Når gikk din fødselsdepresjon over?

[AnonymBruker]

Og fikk du behandling eller gikk det over av seg selv? Gjorde du noe selv som hjalp deg? 

Jeg har en fødselsdepresjon og barnet er snart 8 mnd gammel. Jeg føler ting snart burde bli bedre. Eller.. jeg er forsåvidt bedre enn jeg har vært, men den slipper ikke taket. Vil gjerne høre erfaringer fra dere som har opplevd det samme!🙏🏻

Anonymkode: 406a6...903

[AnonymBruker]

Jeg ble helt helt HELT bra igjen da barnet var litt over to år - da hadde jeg gått i psykologbehandling siden han var 3 måneder til 1,5 år, som ga meg alle redskapene og selvtilliten jeg trengte for å håndtere den lammende angsten og de vonde mørke følelsene. Etter jeg avsluttet behandlingen hadde jeg det noenlunde bra, men det lå fortsatt et slags slør over tilværelsen og jeg var ikke helt meg selv (selv om ingen kunne merke noe på meg da). Jeg fortsatte med teknikkene jeg hadde lært i kognitiv terapi, men jeg tror nok tiden var det som hjalp mest - umerkelig fikk jeg det bedre, og en dag etter 2,5 år merket jeg at jeg var 100 % lykkelig igjen - slik som før. Lykke til - jeg vet hvordan du har det, og jeg vet også at du kommer til å bli helt frisk❤️

Anonymkode: 8d543...577

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon og gikk til lege og fikk hjelp nærmest med én gang etter fødselen. Jeg gikk til time hos psykolog 2 ganger i uken i 6 måneder. Når babyen var 3 måneder lo jeg igjen for første gang siden fødselen og etter det gikk det gradvis bedre og bedre. Følte meg helt fin etter 6 måneder. Anbefaler deg å få hjelp, 8 måneder er lenge å gå ubehandlet for depresjon. Ta kontakt med fastlege eller helsestasjonen, de er gode på å henvise deg videre eller så kan man også få samtaler der. 

Anonymkode: 46680...a1f

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to❤️ 

Jeg glemte å skrive at jeg går til behandling nå. Men jeg ventet altfor lenge med å be om hjelp (ser jeg nå) og begynte med samtaler hos psykolog først nå på nyåret. Jeg føler det er et steg frem og 2 tilbake hele tiden. Jeg har heldigvis kommet meg ut av det «verste» eller tyngste. Men som det beskrives over her. Blir ikke kvitt angsten eller de vonde tankene om meg selv. Skammen, skyldfølelsen. Tiltaksløsheten. Søvnløsheten. Jeg er ikke meg selv og jeg hater det. 

Skulle vært tilbake i jobb, men nå er jeg sykemeldt. Føler også det som et nederlag, at jeg ikke klarer å komme meg tilbake på jobb etter permisjon. Tenker mye på hva andre tenker om det/meg. Føler meg mislykket. 

Men forstår av innleggene deres at det kan ta lang/lengre tid.. føles altfor lenge, men samtidig godt å høre at det ikke bare er meg som har brukt så lang tid. Leste et sted at det oftest går over innen 6 mnd etter fødsel. Så da føltes også det som et enda en ting jeg ikke mestrer eller at jeg er unormal som fortsatt ikke er helt bra😥

Anonymkode: 406a6...903

[AnonymBruker]

Jeg sliter fremdeles til tider med depresjon ni år etter og er 50% ufør pga det. Nå gikk det lang tid fra depresjonen ble oppdaget til det ble tatt skikkelig tak i det. Ting kunne kanskje vært annerledes i dag hvis jeg hadde fått bedre hjelp tidligere. 

Anonymkode: 341f4...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg sliter fremdeles til tider med depresjon ni år etter og er 50% ufør pga det. Nå gikk det lang tid fra depresjonen ble oppdaget til det ble tatt skikkelig tak i det. Ting kunne kanskje vært annerledes i dag hvis jeg hadde fått bedre hjelp tidligere. 

Anonymkode: 341f4...b08

Trist å høre at det ble sånn for din del❤️ 

Anonymkode: 406a6...903

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Trist å høre at det ble sånn for din del❤️ 

Anonymkode: 406a6...903

Det går stort sett bra og jeg fungerer fint i jobb og i mammarollen. Skulle likevel ønske jeg hadde like mye energi som før. Håper det ordner seg for deg! Ikke ta det som et nederlag at du ikke er tilbake på jobb. Du trenger den tiden hjemme nå. Du og familien er alt som betyr noe. ❤️

Anonymkode: 341f4...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for svar begge to❤️ 

Jeg glemte å skrive at jeg går til behandling nå. Men jeg ventet altfor lenge med å be om hjelp (ser jeg nå) og begynte med samtaler hos psykolog først nå på nyåret. Jeg føler det er et steg frem og 2 tilbake hele tiden. Jeg har heldigvis kommet meg ut av det «verste» eller tyngste. Men som det beskrives over her. Blir ikke kvitt angsten eller de vonde tankene om meg selv. Skammen, skyldfølelsen. Tiltaksløsheten. Søvnløsheten. Jeg er ikke meg selv og jeg hater det. 

Skulle vært tilbake i jobb, men nå er jeg sykemeldt. Føler også det som et nederlag, at jeg ikke klarer å komme meg tilbake på jobb etter permisjon. Tenker mye på hva andre tenker om det/meg. Føler meg mislykket. 

