Er kjæresten/ektefellen din erstattelig?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er han erstattelig. Hadde han gjort noe fullstendig utilgivelig og det ble slutt, eller han døde, så hadde ikke jeg vært singel resten av livet. Det håper jeg ikke han hadde vært heller. 

Anonymkode: ba5a0...925

[AnonymBruker]

Tja, både og. Jeg kommer aldri til å oppleve den samme typen umiddelbare intense kjærligheten som oppstod mellom oss da vi møttes, hvor alt føltes riktig og hvor jeg følte meg hjemme fra første stund. Det er ikke normalt å forelske seg så fort og så hardt, så tviler på at det skjer igjen. Jeg kan heller ikke se for meg å leve uten ham nå, for vi hører sammen. Vi har også nettopp fått barn sammen og har det veldig fint sammen.

Men det er klart, på de dårlige dagene i forholdet hvor hans dårlige sider irriterer meg mest så kan jeg tenke "hvis det blir slutt, så skal jeg aldri bli sammen med en mann med samme dårlige sider igjen". 

Anonymkode: a3d56...383

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

Enig. 

Anonymkode: e065a...4c7

[AnonymBruker]

Uerstattelig. Om han dør eller går fra meg vil jeg nok aldri finne lignende. 

Anonymkode: d0a46...580

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig. Det er kun mine barn jeg aldri ville kunne erstatte. Er likevel ikke så sikker på om jeg noen gang hadde orket involvere meg med noen andre hvis vi gikk fra hverandre. Forhold er en enorm jobb som aldri tar slutt, og jeg trives best alene med barna. Jeg har aldri og kommer nok aldri til å oppleve noe overveldende forelskelse og kjærlighet for et annet voksent menneske, det ligger bare ikke for meg. 

Anonymkode: 79f21...fa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

Hvis det er faren til barna så.

Anonymkode: 4e06c...290

[Gjest Anonymus Notarius]

Han er uerstattelig. Håper og tror han tenker det om meg også. Egentlig er det vel ingen mennesker man har et nært forhold til som er erstattelige? Man kan få en ny venn, en ny kjæreste, man kan få et nytt barn også - men de vil jo aldri bli den man mista, og forholdet vil ikke bli det samme.

[AnonymBruker]

Helt uerstattelig ❤️ 

Anonymkode: 0d042...394

[AnonymBruker]

Hvis han døde tror jeg han ville vært uerstattelig, men jeg tror jeg hadde kommet meg videre hvis det "bare" ble slutt. I tillegg har jeg følt på at han er mindre uerstattelig etter at vi fikk barn, for nå er det barnet som er den store kjærligheten i livet. 

Anonymkode: 18ff8...663

[Nuka]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Føler du at kjæresten eller mannen/kona di er erstattelig eller uerstattelig? Tror du at det finnes flere fisk i havet som passer deg, til tross at du elsker partneren din? Forklar gjerne, og si hvilket kjønn du er. 

Anonymkode: 9efcd...2d7

Min mann er uerstattelig. Han kan ikke erstattes og det vi har sammen kan ikke erstattes. Var sammen med min første kjærlighet i til sammen 6 år og vi hadde begynt å snakke om familie og giftemål etter fullført skolegang. Vi var bestevenner, men gled likevel fra hverandre siste året grunnet personlig krise hos meg og 3.5 år senere møtte jeg mannen min. Dette er et helt anna nivå av forståelse, samspill, vennskap og kjærlighet. Første kjærlighet var absolutt til en viss grad sammenlignbart, men dette er dypere og sterkere. Har vært nært å miste han en gang og hadde jeg følt han var erstattelig da ville jeg gått fra han etterpå grunnet at selv om han fungerer tilnærmet som før ulykken er mye endra og ting blir aldri som før, men det er totalt uviktig derav han er uerstattelig. Om vi går fra hverandre (noe som da ikke blir gjensidig) eller han ved en grusomhet omkommer vil jeg aldri finne noen som kan ha samme betydningen igjen. Jeg er bare 30 år, men det vet jeg av erfaring og det faktum at vi har gått gjennom så mye på godt, vondt og fantastisk gjennom 10 år. Jeg tror egentlig ikke på hverken å bli forelska ved første møte eller "forever after" grunnet mine personlige synspunkter, følelser og legning, men dette er helt klart det. 😅 jeg er kvinne 🌺

[AnonymBruker]

Nei, han kan ikke erstattes.

Hvis det ble slutt hadde jeg klart meg greit, men hadde klart meg alene, det er jeg ganske sikker på. Jeg elsker mannen min, men vi har jammen meg diskusjoner og uenigheter ganske hyppig. Jeg orker det fordi jeg elsker ham og fordi det gode veier opp for der dårlige. Men jeg har det også godt alene, det kunne veid opp for uenighetene. 

