Jobb og familie, det blir for mye

[AnonymBruker]

Pga barn med spesielle behov, så har det vært 10-11 ekstremt stressende år. Flere års kamp med systemet for å få rett hjelp, dårlig nattesøvn, skolevegring, telefoner fra sinte foreldre, oppfølgingsmøter i skole/BUP, mm. - you name it! 

I tillegg så er det ekstremt travelt på jobb i perioder, og jeg merker at jeg takler disse periodene veldig dårlig, blir fullstendig oppslukt av stress og oppjaget i kroppen. 

Mannen min er nå i tillegg blitt syk, og jeg må ta veldig mye av oppgavene hjemme, alene. Dvs han hjelper med kjøring og slikt, men lite ellers. Tror han er blitt deprimert. 

Hva i all verden skal jeg gjøre for å håndtere alt dette fremover? Vi har ingen familie rundt oss her vi bor, ingen som kan støtte og hjelpe. Jeg ønsket å flytte til mitt hjemsted (hvor jeg har foreldre og søsken) for mange år siden, men det ville ikke mannen min, dermed ble vi her.

Og nå er altså både ungene og han totalt avhengig av at jeg står på og holder ut. Kjenner jeg er bitter i mine verste øyeblikk, det var dette jeg pratet mye med han om tidligere; at jeg ønsket å flytte for å ha hjelp og støtte i tøffe tider. At ungene skulle ha familie rundt seg. Men nei, det ville ikke han, pga været i min landsdel! 

Vet ikke min arme råd akkurat nå 😮

Anonymkode: f5167...df4

[AnonymBruker]

Får han hjelp for depresjonen?

Jeg har bare vært gjennom to år med dette, fikk barn for to år siden og har hatt deprimert mann. Jeg måtte bare gå fra mannen, jeg hadde ikke overskudd til å være pårørende i tillegg. Følelsene har bare forsvunnet over tid og jeg er til tider bitter for hvordan det ble. Det er mye enklere å takle alt på egen hånd, uten å gå rundt og være sint på en mann som ikke tar tak i hvert fall.

Anonymkode: b9c81...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Får han hjelp for depresjonen?

Jeg har bare vært gjennom to år med dette, fikk barn for to år siden og har hatt deprimert mann. Jeg måtte bare gå fra mannen, jeg hadde ikke overskudd til å være pårørende i tillegg. Følelsene har bare forsvunnet over tid og jeg er til tider bitter for hvordan det ble. Det er mye enklere å takle alt på egen hånd, uten å gå rundt og være sint på en mann som ikke tar tak i hvert fall.

Anonymkode: b9c81...7ae

Han har gått noe til DPS, men stopp etter noen samtaler. Fikk bekreftet at han har depresjon.

Tror nok det er de ekstreme utfordringene og bekymringer pga barnet med spesielle behov, som har utløst dette. Stress over flere år. 

TS 

Anonymkode: f5167...df4

[AnonymBruker]

Din mann må ta seg sammen. Hadde flyttet dit du har familie, med eller uten han. 

Anonymkode: 7f918...8ad

[AnonymBruker]

Da flytter dere NÅ, før det er altfor sent.

Anonymkode: 5b11e...a18