Er kjæresten/ektefellen din erstattelig?

[AnonymBruker]

Føler du at kjæresten eller mannen/kona di er erstattelig eller uerstattelig? Tror du at det finnes flere fisk i havet som passer deg, til tross at du elsker partneren din? Forklar gjerne, og si hvilket kjønn du er. 

Jeg og mannen har en diskusjon om dette, hvor den ene mener at en livspartner kan byttes ut til noe tilsvarende/bedre, mens den andre mener at en partner er uerstattelig og at det aldri vil finnes en så høy grad av kjærlighet i noen andre. 

Anonymkode: 9efcd...2d7

[AnonymBruker]

Hun er uerstattelig, hun er jo den nærmeste familien jeg har/bestevenn/livspartner og hele sulamitten.

Anonymkode: 0322f...865

[AnonymBruker]

 Nei. Jeg har lett lenge etter en slik mann. Han er sjelden. ❤

Anonymkode: 0de48...b98

[AnonymBruker]

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

[AnonymBruker]

Kjæresten min er uerstattelig på den måten at han er en unik person som jeg elsker høyt, og jeg ville heller ha sagd av meg handa enn å være utro mot ham eller svikte ham. 

Hvis han svikta meg eller døde fra meg skulle jeg alltids klart å gå videre. Jeg har mye selvoppholdelsesdrift. Hvis jeg svikta ham eller døde tror jeg nesten han ville blitt litt ødelagt...Så jeg må dø sist, sånn at han ikke blir aleine uten meg. 

Anonymkode: 3fdc3...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

Nei haha. For deg kanskje, men du skjønner vel at ikke alle er som deg? For meg er kona uerstattelig, og i min mening har folk som ikke har den samme følelsen til partner som til seg selv/biprodukter av seg selv, veldig lite kjærlighet i seg. Kjærligheten til barn er ikke unik for folk som er i stand til å elske skikkelig, men er man mer egoistisk og kun har begrenset slik kjærighet til seg selv og de man selv presser ut, så er det kanskje ikke så lett å skjønne.

 

Anonymkode: 0322f...865

[AnonymBruker]

Jeg anser mannen min som uerstattelig, av den grunn at han er den rake motsetning av min eks. At det er mulig å finne en så flott mann som jeg har, har jeg nesten vanskeligheter for å tro, enda vi har vært sammen i mange år nå. 

Skulle det mot formodning bli slutt, så har jeg tro på at universet har en annen plan for meg. 

Anonymkode: 55bd4...d0c

[FluffyJuggernaut]

Nei, han kan ikke erstattes.

Kommer livet til å gå videre om jeg blir dumpet? selvfølgelig. Kan jeg bli lykkelig med en annen mann? Mulig  Men jeg tror helt ærlig at det jeg deler med kjæresten er unikt, og at om jeg mister han så er det ikke noe som kan erstattes med en ny partner. 

Helt ærlig om en av dere tenker slik, så er kanskje et tegn på at den som tror at den kan finne noe like bra eller bedre i noen andre, kanskje ikke er like investert i forholdet som den andre er.

[AnonymBruker]

Ja, det er klart han er erstattelig, og det er nok jeg for han også. Det er tilfeldigheter som har ført oss sammen og vi kunne lett endt opp med andre kjærester. Da hadde livet sett helt annerledes ut, på en måte man ikke kan vite, men sannsynligvis til det verre for min del. Vi har vært sammen lenge, og vi velger hverandre hver dag, men det er klart det kan ta slutt en dag. Muligheten for å gå fra hverandre er der på for oss sånn som for alle andre par. Jeg kunne også klart meg fint alene.

Anonymkode: 7b01a...2a4

[AnonymBruker]

Huff, dette var ikke et hyggelig spørsmål. 

Jeg tror nok at min mann er erstattelig. Det har sikkert mye å gjøre med at jeg har elsket like høyt tidligere, trodde at jeg aldri skulle elske like høyt igjen, men det gjorde jeg. Høyere også. 

Min mann tror på den ene store kjærlighet, som ingen kan erstatte. Han har også hatt et tidligere langt forhold, men av ulike årsaker var aldri det forholdet i nærheten av hva vi deler. Antagelig fordi han var ung da han gikk inn i det, og ikke trodde på da at en person kunne være både partner og bestevenn. De var partnere, og det var følelser, men de delte ikke tanker og mål. Han tror derfor det er noe svært unikt at vi er både partnere og bestevenner. At jeg er den han kan dele absolutt alt med. I tillegg ha et fantastisk sexliv. 