Anonymkode: 2d5ab...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

Da har du ikke elsket et annet menneske kort og godt, for det og elske noen andre og dere blir ett slik som Bibelen beskriver? Ja det medfører akkurat samme kjærlighet som du har til dine barn, og han har til sine barn. Det blir for deg akkurat like brutal hard sorg når en mann du elsker dør som et av barna dine, og som mann akkurat den samme sorgen når kona dør. Ellers elsker dere ikke partneren deres! Så enkelt er det. Og mange er nok der.

Jeg elsket min kone like høyt som barna! Hun var utro og valgte en annen. Den sorgen jeg følte da var brutal etter så mange år sammen. Det tok over 3 år og komme over det, selv med vanskeligheter i forholdet av og til kjempet vi oss videre.

Hvor ofte har man ikke det slik med barna også? Konflikter som kan bli ganske harde spesielt i ungdomstiden. Jeg slutter aldri og elske mine barn, og jeg sluttet aldri og elske min kone. Noen mennesker har ikke den evnen at de ofrer og elsker noen selv om ting ikke alltid glir lett. Slik kjærlighet bygger seg opp over tid i et forhold. Mange gir seg selv ikke denne tiden i bruk og kast markedet som mange forhold er nå.

Anonymkode: 2352b...448

[AnonymBruker]

Alle er vel uerstattelige i utgangspunktet. Vårt forhold er unikt. Kanskje kunne jeg blitt lykkelig med en annen, men det ville vært et annet forhold. Så uerstattelig uansett, da ingen personer eller forhold er like. Livet mitt hadde jo gått videre dersom jeg mistet min partner. Det ville vært opp til meg å finne en ny plattform å stå på, slik at jeg fortsatt kunne hatt et godt liv, med eller uten partner. 

Anonymkode: f92d7...078

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Huff, dette var ikke et hyggelig spørsmål. 

Jeg tror nok at min mann er erstattelig. Det har sikkert mye å gjøre med at jeg har elsket like høyt tidligere, trodde at jeg aldri skulle elske like høyt igjen, men det gjorde jeg. Høyere også. 

Min mann tror på den ene store kjærlighet, som ingen kan erstatte. Han har også hatt et tidligere langt forhold, men av ulike årsaker var aldri det forholdet i nærheten av hva vi deler. Antagelig fordi han var ung da han gikk inn i det, og ikke trodde på da at en person kunne være både partner og bestevenn. De var partnere, og det var følelser, men de delte ikke tanker og mål. Han tror derfor det er noe svært unikt at vi er både partnere og bestevenner. At jeg er den han kan dele absolutt alt med. I tillegg ha et fantastisk sexliv. 

Unikt, en gang i livet opplevder man slikt, sier han overbevist. Fordi det for ham er unikt. 

Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tror at man kun har en sjanse til slikt. At jeg tror at jeg ville få en ny slik partner med tiden dersom jeg mistet ham. Rett og slett fordi jeg ikke ville akseptert mindre, og det er mye på grunn av hvordan jeg er (åpen, leken og fri for ulike sperrer) vi har det han kaller unikt. 

Jeg kunne fått det med annen mann også. Vet at det er mange menn som hadde satt pris på akkurat det samme. En kvinne som er interessert i å lytte, og gjør det med åpent sinn, som er temmelig fri for sjalusi og veldig leken seksuelt, og som er kjærlig og gir mye til dem hun bryr seg om. 

Jeg vet at det er mange menn som hadde synes det er unikt. At det ikke er vårt forhold som er unikt, men at det er jeg som er ganske unik slik på de måtene han tror er spesielt for oss to. 

Det føles innbilsk, og ufint når han føler det som unikt for oss, og samtidig erkjenner jeg at slik er det. Jeg kunne fått en tilsvarende partner igjen, fordi det er jeg som skaper dette ved hvordan jeg er som person. Jeg hadde ikke slått meg til ro med noe mindre, og jeg hadde skapt det tilsvarende med mann jeg fant verdt det. 

Slik jeg har gjort før ham. 

Det er han som har erfart noe som gjør dette unikt for ham. Noe som gjør at han ikke trodde dette var mulig. 

Jeg derimot vet at jeg hadde gjort det mulig i nytt forhold også. Om jeg fant mannen verdt å gi det til. 

Det vet jeg også at det finnes menn som egentlig er mer verdt det enn min mann, for jeg elsker ham, men på enkelte måter er han en dårligere partner enn det som finnes av alternativer. 

