Holde ut litt til eller gjøre det slutt?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med samboeren i 11 år. Vi har en sønn på 9 år som vi fikk veldig unge. Forholdet har vært dårlig i årevis. Han har gått hjemme hele tiden, bortsett fra de siste tre årene der han har jobbet 50% på en liten butikk ute på bygda. I løpet av disse årene har jeg studert, jobbet og vært den som har fulgt opp sønnen. Nesten alt av husarbeidet har i tillegg falt på meg. Siden jeg har vært den som har tjent mest, er også jeg den som har betalt det meste. Økonomisk har det vært vært veldig skeivt, spesielt de siste 4 årene etter at jeg kom meg ut i fulltidsjobb. Jeg betaler ALT, fortsatt klarer han å prioritere pengene sine så feil at han regelmessig må spørre om penger fra meg til drivstoff bl.a.

Jeg er så lei! Kjenner at jeg ikke klarer å leve slik mer. Sønnen feiret bursdag i går. Jeg ordnet i huset og bakte. Ungene kom hit rett etter skolen, slik at jeg rakk akkurat hjem fra jobb før de kom. Når han endelig kommer hjem fra jobb bare slenger han seg foran tven og etterhvert PCen. Han var jo sliten etter å ha jobbet 5 timer. Gjestene hadde ikke dratt på det tidspunktet. Når gjestene endelig drar, så presterer han å mase om at jeg må være flink å rydde opp osv. Ble sur fordi jeg ikke orket å vaske over gulvene attpåtil. Han satt bare på ræva hele kvelden.. Til sammenligning var jeg oppe 06.30. Tok stallen, fikk sønnen på skolen, luftet hunden, dro på jobb, hadde barnebursdag alene etter jobb, ryddet, vasket klær, fikk ungene i seng (to gjester overnattet) gikk tur med hunden og tok kveldsstellet i stallen. Ingen hjelp til noe, bare klaging og dårlig humør fra han. 

Jeg er klar til å avslutte forholdet. Dette fungerer dårlig.. Problemet er at vi bor ute på bygda. Her er ikke leiligheter eller hus å finne for han. Gjør jeg det slutt kommer han sannsynligvis til å dra avgårde. Han kommer til å havne på nav igjen samt miste kontakten med sønnen vår. Det er for sønnen sin del at jeg har holdt ut.. selv om jeg er på bristepunktet, så lurer jeg på om jeg skal forsøke å holde ut litt til.. Lenge nok til at det dukker opp en leilighet han kan flytte inn i. Da kan han beholde jobben og sønnen kan treffe pappaen oftere. Dette er vanskelig..

Anonymkode: c53eb...b4f

[AnonymBruker]

Ba du han ikke om å hjelpe til? Vaske gulvet? Pelle seg opp av sofaen? Være med å rydde opp? Gå med hunden? Kveldsstellet i stallen? Bare tok du i mot kjeften, og gjorde det selv?

Anonymkode: d99d6...fdd

[Gjest Nala79]

Du må nesten fokusere på deg selv og din sønn. Kanskje det er nettopp dette han trenger, den late ego-mannen du er sammen med? Du har (heldigvis) ikke ansvar for hva han gjør heller ikke gjør når han flytter. Han må jo gjøre en innsats selv også for å treffe sitt barn! Hvis ikke han gjør det så er det ikke DIN feil. Tenk på deg selv og gjør deg selv lykkelig. ,♥️ Lykke til

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som om han er noe særlig til stede for sønnen uansett. Ikke er det bra for sønnen å vokse opp med en sur pappa i hus som overkjører mamma, heller. Dropp den fyren! 

Anonymkode: d4355...8c7

[AnonymBruker]

Gjør det slutt. Han må ta ansvar for eget liv. Du vil ikke lære sønnen din at det er sånn et forhold skal være. 

