Har dere noen gang angret på at dere fikk barn?

[AnonymBruker]

Helt ærlig: Har du noen gang angret? Eller er det å få barn så fantastisk som alle påstår. 

Jeg har alltid vært veldig klar på at jeg øsnker barn, men i det siste har jeg begynt å kjenne mer og mer på usikkerhet rundt dette. Nå er det fler i min nære omgangskrets og familie som får barn, og jeg må ærlig innrømme at det frister mindre og mindre. Lite søvn, ikke noe mer "egentid", og hele livet ditt dreier seg plutselig om å ta vare på et annet menneske. Samboeren min er helt motsatt, han ønsker barn mer og mer jo oftere vi besøker venner og familie med små barn. 

Anonymkode: ef5d8...4ef

[AnonymBruker]

Nja. Ikke på selve barna, men på situasjonen rundt og avogtil antall barn 🙈 Jeg har 3, innimellom hadde det vært fint å kun 2.

Jeg var også veldig ung når jeg fikk barn, og har kun fullført videregående i voksen alder. Angrer på at jeg ikke har tatt høyskole. Det er en blanding av at jeg ikke vet hva jeg vil utdanne meg som og at jeg er avhengig av å ha en 100% inntekt. Min største anger i livet er nok at meg og barnefar gikk fra hverandre 

Anonymkode: c4168...ce5

[AnonymBruker]

Når man blir vekket for 12 gang samme natt eller ungen starter dagen kl 4 så kan vel alle kjenne på en følelse at man angrer på situasjonen man har satt seg i. Men jeg har aldri angret på barna, jeg elsker å være mamma og det er det beste som har skjedd meg. Men det er ikke til å stikke under en stol at man gir opp mye personlig frihet og nattesøvn i perioder, men de fasene er forbigående og overskygges for min del av all gleden og det hyggelige med å ha barn. 

Anonymkode: 70627...79c

[AnonymBruker]

Nei, jeg har aldri angret. Mange synes småbarnsfasen er krevende, men den går over. Gode kjærester avlaster også hverandre, så det er ikke farvel til egentid for alltid. Jeg synes småbarnstiden har vært veldig fin, og litt slitsom innimellom. For hvert år som går blir ungene litt større og litt mer selvstendige og trenger meg litt mindre. Det er både deilig og litt vemodig. 
 

For meg var det å få barn noe av det aller største i livet. Det er morsomt, og fint å få være mamma. Jeg synes det er rart å lese her inne når folk setter «dra på konsert» eller «sove lenge» høyere på prioriteringslisten sin over det de vil oppleve i livet, særlig når slikt fint lar seg kombinere med barn etter et par år. Men samtidig bør ingen få barn dersom de ikke ønsker det. 

Anonymkode: ce4eb...d65

[AnonymBruker]

Ikke før nå, i tenåringsfasen. Nå føler jeg at barna (eldstejenta) trekker meg ned, at jeg nærmer meg en depresjon, det mases og kritiseres og smelles med dører, og jeg gruer meg til å komme hjem etter jobben og måtte stå i dette. Og hun er bare i begynnelsen av tenårene! Ser på bilder av dattera mi da hun var litt yngre. Alltid smilende, sprudlende. Nå har jeg et monster i huset. Far slipper unna, det er meg hun henvender seg til. Jeg føler meg så skjør, har aldri opplevd å ha det slik før. Tårene er aldri langt unna.
 

Jeg kan ikke si at jeg angrer på å ha blitt mor. Men jeg gleder meg til de (eldstejenta i alle fall) flytter ut av huset. 
 

Nå skjønner jeg hvorfor så mange voksne trener flere kvelder i uken. Da har de en unnskyldning for å komme seg ut av huset!

Anonymkode: 9ba22...9dc

[AnonymBruker]

Angrer ikke på barnet jeg har (1 år), elsker barnet mitt mer enn noe annet. 

MEN, jeg ønsket i utgangspunktet 3. Det ønsker jeg ikke lenger etter jeg fikk barn!  Maks 2 med maaange års mellomrom, men tviler litt på at jeg ønsker det også nå 🙈 1 er egentlig nok selvom jeg unner barnet et søsken. 

