skal jeg gå eller bli?

[Gjest fast bruker, anonym nå]

Nå har jeg gjort det - jeg har vært utro. Jeg var ikke full engang, visste hundre prosent hva jeg gjorde, og det var gjennomtenkt fra begge parter.

Vi har fantasert om hverandre i fem - seks år.

Egentlig er jeg gift. Vi har bare vært gift i et år. Kanskje jeg egentlig ikke burde giftet meg med han. Men jeg er glad i han. Han er en utrolig snill mann, og har absolutt fortjent bedre enn hva jeg har gjort mot han. Men tenningen er ikke der lenger, og vi lever i en hverdag med "pliktsex" noen få ganger i måneden. Jeg er 27 år. Skal vi liksom leve sånn resten av livet? Vi har hverdag hele tiden, ser hverandre knapt. Han er en ganske traust, rolig og litt innadvendt mann. Jeg ser på meg selv som utadvendt og glad. Dette kommer også fram i jobben. Jeg har en jobb hvor jeg treffer mennesker hele dagen og stortrives. Det blir en slags nedtur å komme hjem. "Hva er det til middag?" , ligger på sofaen eller sitter på KG. Orker liksom ikke involvere meg mer i forholdet.

Han andre har samme type jobb som meg. Vi er vannvittig tiltrukket av hverandre og vi svever på skyer begge to når vi ser hverandre. Vi kommuniserer kjempebra, og vi vet begge etter så mange år at vi er de rette for hverandre. Da vi var sammen i går eksploderte alle følelser, og det kom fram noe jeg aldri noensinne har følt for mannen min.

Skal jeg gå fra mannen min og satse alt på han andre? Følge magefølelsen og leve det ut. Eller tro det at gresset ikke er grønnere på den andre siden, og bli? Vi har jo tross alt lovet hverandre evig troskap som kun et år siden, noe som jeg har brutt med brask og bram... Og hvordan skal jeg kunne leve med meg selv på denne måten?

[Gjest Ananas]

Planlagt utroskap, ikke verst. Jeg forstår egentlig ikke hva som får folk til å gi seg lov til å begå et slikt svik.

Det er umulig å love seg til fremtidige følelser, men det er mulig å love at man vil gjøre det man kan for å pleie forholdet.

Jeg tror du allerede har bestemt deg, og mest av alt vil få valget bekrefta her inne.

[birgitte242]

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, nei, men definitivt mye grønnere mange andre steder enn hjemme hos deg og mannen din. Hvis det er slik du beskriver etter bare ett år, må du bare kutte mens du kan. Gå før det dreper livsgnisten i deg - for det vil det.

Om du skal satse på noen nye har jeg ingen formening om. Følg hjertet men også fornuften. Lykke til

[Gjest Leya]

Det er så lett å dømme andre..Og særlig gjester..

Hver må ta sine egne avgjørelser. Din var å være uttro, da må du ta konekvensene av det...

[Gjest Xavia]

Jeg synes det er så rart at det må en annen mann til før du innser at forholdet mellom deg og mannen din er dødt. Jeg tar meg sel i å tenke at det var sikkert ikke det, før du ble "besatt" av mannen på jobb. Men hva vet vel jeg??

Forøvrig må jeg si meg enig med -ananas, det høres ut som om du har bestemt deg.

Endret 20. august 2005 av Xavia

[Gjest 1111]

Høres ut som om ekteskapet ditt i alle fall ikke går den rette veien. Du kunne nok fint fått gnisten tilbake mellom deg og mannen din før utroskapet, men nå er det nå sånn at du allerede har vært utro.

Derimot er det du som må ta valget, bli eller gå. For din manns skyld vil vel det beste være å gå, som du sier, han fortjener bedre enn ei kone som planlegger utroskap.

