Diagnostisert med dystymi

[Okiidokii]

Hei! 

Jeg har nylig blitt diagnostisert med dystymi og lurer fælt på om noen av dere har det samme og evnt. hvordan dere håndterer det? Bruker dere medikamentell behandling? Hvor lenge har dere hatt det sånn? 

Jeg går inn i tiende året nå med samme symptomer, men har ikke før nå blitt fanget opp av riktig lege for hjelp. Hadde aldri hørt om denne diagnosen før og finner lite om det på nettet, så jeg lurer bare på om noen vil dele litt erfaringer med meg.

[AnonymBruker]

Hvilke symptomer har du hatt gjennom disse 10 årene?

Anonymkode: 08489...739

[Okiidokii]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvilke symptomer har du hatt gjennom disse 10 årene?

Anonymkode: 08489...739

Lavt stemningsleie og en generell negativ og ulykkelig følelse selv om livet tilsier at alt skal være fint. Lav selvfølelse, lavt energinivå, stort søvnbehov og periodevise depresjoner som ikke nødvendigvis har blitt trigget av noe spesielt. Noen dager er gode, men de fleste er tunge.

[Brimi]

Jeg fikk diagnosen for 2 år siden. Har hatt depresjoner fra 10 års alder som etterhvert har gått over til dystymi. Bruker Cipralex under de verste periodene. Jeg tar Cipralex forebyggende på høst og vinter.

 

 

[SPOCA]

Samboer fikk diagnosen rett før jul.

Etter at han begynte i gruppeterapi for PTSD har også dystemien blitt bedre, ser det ut til (han både sier det selv, og jeg merker det også på han, at han rett og slett ser ut til å finne større glede i livet generelt). Han har også begynt med meditasjon (gjennom behandlingen han går i), og det har også hjulpet han en del. Og det at han kuttet ut alkohol for over et år siden har også vært veldig bra. Han sørger også for å legge seg tidligere enn han gjorde før, og har generelt bedret kostholdet.

Først og fremst tror jeg det viktigste er å finne noen mekanismer og noen måter å håndtere dystemien på. Samboer hadde en lei tendens til å "lulle seg" litt inn i selvmedlidenheten (hans egne ord) over egen skjebne, men etter at han har fått hjelp til å sette ord på tanker og følelser virker det som han er på en opptur. Det er veldig gledelig å se. Han sier også at det hjelper han enormt å være sammen med mennesker som er positive (slik som meg selv, jeg er kanskje til tider irriterende positiv, men som han sier så er jeg den som er flink til å snu hans negative tanker over til noe mer positivt). Noe av det han kanskje har slitt mest med er å faktisk leve litt i nuet og kjenne gleden over det som er her og nå. Han har liksom alltid jaktet videre på en følelse av "at det blir bedre", og klarer ikke å kjenne etter at "jo, det er faktisk ikke så verst her og nå". 

Endret 21. februar 2021 av SPOCA

[Hollie]

Jeg har også dystymi - eller vedvarende depresjon,  som er begrepet jeg pleier å bruke. 

Hvordan jeg håndterer det? Det er en så stor del av meg, og jeg kjenner ikke noe annet. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske. Har gått til behandling på DPS i et år, og skal snart begynne i gruppeterapi. Går ikke på medisiner, har aldri fått tilbud om det, og har ikke tatt det opp selv heller. På en måte føler jeg at situasjonen min ikke er «ille nok» til å medisineres, samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan livet hadde vært uten alle utfordringene denne diagnosen medfølger. Livet mitt er preget av nedstemthet, lav selvfølelse, er ekstremt selvkritisk, har lite energi, stort søvnbehov, tar lite initiativ, dårlig konsentrasjon og hukommelse. 

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen etter å ha gått til samtaler i DPS, men er ikke sikker på at den stemmer, da jeg litt i etterkant fikk en kronisk sykdom som nettopp kan gi typiske symptomer på depresjon, nedstemt, lav energi etc. Men jeg mistenkte denne kroniske sykdommen også i forkant, derfor antar jeg at diagnosen er feil. 

Anonymkode: ac2ce...c82

[AnonymBruker]

Fikk symptomer på dystymi for 18-20 år siden. Ble diagnosert med det først for to år siden. Har ennå ikke brukt noe for det annet enn samtaleterapi og aktiviteter når det står på det verste. For meg har det fungert fint, selv om det til tider er tungt. Jeg har hatt det størstedelen av livet mitt, så det er noe jeg bare har lært meg å leve med. Psykologene jeg har vært hos mener det ikke er noe vits å bruke medikamenter for det, og det er heller ikke vanlig så vidt jeg har forstått. Doble depresjoner (som det så fint kalles for dystymi) kan være vanskelige å takle, men når en har vært gjennom en del av dem blir en flinkere til å identifisere dem og jobbe seg ut av dem.

Anonymkode: bc5df...38f

[AnonymBruker]

Jeg skal utredes for det nå. Hatt det sånn i 20 år selv, tviler på at det noensinne vil forsvinne, men greit å se om samtaleterapi kan hjelpe. Jeg tror jeg har fått dystymi på grunn av en personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: c1dff...b5b

[AnonymBruker]

Okiidokii skrev (17 timer siden):

Hei! 

Jeg har nylig blitt diagnostisert med dystymi og lurer fælt på om noen av dere har det samme og evnt. hvordan dere håndterer det? Bruker dere medikamentell behandling? Hvor lenge har dere hatt det sånn? 

Jeg går inn i tiende året nå med samme symptomer, men har ikke før nå blitt fanget opp av riktig lege for hjelp. Hadde aldri hørt om denne diagnosen før og finner lite om det på nettet, så jeg lurer bare på om noen vil dele litt erfaringer med meg.

Jeg har også denne diagnosen. Går på cipralex 10 mg. Har også andre diagnoser både psykisk og fysisk, så det gjør nok ting mer komplisert med tanke på symptom. Men jeg klarer som regel å ha det bra med meg selv psykisk om jeg vet å kjenne mine grenser. Stress er en trigger, så prøv å unngå det så godt det er mulig. 

Anonymkode: 18085...2d3

[AnonymBruker]

Hollie skrev (11 timer siden):

Jeg har også dystymi - eller vedvarende depresjon,  som er begrepet jeg pleier å bruke. 

Hvordan jeg håndterer det? Det er en så stor del av meg, og jeg kjenner ikke noe annet. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske. Har gått til behandling på DPS i et år, og skal snart begynne i gruppeterapi. Går ikke på medisiner, har aldri fått tilbud om det, og har ikke tatt det opp selv heller. På en måte føler jeg at situasjonen min ikke er «ille nok» til å medisineres, samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan livet hadde vært uten alle utfordringene denne diagnosen medfølger. Livet mitt er preget av nedstemthet, lav selvfølelse, er ekstremt selvkritisk, har lite energi, stort søvnbehov, tar lite initiativ, dårlig konsentrasjon og hukommelse. 

Jeg har ikke denne diagnosen, men tar ssri pga en fysisk sykdom.

Uansett: jeg merket positiv virkning på mye av disse elementene vil jeg si.

Jeg blir ikke flat, men mer.....tja. Negative elementer får mye mindre plass. Spesielt tristhet og gråting. Jeg kan fortsatt gråte innimellom, men klarer regulere det mer normalt. 

Jeg ville absolutt testet en form for medisiner. 

Anonymkode: 9f6f9...8ed