Gå til innhold

Jeg skulle gjerne levd et liv uten å jobbe..... det hadde vært drømmen...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg er også enig med TS, jeg hater å jobbe!! Hater forventninger og press. Hater å bli tvunget inn i formene rundt et a-menneske når jeg egentlig vil legge meg kl 02 og stå opp kl 10 hver dag. Jobber 100% for pengene sin skyld, hadde ikke vært bittelitt lei meg om jeg aldri måtte jobbe igjen. Da hadde jeg viet tid til barna, holdt huset i orden, truffet venner, trent, reise, bakt og kokkelert og gjort akkurat det jeg ville! Drømmen hadde klart vært å vinne 100 millioner for å bare kunne gjøre akkurat disse tingene. Så hadde jeg nok skaffet meg en hobby eller to. Tenker jeg hadde blitt besøksvenn på eldrehjem eller noe slikt, bare drevet på frivillig basis med ting som ville gitt andre mennesker og dyr glede i hverdagen. 

Hadde aldri kunnet snyltet på staten a) samvittighet. b) dårlig betalt. c) skam over å ikke bidra. Så må bli lotto her..

Anonymkode: 5cad5...f62

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Tja... Jeg tror det blir litt som pippi som ville begynne på skole for å kunne ha ferie. Jeg tror ikke det er gøy å se netflix, bake og male hver dag resten av livet. Slikt er godt i perioder nettopp fordi det er fri. Men da må man ha noe å ha fri ifra for at det skal bli bra tror nå jeg. Husker de 6 ukene barnehagen var koronastengt, vi jobbet annenhver dag, ungene var bare hjemme og hverdag og helg føltes egentlig helt likt. Gud så deilig det var å få tilbake det å glede seg til fredag og helg! Kan ikke ha helg hver dag, hele gleden bare forsvinner for min del. Det deiligste er å ta helg relativt ajour med jobben, etter en god innsats i uka med betydning for andre og DA kunne bake, trene og sitte oppe helt til kl 23 (småbarnsmor, der er deadlinen for å si det sånn).

Jeg er straks 40 og kan se tilbake og tenke at jeg tror du tar feil. Også vil jeg anbefale deg å begynne å leve et ekte liv og ikke kaste det bort på tv-serier. Helt ærlig. Kanskje akkurat nå pga korona at det er innafor, men i det sekundet vi kan leve mer som normalt, ikke la Netflix bli normalen. Det vil ta livet av deg mentalt tilslutt. Og kanskje bidrar nettopp tv-tittingen din til "latskapen" du føler på. Fir helt ærlig så er det latskap om man kaster bort livet foran tv. Det blir for dumt. Og det gir ingen selvoppfyllelse, ingen glede. Ingen mestring og verst av alt, absolutt ingen betydning. Så vil sterkt anbefale deg å avvenne deg med det så snart du kan. Baking, maling, trening er vel og bra. Men det å leve gjennom andres oppdiktede liv på en tv-skjerm, det vil du angre på. Lev heller ditt ekte liv og bruk energi på å finne ut hvordan DU ønsker det livet skal være. 

For ikke å snakke om at livet er virkelig mer gøy med GOD økonomi. Skikkelig mye mer gøy 😄 

Anonymkode: 52ba7...b63

  • Liker 2
Skrevet

Jeg er så lat at jeg hadde likt et liv uten jobb. Helt fint. Det kan godt hende at noen syns det er kjedelig å bruke dagene på tv, nett og senga, men for meg ville det vært helt nydelig. 

Ingen som har lyst til å sponse meg med en halv mill i året, vel? 🙃

Anonymkode: e5aea...ac1

  • Liker 4
Skrevet

Kan forstå den tanken, men det er nå engang slik at de aller fleste må ha en del år i arbeidslivet for å finansiere livsopphold. Unntakene er de som arver mye nok og/eller man har investert slik at man kan leve på det. Alle trenger ikke nødvendigvis å måtte jobbe helt til personsalder, men de fleste trenger nok 20+ år i fulltidsjobb med grei lønn og oppover for å finansiere et ålreit. 