Anonymkode: f2657...2b2

[got2go]

Du kan ikke ta problemene for han. Han får selv finne ut av jobb og ny bosituasjon. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Har vært sammen med samboeren i 11 år. Vi har en sønn på 9 år som vi fikk veldig unge. Forholdet har vært dårlig i årevis. Han har gått hjemme hele tiden, bortsett fra de siste tre årene der han har jobbet 50% på en liten butikk ute på bygda. I løpet av disse årene har jeg studert, jobbet og vært den som har fulgt opp sønnen. Nesten alt av husarbeidet har i tillegg falt på meg. Siden jeg har vært den som har tjent mest, er også jeg den som har betalt det meste. Økonomisk har det vært vært veldig skeivt, spesielt de siste 4 årene etter at jeg kom meg ut i fulltidsjobb. Jeg betaler ALT, fortsatt klarer han å prioritere pengene sine så feil at han regelmessig må spørre om penger fra meg til drivstoff bl.a.

Jeg er så lei! Kjenner at jeg ikke klarer å leve slik mer. Sønnen feiret bursdag i går. Jeg ordnet i huset og bakte. Ungene kom hit rett etter skolen, slik at jeg rakk akkurat hjem fra jobb før de kom. Når han endelig kommer hjem fra jobb bare slenger han seg foran tven og etterhvert PCen. Han var jo sliten etter å ha jobbet 5 timer. Gjestene hadde ikke dratt på det tidspunktet. Når gjestene endelig drar, så presterer han å mase om at jeg må være flink å rydde opp osv. Ble sur fordi jeg ikke orket å vaske over gulvene attpåtil. Han satt bare på ræva hele kvelden.. Til sammenligning var jeg oppe 06.30. Tok stallen, fikk sønnen på skolen, luftet hunden, dro på jobb, hadde barnebursdag alene etter jobb, ryddet, vasket klær, fikk ungene i seng (to gjester overnattet) gikk tur med hunden og tok kveldsstellet i stallen. Ingen hjelp til noe, bare klaging og dårlig humør fra han. 

Jeg er klar til å avslutte forholdet. Dette fungerer dårlig.. Problemet er at vi bor ute på bygda. Her er ikke leiligheter eller hus å finne for han. Gjør jeg det slutt kommer han sannsynligvis til å dra avgårde. Han kommer til å havne på nav igjen samt miste kontakten med sønnen vår. Det er for sønnen sin del at jeg har holdt ut.. selv om jeg er på bristepunktet, så lurer jeg på om jeg skal forsøke å holde ut litt til.. Lenge nok til at det dukker opp en leilighet han kan flytte inn i. Da kan han beholde jobben og sønnen kan treffe pappaen oftere. Dette er vanskelig..

Anonymkode: c53eb...b4f

Hærregud! Gjør det slutt! Både for din egen del OG din sønns del! Du vil vel ikke at sønnen din skal tro det er greit og normalt for menn å oppføre seg slik, og så blir han også en slik latsabb av en TAPER!!? 

Stå opp for deg selv! Drit i om han havner på nav! Ta tak i ditt eget liv og start å LEV!! 

Anonymkode: ffe82...ee7

[AnonymBruker]

Det er flere her som sier mye av det jeg selv tenker.. Det er ofte veldig vanskelig å vurdere egen situasjon. Man blir litt blind. I tillegg er jeg så vant til å ha det slik.. Er så lei. Dagens nedtur er når samboer kommer hjem fra jobb. Da blir det dårlig stemning med en gang.

Anonymkode: c53eb...b4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det er flere her som sier mye av det jeg selv tenker.. Det er ofte veldig vanskelig å vurdere egen situasjon. Man blir litt blind. I tillegg er jeg så vant til å ha det slik.. Er så lei. Dagens nedtur er når samboer kommer hjem fra jobb. Da blir det dårlig stemning med en gang.

Anonymkode: c53eb...b4f

Sånn skal det ikke være. Jeg tror du vet svaret selv. 

Anonymkode: e6b1f...1c8

[Gjest Skogsalv]

Ble SLITEN selv jeg,bare av å lese om Barneselskapet 😂🤣 Ja ,- du vet selv at han skummer fløten for hva det er verdt! Samt er drittsekk på toppen av det hele. Slutt nå! Med DINE ressurser ,vil byrden som her er ,latterlig,  åpne uante muligheter for deg og barn. ! Han er frekk og uspiselig!INGENTING  og synes synd på ifht veien videre. Dette var HANS  valg - å ikke være en mann og far i livet dere  og barnet fortjener.  Særlig hva barnet gjelder.  Tror du han endrer retning og løfter den late ræva si ?? Helt ærlig...

