Vanskelig å være mor i tenåringsfasen :(

[AnonymBruker]

Hei!

Vi har to barn. Vår datter er 12 nå veldig pre-teen, og det har blitt svært vanskelig med henne i hus til tider. Alt er blitt en kamp, fra å få henne til å gjøre lekser, dusje, bli med på besøk til besteforeldrene i helgen. Fritidsaktivitetene er kjedelige, dem vil hun slutte med. Hun vil bare være på skjerm, og med venninner som hun spiller/er på sosiale media med.

Hun har tidligere vært hyggelig og grei, men det at hun ikke vil noenting lenger, og er sur og sint hjemme, sliter på meg. Jeg må av og til gå bort, gå en lang tur, for å klare å la være å gråte. Jeg gruer meg nesten til hun kommer hjem fra skolen, kroppen min stålsetter seg for kritikk, krangel eller andre ting. Lillebror, stakkar, er vant til at det slamres med dører (hun har rom rett ved siden av ham) og trampes i gulvet, for det gjør hun ofte når hun blir sint. Jeg er flinkere til å være forsonende i samtaler med henne enn mannen min, han vil ikke inngå kompromiss, og da ender alle samtaler med at hun stikker av fra huset uten at vi vet hvor hun er. Derfor tar jeg op meg mer ansvar enn ham i disse situasjonene.

Det er ikke krangel og bråk hver eneste dag, men det er litt på grunn av at jeg fanger opp signalene tidlig, og klarer å avverge/avlede. Så jeg må være på vakt, føler jeg, hele tiden.

Vi har foreslått å dra til hytta noen få dager i vinterferien. Lillebror ble kjempeglad, og gleder seg. 12-åringen utbrøt: HÆ?!! Hvorfor må vi det? Jeg vil ikke!

På hytta vår er det ingen tvang. Barna har fri skjermtid der, og vi fokuserer på å gjøre det vi vil, de som vil går på ski, spiller brettspill osv. Likevel er det tydeligvis ikke nok. Hun er livredd for å gå glipp av tid med vennene sine, hvis en av dem skulle foreslå å møtes. Det er nesten et halvt år siden vi var der sist, så det er ikke det at vi er der så ofte heller.

Jeg kjenner at jeg gruer meg til hytteturen, gruer meg til å begynne å pakke, og hun nekter og jeg må overtale henne, ting som før var koselige har blitt vonde og vanskelige, og jeg kjenner at jeg går rundt med konstant hodepine og kvalme på grunn av stress. Da vi skulle besøke besteforeldrene og overnatte alle sammen sist, slo hun seg vrang da vi alle var pakket og klare, og nektet å gå i bilen og sette seg. For det var så kjedelig hos besteforeldrene...

Ser for meg at kanskje jeg eller mannen må være hjemme med henne, mens den andre tar med lillebror på hytta. Denne situasjonen er svært ødeleggende for familieidyllen også, og jeg lengter i smug etter en leilighet der jeg kan være helt alene, uten noen andre rundt meg.

Leste nettopp at tenåringsforeldre har høyere forekomst av depresjon og angst. Jeg skjønner det så godt.

Blir det bedre etter hvert?

Anonymkode: 7a700...884

[AnonymBruker]

Ehh..hallo. Dette har vi alle gått gjennom. Dette er sånn det er å være mor. De er ikke små og vil sitte i fanget for alltid vettuu. Og ja, det blir bedre. 

Anonymkode: 03ff4...fcc

[AnonymBruker]

Kjenner meg ikke igjen, har ikke hatt barn som har oppført seg sånn. Har to jenter på 17 og 19, og de har vært greie og aldri hatt utbrudd av denne typen. Heldigvis. Men det er faktisk dere som foreldre som bestemmer, en skal da ikke la hun overta og styre hvor dere skal dra eller hvem dere skal besøke. Lar dere hun bestemme at dere skal bli hjemme så ødelegger dere for broren og resten av familien. Dere skaper jo et "monster" da som overstyrer resten av familien

Anonymkode: 47ba5...515

[AnonymBruker]

Ja! Det blir bedre. Min opplevelse som forelder og lærer på ungdomsskole, er at 12,13,14 års alderen er den verste. Når de blir 15 og 16 blir de mer modne og er ikke så kranglete.