Anonymkode: 7c674...ac8

Skrevet

Skulle ønske jeg kunne jobbe 3-4 dager i uka og motta fullt lønn selv. Er bare stress med jobb. Har jobbet siden jeg var 16 år og jobbet alle årene ved siden av studien. Ble ferdigutdannet og rett i fulltidsjobb. Etter 4 år ble jeg deprimert, utbrent og hatet livet. Nå har jeg vært arbeidsledig i snart 1 år og synes det er deilig faktisk.. Skal sies at jeg aldri tok friår etter VGS, vet ikke om det har noe å si. Men liker ikke helt tanken på at jeg snart må tilbake til fulltidsjobb.. 

Anonymkode: eb5fa...752

Skrevet

Jeg er forsåvidt ikke overrasket over hvor mange som føler på dette. Dette inngår egentlig i det jeg tenker om det moderne arbeidslivet. 

For å trekke det tilbake i tid så har vi noe så teoretisk som Marlows behovspyramide, og andre motivasjonsteorier med viktige momenter som f.eks autonomi, selvstyring og tilrettelegging. Mye ser ut til å ha utgått fra norsk arbeidsliv og personliv. Og da sliter folk med motivasjonen og lysten!

Vi skal alle være karrieremennesker. Det skal studeres mye og lenge. Man skal alle ha gode jobber med karrierer som hele tiden løfter en. Man konkurrerer mot resten av landet nå, ikke bare hjemplassen. A4-livet krever at du gjør dette, samtidig som du må få nok barn, er sosial, trener, er en livsnyter og drikker mye alkohol. Du skal ha være selveier av bolig, ha ny bil og gjerne en fritidsbolig på en viss alder. Det skal presteres overalt. Og du er litt av et menneske hvis du ikke gjør det!

Jobbene krever alt fra deg. Din autonomi og selvstyring er blitt strupet. Jobben skal være midtpunktet i livet. Du skal jobbe hardt fra du kommer til du går, og gjerne være i beredskap på fritiden. Arbeidsgiver presser ut det som presses kan for å få valuta for lønnen. Samtidig får du ikke betalt lunsj, og må derfor jobbe en halvtime ekstra hver dag. Arbeidsdagen består av stress, mas, jag, prestasjoner, tidsfrister og krav. Resultatet skal alltid være perfekt. Under streng overvåkning og kontroll. Ofte innblandet med dårlig arbeidsmiljø, og elendig lederskap. Man er ofte bare en "ubetydelig" ansatt, der du egentlig ikke betyr så mye annet enn den jobben du gjør. Men du kan lett erstattes, og det vet du innerst inne. Samtidig jobber man 37,5 - 40 timer i uken med dette, som man alle vet er ganske mye av en kort uke. I tillegg er du kraftig underbetalt. 

Hadde arbeidslivet lagt opp mer til hjemmekontor, selvstyrt arbeidstid, arbeidsmengdereguleringer, flere ansatte, mindre arbeidstid og gitt arbeidstakere mer innflytelse over sin egen situasjon, så hadde vi kommet langt på vei. Motivasjonen finner man ved å tilfredsstille ansattes motivasjonskrav. Dagens samfunn gjør akkurat det motsatte. Folk finner ikke en lykke med å gå på jobb, dem finner lykken ved å ikke være på jobb. Og da er det noe grunnleggende feil. For vi alle er mennesker som ønsker å nå langt, som ønsker å prestere, som ønsker å oppleve mestring, som ønsker å lykkes, som ønsker selvrealisering.... Det tilhører jo motivasjonsteoriene, og er egentlig en del av deg. Det er faktisk den "herlige" toppen på behovspyramiden. Men når bunnen i behovspyramidene er pill oppråtten som følge av hva arbeidslivet og livet gir deg, så klarer man heller ikke finne ønskene om å lykkes. 

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Det er det moderne arbeidslivet som er skylden i uføretallene i Norge. Folk brenner seg helt ut fra alle sider i norsk arbeidsliv. Du har ikke nubbsjanse hvis du ikke har helse og motivasjon til å gi 100%, alltid.

Anonymkode: 3703d...c02

  • Liker 4
Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er forsåvidt ikke overrasket over hvor mange som føler på dette. Dette inngår egentlig i det jeg tenker om det moderne arbeidslivet. 

For å trekke det tilbake i tid så har vi noe så teoretisk som Marlows behovspyramide, og andre motivasjonsteorier med viktige momenter som f.eks autonomi, selvstyring og tilrettelegging. Mye ser ut til å ha utgått fra norsk arbeidsliv og personliv. Og da sliter folk med motivasjonen og lysten!

