Gravid, og føler meg ikke klar. Føler nesten jeg er i sorg.

[AnonymBruker]

Jeg er litt fortvilet. Jeg og samboeren min er begge 28 år, og vi har snakket om fremtiden og at vi begge har lyst på barn når vi fremdeles er ganske unge. Vi bestemte oss egentlig for at om det skjer så skjer det, men vi prøvde ikke noe aktivt. Så skjedde det da. At jeg satt der med et positiv test i hånden, og jeg kjente bare at hele verden min falt sammen. Jeg er livredd, og jeg har grått i hele igår. Det er så mange ting som raser gjennom hodet mitt, vi har nylig kjøpt hus og det hadde vært koselig å kunne fått flyttet inn og bodd der en stund bare oss to, drukket vin på terassen og bare være unge voksne. Jeg har nylig begynt i ny jobb men ikke fått blitt ordentlig kjent med noen fordi jeg har jobbet hjemmefra hele perioden jeg har jobbet der, og føler nå at jeg kommer til å gå glipp av å bli kjent med folk pga graviditeten. Det er egentlig slik at jeg sørger over livet jeg mister. Samtidig som jeg vet at innerst inne så var det på en måte dette jeg ønsket, og når jeg ser for meg fremtiden min så har jeg alltid sett for meg den med barn - og har visst at jeg ikke vil vente altfor lenge heller. 

Jeg føler at jeg ikke er klar i det hele tatt, men igjen så føler jeg at om jeg skulle ha ventet til jeg var helt klar så hadde det aldri skjedd. Og dette visste jeg egentlig før vi begynte å prate om barn, så det var derfor vi ble enige om å bare se hva som skjedde, fordi vi nesten bare måtte hoppe i det fordi jeg aldri kom til å føle at det var riktig.

Men nå sitter jeg her da, helt fortvilet og har grått masse. Det jeg egentlig lurer på er om noen har vært i samme situasjon, og om det går over etterhvert. Jeg tror jo egentlig at det vil gå over, og at livet jeg nå er så lei meg for å miste bare vil bli beriket. Dette ser jeg jo på venner og familie som har barn. Det er bare det at jeg klarer ikke være glad akkurat nå. 

Anonymkode: e9618...11b

[AnonymBruker]

Jeg tror "alle" sørger med en gang. Det er en stor omveltning, og man endrer livet totalt for alltid. 

Det går over på et tidspunkt, for min del gikk det over i tredje trimster, og for samboer gikk det over etter baby var født. 

Anonymkode: 4f14e...c2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror "alle" sørger med en gang. Det er en stor omveltning, og man endrer livet totalt for alltid. 

Det går over på et tidspunkt, for min del gikk det over i tredje trimster, og for samboer gikk det over etter baby var født. 

Anonymkode: 4f14e...c2e

Det er godt å høre. Føler jeg aldri hører om noen som reagerer slik. Jeg har ikke lyst til å fortelle noen at jeg er gravid fordi jeg ikke orker at folk skal være sånn "ÅÅÅ Gratulerer" fordi jeg føler ikke at det er noe å gratulere, og jeg kommer nok bare til å begynne å gråte. 

Anonymkode: e9618...11b

[AnonymBruker]

Det går seg til når du blir vant til tanken, tror jeg. Og husk, livet er ikke Iver fordi dere blir foreldre. Vil til og med si at man koser seg enda mer med det vinglasset på fredagskvelden når barna sover og man lander i sofaen. Du er jo på ingen måte «ung» i den forstand at du blir gravid. Du blir jo da 29 år får du får første barn. Bruk litt tid på å venne deg til tanken før du forteller det til andre. Det kommer til å bli veldig fint!😊

Anonymkode: c178a...cfb

[AnonymBruker]

Det blir bedre når du har bestemt deg for å beholde. Nå er du litt sånn i panikkmodus.. 

Anonymkode: b18ef...30e

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn. Løy når folk spurte om jeg gledet meg, og bare gikk og grudde meg.   Turte ikke si det til noen, for man skulle liksom være så lykkelig. For meg kom ikke den voldsomme lykkefølelsen etter fødsel heller. Men så gradvis skjer det noe. Og nå har jeg to stykker. 

Lykke til med svangerskapet! 

Anonymkode: 35680...76c

[AnonymBruker]

Jeg sørget, var ikke klar og klarte ikke knytte meg til det som var i magen. Ble ambivalent.