Anonymkode: 5c14d...0b3

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Har alltid trodd at jeg har hatt lyst på barn fordi jeg liker spedbarn, men kjenner mer og mer at jeg heller synes synd på folk med barn. Når folk sier dem er gravide tenker jeg æhh stakkars, shit nå blir livet dems ødelagt. Jeg har absolutt ikke behov for å være trengt, og har heller ikke behov for å vie livet mitt til noen andre. Elsker frihet. Og synes helt ærlig talt at barn er ordentlig slitsomme og kravstore gir ekstremt lite i forhold til hvor mye de krever. 

Anonymkode: d1ef6...2c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er i samme situasjon som deg. Har alltid trodd at jeg har hatt lyst på barn fordi jeg liker spedbarn, men kjenner mer og mer at jeg heller synes synd på folk med barn. Når folk sier dem er gravide tenker jeg æhh stakkars, shit nå blir livet dems ødelagt. Jeg har absolutt ikke behov for å være trengt, og har heller ikke behov for å vie livet mitt til noen andre. Elsker frihet. Og synes helt ærlig talt at barn er ordentlig slitsomme og kravstore gir ekstremt lite i forhold til hvor mye de krever. 

Anonymkode: d1ef6...2c6

"Gir ekstremt lite i forhold til hvor mye de krever" Du har ikke barn, og det der er helt feil. Uttal deg om det om du har egne barn ☺️ Men respekterer virkelig de som ikke ønsker barn, er ikke for alle! Alikevel syns jeg det blir feil å uttale seg om noe før man har vært der selv. 

Anonymkode: 5c14d...0b3

[Raven.Writingdesk]

Nei, aldri angret.

Har det vært slitsomt i perioder : ja, selvfølgelig.
 

Har du sett Harry Potter? Har du sett de der sjelsugerne..? De som suger sjela ut av deg, ja, sånn kan det faktisk føles noen gang. Spesielt i småbarnsfasen og man er helt utsultet på søvn. Men nei, jeg har aldri angret. Det er mange ting i livet som kan være utmattende og slitsomt, det betyr ikke at det automatisk er dårlig eller at man føler anger.
 

Livet handler jo ikke om å ha det mest mulig bedagelig til enhver tid. 

[AnonymBruker]

Ja, nå som barna er voksne og jeg har fått avstand til alt som har hendt. Jeg tenker at for barnas del hadde det kanskje vært bedre å slippe å bli født inn i dette samfunnet og blitt utsatt for mobbing, urimelige krav, studiegjeld og dessverre slekt på begge sider som de burde fått vært uten. Jeg var ung og hadde ikke den livserfaringen jeg har nå. Hadde jeg visst dette når jeg var 18 hadde jeg aldri valgt å få barn eller gå inn i noe forhold. For min del ville jeg sluppet årevis med dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet til tross for at jeg vet at jeg gjorde mitt beste.

Dersom jeg blir født på nytt etter dette livet skal jeg altså ikke ha barn igjen eller velge noen form for parforhold der man bor sammen og godtar altfor mye dritt.

Anonymkode: 94a07...770

[AnonymBruker]

Ja. Angrer. Men det er ikke noe å gjøre med nå. Må bare stå i det. 

Anonymkode: cb3ce...bb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja. Angrer. Men det er ikke noe å gjøre med nå. Må bare stå i det. 

Anonymkode: cb3ce...bb5

Hvorfor angrer du? 

Anonymkode: bdd7f...4c2

[AnonymBruker]

Jepp. Gjør det beste ut av det. 

Anonymkode: 15bee...c8a

[Arkana]

Aldri angret.

[AnonymBruker]

Grunnen til jeg «angrer» er at jeg opplever en så enorm redsel for at noe skal skje dem og oss som familie. Når jeg ser på nyhetene er det nesten så jeg angrer på at jeg satte barn til verden. Kjærligheten til de og ansvaret for de er så stor. Redselen for alt fra de store sakene i nyhetsbildet til arbeidsledighet, kreft og naturkatastrofer. Før barna kom var slike bekymringer så og si fraværende da jeg alltids skulle klare meg, men med omsorgsoppgaver følger det også mange tanker.  Håper de tankene bedres når barna blir større. 

Anonymkode: 6d82a...832

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Helt ærlig: Har du noen gang angret? Eller er det å få barn så fantastisk som alle påstår. 