Vi skal alle være karrieremennesker. Det skal studeres mye og lenge. Man skal alle ha gode jobber med karrierer som hele tiden løfter en. Man konkurrerer mot resten av landet nå, ikke bare hjemplassen. A4-livet krever at du gjør dette, samtidig som du må få nok barn, er sosial, trener, er en livsnyter og drikker mye alkohol. Du skal ha være selveier av bolig, ha ny bil og gjerne en fritidsbolig på en viss alder. Det skal presteres overalt. Og du er litt av et menneske hvis du ikke gjør det!

Jobbene krever alt fra deg. Din autonomi og selvstyring er blitt strupet. Jobben skal være midtpunktet i livet. Du skal jobbe hardt fra du kommer til du går, og gjerne være i beredskap på fritiden. Arbeidsgiver presser ut det som presses kan for å få valuta for lønnen. Samtidig får du ikke betalt lunsj, og må derfor jobbe en halvtime ekstra hver dag. Arbeidsdagen består av stress, mas, jag, prestasjoner, tidsfrister og krav. Resultatet skal alltid være perfekt. Under streng overvåkning og kontroll. Ofte innblandet med dårlig arbeidsmiljø, og elendig lederskap. Man er ofte bare en "ubetydelig" ansatt, der du egentlig ikke betyr så mye annet enn den jobben du gjør. Men du kan lett erstattes, og det vet du innerst inne. Samtidig jobber man 37,5 - 40 timer i uken med dette, som man alle vet er ganske mye av en kort uke. I tillegg er du kraftig underbetalt. 

Hadde arbeidslivet lagt opp mer til hjemmekontor, selvstyrt arbeidstid, arbeidsmengdereguleringer, flere ansatte, mindre arbeidstid og gitt arbeidstakere mer innflytelse over sin egen situasjon, så hadde vi kommet langt på vei. Motivasjonen finner man ved å tilfredsstille ansattes motivasjonskrav. Dagens samfunn gjør akkurat det motsatte. Folk finner ikke en lykke med å gå på jobb, dem finner lykken ved å ikke være på jobb. Og da er det noe grunnleggende feil. For vi alle er mennesker som ønsker å nå langt, som ønsker å prestere, som ønsker å oppleve mestring, som ønsker å lykkes, som ønsker selvrealisering.... Det tilhører jo motivasjonsteoriene, og er egentlig en del av deg. Det er faktisk den "herlige" toppen på behovspyramiden. Men når bunnen i behovspyramidene er pill oppråtten som følge av hva arbeidslivet og livet gir deg, så klarer man heller ikke finne ønskene om å lykkes. 

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Det er det moderne arbeidslivet som er skylden i uføretallene i Norge. Folk brenner seg helt ut fra alle sider i norsk arbeidsliv. Du har ikke nubbsjanse hvis du ikke har helse og motivasjon til å gi 100%, alltid.

Anonymkode: 3703d...c02

De få som er smarte finner en måte å lage et liv de ønsker på. Noen ganger tar det år, noen ganger må man lide litt for å komme dit. Men for de som virkelig ønsker et annet liv så er Norge et av landene det er mulig å få det til på. Nå er det selvsagt enkelte som er "forbannet" med sine sykdommer, manglende innsikt eller lignende. Men om du er smart og frisk er det veldig mye du kan gjøre. 

Skal sies at sliterne også hadde mer respekt før fordi ikke alle kunne ta utdanning. Det var ok å være industriarbeider og sliter. Du var maskulin, pålitelig. Det utgår idag da man kanskje ikke tjener så mye, samt ikke har en utdanning og får mindre status fordi "alle burde enkelt klare utdanning i Norge"

Er enig i at vi trenger en holdningsendring i Norge. Folk med vanlige jobber gjør en viktig jobb, en i kassa på rema kan være smartere enn en advokat. Det er ikke slik at smarte mennesker alltid velger statusjobber med høy timelønn. 

Vi må få tilbake respekten for de som gjør drittarbeidet på gulvet. 

Anonymkode: 14854...e17

Skrevet

Jeg er hjemmeværende er så heldig at mannen min tjener greit. Jeg er uføre og har 3 barn en er nyfødt. Barna mine går ikke I bhg jeg er hjemme med barna og koser oss og går turer eller på lekeplassen🥰 vi har det veldig fint sammen og skaper godt bånd og er en harmonisk familie. jeg rydder og vasker og lager mat til min mann (far til barna) kommer hjem og vi kan kose oss ved middagsbordet så kan Heller andre stresse.