Da hun kom til så fikk jeg panikk fordi jeg ikke følte noe, men jeg hadde heldigvis lest meg opp på at dette med morskjærlighet kan ta lang tid. Jeg slapp heldigvis fødselsdepresjon og klarte kose meg i permisjon.

Jeg brydde meg om den lille og hun manglet ingenting, men kjærlighet følte jeg ikke.

Plutselig en dag, etter mange måneder, lløsnet det og jeg begynte å gråte fordi jeg elsket henne så innmari mye.

La deg selv føle deg du gjør, oppsøk hjelp om det blir mye negativt, og vit at alt er normalt ❤ 

(Ps: vin på terrassen blir enda bedre etter man får barn)

Anonymkode: a693c...f70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det går seg til når du blir vant til tanken, tror jeg. Og husk, livet er ikke Iver fordi dere blir foreldre. Vil til og med si at man koser seg enda mer med det vinglasset på fredagskvelden når barna sover og man lander i sofaen. Du er jo på ingen måte «ung» i den forstand at du blir gravid. Du blir jo da 29 år får du får første barn. Bruk litt tid på å venne deg til tanken før du forteller det til andre. Det kommer til å bli veldig fint!😊

Anonymkode: c178a...cfb

Setter pris på det du sier om at livet ikke er over, fordi jeg føler akkurat nå at det er det haha. Men det er sant det du sier. ❤️ 

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg var også sånn. Løy når folk spurte om jeg gledet meg, og bare gikk og grudde meg.   Turte ikke si det til noen, for man skulle liksom være så lykkelig. For meg kom ikke den voldsomme lykkefølelsen etter fødsel heller. Men så gradvis skjer det noe. Og nå har jeg to stykker. 

Lykke til med svangerskapet! 

Anonymkode: 35680...76c

Tusen takk! Jeg synes det burde være mye mer åpenhet om at det ikke alltid trenger å være lykkerus for alle. Det er jo tross alt en stor forandring og det burde være mye mer forståelse for at folk kan føle det som en slags sorg i begynnelsen. 

Anonymkode: e9618...11b

[AnonymBruker]

Du må bare tenke godt gjennom hva som er viktigst for deg. Ønsker du den biten med unge voksne med reisemuligheter (når det åpner igjen), vin på verandaen, og sene kvelder først (og dermed er villig til å ta abort med risikoen om at du da ikke kan garantere barn igjen), eller ønsker du familie nå, med det det innebærer? 

Hva som er riktig for deg er det kun du som vet, gjør det som er riktig for deg. Jeg tror mange føler på anger og sorg med en gang, i alle fall det jeg hører mange sier. Allikvel vet jeg med meg selv at jeg er veldig glad for at jeg har fått oppleve å være bare samboer og jeg noen år, med sene kvelder og vin på verandaen før vi slår oss ned med familie. 

Anonymkode: 29cf5...710

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tror "alle" sørger med en gang. Det er en stor omveltning, og man endrer livet totalt for alltid. 

Det går over på et tidspunkt, for min del gikk det over i tredje trimster, og for samboer gikk det over etter baby var født. 

Anonymkode: 4f14e...c2e

Nei ikke «alle» sørger med en gang. Jeg og de jeg kjenner ivertfall har aldri sørget ett sekund når jeg/de har funnet ut at  vi har blitt gravide.
Men «noen» kan ja. Og jeg håper det går over for TS skyld❤️

Anonymkode: 62f60...026

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei ikke «alle» sørger med en gang. Jeg og de jeg kjenner ivertfall har aldri sørget ett sekund når jeg/de har funnet ut at  vi har blitt gravide.
Men «noen» kan ja. Og jeg håper det går over for TS skyld❤️

Anonymkode: 62f60...026

Skjerp deg. Var nå en grunn til at jeg skrev "alle". 

Var det godt for deg å komme inn her å si at du hadde det bedre enn ts? Var det godt for deg å gi ts mer skyldfølelse? 

Anonymkode: 4f14e...c2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må bare tenke godt gjennom hva som er viktigst for deg. Ønsker du den biten med unge voksne med reisemuligheter (når det åpner igjen), vin på verandaen, og sene kvelder først (og dermed er villig til å ta abort med risikoen om at du da ikke kan garantere barn igjen), eller ønsker du familie nå, med det det innebærer? 

Hva som er riktig for deg er det kun du som vet, gjør det som er riktig for deg. Jeg tror mange føler på anger og sorg med en gang, i alle fall det jeg hører mange sier. Allikvel vet jeg med meg selv at jeg er veldig glad for at jeg har fått oppleve å være bare samboer og jeg noen år, med sene kvelder og vin på verandaen før vi slår oss ned med familie. 