Unikt, en gang i livet opplevder man slikt, sier han overbevist. Fordi det for ham er unikt. 

Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tror at man kun har en sjanse til slikt. At jeg tror at jeg ville få en ny slik partner med tiden dersom jeg mistet ham. Rett og slett fordi jeg ikke ville akseptert mindre, og det er mye på grunn av hvordan jeg er (åpen, leken og fri for ulike sperrer) vi har det han kaller unikt. 

Jeg kunne fått det med annen mann også. Vet at det er mange menn som hadde satt pris på akkurat det samme. En kvinne som er interessert i å lytte, og gjør det med åpent sinn, som er temmelig fri for sjalusi og veldig leken seksuelt, og som er kjærlig og gir mye til dem hun bryr seg om. 

Jeg vet at det er mange menn som hadde synes det er unikt. At det ikke er vårt forhold som er unikt, men at det er jeg som er ganske unik slik på de måtene han tror er spesielt for oss to. 

Det føles innbilsk, og ufint når han føler det som unikt for oss, og samtidig erkjenner jeg at slik er det. Jeg kunne fått en tilsvarende partner igjen, fordi det er jeg som skaper dette ved hvordan jeg er som person. Jeg hadde ikke slått meg til ro med noe mindre, og jeg hadde skapt det tilsvarende med mann jeg fant verdt det. 

Slik jeg har gjort før ham. 

Det er han som har erfart noe som gjør dette unikt for ham. Noe som gjør at han ikke trodde dette var mulig. 

Jeg derimot vet at jeg hadde gjort det mulig i nytt forhold også. Om jeg fant mannen verdt å gi det til. 

Det vet jeg også at det finnes menn som egentlig er mer verdt det enn min mann, for jeg elsker ham, men på enkelte måter er han en dårligere partner enn det som finnes av alternativer. 

Jeg står trofast ved ham, som partner og bestevenn, men jeg er også klar over at han ikke bare kan erstattes, men byttes ut med en bedre total. Bestevenn, partner, leken sexpartner OG mer moden enn han er på enkelte områder. 

Fordi det er hvordan jeg er som gir det han kaller unikt. Det er ikke oss to som skaper det.

Jeg hadde tatt det med meg. Skapt det tilsvarende, og kanskje bedre, med annen mann. 

Han derimot hadde, med mindre han fant en like åpen, leken og aksepterende partner, gått tilbake til at partneren ikke samtidig er bestevenn og lekekamerat, for han har det ikke i seg selv å legge tilrette for det.

Dessuten er han mann. Jeg har en klar fordel i å være kvinne. Derfor er det lettere for meg å få en ny partner med på lek. Han får ikke like lett en kvinne til å være like åpen, utforskende og leken. Jeg hadde dessuten dumpet en mann som ikke var åpen, utforskende og leken nok. Han hadde resignert i at det ikke er vanlig, bare noe unikt han ikke kan forvente, og akseptert mindre. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke visste dette, og at jeg også trodde at det vi deler er veldig unikt, og at han ikke kan erstattes. Jeg tror det er en styrke angående forhold å tro det. At det hjelper ham gjennom tøffe tider på måter jeg ikke har i meg. Han har så inderlig tro på at dette bare må fungere, fordi det er den ene store kjærlighet, der jeg kun kan lene meg til vilje. 

 

Anonymkode: 80e52...de4

[MortenMinstelønn]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Føler du at kjæresten eller mannen/kona di er erstattelig eller uerstattelig?

Ja, men jeg rota henne bort i et annet land slik at hun er borte. Tidens tann, har vist seg at hun var uerstattelig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei haha. For deg kanskje, men du skjønner vel at ikke alle er som deg? For meg er kona uerstattelig, og i min mening har folk som ikke har den samme følelsen til partner som til seg selv/biprodukter av seg selv, veldig lite kjærlighet i seg. Kjærligheten til barn er ikke unik for folk som er i stand til å elske skikkelig, men er man mer egoistisk og kun har begrenset slik kjærighet til seg selv og de man selv presser ut, så er det kanskje ikke så lett å skjønne.

 

Anonymkode: 0322f...865

Har du noen gang vært utro? 