Anonymkode: e5103...adb

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

De få som er smarte finner en måte å lage et liv de ønsker på. Noen ganger tar det år, noen ganger må man lide litt for å komme dit. Men for de som virkelig ønsker et annet liv så er Norge et av landene det er mulig å få det til på. Nå er det selvsagt enkelte som er "forbannet" med sine sykdommer, manglende innsikt eller lignende. Men om du er smart og frisk er det veldig mye du kan gjøre. 

Skal sies at sliterne også hadde mer respekt før fordi ikke alle kunne ta utdanning. Det var ok å være industriarbeider og sliter. Du var maskulin, pålitelig. Det utgår idag da man kanskje ikke tjener så mye, samt ikke har en utdanning og får mindre status fordi "alle burde enkelt klare utdanning i Norge"

Er enig i at vi trenger en holdningsendring i Norge. Folk med vanlige jobber gjør en viktig jobb, en i kassa på rema kan være smartere enn en advokat. Det er ikke slik at smarte mennesker alltid velger statusjobber med høy timelønn. 

Vi må få tilbake respekten for de som gjør drittarbeidet på gulvet. 

Anonymkode: 14854...e17

Det er sant, man må tenke utenfor boksen å bygge seg et liv og et yrke der yrket blir mer en livsstil. Tidligere var det mye mer småbedrifter. Jeg bor på et lite tettsted, og her hadde vi for 30-40 år siden 25-30 butikker. Butikker på hvert et hjørne, der både mannen og kvinnen i husstanden jobbet. Nå har vi til sammenligning 3. 3 fra disse storkapitalistiske merkekjedene. Og det tror jeg illustrerer samfunnet godt, også på internett. Kapitalismekjedene vanskeliggjør det at man tør å satse. Det at folk tør å gjøre en jobb om til sin egen livsstil. I dag må de fleste bare ta seg til takke med å være ansatt. Angående å være ansatt i kassa på Rema mener jeg at lønnsutviklingen en kassamedarbeider har hatt sammenlignet med lønnsutviklingen på generelt grunnlag har vært altfor lav. Det er en bevisst underbetaling som skjer i dag, og det er nitrist. Da går det aldri an å skape god nok trivsel over tid til at folk finner lykken i en slik jobb gjennom livet. Dem MÅ vekk derifra pga lønnsnivået og stigmaet det har medført. Mens eierne av butikk og kjede er mangemillionærer og mangemilliardærer. Latterlig. 

Også enig i at folk som jobbet på gulvet hadde mye mer respekt før. Og det virker som om at det var lettere å finne en slags ro og lykke med å være en indistriarbeider enn en karriererkontoransatt. Men nå MÅ nesten alle bli karrierekontoransatte for å få en fornuftig inntekt og et respektert rykte. 

Jeg tenker at hele arbeidslivet må omstruktureres. Utviklingen som har skjedd siste 20 årene er langt ifra bra. 

Anonymkode: 3703d...c02

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er på mitt 4. år med høyere utdanning på studier. Men, sannheten er at jeg er en person som igrunn HATER tanken på å ha fast jobb.

Altså ja, jeg kommer ikke til å "snylte", jeg skal jobbe og bidra med mitt. Men, det hadde vært nydelig å vært hjemmeværende.

Jeg blir så vanvittig engasjert i TV-serier, jeg elsker det. Og å bake. Lære meg nye instrumenter. Trene hver dag. Male abstrakt. Altså, jeg hadde hatt TIDENES LIV hvis det ikke var for at en må jobbe.

Jeg er rett og slett misunnelig på de som går på trygt. Jepp, der sa jeg det. Jeg er misunnelig. Riktignok de som går på trygd og "snylter"(flere jeg vet om som gjør det og er åpne om det som jeg kjenner.)

Drømmelivet er å ikke ha noe jobb, slik at jeg kan få tid til å "leve". Flere som har det sånn? Hører stadig folk si det hadde vært kjedelig uten jobb, men jeg klarer ikke tro på det... Ifjor levde jeg på oppsparte midler og hadde et "friår"(litt mer kompliserte grunner enn som så) - men, det er det BESTE året i livet mitt. Jeg hadde 14 måneders pause fra alt og hadde fri. Altså - jeg ELSKET det. Jeg følte livet mitt var optimalt og skulle gjerne levd sånn hvert år.

