Venners uoppdragne barn...

[Gjest Tante streng?]

Er fast bruker men skriver anonymt nå for ikke å henge ut noen.

Vi har et vennepar som åpenbart sliter med barneoppdragelsen. Jeg vil ikke gå i detalj på problemene her, men det er så ille at de blir samtaleemne i venneflokken når de selv ikke er til stede. Man vegrer seg for å invitere dem annet enn på kveldstid når de har barnevakt, og det er heller ikke fristende å dra på besøk hjemme hos dem. I korte trekk består problemet i at mor er alt for snill og ikke kan sette grenser for barna, mens far holder seg utenfor helt til han plutselig eksploderer og kjefter på en voldsom måte som ikke står i forhold til barnets handling.

Når vi opplever dette i sosiale sammenhenger er det ubehagelig, og man føler at man som voksen til stede bør reagere på ett eller annet vis. Men hva gjør man? Er det greit å si i fra til far når han kjefter så voldsomt at han skremmer andre tilstedeværende barn (og voksne for den saks skyld)? Er det greit å si i fra til de herjende barna om at de må roe seg ned når foreldrene ikke gjør det? Eller skal vi bare late som ingenting og tenke vårt?

[nessi]

Hvis barn oppfører seg på en måte jeg ikke liker hjemme hos meg, sier jeg fra til barna, uansett hvem de er sine. Hjemme hos meg gjelder mine regler, og det får foreldrene bare akseptere.

[tuji]

Hvis det er så alvorlig og dette er gode venner, bør dere kanskje ta det opp med dem. Da er det best å ta det en gang barna ikke er der, slik at dere har tid og rom til å snakke ordentlig om det. En slik samtale kan ta tid... Hvis dere trår varsomt, og hele tiden prøver å forestille dere hvordan det er å være i deres sko, tror jeg det kan gå bra. Har dere et godt vennskap, tåler dere en konfrontasjon.

[Gjest Leola]

Jeg synes ærlig talt ikke dere skal nevne noe. Det er som kjent mye lettere å oppdra naboens barn enn sine egne.

Har dere et stort problem med dette så fortsett som dere gjør nå og inviter de voksne til sammenkomster på kvelden. Barneoppdragelse er et ømt tema - og jeg synes ikke uteforstående skal blande seg inn uten at det er snakk om mishandling el...

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med Leola om det er lett å se feil hos andres barn...

Jeg er selv mamma til 3 viltre små (men de er heldigvis sånn at de er englebarn ute og kjempetravle hjemme :-)

Jeg pleier alltid å si fra til andres barn om de gjør noe galt hjemme hos meg. Klart og tydelig at her bestemmer jeg, og sånn gjør vi det her.

Alle har sine måter å oppdra sine barn på, og har selv reagert på andres "oppdragelsesmetoder". Men mener likevel at det må være opp til hver enkelt hvordan man gjør det, så lenge det ikke er mishandling eller andre ting som kan skade barnet.

Det beste man kan gjøre tror jeg, om venner har umulige barn med på besøk, er å vende seg direkte til barnet å si at dette er ikke lov hjemme hos oss.Om foreldrene da blir fornærmet kan de ha det så godt:-)

Men for all del, ikke kritiser andres måte å takle egne barn på!

[Gjest Melk]

Jeg sier i fra til andres barn, om de gjør ting som ikke er lov. Om det var en god venninne, så ville jeg antakelig også tatt opp om hun aldri sier ifra.

[LilleBille]

Hvis barn oppfører seg på en måte jeg ikke liker hjemme hos meg, sier jeg fra til barna, uansett hvem de er sine. Hjemme hos meg gjelder mine regler, og det får foreldrene bare akseptere.

←

Dette gjør jeg også.

[Gjest T]

Trådstarter: Mon tro om vi ikke snakker om samme familie, jeg har en følelse av at du og jeg kjenner hverandre

Min søster er i samme situasjon som deg, og jeg har hørt masse om familien Brøl, og har forsåvidt hørt faren i aksjon. Når det går så langt at selv folk i nabolaget snakker om sånne forhold, så bør du så absolutt snakke med disse foreldrene.