Anonymkode: 29cf5...710

Vi har vært samboere i over to år, og vi har reist masse, vi har bodd i Australia i 4 mnd i en van, vi har backpacket rundt i Sør Øst Asia, vært på interrail osv, så vi har levd masse sånn sett. Det er ikke slik at vi ikke har fått vært bare oss. Så sånn sett er det jo ikke verdens undergang å gå videre til en ny fase i livet... Åååå hvorfor føler jeg meg sånnnn. 

Anonymkode: e9618...11b

[AnonymBruker]

Prøvde å bli gravid i fem år, før det endelig gikk etter to år med IVF. Har likevel hatt noen øyeblikk i løpet av graviditeten med sorg og usikkerhet fordi det er så stor forandring. Tenker det er bra jeg, betyr jo bare at man ser alvoret og skjønner at det blir en stor forandring å få barn. Samtidig tenker jeg at det går helt fint med et glass vin på terrassen i det nye huset selv om dere har fått barn ❤

Anonymkode: 6da49...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Prøvde å bli gravid i fem år, før det endelig gikk etter to år med IVF. Har likevel hatt noen øyeblikk i løpet av graviditeten med sorg og usikkerhet fordi det er så stor forandring. Tenker det er bra jeg, betyr jo bare at man ser alvoret og skjønner at det blir en stor forandring å få barn. Samtidig tenker jeg at det går helt fint med et glass vin på terrassen i det nye huset selv om dere har fått barn ❤

Anonymkode: 6da49...b4c

Det er godt å høre at til og med du som ble gravid med IVF følte det sånn. Det hjelper å vite at jeg ikke er et fælt menneske og unormal. Tusen takk for fin kommentar ❤️ 

Anonymkode: e9618...11b

[AnonymBruker]

Jeg la meg ned på gulvet og hylgråt da jeg fikk positiv test. Og det var ikke av glede. Jeg var ikke særlig glad over å være gravid, såklart ble jeg rørt da jeg hørte hjerteslagene, men jeg syntes det var rart og fjernt. Det eneste jeg tror er at man er bedre rustet til barselperioden om man gleder seg til barnet kommer. For meg ble den perioden tøff.

Men alle følelser er tillatt, alt er lov - det er lov å være nøytral, redd, skuffet, angre. Det vil bli bra og  ungen vil man elske uansett. Men ikke vær skuffet over hva du føler, for det man føler føler man - og det vokser seg større om man skammer seg over følelsene. 

Anonymkode: c2fa8...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg la meg ned på gulvet og hylgråt da jeg fikk positiv test. Og det var ikke av glede. Jeg var ikke særlig glad over å være gravid, såklart ble jeg rørt da jeg hørte hjerteslagene, men jeg syntes det var rart og fjernt. Det eneste jeg tror er at man er bedre rustet til barselperioden om man gleder seg til barnet kommer. For meg ble den perioden tøff.

Men alle følelser er tillatt, alt er lov - det er lov å være nøytral, redd, skuffet, angre. Det vil bli bra og  ungen vil man elske uansett. Men ikke vær skuffet over hva du føler, for det man føler føler man - og det vokser seg større om man skammer seg over følelsene. 

Anonymkode: c2fa8...080

Oi, her ser jeg at jeg malte et veldig grått bilde. Men poenget var at det var ingen rosa skyer og ballonger hos meg, det var et sjokk og det var vanskelig. Men beholder man så blir man jo bare med på toget enten man vil eller ikke  Heller for tidlig enn veldig sent, tenker jeg!

Anonymkode: c2fa8...080

[AnonymBruker]

Jeg var et mentalt vrak gjennom hele graviditeten. Var sikker på at jeg hadde gjort mitt livs tabbe og at jeg skulle føle meg fanget og hate livet. Barseltiden ble mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg, fordi babyen hadde kolikk, sov veldig lite og veldig kort av gangen og måtte ha hudkontakt konstant. Allikevel var alle negative følelser fra graviditeten plutselig glemt da barnet var der. Jeg angrer på ingen måte i dag. Det er utrolig mye gøy man kan finne på med barn også. Små hverdagsaktiviteter blir gjerne kjempegøy. F.eks har jeg en unnskyldning for å ake som voksen. 😅

Anonymkode: f4742...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg la meg ned på gulvet og hylgråt da jeg fikk positiv test. Og det var ikke av glede. Jeg var ikke særlig glad over å være gravid, såklart ble jeg rørt da jeg hørte hjerteslagene, men jeg syntes det var rart og fjernt. Det eneste jeg tror er at man er bedre rustet til barselperioden om man gleder seg til barnet kommer. For meg ble den perioden tøff.