Jeg står trofast ved ham, som partner og bestevenn, men jeg er også klar over at han ikke bare kan erstattes, men byttes ut med en bedre total. Bestevenn, partner, leken sexpartner OG mer moden enn han er på enkelte områder. 

Fordi det er hvordan jeg er som gir det han kaller unikt. Det er ikke oss to som skaper det.

Jeg hadde tatt det med meg. Skapt det tilsvarende, og kanskje bedre, med annen mann. 

Han derimot hadde, med mindre han fant en like åpen, leken og aksepterende partner, gått tilbake til at partneren ikke samtidig er bestevenn og lekekamerat, for han har det ikke i seg selv å legge tilrette for det.

Dessuten er han mann. Jeg har en klar fordel i å være kvinne. Derfor er det lettere for meg å få en ny partner med på lek. Han får ikke like lett en kvinne til å være like åpen, utforskende og leken. Jeg hadde dessuten dumpet en mann som ikke var åpen, utforskende og leken nok. Han hadde resignert i at det ikke er vanlig, bare noe unikt han ikke kan forvente, og akseptert mindre. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke visste dette, og at jeg også trodde at det vi deler er veldig unikt, og at han ikke kan erstattes. Jeg tror det er en styrke angående forhold å tro det. At det hjelper ham gjennom tøffe tider på måter jeg ikke har i meg. Han har så inderlig tro på at dette bare må fungere, fordi det er den ene store kjærlighet, der jeg kun kan lene meg til vilje. 

Anonymkode: 80e52...de4

Jeg tror jeg skjønner litt hva du mener. Jeg har også flere flotte forhold bak meg. Jeg har lært av erfaring at det kan komme muligheter når det gamle kjærlighetslivet lukker seg. Det har ikke kjæresten erfart på samme måte. For meg er kjærlighet forholdene jeg har hatt før ham, og ham. For ham er kjærlighet meg, rett og slett. Noe av det handler nok om kjønn, som du sier. Det er lettere for damer å få seg kjærester og å velge vekk et forhold som ikke gir nok.

Samtidig har jeg opplevde ting med kjæresten som jeg ikke har opplevd med andre, seksuelt og på andre måter. Jeg opplever ham som annerledes enn andre kjærester jeg har hatt. Både mer selvstendig og erfaren, og mer uskyldig og rein. Og jeg opplever at det er vi to som skaper det vi har. Han viser mye oppfinnsomhet. Det er jeg egentlig ikke vant med fra menn. Han er også god på å lese meg og gjennomskue meg, på et vis. Hvis en mann med så mye ærlighet, integritet og lojalitet sårer meg eller går fra meg, blir jeg overraska. 

Alltid før når det har blitt slutt har jeg prøvd å finne noe helt anna enn eksen. Men om jeg, Gud forby, mista han jeg er med nå, fordi han døde feks, ville jeg prøvd å finne noe likt ham. For han har kvaliteter jeg ikke egentlig visste at man kan ha, og ihvertfall ikke som jeg visste at jeg trengte. Jeg finner alltids en ny leken mann som også vil være min bestevenn. Men det er langt mellom menn med integritet. 

Anonymkode: 3fdc3...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

Da har du ikke følt hva det virkelig er å være nært et annet menneske på den måten. Jeg hadde valgt han foran mine foreldre, når som helst. Og da har jeg veldig gode og kjærlige foreldre, som jeg alltid har hatt ett tett forhold med. 

Anonymkode: fc58d...d53

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig flere mennesker jeg kunne hatt et fint parforhold med. Jeg har null tro på at verden består av bare en som passer til hver enkelt (da er jo sannsynligheten minimal for at gode par hadde eksistert, de fleste ville aldri funnet hverandre).

That said, så er det jo ikke som at jeg bare kunne dumpet kjæresten og funnet en annen og vips hatt det fint der også. Det er en hel bråte forutsetninger for at et forhold skal være bra, hvem hver enkelt i forholdet er er bare en del av det. 

Anonymkode: d0c88...dac

[Nymerïa]

For det første; all sympati til deg TS, hvis det er sånn at du tenker at partneren din er uerstattelig mens partneren din tenker at du lett kan byttes ut med noe bedre. Det høres ut som en posisjon ingen fortjener å være i.

Når det gjelder mitt tilfelle så tenker jeg at alle er uerstattelige i den forstand at alle er unike. Hvis mannen min skulle stryke med så hadde jeg først og fremst sett på det som et uerstattelig tap for barna mine. Jeg kan i teorien finne en ny mann, de kan ikke finne en ny far. Men en ny mann kan jo ikke erstatte det jeg har hatt med nåværende mann, det er han jeg har bygd en familie med, og det er ikke aktuelt med en ny familie.

