Er det mulig å ha null-kontakt med familie som bor i samme område?

[AnonymBruker]

Er det mulig å bo i samme fylke, to-tre timer unna, uten kontakt? Det er foreldre det er snakk om, og vi vil dele samme by (altså, det er bare en større by i nærheten), men jeg vil ikke ha behov for å dra til byen utenom kanskje en gang annenhver uke. Jeg ønsker heller ikke kontakt med slekt på en stund, føler jeg trenger år i terapi først, og de fleste bor i samme fylke eller i nabofylket. Har mulighet til å kjøpe noe som ikke koster så mye, og kan forsåvidt flytte til bygda i en annen del av landet, men da har jeg heller ingen kjente rundt meg. Kunne gjerne flyttet til utlandet, men ønsker å komme meg litt på beina først etter alt som har skjedd, og jeg har også helseutfordringer som har behov for oppfølging.

På en måte ønsker jeg å bo på stedet jeg har funnet, men er bekymret for at jeg aldri vil få et godt liv så lenge jeg må forholde meg til et menneske som har gjort såpass mye skade på livet mitt, og som bare "later som ingenting" og vil gå videre. Føler meg kvalm av hele situasjonen, er så sliten.. Det å kjøpe noe handler om å skaffe meg selv sikkerhet/stabilitet pluss det å kunne ha plass til å drive med prosjekter. Jeg har blitt frarøvet mye i livet, og synes det er hardt nok å skulle leve fra nå av uansett, er så redd jeg setter meg selv i knipe ved å bo så nære.  Eller skal jeg bare bli sykt god på grensesetting? Slå av mobilen? Mange i slekta tror nok det er jeg som er sprø.. vet ikke om jeg tør si noe til noen av de om det som har skjedd heller, selv om det havner på "min kappe".

Liker veldig godt stedet jeg ønsker å flytte til, og det er ett av få områder i fylket jeg ikke har slekt i. Men verden er jo liten, den digitale bare en melding unna..

Anonymkode: f1f7b...ec1

[Ouf]

Pappa kuttet kontakt med sin far for over et tiår siden, og de bor i samme mellomstore by. Jeg har bodd i samme byen hele oppveksten, og kan telle gangene jeg så farfar i byen (tilfeldig i forbifarten) på en hånd. Så det er fullt mulig! 

Han gjorde det klart og tydelig at han ikke ville ha kontakt med han lengre da, sa til han at han ikke ønsket kontakt lengre, og ghostet etter å ha gjort det - altså svarte ikke på meldinger, anrop osv. Vi har kontakt med farmor (som fortsatt er gift med farfar), men den har naturlig nok blitt noe begrenset når farfar ikke får være med på besøk.

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjør det. Unngår den bydelen og har aldri truffet på dem noe sted.

Og om jeg noen gang gjør det så kommer jeg til å se rett igjennom dem. Dette er min by også, og jeg har rett til et godt liv her på tross av dem. 

Anonymkode: 691e1...83f

[Firfisla]

Ja, det går jo an.

[AnonymBruker]

Bor i samme gaten jeg, på bygda... Det er til tider klamt, men pr nu er det hva det er. Etterhvert flytter jeg  

Anonymkode: 2a32a...a90

[AnonymBruker]

On 2/16/2021 at 10:21 PM, AnonymBruker said:

Bor i samme gaten jeg, på bygda... Det er til tider klamt, men pr nu er det hva det er. Etterhvert flytter jeg  

Anonymkode: 2a32a...a90

Oi -hvordan foregår det? Da møter du dem vel ofte? Hilser du? Hilser de?

Anonymkode: f1f7b...ec1

[AnonymBruker]

On 2/16/2021 at 8:12 PM, AnonymBruker said:

Ja, jeg gjør det. Unngår den bydelen og har aldri truffet på dem noe sted.

Og om jeg noen gang gjør det så kommer jeg til å se rett igjennom dem. Dette er min by også, og jeg har rett til et godt liv her på tross av dem. 

Anonymkode: 691e1...83f

Det er det da, jeg vet ikke om jeg klarer det -altså å se rett igjennom.. Jeg har opplevd at det er så veldig mye kjærlighet på gang når det skjer på deres premisser, men de har virkelig kjørt over meg med bulldoser i livet. De forventer og tror de fortjener tilgivelse, men har samtidig lagt livet mitt i grus. Og jeg som det dumme "barnet" jeg er, jeg søker fortsatt til mitt opphav for kjærlighet, de fødte meg jo. Det er egentlig lenge siden jeg ønsket å kutte kontakt, og jeg prøvde virkelig også -men på grunn av andre opplevelser så havnet jeg gang på gang tilbake. Nå står jeg mellom to valg, enten kjøpe et hus to timer unna, eller ta med meg det lille jeg har av penger og flytte langt unna. Jeg kjenner at det vil kreves mye mer om jeg blir boende nært, men det er kanskje sånn jeg får lært meg å sette grenser -istedet for å flykte til et annet land mener jeg..

Anonymkode: f1f7b...ec1

[Milky]

Ja det går ann. Har ikkenoe kontakt med far og hans familie og de bor i samme bydel. Møter på dem i butikken en veldig sjelden gang. 