Er alle personer skapt for å jobbe? Føler ikke jeg passer inn i det hele tatt. Jeg vil også trygde og leve livet...

Hilsen 27 år gammel jente som er sjalu på deg som får trygd og kan være hjemme å gjøre hva du vil hver dag...

Anonymkode: 14566...221

Kanskje FIRE (financial independence retire early) er noe for deg. Om du tjener bra og følger rådene til FIRE bevegelsen kan du pensjonere deg når du er 40 tenker jeg og ha mye mer penger enn det en trygdet vil få.. ;)

Skrevet

Skulle gjerne sluttet å jobbe, hadde jeg hatt nok penger.... da ville jeg ha brukt tid på trening, reiser, bodd deler av året i utlandet i sol og varme🙌🏻, sluppet stresset..... Eneste som bekymrer meg med å ikke jobbe er det sosiale og det å føle tilhørlighet🤨

Anonymkode: 194b4...58d

Skrevet
6 minutter siden, AnonymBruker said:

Eneste som bekymrer meg med å ikke jobbe er det sosiale og det å føle tilhørlighet🤨

Er oppskrytt

Det jeg trenger av sosialt får jeg av venner, trenger ikke kollegaer til det

Anonymkode: 7ab5d...0bb

Gjest AlmaSofie
Skrevet
AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er på mitt 4. år med høyere utdanning på studier. Men, sannheten er at jeg er en person som igrunn HATER tanken på å ha fast jobb.

Altså ja, jeg kommer ikke til å "snylte", jeg skal jobbe og bidra med mitt. Men, det hadde vært nydelig å vært hjemmeværende.

Jeg blir så vanvittig engasjert i TV-serier, jeg elsker det. Og å bake. Lære meg nye instrumenter. Trene hver dag. Male abstrakt. Altså, jeg hadde hatt TIDENES LIV hvis det ikke var for at en må jobbe.

Jeg er rett og slett misunnelig på de som går på trygt. Jepp, der sa jeg det. Jeg er misunnelig. Riktignok de som går på trygd og "snylter"(flere jeg vet om som gjør det og er åpne om det som jeg kjenner.)

Drømmelivet er å ikke ha noe jobb, slik at jeg kan få tid til å "leve". Flere som har det sånn? Hører stadig folk si det hadde vært kjedelig uten jobb, men jeg klarer ikke tro på det... Ifjor levde jeg på oppsparte midler og hadde et "friår"(litt mer kompliserte grunner enn som så) - men, det er det BESTE året i livet mitt. Jeg hadde 14 måneders pause fra alt og hadde fri. Altså - jeg ELSKET det. Jeg følte livet mitt var optimalt og skulle gjerne levd sånn hvert år.

Er alle personer skapt for å jobbe? Føler ikke jeg passer inn i det hele tatt. Jeg vil også trygde og leve livet...

Hilsen 27 år gammel jente som er sjalu på deg som får trygd og kan være hjemme å gjøre hva du vil hver dag...

Anonymkode: 14566...221

Tror du virkelig at det hadde vært kjekt å være hjemme og se TV hver dag?

Jeg skjønner ikke tankegangen, klarer ikke sette meg inn i det.

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er oppskrytt

Det jeg trenger av sosialt får jeg av venner, trenger ikke kollegaer til det

Anonymkode: 7ab5d...0bb

Dette er et godt poeng innenfor det negative med arbeidslivet. Ansatte lever opp til og prøver å være venner med andre ansatte, samt krever vennskap tilbake. Det sosiale behovet skal mettes på jobb. Det holder liksom ikke at kolleger er gode kolleger med hverandre. På et eller annet punkt i karrieren innser de fleste ansatte at man ikke var venner likevel. Under jobb-bytter, oppsigelses, permisjoner, sykdom, konflikter, lønnsforhandlinger og opprykk blant annet. Og det er da fryktelig demotiverende å innse at man egentlig bare var en "konkurrerende kollega", når man trodde det var vennskap.

Karrierejaget til folk er så implementert at rundt deg så sitter det alltids folk å misunner deg eller har dårlig syn på deg og dine metoder i jobben, og gjerne ønsker deg alt vondt slik at dem kan overta etter deg eller få deg erstattet. Nesten alltid. Og dem du minst forventer det. Noen jubler alltid over ditt frafall. Og stort sett alle er villige til å la deg raskt gå i glemmeboka så fort du er ute av bedriften. Spesielt hvis du blir syk. 