[aline]

hvorfor giftet du deg med mannen din?

hvorfor ble du sammen med ham i utgangspuntet?

hadde dere vært lenge sammen før dere giftet dere?

jeg mener, det må vel ha vært tenning der?

noe må ha gjort at du på ett tidspunkt valgte ham?

jeg tror det er mye man kan gjøre for å finne tilbake til gamle følelser, om man vil.

du vil ikke, og da tror jeg det er fryktelig vanskelig!

at mannen din er slik og sånn, vel, det BURDE du ha visst, og valgt å leve med, når du faktisk har gått så langt som til å gifte deg med ham!

dersom du faktisk hadde villet redde ekteskapet, eller ihvertfall gitt det en sjanse, så ville jeg brutt kontakten med flammen, snakket med mannen om hva som har skjedd, og om han ville fortsatt, ville jeg søkt familieterapi!

men som flere har sagt, det virker som du har bestemt deg, og da bør du kunne ta den avgjørelsen også uten bekreftende meninger herfra.

Det er her jeg faktisk kan si meg enig i hva waco har sagt ett par ganger, det er altfor lett å gifte seg idag, dessverre.

[Gjest Gjesta]

Og så er det slik at dersom man vil ha forandringer til det bedre i livet (det gjelder for alle sider ved tilværelsen), nytter det ikke å sitte og vente på at ting skal fikse seg av seg selv; man må selv ta fatt i dem og forsøke å vri dem til det bedre.

Personlig er jeg motstander av å stikke avgården med halen mellom beina uten å ha prøvd, men du virker allerede å ha bestemt deg for denne løsningen.

[Brunhilde]

Det er bare du som har svaret her.

Jeg unner ingen å leve i et forhold uten kjærlighet - da er det, etter min mening, bedre å leve alene.

Uansett hva du velger så ønsker jeg deg lykke til - jeg tror ikke du har det så lett akkurat nå.

Heksehilsen.

[Nabodama]

Egentlig er jeg gift.

Den steningen sier mye!

Du definerer deg ikke som "jeg er gift", men at du egentlig er det.

Høres ut som om du er så mye annet, og at ekteskapet ikke er så viktig.

I likhet med flere lurer jeg på hvordan du kunne gifte deg med en mann som er så ulik deg selv. Du må jo ha visst hvordan han var før dere ble gift.

Du har vel valgt det trygge framfor det usikre, ettersom du sier at du og denne mannen har flørtet i 5-6 år.

Men det har nok ikke vært det riktige valget for deg.

[Gjest Sukkerert]

Hvorfor giftet du deg med mannen din for ett år siden når du har lengtet etter han andre i 5-6 år?

Det går opp og ned i alle forhold.

[tobo]

Synes du rett og slett skal bryte opp. Ikke fordi du har vært utro, nødvendigvis. Men du lever jo i et forhold hvor du tydeligvis ikke elsker din mann. I beskrivelsene dine av han virker han mer som en brysom bror. Glad i han, men elsker han ikke. Snill og god og traust, men kjedelig, og ikke en du anstrenger deg noe særlig for.

Synes Xavia har et poeng: Hvorfor må det en annen mann til for at du skal skjønne at forholdet ditt er dødt?

Du giftet deg for et år siden. Har ikke selv noe forhold til det papiret, og synes egentlig ikke det er forskjell på samboere og ektefolk.

Men i en slik sammenheng må det jo sirkulere noen tanker om hva du holder på med???!!! F.eks Ekteskapsløftet, hvem er jeg for han, hva betyr han for meg, evig troskap, støtte hverandre i tykt og tynt, familier som forenes osv.

Eller er bryllupp bare show og fesjå? Forelskes man seg i tanken på å være gift? Er det å være gift fremdeles sidestilt med å være "vellykket"?

Bare noen tanker som slår meg.

Æsj. Leser innlegget og føler meg som ei gammal kjærring med pekefingeren. Men dette var min umiddelbare reaksjon.

Håper du tar et valg du blir fortrolig med. Lykke til.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takker for alle innspill, og jeg setter pris på det dere kommer med. Selvfølgelig tar jeg selvkritikk. Jeg burde ikke ha giftet meg med han. Før vi giftet oss hadde vi vært sammen i åtte år. Kanskje vi gjorde det fordi det var "forventet", eller det neste naturlige trinn. Og jeg skal innrømme at jeg var usikker helt opp mot bryllupet. Men når invitasjoner er sendt ut og kjolen henger i skapet, er det ikke bare bare å trekke seg. Ja, jeg har rett og slett vært veldig dum.