Men forstår av innleggene deres at det kan ta lang/lengre tid.. føles altfor lenge, men samtidig godt å høre at det ikke bare er meg som har brukt så lang tid. Leste et sted at det oftest går over innen 6 mnd etter fødsel. Så da føltes også det som et enda en ting jeg ikke mestrer eller at jeg er unormal som fortsatt ikke er helt bra😥

Anonymkode: 406a6...903

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg vet ikke om jeg har direkte fødselsdepresjon, men slo ut på den screening testen. Er mest plaget av angst. Er nervøs og urolig hele tiden! Men er som deg over det verste, og gråter ikke lenger hver dag, og har fått litt mer humor. Min jente er 6 måneder, og jeg har dessverre vært så dum at jeg ikke har tatt imot hjelp  

Jeg er tilbake i jobb, og så langt har det hjulpet. For så føler jeg endelig at jeg mestrer noe. Men samtidig føler jeg at jeg balanserer på en knivsegg. Så hver så snill ikke tenk på det som et nederlag at du ikke er tilbake i jobb, men bruk tiden på å bli bedre. Håper det ordner seg ❤️
 

Anonymkode: fb309...cca

[AnonymBruker]

Er det mulig å få fødselsdepresjon før fødsel? Kanskje ikke så rart jeg sliter siden jeg har hypermesis og har vært sengeliggende i flere måneder, men vet ikke hva jeg skal gjøre. (Beklager mener ikke å kuppe tråden, bare lurte på det)

Anonymkode: 6e85f...af3

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det mulig å få fødselsdepresjon før fødsel? Kanskje ikke så rart jeg sliter siden jeg har hypermesis og har vært sengeliggende i flere måneder, men vet ikke hva jeg skal gjøre. (Beklager mener ikke å kuppe tråden, bare lurte på det)

Anonymkode: 6e85f...af3

Jeg tror jeg har det..

Anonymkode: 7307a...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det mulig å få fødselsdepresjon før fødsel? Kanskje ikke så rart jeg sliter siden jeg har hypermesis og har vært sengeliggende i flere måneder, men vet ikke hva jeg skal gjøre. (Beklager mener ikke å kuppe tråden, bare lurte på det)

Anonymkode: 6e85f...af3

Det er absolutt mulig. 

Anonymkode: 6ee31...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det mulig å få fødselsdepresjon før fødsel? Kanskje ikke så rart jeg sliter siden jeg har hypermesis og har vært sengeliggende i flere måneder, men vet ikke hva jeg skal gjøre. (Beklager mener ikke å kuppe tråden, bare lurte på det)

Anonymkode: 6e85f...af3

Ja, det kalles svangerskapsdepresjon. Søk hjelp ❤️

Anonymkode: 04575...7e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det går stort sett bra og jeg fungerer fint i jobb og i mammarollen. Skulle likevel ønske jeg hadde like mye energi som før. Håper det ordner seg for deg! Ikke ta det som et nederlag at du ikke er tilbake på jobb. Du trenger den tiden hjemme nå. Du og familien er alt som betyr noe. ❤️

Anonymkode: 341f4...b08

Det er godt å høre! Og takk for gode ord, det betyr mye❤️

Anonymkode: 406a6...903

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg vet ikke om jeg har direkte fødselsdepresjon, men slo ut på den screening testen. Er mest plaget av angst. Er nervøs og urolig hele tiden! Men er som deg over det verste, og gråter ikke lenger hver dag, og har fått litt mer humor. Min jente er 6 måneder, og jeg har dessverre vært så dum at jeg ikke har tatt imot hjelp  

Jeg er tilbake i jobb, og så langt har det hjulpet. For så føler jeg endelig at jeg mestrer noe. Men samtidig føler jeg at jeg balanserer på en knivsegg. Så hver så snill ikke tenk på det som et nederlag at du ikke er tilbake i jobb, men bruk tiden på å bli bedre. Håper det ordner seg ❤️
 

Anonymkode: fb309...cca

Jeg fikk aldri screeningen. Veldig synd, for der hadde jeg nok svart ærlig. Har en veldig hyggelig helsesykepleier, men jeg var ikke komfortabel med å si noe rett ut til hun da hun spurte hvordan det gikk. Her var det fastlegen som heldigvis reagerte. 

Jeg føler det ganske likt som deg ang  uro, hjertebank og angst. Angst for alt og ingenting. 
Nedstemt mesteparten av tiden, men kan le og og føle glede over ting samtidig. Stort sett ting som omhandler barna, ikke så mange andre ting. Unngår sosiale ting (utover det vi faktisk ikke kan om dagen), selvom jeg i utgangspunktet har lyst. Gråter plutselig av «ingenting», også når jeg egentlig har hatt det fint i forkant. Har fryktelig negative tanker, spesielt om meg selv. Og tankekjør uten like. Sover nesten ikke om nettene pga det og selvom begge barna sover så ligger jeg våken store deler av natta. Er helt utkjørt og føler jeg har gjort et dagsarbeid etter en klesvask og en dusj. Uansett hva jeg driver med, også koselige ting, så vil jeg egentlig helst bare få lagt meg ned og gjøre ingenting.
Har og mye kraftig hodepine og nakkesmerter, er så anspent. 

Godt å høre at jobben gir deg mestring!❤️ Jeg håper jeg snart blir så bra at jeg kommer meg i jobb, hvertfall redusert om ikke altfor lenge. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å komme meg mer ut blant folk..gjøre noe jeg egentlig er god på. Men jeg må få stablet meg på beina før jeg klarer tanken. Føler følelsene ligger tykt utenpå og reagerer f.eks veldig raskt på uskyldige kommentarer, blikk og lignende. Jeg gråter hjemme, jeg gråter hos legen, hos psykologen og til og med hos manuellterapeuten har jeg brutt sammen. Uten at jeg nødvendigvis vet hvorfor.

Føler jeg er helt håpløs og vil så inderlig ha tilbake den «gamle meg.» Takk, jeg håper også det går seg til snart❤️

Anonymkode: 406a6...903