Arbeidsplassen er ikke plassen man skal mette sitt sosiale behov. For sjansene for svik og skuffelse er enormt store. 

Anonymkode: 3703d...c02

  • Liker 4
Skrevet
4 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er et godt poeng innenfor det negative med arbeidslivet. Ansatte lever opp til og prøver å være venner med andre ansatte, samt krever vennskap tilbake. Det sosiale behovet skal mettes på jobb. Det holder liksom ikke at kolleger er gode kolleger med hverandre. På et eller annet punkt i karrieren innser de fleste ansatte at man ikke var venner likevel. Under jobb-bytter, oppsigelses, permisjoner, sykdom, konflikter, lønnsforhandlinger og opprykk blant annet. Og det er da fryktelig demotiverende å innse at man egentlig bare var en "konkurrerende kollega", når man trodde det var vennskap.

Karrierejaget til folk er så implementert at rundt deg så sitter det alltids folk å misunner deg eller har dårlig syn på deg og dine metoder i jobben, og gjerne ønsker deg alt vondt slik at dem kan overta etter deg eller få deg erstattet. Nesten alltid. Og dem du minst forventer det. Noen jubler alltid over ditt frafall. Og stort sett alle er villige til å la deg raskt gå i glemmeboka så fort du er ute av bedriften. Spesielt hvis du blir syk. 

Arbeidsplassen er ikke plassen man skal mette sitt sosiale behov. For sjansene for svik og skuffelse er enormt store. 

Anonymkode: 3703d...c02

Uføretrygd gir deg ikke venner, da. Om du tror livet ditt vil forbedres på trygd må du være en enstøing som bruker lite penger og som ikke trenger venner eller kjæreste

Anonymkode: 14854...e17

  • Liker 1
Skrevet
23 hours ago, Uatskillelig said:

Og de som går på trygd er misunnelig på deg som får brukt utdannelsen sin i en jobb du mestrer. Man vet gjerne ikke hva man har før man mister det. Vær takknemlig om du er frisk og arbeidsfør.

 

Du tror at alle som tar utdanning får en jobb? 🤔 

Anonymkode: 59c11...26e

Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Uføretrygd gir deg ikke venner, da. Om du tror livet ditt vil forbedres på trygd må du være en enstøing som bruker lite penger og som ikke trenger venner eller kjæreste

Anonymkode: 14854...e17

Jeg skrev ingenting om det du svarer med her. Jeg nevnte ikke uføretrygd. I alle fall ikke at livet ble bedre av å være på trygd. Så det får du ta på din kappe hvis du føler det. Jeg skrev om det elendige vennskapet man egentlig får i en arbeidslivssituasjon. Vennskap man har altfor høye forventninger til. 

Du som ble uføretrygdet må jo ha kjent på det jeg skriver. Om å gå i glemmeboka etter at sykdommen rammet deg. Tar jeg feil, eller er du fortsatt venn med dine gamle kolleger? Jeg tipper: Nei. Fordi dere var egentlig aldri venner, selv om du følte det.

Uføretrygd gir deg ikke akkurat venner, men det gjør faktisk ikke arbeidslivet heller. I alle fall veldig sjeldent at det gjør det.

Anonymkode: 3703d...c02

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er på mitt 4. år med høyere utdanning på studier. Men, sannheten er at jeg er en person som igrunn HATER tanken på å ha fast jobb.

Altså ja, jeg kommer ikke til å "snylte", jeg skal jobbe og bidra med mitt. Men, det hadde vært nydelig å vært hjemmeværende.

Jeg blir så vanvittig engasjert i TV-serier, jeg elsker det. Og å bake. Lære meg nye instrumenter. Trene hver dag. Male abstrakt. Altså, jeg hadde hatt TIDENES LIV hvis det ikke var for at en må jobbe.

Jeg er rett og slett misunnelig på de som går på trygt. Jepp, der sa jeg det. Jeg er misunnelig. Riktignok de som går på trygd og "snylter"(flere jeg vet om som gjør det og er åpne om det som jeg kjenner.)