I de første månedene etter bryllupet hadde vi det veldig bra. Veldig bra faktisk. Jeg har prøvd å lete etter de følelsene jeg hadde for han. Det er vanskelig. Og med hånden på hjertet vet jeg ikke om jeg elsker han. Jeg vet jeg er glad i han. Men elsker?

Også er jeg så vannvittig forelsket i han andre. Det bobler og bruser, vi har kjent hverandre lenge og det føles så forbasket riktig. Men det er så vanskelig...

[Gjest Xavia]

Denne andre fyren...

Bobler og bruser det hos han også?

Vet han at du planlegger/ønsker å forlate din mann for ham?

Vil han dele resten av livet med deg? Eller er han bare ute etter litt moro?

Bare vær klar ove en ting: Mange vil nok tenke seg to ganger om før de velger å satse på et seriøst forhold med en som har vært utro. Sjangsene for at du som blir neste mann som sitter med sjegget i postkassa er jo rimelig stor.

[Gjest Sukkerert]

Takker for alle innspill, og jeg setter pris på det dere kommer med. Selvfølgelig tar jeg selvkritikk. Jeg burde ikke ha giftet meg med han. Før vi giftet oss hadde vi vært sammen i åtte år. Kanskje vi gjorde det fordi det var "forventet", eller det neste naturlige trinn. Og jeg skal innrømme at jeg var usikker helt opp mot bryllupet. Men når invitasjoner er sendt ut og kjolen henger i skapet, er det ikke bare bare å trekke seg. Ja, jeg har rett og slett vært veldig dum.

I de første månedene etter bryllupet hadde vi det veldig bra. Veldig bra faktisk. Jeg har prøvd å lete etter de følelsene jeg hadde for han. Det er vanskelig. Og med hånden på hjertet vet jeg ikke om jeg elsker han. Jeg vet jeg er glad i han. Men elsker?

Også er jeg så vannvittig forelsket i han andre. Det bobler og bruser, vi har kjent hverandre lenge og det føles så forbasket riktig. Men det er så vanskelig...

←

Å "elske" noen er et sterkt ord, et av de sterkeste vi har. Å elske er for meg en rolig følelse som ikke alltid er like merkbar. Den er ikke intens på samme måte som forelskelsen. Kanskje elsker du mannen din selv om følelsene glipper når du prøver å få fatt i dem.

Når dere har vært sammen i 9 år, må det være noe som er bra i forholdet deres. Dere kjenner hverandre veldig godt, og du har nok vært forelsket i ham tidligere. Alle forelskelser går over. Det vil også forelskelsen i den nye mannen gjøre.

Du bør kanskje ta i betraktning at mannen din kanskje ikke vil være sammen med deg lenger etter det sviket du har begått.

Endret 20. august 2005 av Sukkerert

[aline]

jeg forstår at det er lett å føle man må gå videre når man først har startet tanken, at det blir forventet, og at det er vanskelig å avbryte bryllupet når invitasjoner er sendt og kjolen henger i skapet har jeg full forståelse for.

og ja, kanskje det var litt dumt, i en ideell verden gifter man seg ikke med en man ikke føler man vil dele resten av livet med. men det er tross alt ingen perfekt verden.

dere har vært sammen i åtte år, dere hadde det veldig bra etter bryllupet, men du vet ikke om du elsker ham. du vet altså ikke at du ikke elsker ham heller?

hva vil du føle om du skiller deg pga denne andre, og det ender med at dette med han andre ikke blir noe av.... hva tror du det vil gi av følelser?

å sette ett åtte år gammelt forhold, som helt tydelig trenger en oppussing om det skal holde, oppimot en stormende forelskelse i en mann man bare ser de positive sidene ved, er faktisk ikke rettferdig ovenfor forholdet ditt til mannen.

se heller på om du heller ville valgt å være singel en å være gift med mannen din. vil du skille deg fordi du føler du vil ha det bedre som singel en med en mann du evt finner ut at du ikke elsker, om du finner ut det.

jeg ville ihvertfall ha gjort alt, også proffhjelp, for å være sikker på at du denne gangen tar det rette valget.

dere tenkte kanskje ikke grundig nok sist dere tok ett viktig valg, sørg for at det neste som skjer er gjennomtenkt og sikkert, noe du VET føles riktig.