Han vil ha barn, men vet ikke hva det innebærer

[AnonymBruker]

Jeg er i startfasen av et forhold og allerede nå så har vi et stort problem med at vi er uenige om det å få barn.

Jeg ønsker ikke egne, biologiske barn, men har hele tiden vært åpen om at skulle jeg møte en mann som ønsket barn og virkelig ville blitt en fantastisk far, så kunne vi adoptert eller tatt til oss fosterbarn.

Han her ønsker biologiske barn og ser ikke på noe annet enn det som et alternativ og lever i troa om at jeg vil forandre mening. Noe jeg vet med 100% sikkerhet at jeg ikke vil, og også har sagt til han.

Det som derimot plager meg er at det ikke virker som han vet hva det innebærer. At det heller er en påvirkning han har fått fra foreldrene som er veldig glad i han hvor han har hatt en veldig skjermet og fin oppvekst, og det er på en måte denne kjærligheten han vil videreføre. At han er den eneste som kan gi dem et barnebarn er også en del av det. Derfor virker det mer som det er noe han ønsker fordi det ligger en forventning der. Ikke fordi han ser for seg en koselig babytid, ta med ungen på aktiviteter osv, som ofte er den ordentlige motivasjon for barn. 

For det første så liker han ikke barn. For det andre har han aldri skiftet en bleie eller sittet barnevakt. Han interesserer seg så absolutt ikke for noe barnevennlig og er veldig glad i jobben sin, som heller ikke matcher et familieliv. Det virker heller ikke som om han forstår hvor stort ansvar det er, hvor mye man må ofre, hvordan det påvirker sexlivet og risikoer man står ovenfor med at barnet kan ha diverse utfordringer, fødselskomplikasjoner osv.

Å få barn med han sånn som han er nå hadde derfor ikke vært aktuelt om jeg ønsket biologiske barn selv, fordi jeg vet at jeg måtte tatt 90% av ansvaret. Det at han har et så urealistisk syn på det er grunnen til at jeg i det hele tatt vurderer forholdet i håp om at han endrer mening hvis han innser hva det faktisk innebærer. Hadde han virkelig elsket barn så hadde saken vært en annen, men da kan det hende han hadde vært åpen for adopsjon eller fosterbarn også.

Utover dette er vi en god match og vi liker hverandre godt. Jeg har allerede prøvd å avslutte det pga våre forskjellige ønsker, men det endte bare opp i tårer og at ingen av oss egentlig ville avslutte.

Hva tenker dere? Har noen vært i en liknende situasjon og hva ble utfallet?

Anonymkode: e2893...5e3

[AnonymBruker]

Om han ønsker barn veldig sterkt, bør du si at han kaster bort tiden sin på å være sammen med deg. Si at du ikke kommer til å forandre mening. 

Det er veldig dumt å bli sammen med noen som ikke vil ha barn når man vil det selv. 

Anonymkode: 2ea4c...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er i startfasen av et forhold og allerede nå så har vi et stort problem med at vi er uenige om det å få barn.

Jeg ønsker ikke egne, biologiske barn, men har hele tiden vært åpen om at skulle jeg møte en mann som ønsket barn og virkelig ville blitt en fantastisk far, så kunne vi adoptert eller tatt til oss fosterbarn.

Han her ønsker biologiske barn og ser ikke på noe annet enn det som et alternativ og lever i troa om at jeg vil forandre mening. Noe jeg vet med 100% sikkerhet at jeg ikke vil, og også har sagt til han.

Det som derimot plager meg er at det ikke virker som han vet hva det innebærer. At det heller er en påvirkning han har fått fra foreldrene som er veldig glad i han hvor han har hatt en veldig skjermet og fin oppvekst, og det er på en måte denne kjærligheten han vil videreføre. At han er den eneste som kan gi dem et barnebarn er også en del av det. Derfor virker det mer som det er noe han ønsker fordi det ligger en forventning der. Ikke fordi han ser for seg en koselig babytid, ta med ungen på aktiviteter osv, som ofte er den ordentlige motivasjon for barn. 