Anonymkode: e5d8f...0db

[Kenelz]

Sett ned foten, ha en god kommunikasjon og ikke gi belønning for dårlig oppførsel. 

Skjønner ikke dere som sier at der er «normalt oppførsel», men det kan være en hvit greie. 

[AnonymBruker]

Min 11-åring er helt lik. Det er et sant helvete enkelte dager. Han har ADHD. Jeg gleder meg til det blir bedre. 

Anonymkode: 06646...93f

[PM75]

Det er virkelig ikke enkelt med tenåringer i hus! Og så er det ikke en «oppskrift» siden de går gjennom tenårene på så ulike måter. Eldstemann her er en enkel tenåring å ha med å gjøre. Nestemann er en heeeeelt annen sak...! Det er umulig å vite hva som trigger hormonelle utbrudd der i gården 🙈 Jeg tenker at vi kan være forståelsesfulle og fleksible til en viss grad. Men de skal ikke få ta over styringen av huset. Hvis 3 av 4 vil på hytta i vinterferien, så bli det hytta i vinterferien.
 

Dårlig atferd belønnes ikke (overser hvis jeg kan, men tar tak når jeg må), mens god atferd fremheves med store ord 😊

[AnonymBruker]

Kan det være en idé å la henne få ha med en venninne på hytteturen?

 

 

Når det gjelder skjerm, så bør du som forelder engasjere deg mer i hva hun gjør på skjermen. Snakk med henne om alt som skjer der, og sett deg mer inn i akkurat det.

Anonymkode: e56b3...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei!

Vi har to barn. Vår datter er 12 nå veldig pre-teen, og det har blitt svært vanskelig med henne i hus til tider. Alt er blitt en kamp, fra å få henne til å gjøre lekser, dusje, bli med på besøk til besteforeldrene i helgen. Fritidsaktivitetene er kjedelige, dem vil hun slutte med. Hun vil bare være på skjerm, og med venninner som hun spiller/er på sosiale media med.

Hun har tidligere vært hyggelig og grei, men det at hun ikke vil noenting lenger, og er sur og sint hjemme, sliter på meg. Jeg må av og til gå bort, gå en lang tur, for å klare å la være å gråte. Jeg gruer meg nesten til hun kommer hjem fra skolen, kroppen min stålsetter seg for kritikk, krangel eller andre ting. Lillebror, stakkar, er vant til at det slamres med dører (hun har rom rett ved siden av ham) og trampes i gulvet, for det gjør hun ofte når hun blir sint. Jeg er flinkere til å være forsonende i samtaler med henne enn mannen min, han vil ikke inngå kompromiss, og da ender alle samtaler med at hun stikker av fra huset uten at vi vet hvor hun er. Derfor tar jeg op meg mer ansvar enn ham i disse situasjonene.

Det er ikke krangel og bråk hver eneste dag, men det er litt på grunn av at jeg fanger opp signalene tidlig, og klarer å avverge/avlede. Så jeg må være på vakt, føler jeg, hele tiden.

Vi har foreslått å dra til hytta noen få dager i vinterferien. Lillebror ble kjempeglad, og gleder seg. 12-åringen utbrøt: HÆ?!! Hvorfor må vi det? Jeg vil ikke!

På hytta vår er det ingen tvang. Barna har fri skjermtid der, og vi fokuserer på å gjøre det vi vil, de som vil går på ski, spiller brettspill osv. Likevel er det tydeligvis ikke nok. Hun er livredd for å gå glipp av tid med vennene sine, hvis en av dem skulle foreslå å møtes. Det er nesten et halvt år siden vi var der sist, så det er ikke det at vi er der så ofte heller.

Jeg kjenner at jeg gruer meg til hytteturen, gruer meg til å begynne å pakke, og hun nekter og jeg må overtale henne, ting som før var koselige har blitt vonde og vanskelige, og jeg kjenner at jeg går rundt med konstant hodepine og kvalme på grunn av stress. Da vi skulle besøke besteforeldrene og overnatte alle sammen sist, slo hun seg vrang da vi alle var pakket og klare, og nektet å gå i bilen og sette seg. For det var så kjedelig hos besteforeldrene...