For min del blir problematikken litt søkt. Dette er ikke noe jeg går og tenker på. Jeg foretrekker å fokusere på det som er innenfor min kontroll.

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Huff, dette var ikke et hyggelig spørsmål. 

(...) 

Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tror at man kun har en sjanse til slikt. At jeg tror at jeg ville få en ny slik partner med tiden dersom jeg mistet ham. Rett og slett fordi jeg ikke ville akseptert mindre, og det er mye på grunn av hvordan jeg er (åpen, leken og fri for ulike sperrer) vi har det han kaller unikt. 

Jeg kunne fått det med annen mann også. Vet at det er mange menn som hadde satt pris på akkurat det samme. En kvinne som er interessert i å lytte, og gjør det med åpent sinn, som er temmelig fri for sjalusi og veldig leken seksuelt, og som er kjærlig og gir mye til dem hun bryr seg om. 

(...)

Fordi det er hvordan jeg er som gir det han kaller unikt. Det er ikke oss to som skaper det.

Jeg hadde tatt det med meg. Skapt det tilsvarende, og kanskje bedre, med annen mann. 

Han derimot hadde, med mindre han fant en like åpen, leken og aksepterende partner, gått tilbake til at partneren ikke samtidig er bestevenn og lekekamerat, for han har det ikke i seg selv å legge tilrette for det.

Dessuten er han mann. Jeg har en klar fordel i å være kvinne. Derfor er det lettere for meg å få en ny partner med på lek. Han får ikke like lett en kvinne til å være like åpen, utforskende og leken. Jeg hadde dessuten dumpet en mann som ikke var åpen, utforskende og leken nok. Han hadde resignert i at det ikke er vanlig, bare noe unikt han ikke kan forvente, og akseptert mindre. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke visste dette, og at jeg også trodde at det vi deler er veldig unikt, og at han ikke kan erstattes. Jeg tror det er en styrke angående forhold å tro det. At det hjelper ham gjennom tøffe tider på måter jeg ikke har i meg. Han har så inderlig tro på at dette bare må fungere, fordi det er den ene store kjærlighet, der jeg kun kan lene meg til vilje. 

Anonymkode: 80e52...de4

Et veldig godt innlegg, og du setter ord på noe jeg selv har tenkt på. Og et faktum som jeg tror det sitter langt inne for såkalte "eksperter" og samlivsterapeuter å si høyt; noen er bedre partnere enn andre. Det rokker litt ved den sosialdemokratiske tanken om at det finnes noen for alle, og at vi alle kan lære oss å bli gode partnere.

Noen er lettere å forelske seg i enn andre, noen er lettere å få kontakt og kjemi med, og noen er lettere å leve med. Noen mennesker har evnen til å være til stede og skape en kontakt med andre, som får den "andre" til å føle seg unik, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet.

Egentlig er vi jo alle desperate til å finne frem til dette helt nære og interne, og vil bare at noen skal gi oss muligheten til det. Og noen mennesker, menn og kvinner, er ekstra flinke til å påkalle denne følelsen hos andre. 

Når kvinner beskriver en mann de falt pladask for så sier hun gjerne ting som "han fikk meg til å føle meg som den eneste i rommet". Ironisk nok er hun sjelden den eneste som sier det om samme mann. På samme måte som at noen kvinner har noe veldig levende, feminint og kjærlig ved seg. Er hun kvikk og sosialt til stede, og er flink til å utvikle en intern humor, så kan hun lett få en mann til å tenke: "oss to!".

For å svare på TS' spørsmål: jeg har definitivt noe ved min mann som jeg ikke tror jeg vil finne igjen. Vi utfyller hverandre på en veldig god måte, vi kan begge være oss selv. Det vi er er ikke erstattelig, men jeg hadde ikke vært singel resten av livet dersom noe skjedde med oss. Det hadde nok ikke han heller, selv om han har sagt han tror han ville vært alene. Vi er begge mennesker som ikke hadde hatt problemer med å finne en ny og attraktiv partner. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har du noen gang vært utro? 

 

Anonymkode: 124df...116

Nei såklart ikke, hvordan det? Har du noen gang drept noen?

Anonymkode: 0322f...865

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei såklart ikke, hvordan det? Har du noen gang drept noen?

Anonymkode: 0322f...865

Ha ha... Sammenligner du utroskap med drap? Da er du en smule intens. 

Bare lurer... Mange gifte menn som mener kona er uerstattelig samtidig som de har en elskerinne. Bare et spørsmål. Så slapp av. 

Anonymkode: 124df...116