For det første så liker han ikke barn. For det andre har han aldri skiftet en bleie eller sittet barnevakt. Han interesserer seg så absolutt ikke for noe barnevennlig og er veldig glad i jobben sin, som heller ikke matcher et familieliv. Det virker heller ikke som om han forstår hvor stort ansvar det er, hvor mye man må ofre, hvordan det påvirker sexlivet og risikoer man står ovenfor med at barnet kan ha diverse utfordringer, fødselskomplikasjoner osv.

Å få barn med han sånn som han er nå hadde derfor ikke vært aktuelt om jeg ønsket biologiske barn selv, fordi jeg vet at jeg måtte tatt 90% av ansvaret. Det at han har et så urealistisk syn på det er grunnen til at jeg i det hele tatt vurderer forholdet i håp om at han endrer mening hvis han innser hva det faktisk innebærer. Hadde han virkelig elsket barn så hadde saken vært en annen, men da kan det hende han hadde vært åpen for adopsjon eller fosterbarn også.

Utover dette er vi en god match og vi liker hverandre godt. Jeg har allerede prøvd å avslutte det pga våre forskjellige ønsker, men det endte bare opp i tårer og at ingen av oss egentlig ville avslutte.

Hva tenker dere? Har noen vært i en liknende situasjon og hva ble utfallet?

Anonymkode: e2893...5e3

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du vil adoptere eller ha fosterbarn, men ikke egne biologiske barn. Du vet at det følger med like mye, om ikke mer ansvar med et adoptiv eller fosterbarn, som et biologisk barn?

Anonymkode: c2f6d...e10

[Sjokoladepenge]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du vil adoptere eller ha fosterbarn, men ikke egne biologiske barn. Du vet at det følger med like mye, om ikke mer ansvar med et adoptiv eller fosterbarn, som et biologisk barn?

Anonymkode: c2f6d...e10

Ja, akkurat det forstod ikke jeg heller. Du har ikke mindre ansvar for et adoptivbarn enn et biologisk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du vil adoptere eller ha fosterbarn, men ikke egne biologiske barn. Du vet at det følger med like mye, om ikke mer ansvar med et adoptiv eller fosterbarn, som et biologisk barn?

Anonymkode: c2f6d...e10

Grunnen til at jeg ikke skrev det var for at innlegget ikke skulle bli lenger enn det allerede var. Det handler først og fremst om kroppen min som gjør at en fødsel mest sannsynlig vil få store komplikasjoner, barnet kan få arvelige sykdommer som jeg absolutt ikke ønsker å føre videre. Jeg har ekstrem fødselsangst og kan ikke amme. Jeg er mer glad i barn og ungdom enn spebarn og er ganske sikker på at babytiden ville vært en utfordring for meg. Dessuten er ikke barn et så sterkt ønske fra min side at jeg ønsker å ta hovedansvaret. Ved adopsjon eller fosterbarn kan man dele ansvaret mer rettferdig fordi den naturlige avhengigheten til meg som mor ikke er der, og vi kan fordele det mer likt.

Så er det jo det med overbefolkning og mangel på fosterhjem. Jeg vil bidra der det trengs. Jeg engasjerer meg også veldig for det med at søsken ofte blir skilt og kunne derfor tenke meg å adoptere eller være fosterhjem for søsken. Disse blir nedprioritert fordi de fleste fosterhjem har barn fra før og derfor bare kapasitet til et barn ekstra.

Dette er en ekstremt gjennomtenkt valg fra min side og jeg kunne kommet med mange flere argumenter.

Anonymkode: e2893...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Grunnen til at jeg ikke skrev det var for at innlegget ikke skulle bli lenger enn det allerede var. Det handler først og fremst om kroppen min som gjør at en fødsel mest sannsynlig vil få store komplikasjoner, barnet kan få arvelige sykdommer som jeg absolutt ikke ønsker å føre videre. Jeg har ekstrem fødselsangst og kan ikke amme. Jeg er mer glad i barn og ungdom enn spebarn og er ganske sikker på at babytiden ville vært en utfordring for meg. Dessuten er ikke barn et så sterkt ønske fra min side at jeg ønsker å ta hovedansvaret. Ved adopsjon eller fosterbarn kan man dele ansvaret mer rettferdig fordi den naturlige avhengigheten til meg som mor ikke er der, og vi kan fordele det mer likt.

