Beste tiden i ditt voksne liv

[AnonymBruker]

Når var den?

For veldig mange er jo barndommen den fineste tiden, i allefall for dem som hadde en trygg og fin oppvekst. Men hva er den beste tiden i ditt voksne liv, når var den, og hva gjorde at akkurat denne tiden var så fin?

For meg var det nok i 2010 til 2011 da jeg for første gang bodde for meg selv. Fantastisk frihetsfølelse og livet var perfekt. Intet press, bare koste meg som student, drakk når jeg ville og spiste hva jeg ville uten å tenke på helsa eller vekta.

Anonymkode: 10be1...d80

[AnonymBruker]

Tror det må være da jeg og en vennegjeng dro til Japan. Jeg hadde vært på utenlandsturer før, men dette var første gangen jeg liksom dro på en tur som vi hadde planlagt selv, og vi ikke dro med noen "voksne" som skulle ordne alt. Før dette hadde jeg bare vært på klasseturer eller reist med familie. Vi dro til Japan ca 2 år etter jeg hadde fått jobb etter studiene, så jeg hadde spart en del penger. Da jeg studerte tok jeg meg ikke råd til noen utenlandsturer. 

Etter det har jeg og samboer også vært på tur til noen andre land. Jeg syns det er sååå gøy. Bestille hoteller, finne frem på et ukjent sted. Klare oss selv uten innblanding fra kontrollfreaken mamma. 😅

Å være student var gøy, men det slår ikke ungdomstiden i hjembyen haha. 

 

Anonymkode: c05f5...ef2

[AnonymBruker]

Håper jeg har det beste til gode  ☺️ 

Anonymkode: e993b...64a

[M71]

Etter jeg ble skilt og begynte å leve igjen

[AnonymBruker]

For 11 år siden, da ble jeg sammen med mitt livs kjærlighet, jeg flyttet vekk fra stedet jeg ikke trivdes, jeg var frisk, trente masse og startet å studere. Fikk 3 år med den mannen. Og 5 år etterpå ble jeg for syk til å jobbe og trene. 

Anonymkode: 29767...dee

[AnonymBruker]

Føler man egentlig burde være godt voksen for å kunne svare ordentlig på denne, men foreløpig var min desidert beste tid i livet studietiden. Kanskje ikke første semester da det var litt vel mye å sette seg inn i/ ikke så mange nære venner osv. Men så kom det seg noe voldsomt. Tok hele graden i utlandet, fikk nære vennskap for livet, morsomme fester, fast på skolelaget (med alt som hører til der), nydelig vær og livet var en lek egentlig. Helt fantastisk tid! Skulle gjerne gått tilbake og opplevd på nytt, men nå (jeg er 30 år) er det livet overhodet ikke noe som frister haha. Blir utmattet bare jeg tenker på det😅 Nå gleder jeg meg til livet som mamma ❤️

Anonymkode: 93edf...327

[AnonymBruker]

Syns tiden da jeg var 25 og hadde en toåring var så fin. Jobba bare 70%, så hadde mye tid til barnet mitt, vi hadde akkurat kjøpt vår første enebolig, og alt bare fungerte så bra. Husker jeg var genuint lykkelig.

Men tiden nå, hvor jeg har en tiåring, en femåring, enda større enebolig (drømmehuset med syyyk utsikt), to nye biler, forholdet mellom meg og mannen min er bedre enn noen gang. Jeg er så glad i livet mitt nå! Tror det skal mye til for å toppe det 🥰

Anonymkode: b19a7...8b4

[AnonymBruker]

Blir bare bedre og bedre 😄

Men noen perioder jeg kan nevne er da jeg flyttet til Oslo alene som 18-åring, så spennende. Da jeg var backpacker i Asia et halvt år i 20-årendle, samt to års opphold i Asia i 30-årene.

Anonymkode: b5d9f...b40

[Kniv & gaffel]

Den beste tida mi var årene 2000-2005 (29-34 år). Da var jeg på tross av flere helseutfordringer i full jobb, og bodde på et sted hvor jeg trives godt. Jeg hadde også kommet meg ut av et kjæresteforhold som hadde hanglet i flere år, og nøt å være fri. Utenom jobb var jeg engasjert i flere aktiviteter på fritida innen musikk, kunst og frivillig arbeid. 

Fra 2005 snudde livet, og jeg hadde en periode på 10 år med mye usikkerhet angående min egen helse og om jeg kunne klare å jobbe eller ikke. 

Jeg hadde også ei ganske fin tid fra 2015-2019 (44-48 år). Da ble jeg endelig ufør og fikk en mer forutsigbar hverdag. I løpet av de årene klarte jeg også å bygge meg opp i mye bedre form både fysisk og psykisk. Jeg fikk også flere verv innen frivillig arbeid og opplevde at hverdagen var god og meningsfull. 

Fra 2020 har det gått nedover igjen. Det skyldes først og fremst at min mor er dement, og at nesten alle kreftene går med til å ta vare på henne. Situasjonen med Koronaen gjøre det hele mye verre fordi det begrenser hjelpetilbudet hennes mye. For tida går jeg for det meste og biter tennene sammen slik at jeg kan holde ut fram til min mor får fast plass på sykehjem. 