Ser for meg at kanskje jeg eller mannen må være hjemme med henne, mens den andre tar med lillebror på hytta. Denne situasjonen er svært ødeleggende for familieidyllen også, og jeg lengter i smug etter en leilighet der jeg kan være helt alene, uten noen andre rundt meg.

Leste nettopp at tenåringsforeldre har høyere forekomst av depresjon og angst. Jeg skjønner det så godt.

Blir det bedre etter hvert?

Anonymkode: 7a700...884

Det er helt normalt, min søster var enda verre fra 13-17 år, haha. Men her virker det som det som er viktig for din datter nå er å ha kontakt med vennene sine på sosiale medier, da bør hun få lov til det og ikke tvinges til å bli med til besteforeldre. Du må velge dine kamper med omhu og når barn er i puberteten vil de utagere. Kanskje du skal finne på noe hyggelig med lillebror bare dere to? Så får begge litt avlastning.

Anonymkode: a7d9d...d66

[AnonymBruker]

Det kan sikkert hjelpe å huske at dette handler om hormoner og det som skjer i kroppen på en tenåring, alt blir veldig "stort" i denne perioden. Mye som trigger store følelser på ting som kan virke som bagateller, så viktig å tenke at det ikke nødvendigvis er du som gjør alt feil.

 

 

Anonymkode: 91520...4ba

[AnonymBruker]

Man må finne en balanse mellom å sette grenser og være streng, og la dem få litt slakk. De er i en periode med løsrivelse, venner er utrolig viktig. Jeg har ofte latt barnas behov styre, og høster goder i ettertid ved at vi har et veldig bra forhold. At deres behov styrer betyr ikke at ungene bestemmer. Jeg ser at de trenger tid med venner, men forklarer også at de ikke kan få bestemme alt. Kompromiss. Og det er forskjell på behov og "vil ikke". De har lært seg å diskutere, forklare meg hva som er viktig for dem og hvorfor. Da lytter jeg. Og vi finner løsninger alle kan leve med. Ungdom gjør bare opprør hvis de har noe å gjøre opprør mot. Det er mye mye lettere å håndtere dem når de føler seg sett, verdsatt, og tatt på alvor. Selv om de er irrasjonelle hormonbomber..

Siden dette er en periode, går det over.  

Anonymkode: 1a46b...cb8

[AnonymBruker]

Må hun virkelig være med da? Er det så sunt å presse barn til «tvangskos» med familien når de ikke vil, eller syns det er hyggelig? Kan hun ikke være hos en venninne for eksempel, eventuelt få ta med en venninne? Venner og det sosiale er viktig i den alderen.  
 

Ble selv presset med på familiegreier som tenåring som jeg ikke ville på, og i tillegg til å ødelegge feriene til resten, hatet jeg det selv. Liker fremdeles ikke familiegreier som voksen.  Prøver å holde det til en minimum av hva jeg deltar på. Har ikke noe spesielt godt forhold til familien min, så da ser jeg ikke poenget. Syns det bare blir masete og slitsomt.  Tusen andre ting jeg heller vil gjøre, enn å sitte å late som om vi har et så godt forhold sammen, når vi aldri har hatt det. 

Anonymkode: 5c22c...5f1

[AnonymBruker]

Og: snakk med jenta om at det er vanskelig å være på vei inn i ungdomstiden. Si at du vet at følelsene er ekstremt sterke. Det er til tider et helvete å være tenåringsjente. Hun trenger også å vite at det faktisk er hormoner som herjer, at det er normalt og at det går over. 

Anonymkode: 1a46b...cb8

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere går inn i enhver situasjon og lar det eskalere. Møter dere henne noen gang på at dere skjønner at det vanskelig å væte henne? Be far skjerpe seg. 
Jeg har og en 12 åring, og jeg velger mine kamper med omhu. Jeg ønsker at vi skal ha et godt forhold, det betyr at jeg av og til må svelge en kamel. 