Så er det jo det med overbefolkning og mangel på fosterhjem. Jeg vil bidra der det trengs. Jeg engasjerer meg også veldig for det med at søsken ofte blir skilt og kunne derfor tenke meg å adoptere eller være fosterhjem for søsken. Disse blir nedprioritert fordi de fleste fosterhjem har barn fra før og derfor bare kapasitet til et barn ekstra.

Dette er en ekstremt gjennomtenkt valg fra min side og jeg kunne kommet med mange flere argumenter.

Anonymkode: e2893...5e3

Men da skal du heller ikke skaffe barn som ofte krever mye mer enn biologiske barn, sammen med en mann som ikke tar ansvar! Det er enda viktigere å være to da. 

Anonymkode: 7619c...98f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men da skal du heller ikke skaffe barn som ofte krever mye mer enn biologiske barn, sammen med en mann som ikke tar ansvar! Det er enda viktigere å være to da. 

Anonymkode: 7619c...98f

Du har jo ikke lest HI i det hele tatt 

Anonymkode: f4259...b43

[AnonymBruker]

Herregud- å ønske biologiske barn er dypt naturlig!! At du kan «håne» hans ønske om dette sier mest om deg! 
Et foster/adoptivbarn medfører ofte utrolig store problemer i form av traumer og identitetskrise. DET er heftig det! 
Jeg liker heller ikke barn. Levde et utsvevende og ansvarsløst liv før jeg ble mor. 
Etter at jeg ble gravid endret det seg dramatisk, og jeg både forguder egne barn og tar 100% ansvar! 
Her synes jeg det er du som  orker mest umoden ts! 

ps: liker fortsatt ikke andres barn. Det gjør meg ikke til en dårlig mor!!! 

Anonymkode: 2a40f...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men da skal du heller ikke skaffe barn som ofte krever mye mer enn biologiske barn, sammen med en mann som ikke tar ansvar! Det er enda viktigere å være to da. 

Anonymkode: 7619c...98f

Når jeg skrev at jeg ikke ville ha barn med han så mente jeg ikke bare biologisk. Adopsjon eller fosterbarn er mitt alternativ til å få barn hvis jeg hadde funnet drømmemannen som hadde en sterkt ønske om dette og som jeg med 100% sikkerhet visste ville bli en fantastisk far.

Anonymkode: e2893...5e3

[Nymerïa]

Så lenge du er soleklar på hvor du står, så er det opp til han hva han gjør. Du har gjort ditt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Herregud- å ønske biologiske barn er dypt naturlig!! At du kan «håne» hans ønske om dette sier mest om deg! 
Et foster/adoptivbarn medfører ofte utrolig store problemer i form av traumer og identitetskrise. DET er heftig det! 
Jeg liker heller ikke barn. Levde et utsvevende og ansvarsløst liv før jeg ble mor. 
Etter at jeg ble gravid endret det seg dramatisk, og jeg både forguder egne barn og tar 100% ansvar! 
Her synes jeg det er du som  orker mest umoden ts! 

ps: liker fortsatt ikke andres barn. Det gjør meg ikke til en dårlig mor!!! 

Anonymkode: 2a40f...dee

Jeg har aldri hånet hans ønske om barn og er fullstendig klar over at folk som ikke liker barn kan være fantastiske foreldre. Det eneste jeg sier er at det ikke virker som han forstår hva det innebærer og at han måtte gjort drastiske endringer for å bli en god far, noe som selvfølgelig kunne skjedd, men som jeg tror sjansen er liten for.

Anonymkode: e2893...5e3

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt barn, aldri vært barnevakt eller skiftet en bleie. Tror aldri jeg hadde holdt en baby engang. Og jeg elsker jobben min og kunne fint jobbe 60-80 timer i uken eller mer. Nå er min jente 6 måneder, og jeg mener selv jeg er en god mor. Så forstår ikke de grunnene du lister opp. 

At du ikke ønsker biologiske barn derimot er jo helt opp til deg. Og så lenge du er ærlig og tydelig på det må jo han ta sine valg. 