Drømmelivet er å ikke ha noe jobb, slik at jeg kan få tid til å "leve". Flere som har det sånn? Hører stadig folk si det hadde vært kjedelig uten jobb, men jeg klarer ikke tro på det... Ifjor levde jeg på oppsparte midler og hadde et "friår"(litt mer kompliserte grunner enn som så) - men, det er det BESTE året i livet mitt. Jeg hadde 14 måneders pause fra alt og hadde fri. Altså - jeg ELSKET det. Jeg følte livet mitt var optimalt og skulle gjerne levd sånn hvert år.

Er alle personer skapt for å jobbe? Føler ikke jeg passer inn i det hele tatt. Jeg vil også trygde og leve livet...

Hilsen 27 år gammel jente som er sjalu på deg som får trygd og kan være hjemme å gjøre hva du vil hver dag...

Anonymkode: 14566...221

Takk for ærlighet. Jeg har det slik selv. Det er så tabu å si høyt. Jeg hadde en amerikansk mann for mange år siden. Han var klar på at han skulle jobbe og jeg være hjemme, om jeg ville. Han hadde god råd. Men, jeg var så oppfostret på feminisme og tanken på at alle skal bidra, så det falt meg ikke inn å si ja til noe sånt. Jeg var ikke tro mot meg selv. Jeg har angret meg, og det verste av alt er at jeg er over 35 år og barnløs.

Om jeg hadde barn, betyr ikke dette at jeg hadde  lært barna mine å snylte på nav, men jeg vil nok lære dem å lytte til egen mavefølelse. Selv om damer er kapable til alt, så er det å ta hånd om barn i et hjem med litt annet på bordet enn sukker og fett en viktig fulltidsjobb. Det er en jobb i seg selv som dessverre er undervurdert, noe som gjør meg forbannet. Syns det egentlig er en stor fornærmelse mot kvinner at dette er noe vi skal sjonglere som en mindre viktig oppgave enn 9-4 jobben. Tenker kvinnet burde fått en kompensasjon for å gidde å slite seg ut for et såkalt likestilt samfunn. Det blir aldri likestilt.  Når kan vi lære oss å akseptere det? Og heller fordele ressursene likt ved feks ulik skatt for mødre? Hvorfor kan det ikke gis større respekt for de som velger å jobbe redusert for å være mer med familien? Det er tabu, og stakkars kvinne som kommer dårlig ut når hun er 75 og kan gå av med pensjon! Men hva med alle de årene man er ung og frisk? Hvorfor skal det være tabu å si at livet er når jeg ikke jobber, altså etter kl 4. Jeg har ikke barn, så etter 4 kjenner jeg en stor frihetsfølelse. For meg er jobb et nødvendig onde. Kunne jeg velge, ville jeg allikevel ha brukt meg til noe, men kanskje vært eier av en bedrift som ikke krever all verdens av oppmøte. Bare det å være sin egen sjef hadde løst mye for meg, så tenker hvordan jeg kan finne en løsning. Å gi omsorg for familie ville jeg digget. Å få mer dagslys og mer trim hadde jeg elsket. 

Anonymkode: 63c93...bcd

Skrevet

Moralen hindrer nok en del folk fra å bli uføre. Mens andre ikke har moral.

Anonymkode: d29b1...fb1

Skrevet
11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skrev ingenting om det du svarer med her. Jeg nevnte ikke uføretrygd. I alle fall ikke at livet ble bedre av å være på trygd. Så det får du ta på din kappe hvis du føler det. Jeg skrev om det elendige vennskapet man egentlig får i en arbeidslivssituasjon. Vennskap man har altfor høye forventninger til. 

Du som ble uføretrygdet må jo ha kjent på det jeg skriver. Om å gå i glemmeboka etter at sykdommen rammet deg. Tar jeg feil, eller er du fortsatt venn med dine gamle kolleger? Jeg tipper: Nei. Fordi dere var egentlig aldri venner, selv om du følte det.

Uføretrygd gir deg ikke akkurat venner, men det gjør faktisk ikke arbeidslivet heller. I alle fall veldig sjeldent at det gjør det.

Anonymkode: 3703d...c02

Jeg er ikke ufør, men jeg er arbeidsledig. Jeg lever på avkastning av formuen min. Jeg har venner fra gammelt av. Jeg velger å ikke jobbe fordi jeg aldri har funnet en jobb jeg liker og jeg kan leve på formuen min resten av livet 

Anonymkode: 14854...e17

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...