[AnonymBruker]

Som kjæreste og partner er han ikke noe. Han og vi er dårlige forbilder. Jeg blir så tappet for energi av han og hvordan ting er mellom oss, at jeg også blir en dårligere mamma enn jeg kan være. Som pappa kan han glimte til med jevne mellomrom. Han er ikke en god pappa på fulltid. Tror han hadde fungert bedre som helgepappa ut fra observasjonene jeg har gjort meg når sønnen har vært borte noen dager. Det forutsetter jo at han ikke bare stikker av da.

Jeg får mote meg opp til å avslutte dette.. Vet at jeg kan få mye bedre enn han hvis jeg vil. Hadde vært befriende å være alene!

Anonymkode: c53eb...b4f

[Firfisla]

Still krav til han.

[AnonymBruker]

Tenker du virkelig at dette er godt for sønnen din? 
Han vil ha mye bedre av et forbilde som handler og står opp for seg selv enn en som bare legger seg flat og godtar dritt fra en taper mann.. Det du holder på meg her er å avle «white trash”.. 

Rett ryggen og spark mannen ut! Du er ikke hans mor! 
Og jeg lover- du kommer til å føle deg 20 kg lettere når han er ute av døren!! 
 

Du høres ut som en sabla bra dame ts. Dette klarer du ❤️🤞🤞

Anonymkode: 8e225...dbd

[Gjest Skogsalv]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Som kjæreste og partner er han ikke noe. Han og vi er dårlige forbilder. Jeg blir så tappet for energi av han og hvordan ting er mellom oss, at jeg også blir en dårligere mamma enn jeg kan være. Som pappa kan han glimte til med jevne mellomrom. Han er ikke en god pappa på fulltid. Tror han hadde fungert bedre som helgepappa ut fra observasjonene jeg har gjort meg når sønnen har vært borte noen dager. Det forutsetter jo at han ikke bare stikker av da.

Jeg får mote meg opp til å avslutte dette.. Vet at jeg kan få mye bedre enn han hvis jeg vil. Hadde vært befriende å være alene!

Anonymkode: c53eb...b4f

Så absolutt !  Min eks var en fraværende  far, men steppet bedre opp som helgepappa .  Vinn/vinn- for alle ❤

[AnonymBruker]

Du gjør det bare slutt. Hvis man har det mer vondt enn bra i et forhold så er det ikke vits. Hilsen noen med erfaringer av forskjellige forhold 😅 Tror en psykolog ville sagt det samme.

Anonymkode: 7ad3b...6b4

[AnonymBruker]

Har sagt det før her inne, og gjentar det gjerne: oppførsel som ikke lønner seg blir ikke gjentatt.

Anonymkode: a0432...8a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har sagt det før her inne, og gjentar det gjerne: oppførsel som ikke lønner seg blir ikke gjentatt.

Anonymkode: a0432...8a3

Det har du nok helt rett i. Jeg har latt meg selv bli behandlet dårlig og urettferdig over lang tid, med det resultat at det ikke er mange gode følelser for han igjen. Han har jo på mange måter hatt det som plommen i egget. Jeg tjener bra i motsetning til han. Jeg er den som i hovedsak har tatt meg av både husarbeid og sønnen mens han har gjort det han vil. 

Jeg tror likevel at han også er lei. Sexlivet har vært omtrent fraværende de siste årene. Jeg har ikke hatt lyst til å ha sex med han slik ting er. Det er mye ufint prat mellom oss. Han er usikker på meg (han er ikke helt blind). Tror egentlig han er mest redd for hvordan han skal klare seg økonomisk uten meg. Med fare for å høres litt innbilsk ut, så tror jeg ikke han har sjans til å finne noen som er så bra som meg igjen (da tenker jeg på jobb, utdanning og tålmodighet). Ingen vil klare å holde ut med han over tid slik jeg har gjort. Det vet han selv. Jeg tror ikke noen av oss er lykkelige.

Anonymkode: c53eb...b4f