Anonymkode: fa4dc...7d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har aldri hånet hans ønske om barn og er fullstendig klar over at folk som ikke liker barn kan være fantastiske foreldre. Det eneste jeg sier er at det ikke virker som han forstår hva det innebærer og at han måtte gjort drastiske endringer for å bli en god far, noe som selvfølgelig kunne skjedd, men som jeg tror sjansen er liten for.

Anonymkode: e2893...5e3

Skjønner ikke hvorfor du skal nedvurdere hans biologiske ønske, ramse opp grunner til at han ikke blir en god far? Det er veldig trist.

Anonymkode: bc3fe...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Grunnen til at jeg ikke skrev det var for at innlegget ikke skulle bli lenger enn det allerede var. Det handler først og fremst om kroppen min som gjør at en fødsel mest sannsynlig vil få store komplikasjoner, barnet kan få arvelige sykdommer som jeg absolutt ikke ønsker å føre videre. Jeg har ekstrem fødselsangst og kan ikke amme. Jeg er mer glad i barn og ungdom enn spebarn og er ganske sikker på at babytiden ville vært en utfordring for meg. Dessuten er ikke barn et så sterkt ønske fra min side at jeg ønsker å ta hovedansvaret. Ved adopsjon eller fosterbarn kan man dele ansvaret mer rettferdig fordi den naturlige avhengigheten til meg som mor ikke er der, og vi kan fordele det mer likt.

Så er det jo det med overbefolkning og mangel på fosterhjem. Jeg vil bidra der det trengs. Jeg engasjerer meg også veldig for det med at søsken ofte blir skilt og kunne derfor tenke meg å adoptere eller være fosterhjem for søsken. Disse blir nedprioritert fordi de fleste fosterhjem har barn fra før og derfor bare kapasitet til et barn ekstra.

Dette er en ekstremt gjennomtenkt valg fra min side og jeg kunne kommet med mange flere argumenter.

Anonymkode: e2893...5e3

Det å være fosterforelder krever gjerne ekstremt mye mer innsats enn å ha et friskt barn som ikke er skadet av ting som har skjedd i svangerskapet (som alkohol eller narkotika for eksempel) og traumer i dets liv. Mange av disse barna krever at en fosterforelder er 100% hjemme i opptil flere år. Altså er det en jobb. Du kan heller ikke forvente at et adoptivbarn du adopterer fra utlandet heller ikke har blitt utsatt for diverse under svangerskap og i dets liv. Et barn du adopterer er heller ikke garantert å ikke få alvorlige sykdommer. 

Så når man har en slik holdning er det nok ikke riktig å hverken bli biologisk forelder eller adoptiv/fosterforelder. 

Anonymkode: 2ea4c...84f

[got2go]

Ikke hør på de som kritiserer deg, jeg syns at det er flott av deg å ville adoptere eller ta til deg et fosterbarn!

Dere må sette dere ned og snakke sammen en gang for alle. Slik sgåa er nå, så er du helt steil på å IKKE ha egne, og han er helt steil på å IKKE ha foster/adoptiv. Hvorfor ikke? Argumenter. Hvis dere ikke kommer til noen enighet, så er videre skritt a)brudd eller b) resten av livet barnløse. 

Men ikke la det gå mer tid og "se det an". Ta samtalen for siste gang sammen, og ikke gi dere før dere har funnet en løsning som er grei for begge parter.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det å være fosterforelder krever gjerne ekstremt mye mer innsats enn å ha et friskt barn som ikke er skadet av ting som har skjedd i svangerskapet (som alkohol eller narkotika for eksempel) og traumer i dets liv. Mange av disse barna krever at en fosterforelder er 100% hjemme i opptil flere år. Altså er det en jobb. Du kan heller ikke forvente at et adoptivbarn du adopterer fra utlandet heller ikke har blitt utsatt for diverse under svangerskap og i dets liv. Et barn du adopterer er heller ikke garantert å ikke få alvorlige sykdommer. 

Så når man har en slik holdning er det nok ikke riktig å hverken bli biologisk forelder eller adoptiv/fosterforelder. 