Anonymkode: 6747f...127

[AnonymBruker]

Jeg var aldri slik selv, og mine foreldre hadde aldri godtatt det. Greit nok at du vil prioritere det sosiale når du er 15-16. men 12 er tidlig. Da blir det hytta. Men med en venn om det lar seg gjøre? 
Jeg tenker at dere (du?) er for snill, kanskje? Hun vet akkurat hvor hun har deg, og kjører sitt løp uten de store konsekvensene. Jeg lurer på om det er på tide å kjøre full Hulken for å sette deg i respekt. Jeg hadde koblet fra internett og fratatt mobil frem til hun hadde oppført seg som folk. Lommepenger og nye klær likeså. Jeg hadde ikke lett etter henne om hun dro, men latt henne fått husarrest når hun kom hjem igjen. Jeg hadde gitt henne beskjed om at neste gang hun gjentar den oppførselen hadde jeg ringt barnevernet for å få bistand. 

Anonymkode: 1ad3f...323

[Hippogriff]

Føler med deg. Det kan være veldig individuelt også, mine ungdommer har vært totalt ulike i tenårene.

Gi deg selv pauser av og til. Hun har sine store hormonutløste nedturer og oppturer, og det er viktig å ta nok avstand til at du ikke blir med på dem. Både for deg selv, men også fordi hun trenger stabile deg som et emosjonelt anker.

Jeg har vært veldig nøye med å snakke med tenåringene mine når de ikke var i verken opptur eller nedtur. De har jo mer stabile perioder innimellom. Da kan man faktisk snakke med dem og avtale hvordan man skal håndtere sinneanfall osv. Jeg har hatt veldig åpne dialoger med dem om det. Da ler vi faktisk litt av oss selv også. Litt gjensidig selvinnsikt og selvironi gjør underverker.

Eksempler på avtaler som har vært inngått hos oss: 

- Under sinneanfall kan man SI hva som helst til MEG. Jeg har ikke lov til å ta det personlig. Og tiden etterpå skal ikke tenåringen bruke på dårlig samvittighet, for det er viktigere å bruke gode dager på å ha det fint sammen enn å absolutt skulle snakke gjennom alt fra de dårlige dagene. At ungdommene har visst at jeg aldri tar til meg ting de sier under sinneanfall, har faktisk vært veldig forløsende hos oss. De får ikke lov til å gjøre det samme mot hverandre, for dette er en avtalt unntaksbestemmelse som kun gjelder de 2-3 mest hormonelle årene deres 

- Det er ALDRI lov å være fysisk mot hverandre under sinneanfall. Vi skal ikke ha vold i familien. De får lov til å slamre med dører osv som de vil i stedet 

- Sinneanfall respekteres på den måten at jeg ikke bruker den anledningen til å skulle «snakke dem til fornuft». Det er unntakstilstand, og vi venter med dialogen til etterpå 

- Når vi har inngått avtaler eller har forpliktelser (her ville hytteturer og familiebesøk kommet inn, men også tannlegetimer, det å komme seg på skolen osv), kan ikke sinneanfall brukes som «unnskyldning» for å slippe unna slikt 

- Alle ting vi skal som familie, diskuteres med ungdommene. Vi inngår ikke avtaler om familiebesøk, ferieplaner osv uten at alle har fått sagt sitt og fått ivaretatt sine ønsker innen rimelighetens grenser 

Dette har jo funket godt hos oss fordi de alle har vært veldig ålreite mellom sinneutbruddene sine. De har vært både snille og fornuftige ellers.

Jeg råder deg til å ha en så åpen dialog som mulig med datteren din. Vær åpen om hvordan hennes atferd påvirker familien uten å være anklagende, og ansvarliggjør henne ved å bli med på å diskutere løsninger.

For en av mine ungdommer så tok vi i bruk profesjonell hjelp utenfra, det var også til veldig god hjelp.

Først og fremst: Hold ut, og minn deg selv på at dette går over. I dag kan ungdommene mine og jeg le av episodene vi hadde, men det var jaggu ikke alltid like artig da det sto på.

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

TS her... takk for svar, og innspill.