Jeg har alltid vært veldig klar på at jeg øsnker barn, men i det siste har jeg begynt å kjenne mer og mer på usikkerhet rundt dette. Nå er det fler i min nære omgangskrets og familie som får barn, og jeg må ærlig innrømme at det frister mindre og mindre. Lite søvn, ikke noe mer "egentid", og hele livet ditt dreier seg plutselig om å ta vare på et annet menneske. Samboeren min er helt motsatt, han ønsker barn mer og mer jo oftere vi besøker venner og familie med små barn. 

Anonymkode: ef5d8...4ef

Kunne ønske jeg fikk første med en annen, grunnet store konflikter. Ellers har jeg ikke angret  

Anonymkode: bdffe...895

[AnonymBruker]

Nei 🥰

Skulle ikke ha barn, men så ble det ett par likevel. Slitsomt og jeg er ikke definisjonen av supermom, men elsker å være mamma. Skulle jeg miste alle holdepunkter i livet, så er jeg iallefall mamma til the end😍

Anonymkode: 8ece1...280

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Grunnen til jeg «angrer» er at jeg opplever en så enorm redsel for at noe skal skje dem og oss som familie. Når jeg ser på nyhetene er det nesten så jeg angrer på at jeg satte barn til verden. Kjærligheten til de og ansvaret for de er så stor. Redselen for alt fra de store sakene i nyhetsbildet til arbeidsledighet, kreft og naturkatastrofer. Før barna kom var slike bekymringer så og si fraværende da jeg alltids skulle klare meg, men med omsorgsoppgaver følger det også mange tanker.  Håper de tankene bedres når barna blir større. 

Anonymkode: 6d82a...832

Jeg har ikke angret men deler dine bekymringer💗

Anonymkode: 55514...9b3

[AnonymBruker]

Ikke foreløpig, barna er 3 og 1 nå. Jeg har alltid ønsket meg barn, men ble plutselig litt spent da jeg var gravid med den første. Jeg er ganske introvert, og glad i egentid. Jeg syntes også det virket slitsomt når vi besøkte familie og venner med flere småbarn.

Men for meg viser det seg å være en type "slit" som jeg liker. Konserter for voksne og slikt kan vi gjøre når de blir eldre (vi har ikke familie i nærheten og lite mulighet for barnevakt). Nå nyter jeg små stunder av egentid, f.eks. nå som mannen er ute med eldste, yngste sover og jeg drikker varm kaffe. Ting må være mer på barnas premisser i årene som kommer, men jeg syns det er gøy å være med dem på utforskingen av verden. Det er ting vi må forsake nå, og jeg har dager hvor jeg er irritabel og drømmer om å bare litt ro. Men det er mye annet vi opplever nå, og bare nå som de er små, og som jeg er lykkelig over å få være med på i løpet av livet mitt. Den rolige pusten til to små som har sovnet i fanget mitt på kvelden, at alt inne på Rema er kjempespennende (vi har jo ikke akkurat vært der så ofte heller pga. korona), at å kjøre tog er en stor drøm (gleder meg til å ta med eldstejenta på det!). Å få oppdage verden på gjennom barnøyne rett og slett. 

 

Anonymkode: 57a2b...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Helt ærlig: Har du noen gang angret? Eller er det å få barn så fantastisk som alle påstår. 

Jeg har alltid vært veldig klar på at jeg øsnker barn, men i det siste har jeg begynt å kjenne mer og mer på usikkerhet rundt dette. Nå er det fler i min nære omgangskrets og familie som får barn, og jeg må ærlig innrømme at det frister mindre og mindre. Lite søvn, ikke noe mer "egentid", og hele livet ditt dreier seg plutselig om å ta vare på et annet menneske. Samboeren min er helt motsatt, han ønsker barn mer og mer jo oftere vi besøker venner og familie med små barn. 

Anonymkode: ef5d8...4ef

Det er fantastisk å ha barn. Ja, det er et lite mareritt når de er små, og man må opp om natten for å gi mat. De skriker hele døgnet osv. Men denne perioden er jo en så liten del av barnas liv.

Mine er nå 6 og 10, og selv om man savner egentid, så er all gleden ved å ha barn så stor at det veier opp for alt annet. De blir større og mer selvstendige, og er nå små mennesker som man kan ha det utrolig mye moro med

Anonymkode: 250dc...ffb