Jeg er enig i det andre skriver, at det er lettere å "oppdra" andres barn, men har på følelsen av at i trådstarters tilfelle er dette et reelt problem.

Har du prøvd på en fleipete måte å spørre om han trenger ropert, så han er sikker på at absolutt heeeele nabolaget også hører han?

Det er litt vansklig å gi råd her, for jeg har hatt en slik i min familie, og vet at ikke alle tåler tilsnakk Men det går jo an å hinte litt til både faren og moren at dere og omgivelsene skvetter når han setter i gang med kjeftingen!

[Thomasine]

I vårt hjem gjelder våre regler og vi sier i fra om nødvendig til besøkende i vårt hjem...

Jeg har selv sagt i fra til en god venn hvor barnefaren var en ordentlig "brøler"!! Synes ikke det er særlig koselig å sitte å høre på "kjeften" hans for hver minste ting eller se hvor uregjerlige barna hans var i hans nærvær...

Jeg snakket med venninna mi og hun var selvfølgelig helt enig, men det var ikke så lett for henne å gjøre noe med det heller - han hører kun på seg selv...

Forresten er barna deres helt normale barn sammen med oss og uten faren sin - hans "vræling" gjør noe med dem...

[Gjest sexysadie]

Har jeg uoppdragne barn på besøk så oppdrar jeg dem.

[Gjest Embla s]

Trådstarter skriver at mor er alltfor snill og lar barna holde på helt til far sprekker og overreagerer - her er det jo snakk om mors og fars personlighet? Hvis venner skal ta foreldrene i skole sånn det er nevnt her, er vel sansynligheten stor for at mor (og far?) går i forsvar, blir kjempesåret osv. Det er vel lite som er så provoserende som "velmenende gode råd" man ikke har bedt om? Jeg hadde i allefall blitt kjempeprovosert, med alle piggene ute hvis noen jeg kjenner hadde satt av god tid for å fortelle meg hvordan jeg skulle forholde meg til familien min. Det kan jo også være mange forhold og aspekter som ikke venner har den fulle og hele oversikten over..

Syns generelt man skal trå varsomt i fht andres barn og andres oppdragelse.

[Thomasine]

Det har mye å si hvor godt man kjenner hverandre og hvor mye man tåler. Jeg har noen venninner jeg kan kjefte på og bli kjeftet på av. Vi kan godt komme med forslag til hverandre og vi spør hverandre om råd også ifh barneoppdragelse.

Ingen er perfekte og ingen klarer tenke på "alt" heller. Venner er til for å være der for hverandre - i gode og onde dager her også... Noen ganger hjelper det at andre ser på barna dine med andre øyne - ikke for å kritisere men kanskje foreslå andre muligheter om dine ikke funker...

[Gjest Maddicken]

Meld dem på Nannyhjelpen

[Gjest Har ikke barn, men..]

Jeg har ikke lest alt her like nøye.. Men - jeg innbiller meg at det nok kanskje er litt "lettere" / "mer akseptert" at man sier ifra dersom man har barn selv. Jeg som barnløs kan helt sikkert av og til ha lyst å si ifra / kommentere ting, men må innrømme at jeg er litt redd "mottakeren" skal tenke for seg selv; "ja, det er jo lett for deg å si, som ikke har barn", eller; "hva vet vel du om å ha / oppdra barn, som ikke har noen selv". Det er helt sikkert mye vi barnløse ikke kan sette oss inn i - i forhold til det at man som foreldre blir slitne osv, men vi har jo uansett meninger om hvordan man bør oppføre seg - som barn eller voksen.

Men jeg vet ikke jeg... det er jo synd å måtte utelukke ting fordi barna ikke "kan oppføre seg" (som igjen er fordi foreldrene ikke holder styr på dem)..!? Og jeg mener; "mitt hus - mine regler"...