Anonymkode: 2ea4c...84f

Jeg har en helt annen motivasjon for det. For det første hadde jeg trengt 100% støtte fra partner og for det andre hadde det blitt mening i det. Egne barn har jeg ikke lyst på. Hjelpe noen som virkelig trenger det derimot er noe annet som jeg faktisk brenner for. Dessuten har jeg allerede skrevet at dette er noe som er ekstremt gjennomtenkt. Jeg vet om alle aspektene og utfordringene vedrørende det som man kan vite om på forhånd vel og merke. Dessuten er ikke dette aktuelt med noen som ikke ønsker det samme og jeg er også veldig fornøyd med å forbli barnløs.

Anonymkode: e2893...5e3

[AnonymBruker]

got2go skrev (6 minutter siden):

Ikke hør på de som kritiserer deg, jeg syns at det er flott av deg å ville adoptere eller ta til deg et fosterbarn!

Dere må sette dere ned og snakke sammen en gang for alle. Slik sgåa er nå, så er du helt steil på å IKKE ha egne, og han er helt steil på å IKKE ha foster/adoptiv. Hvorfor ikke? Argumenter. Hvis dere ikke kommer til noen enighet, så er videre skritt a)brudd eller b) resten av livet barnløse. 

Men ikke la det gå mer tid og "se det an". Ta samtalen for siste gang sammen, og ikke gi dere før dere har funnet en løsning som er grei for begge parter.

Takk for fint svar, tror jeg må det! 😊

Anonymkode: e2893...5e3

[AnonymBruker]

Verken jeg eller samboer har noensinne sittet barnevakt eller skiftet en bleie. Vi har heller aldri vært interessert i andre sine barn. Sitter likevel her høygravid, som er veldig ønsket og planlagt.

Altså det at han ikke har erfaring med barn er bare tullete å bruke mot han. 

Men hvis han er sikkert på at han ønsker biologiske barn (vi ville heller verken ha fosterbarn eller adobtere. Da hadde vi heller valgt å forbli barnløse), så er jo forholdet kjørt.

Det er mange kvinner som endrer syn på det med barn etter hvert som de blir eldre. Så er det er ikke så rart at han håper på det. 

Anonymkode: 5b5e7...384

[AnonymBruker]

got2go skrev (34 minutter siden):

Ikke hør på de som kritiserer deg, jeg syns at det er flott av deg å ville adoptere eller ta til deg et fosterbarn!

Dere må sette dere ned og snakke sammen en gang for alle. Slik sgåa er nå, så er du helt steil på å IKKE ha egne, og han er helt steil på å IKKE ha foster/adoptiv. Hvorfor ikke? Argumenter. Hvis dere ikke kommer til noen enighet, så er videre skritt a)brudd eller b) resten av livet barnløse. 

Men ikke la det gå mer tid og "se det an". Ta samtalen for siste gang sammen, og ikke gi dere før dere har funnet en løsning som er grei for begge parter.

👏🏻
 

i prøver forumet så sier flere at de som sliter bør adoptere eller bli fosterforeldre, her blir TS nesten kjeftet på for å heller ønske det..

Anonymkode: 7d28c...d11

[AnonymBruker]

Det er en ærlig sak å ikke ønske egne barn, uten at du må ramse opp noen grunner til det, hverken medisinske eller sosiale, eller hvilke evner du har. Jeg forstår ikke hvorfor noen blir så forskrekket og må legge alle mulige hensikter i at man ikke ønsker egne barn? Ikke alle evner eller innser hva det innebærer å få barn. Det største og viktigste ansvaret en kan ha som menneske. Og hva skjedde med alle stemme som sier herregud, du visste hvordan han var før dere fikk barn. Hvorfor fikk du barn med han om du visste han ikke ville stå opp med barnet, eller ta ut pappa permisjon?

Jeg har også heller ønsket å ta til meg barn som allerede er født heller enn å lage nye når det faktisk er barn som trenger omsorgspersoner. Uten at noe er skrevet i Stein. Det er litt (dog flåsete) som å ta den melken som går ut på dato innen du rekker å drikke den, heller enn å ta den med lengst holdbarhet, bare fordi den har lengst holdbarhet. 

Og før noen sier det er naivt har jeg vokst opp med fosterbarn i sen barndom, og jobbet med barn under barnevernets omsorg, så jeg vet hva som kan potensielt være utfordringer.

Men i noefall er dette alternativ b for deg. Og det er opp til han å velge, deg eller sjangse biologiske barn.

Anonymkode: 0e115...007