjalp meg og håndtere den psykiske belastningen. 

Ellers hjalp det til en viss grad å fokusere på å gjøre ting jeg likte. Jeg ser jo at det ikke nødvendigvis er så lett nå med korona, det kommer an på hva man liker å holde på med. Og jeg vet også at det ikke nødvendigvis er så lett. Jeg likte barn, og hadde lyst til å være med på "mammapraten" som stadig flere venninner ble opptatte med, men hadde liksom ikke noen ordentlig inngangsbillett til den i og med at jeg ikke var mor. 

Anonymkode: 1edd0...a86

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg. Vi startet prøvingen i januar i fjor, var sikker på jeg skulle bli kjapt gravid - men her sitter vi, uten å ha hatt en eneste positiv test. Nå er det blitt slik at jeg gruer meg hver mnd til mensen kommer for jeg blir så nedfor.. 

Har du vært hos lege? Det hjalp meg litt å få snakket med en lege, og ble sendt til utredning etterhver nå i januar. 
Det er virkelig ikke noe gøy når det tar sånn tid.. Venninnene mine som ble kjapt gravide ( nesten før de sluttet på prevensjon......) mener jeg må prøve å nyte prøvetiden mer, men det synes jeg er umulig.. Det var spennende og gøy i 6 mnd, men nå er det vondt og skummelt! 

Noe annet som har hjulpet meg er faktisk å strikke. Jeg lærte meg å strikke i november, og fant ut jeg skulle strikke noe til vår fremtidige baby. Det har jeg enda ikke turt for jeg er redd for å jinxe det, men har strikket mye klær til hunden 😅
Skulle ønske jeg kunne kommet med flere tips, men tror jeg er like langt nede som dere andre som har prøvd en stund. 
Vi får krysse fingrene å håpe det snart blir vår tur. - Og ikke gi opp!! ❤️ 
Tror alt blir glemt den dagen hvis man får en positiv test!

Anonymkode: 6075e...6bd

[Amatariel]

Det som har hjulpet meg mest er å være aktiv her inne på forumet, og ha dagbok. Involvere meg i andre her inne. Få tiden til å gå. Ellers prøve å gjøre hyggelige ting på hjemmebane for å ha ting å glede meg til fremover. Men jo, er enig i at det har vært et utfordrende år for oss prøvere! Må være litt ekstra kreativ. Min by har heldigvis kun hatt små perioder med små lockdowns, så her har det ofte vært mulig til kino- eller restaurantbesøk. Slike småting har hjulpet på.