Skulle virkelig ønske at hun var litt eldre, slik at hun kunne være alene hjemme innimellom, mens vi andre er på overnatting hos besteforeldre eller på hytta. Når hun bare er 12, blir det hun som bestemmer, til slutt. I mange år fremover. Når hun rett og slett nekter å sette seg inn i bilen, uansett hvor mye vi lurer og lokker, kan vi ikke løfte henne inn med makt.

Når jeg prøver å snakke med henne, og "møte henne" er det null gehør. Dvs, jeg merker av og til at hun er mildere i etterkant, selv om hun holder steile fronter og nekter å snakke når jeg prøver å gå i dialog. Når jeg bare nevner ungdomstid og hormoner, blir hun helt rasende...

I dag kom hun hjem fra skolen og sa hun skulle ha kake (ikke hei, eller noe, bare "jeg skal ha kake"). For en venninne av henne spiser kaker HVER dag etter skolen, og jeg var så mye strengere enn ALLE andre foreldre.

Helt utrolig hvordan barn kan være mye mer modne og voksne og fornuftige som 8-9-åringer, eller til og med 5-6-åringer, enn en slik 12-åring.

 

 

Anonymkode: 7a700...884

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner meg ikke igjen, har ikke hatt barn som har oppført seg sånn. Har to jenter på 17 og 19, og de har vært greie og aldri hatt utbrudd av denne typen. Heldigvis. Men det er faktisk dere som foreldre som bestemmer, en skal da ikke la hun overta og styre hvor dere skal dra eller hvem dere skal besøke. Lar dere hun bestemme at dere skal bli hjemme så ødelegger dere for broren og resten av familien. Dere skaper jo et "monster" da som overstyrer resten av familien

Anonymkode: 47ba5...515

Det er lett å si for deg som aldri har stått i det  

Men til TS:

Det går an å forklare ærlig hvordan du har det til henne, og be om at dere kan prøve å snakke sammen litt og avtale iallefall de viktigste tingene.

Vær ærlig - du blir så lei deg av *gitte konkrete utsagn* at du føler deg kvalm og på gråten når du skal hjem. Og du elsker henne og forstår det er kaos av følelser - men du og pappa er bare mennesker dere også. Dere tåler ikke alt. 

 

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at dere (du?) er for snill, kanskje? Hun vet akkurat hvor hun har deg, og kjører sitt løp uten de store konsekvensene. Jeg lurer på om det er på tide å kjøre full Hulken for å sette deg i respekt. Jeg hadde koblet fra internett og fratatt mobil frem til hun hadde oppført seg som folk. Lommepenger og nye klær likeså. 

Anonymkode: 1ad3f...323

Dette syns jeg er et utrolig dårlig råd. Å møte en emosjonell kollaps med full konfrontasjon og å eskalere situasjonen er det siste man bør gjøre. Som forelder bør man være det stabile ankeret og å bidra til å roe ned en situasjon som er mer enn vanskelig nok når hormonene raser og tenåringene ikke forstår selv hva som går av dem. 

For den ene ungdommen min var faktisk det aller mest forløsende at jeg forklarte at jeg forsto hva som skjedde, at det var helt normalt og at jeg også hadde opplevd det selv, og at jeg var godt i stand til å skjønne at det som ble rast mot meg i fullt sinne ikke nødvendigvis var ment helt sånn det ble sagt.

Under en emosjonell melt down må noen være voksne. Og det er nok en fordel at det er de som faktisk er voksne. 

[Gjest Anonymus Notarius]

Min 12-åring har heller ikke har lyst til noe og alt er kjedelig. Min erfaring er imidlertid at de må tvinges litt med på ting, man kan ikke la en 12-åring diktere hele familien på den måten, da skaper man jo et tenåringsmonster. Min 12-åring synes de aktivitetene han blir tvunget med på er ganske gøy likevel, når han først er med. Er det snakk om en 16-åring skjønner jeg at vedkommende vil prioritere venner, men vi kan ikke behandle 12-åringer som unge voksne. Det gidder i alle fall ikke jeg  De trenger at de voksne er tydelige og stiller krav og setter grenser.