 

Anonymkode: 124df...116

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mannen min er uerstattelig. Jeg vil ikke ha noen andre. Jeg har ligget med èn mann i hele mitt liv, og det er mannen min. Vi har vært sammen i mange år.

Anonymkode: 461e9...e32

[AnonymBruker]

For meg er ikke min mann erstattelig, og jeg er ganske sikker på at han tenker det samme om meg. Vi har begge opplevd traumer før vi møtte hverandre. Jeg har ptsd etter jeg ble utsatt for voldtekt og holdt fastbundet i flere dager (dette skjedde et år før jeg møtte min mann), og jeg har fortsatt mye mareritt og dissosiative anfall. Og mannen har vært utsatt for vold av en av sine foreldre i oppveksten, i tillegg til omfattende mobbing gjennom hele oppveksten. Vi har begge to bygget oss opp igjen ved hjelp av hverandre sin støtte. 

Kontrasten fra det tidspunktet må møttes til nå, 3 år seinere, er enorm. Min mann hadde gitt opp alt og isolert seg fra alle, mens jeg hadde gjort forberedelser til å ta selvmord. Bare tilfeldigheter gjorde at vi møttes. Jeg var på vei opp på en bro for å avslutte livet mens han var på vei over sammen broen på vei til å ta første fly vekk fra alt. Men han forsto hva jeg skulle og han stoppet meg. Siden den kvelden har det vært oss to.

Nå er vi begge kommet oss i jobb etter over 5 år utenfor arbeidslivet. Vi fungerer i hverdagen og har fått tilbake omsorg for barna våres, han helt for sine mens jeg 40 % pga at jeg fortsatt har endel utfordringer. Men vi klarer ikke hverdagen uten hverandre. Vi måtte være 10 dager vekke fra hverandre i høst og da begynte vi begge å bli ustabil igjen. 

Den tilliten, tryggheten og kjærligheten mellom oss gjør at jeg klarer å ha et bra liv. Så min mann er uerstattelige for meg. Jeg har aldri opplevd at han har sagt noe stygt til meg eller fått meg til å bli lei meg på andre måter. Forholdet vårt har gitt meg tilbake lysten til å leve og gleden av å ta vare på meg selv. Og ikke minst tro på at det er mulig å få det bra selv om alt er forferdelig vanskelig. 

Anonymkode: 8d9b1...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

En partner vil aldri kunne bli uerstattelig, det er bare barn som er det. 

Anonymkode: 43978...69e

Skulle ønske flere tenkte som deg....

Anonymkode: 586dc...964

[Lothlorien-]

Han er uerstattelig. Han er den store kjærligheten og føler jeg aldri kan finne noen som passer bedre og jeg kan ha det bedre med enn akkurat han. 🥰❤️

[AnonymBruker]

Han er erstattelig. Selv om jeg elsker ham så mye at det gjør vondt ser jeg ikke hvordan vi skal funke på lengre sikt. 

Anonymkode: 712a7...f3d

[AnonymBruker]

Ja, det er han. Jeg elsker min samboer, men ser og at vi er svært forskjellige så faren er stor for at vårt forhold kan gå over til vennskap i løpet av årene. Jeg tror da at en ny kjærlighet venter - for oss begge😊

Anonymkode: 3e872...ddc

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært sammen med noen jeg har følt er uerstattelig. Og det er litt rart å tenke på. Ikke truffet den rette kanskje? 

Vi har det veldig bra, er bestevenner, kjærester - alt! Og vi elsker hverandre himmelhøyt. 

At det ikke finnes noen som han, og at det ikke finnes noen bedre enn han, det vet jeg da! ☺️

Anonymkode: b1681...916

[AnonymBruker]

Han er uerstattelig. Han har vært med meg halve livet mitt, lengre enn jeg bodde med foreldrene mine. Han er min nærmeste familie, største støtte, og jeg vet han setter meg foran seg selv, og ikke vet hva godt han kan gjøre for at jeg har det best mulig. Han leser meg, kompenserer for mine dårlige sider og dager, forstår meg før jeg forstår meg selv.

Vi startet som studenter, uerfarne og unge, eide ikke mer enn man kunne putte i bagasjerommet på en bil. Og har etter det bygd livene våre sammen. 

Jeg hadde nok også kunne hatt det godt med andre, jeg kjenner mange fantastiske menn. Men det å være så integrert med en annen vil jeg aldri oppleve igjen, da 20- og 30årene gjerne former hvem du er. 

Anonymkode: fc58d...d53