Men alle følelser er tillatt, alt er lov - det er lov å være nøytral, redd, skuffet, angre. Det vil bli bra og  ungen vil man elske uansett. Men ikke vær skuffet over hva du føler, for det man føler føler man - og det vokser seg større om man skammer seg over følelsene. 

Anonymkode: c2fa8...080

Tusen takk for fin kommentar! Jeg syns det burde vær mye mer åpenhet om slike følelser, føler at det liksom er forventet at man skal være så lykkelig og alle sier gratulerer osv. Setter pris på kommentarene deres ❤️ 

Anonymkode: e9618...11b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Vi har vært samboere i over to år, og vi har reist masse, vi har bodd i Australia i 4 mnd i en van, vi har backpacket rundt i Sør Øst Asia, vært på interrail osv, så vi har levd masse sånn sett. Det er ikke slik at vi ikke har fått vært bare oss. Så sånn sett er det jo ikke verdens undergang å gå videre til en ny fase i livet... Åååå hvorfor føler jeg meg sånnnn. 

Anonymkode: e9618...11b

Kanskje delvis på grunn av livet dere har levd? Det høres ut som dere har hatt mange fine opplevelser sammen, reist og sett mye. Dere har hatt frihet lenge og ventet en stund med familielivet. Det er det du er vant til nå. Da tror jeg at overgangen kan kjennes større og at du føler deg «låst» i større grad enn feks meg. Jeg ble uplanlagt gravid da jeg var 21 like etter at vi hadde møtt hverandre. Det var et sjokk og vanskelig i starten. Samtidig hadde jeg den fordelen at jeg var ung og uvitende. Jeg ble bare kastet rett ut i det og tenkte ikke så mye over hva jeg «mistet».
Graviditet og barn er en stor forandring, og du er ikke alene om å føle det slik. Det kommer til å gå seg til. Husk også at hormonene er kraftige, de vil øke i kroppen din og er med på å forberede deg på det som er i vente 

Anonymkode: dddee...ab6

[AnonymBruker]

Du er 28 år og skal bli mor for første gang. Når det er snakk om å bli mor for første gang, tror jeg følelsene er likesinnet uavhengig av alder. Jeg var 17 år da jeg ble gravid (ikke planlagt), og gråt mye da jeg stod med positiv test. Barnefar var 2 år eldre enn meg. Ingen av oss var i fast jobb og ingen av oss var ferdig med utdannelsen. Vi var umodne, ikke etablert og hadde rett og slett ingenting på stell. Jeg hadde ingen søsken eller andre småbarn i familien, tror ikke jeg hadde holdt et spedbarn før i det hele tatt. Likevel kom vi jo til den beslutningen at vi skulle beholde, og vi hadde heldigvis god støtte både økonomisk og emosjonelt av familie. I dag er jeg 24 år, barnet er 6 år og vi kunne ikke hatt det bedre. Jeg er ferdig med bachelorutdannelse i Juni, samboer har fast jobb med ganske god inntekt, vi har kjøpt oss hus og klarer oss fint økonomisk og generelt. Det å bli mor forandret alt for meg. Jeg ble brått voksen og i det samme øyeblikk som h*n ble født, har fokuset mitt vært på at h*n skal ha de beste forutsetningene i livet, og til tross for at jeg var en utrolig ung mor (er), så skulle ikke det ha noe å si for vår del. Utdanningen jeg tar, er det h*n som har motivert meg til. Det har vært tøft, og husker godt da jeg var 18 år med baby, alle blikkene jeg fikk rundt om i butikker osv fra litt eldre mødre. 

Hvis jeg klarte det som 17åring, så vil du komme deg fint gjennom dette. Det er en enorm omveltning, men jeg ville aldri vært foruten h*n den dag i dag. Jeg kommer aldri til å anbefale noen å bli så unge foreldre som jeg ble, men den kjærligheten og det morsinstinktet vi mødre får til våre barn overvinner alt. Det krever av deg å være forelder, kanskje spesielt i dagens samfunn. Man vil bli sliten til tider, men det er absolutt verdt det spør du meg. Du kommer uansett til å se at livet blir bra igjen ❤️  Masse lykke til, gleden kommer til deg og skal du se! 

Anonymkode: 4f411...5bf