Jeg er forøvrig 50 år nå. 

Endret 19. februar 2021 av Kniv & gaffel

[AnonymBruker]

Etter at jeg fikk innvilget uføretrygd. Endelig ro og fred til å fokusere fremover.

Anonymkode: 63504...a8e

[AnonymBruker]

Definitivt studietiden, det var magiske år på alle måter❤️ Men så ble jeg kronisk syk rett etter studietiden, og har siden den gang vært ufør, ufrivillig singel og barnløs, mye alene, og sykdommen har frarøvet meg det meste av hva jeg likte å gjøre. Sånn har det vært de siste 20 årene. Gikk lenge å tenke at livet sikkert ville glimte til med en god periode igjen, men nå har jeg begynt å gi opp håper. Hver dag er en kamp😔

Anonymkode: a0a8f...04e

[AnonymBruker]

Må nevne en ting til selv om jeg allerede har svart (jeg som koste meg så mye på studier i utlandet  ). Da jeg ble over 18 og forstod hvor utrolig lett det var å ordne reiser til utlandet! Sparte ikke en dritt fram til jeg var 26 år (det har gått fint likevell) og bare reiste rundt i verden med vennene mine når det passet meg. Jeg hadde inntrykk av at det å planlegge en reise til utlandet tok flere mnd og var så innmari vanskelig da jeg var liten, men så gikk det på en plett (thank you, internett!) og var så gøy og lett atte! Samtidig var dette før venner fikk barn og familie, så det var alltid en haug med folk å være sammen med. Vi la store planer hele tiden..aahh..for et liv 😄 

Bekymrinsgløst liv når man er ung og ikke har vett til å spare til en dritt! 😂

Anonymkode: 93edf...327

[Anonymburker]

Fra september 2015 til juni 2017. Gledet meg hver eneste dag til å gå på jobb. Har aldri følt meg så verdsatt, hverken før eller siden.

Kjærlighetsmessig er det ingenting å se tilbake på.

Jeg tror de beste tidene er forbi.

 

Endret 20. februar 2021 av Expandable86

[Ylvali]

Jeg håper det er i fremtiden.🙂

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig hatt det jevnt veldig bra. Og alle "epoker" har hatt sin "beste" i seg. 

Første året jeg bodde hjemmefra, som student, en enorm frihet, mulig det året jeg vokste mest. I det hele tatt elsket jeg studieårene.

Fikk drømmejobben, flyttet sammen med han jeg nå er gift med. Gode år, mye spenning, første leilighet, det å etablere vårt voksenliv. Noen krevende perioder på jobb, men ikke noe som preget meg. 

Aktive år, der alt skjedde, og livet rent praktisk var krevende, likevel mye lykke. En jobb jeg trives med, og et godt ekteskap. Noen nedturer, men ingenting langvarig. 

Så traff Korona, og jeg var livredd for at alt skulle krasje. At vi skulle gå fra 100kmt, til 0, og at både forholdet og karrieren skulle bli krevende. Men har egentlig vært et veldig godt år, der vi har funnet roen i å bare være oss, og stort sett være hjemme. 

Om jeg skulle valgt ett år om igjen så vet jeg virkelig ikke hvilket.

Anonymkode: d9e3e...1e0

[AnonymBruker]

Regner du myndighetsalderen som voksen? I så fall, siste året på vgs. Alt etterpå har egentlig vært ganske kjipt.

Anonymkode: 01cc1...fa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2021 den 9.47):

Syns tiden da jeg var 25 og hadde en toåring var så fin. Jobba bare 70%, så hadde mye tid til barnet mitt, vi hadde akkurat kjøpt vår første enebolig, og alt bare fungerte så bra. Husker jeg var genuint lykkelig.

Men tiden nå, hvor jeg har en tiåring, en femåring, enda større enebolig (drømmehuset med syyyk utsikt), to nye biler, forholdet mellom meg og mannen min er bedre enn noen gang. Jeg er så glad i livet mitt nå! Tror det skal mye til for å toppe det 🥰

Anonymkode: b19a7...8b4

Jeg også har drømmehuset med en fantastisk utsikt, din bil, 1 mill i banken og 400000kr i huslån. Allikevel er jeg ikke er snev lykkelig, de penga hjelper ikke meg. Liker ikke livet 

Anonymkode: 9b9d4...a06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2021 den 11.51):

Definitivt studietiden, det var magiske år på alle måter❤️ Men så ble jeg kronisk syk rett etter studietiden, og har siden den gang vært ufør, ufrivillig singel og barnløs, mye alene, og sykdommen har frarøvet meg det meste av hva jeg likte å gjøre. Sånn har det vært de siste 20 årene. Gikk lenge å tenke at livet sikkert ville glimte til med en god periode igjen, men nå har jeg begynt å gi opp håper. Hver dag er en kamp😔

Anonymkode: a0a8f...04e

Huff hvordan syk er du? 

Anonymkode: 9b9d4...a06