[AnonymBruker]

On 2/16/2021 at 5:42 PM, Ouf said:

Pappa kuttet kontakt med sin far for over et tiår siden, og de bor i samme mellomstore by. Jeg har bodd i samme byen hele oppveksten, og kan telle gangene jeg så farfar i byen (tilfeldig i forbifarten) på en hånd. Så det er fullt mulig! 

Han gjorde det klart og tydelig at han ikke ville ha kontakt med han lengre da, sa til han at han ikke ønsket kontakt lengre, og ghostet etter å ha gjort det - altså svarte ikke på meldinger, anrop osv. Vi har kontakt med farmor (som fortsatt er gift med farfar), men den har naturlig nok blitt noe begrenset når farfar ikke får være med på besøk.

Vet du hvordan faren din har hatt det psykisk med å bo så nære? Jeg er så dårlig på å si nei.. Og det er jo også vondt å måtte kutte helt for mitt eget beste.. Tenker veldig mye på resten av slekta også, det er akkurat som om jeg blir frarøvet dem alle..

Anonymkode: f1f7b...ec1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Spicymami said:

Ja det går ann. Har ikkenoe kontakt med far og hans familie og de bor i samme bydel. Møter på dem i butikken en veldig sjelden gang. 

Hvordan er det å møte dem? Og hvordan er følelsen generelt? Savner du kontakten og depper litt over det, selv om om de behandlet deg dårlig?

Anonymkode: f1f7b...ec1

[Milky]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan er det å møte dem? Og hvordan er følelsen generelt? Savner du kontakten og depper litt over det, selv om om de behandlet deg dårlig?

Anonymkode: f1f7b...ec1

Har gått så mange år nå at jeg helt ærlig ikke bryr meg. Vokste opp med en fullverdig familie uten dem, aldri manglet dem på en måte. De var aldri interessert i å ha noe med meg å gjøre før jeg begynte å tjene godt, og da ba de om penger. Kjenner ingenting annet enn irritasjon når jeg ser dem. Så jeg prater ikke og forlater butikken. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Spicymami said:

Har gått så mange år nå at jeg helt ærlig ikke bryr meg. Vokste opp med en fullverdig familie uten dem, aldri manglet dem på en måte. De var aldri interessert i å ha noe med meg å gjøre før jeg begynte å tjene godt, og da ba de om penger. Kjenner ingenting annet enn irritasjon når jeg ser dem. Så jeg prater ikke og forlater butikken. 

Mmm, skjønner.. Det er problemet mitt, hos oss var det mye "hverdagsomsorg" men de tok aktivt i fra meg alle muligheter til å velge mitt eget liv, og hver gang jeg gledet meg over noe som de ikke likte så kunne du banne på at de knuste alle mine tanker om emnet. Jeg har vært veldig utsatt for grooming og gaslighting for å si det mildt, og de forlot meg helt da jeg trengte dem som mest. Likevel forventer de "klem og kos" og jeg har lenge følt meg rundlurt, igjen og igjen og atter en gang. All dritten gikk for langt til slutt, og uansett hvor mye "kos" jeg opplever nå, så kjenner jeg bare på irritasjon og sinne. Samtidig som at barnet i meg fortsatt husker gode minner, barnet i meg føler fortsatt kjærlighet, og savn.. det gjør vondt å gå for mitt eget beste for å si det sånn..

Jeg ønsker jo å finne frem til et lykkelig liv selv, og det vet jeg ikke om jeg klarer om jeg skal bo i nærheten for da vil jeg måtte deale med det, og bli minnet på hele greia, så ofte...

Anonymkode: f1f7b...ec1

[Ouf]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Vet du hvordan faren din har hatt det psykisk med å bo så nære? Jeg er så dårlig på å si nei.. Og det er jo også vondt å måtte kutte helt for mitt eget beste.. Tenker veldig mye på resten av slekta også, det er akkurat som om jeg blir frarøvet dem alle..

Anonymkode: f1f7b...ec1

Vet ikke hvordan det har vært for han når de bor så nært vs hvordan det ville vært om de hadde bodd lengre borte, men han har periodevis gått til både psykolog og gruppeterapi. 

Dersom de ikke respekterer at du vil ha avstand går det jo an å blokkere de for en stund, så slipper du å høre maset fra dem ihvertfall. Jeg tror det viktigste, for å bli hørt, er å være bestemt, klar og konsekvent. Dersom du sier nei til besøk men de likevel møter på døra så svarer du ikke, og hvis du har sagt at du ikke vil noe så gir du deg ikke uansett hvor mye de maser og guilttripper. Om du har sagt at du ikke skal ha kontakt i en bestemt periode så svarer du ikke på noen henvendelser. 

 

Det vanskelige da blir jo hvis du eventuelt møter de ute i byen, men jeg vil anta at du vet hvilken områder de holder seg til, så da unngår du bare de butikkene f.eks.

[AnonymBruker]

Bor slik at vi ser husene til hverandre. De tar ikke kontakt med min familie og vi tar ikke initiativ til noe heller.

Kan gå månedsvis uten at vi hilser. Ikke noe vond vilje fra min side, men de har aldri brydd seg så mye om meg og har vært så oppslukt i ett av mine andre søsken og barna at de har vel glemt at jeg og barnebarna finnes selv om de kan se oss hver dag...

Så ja. Ikke vanskelig å være usynlig og ikke ha kontakt selv om man bor nærme.

Anonymkode: 99707...4f2

[AnonymBruker]

Ja! Jeg bor i byen og har ingen planer om å flytte fordi jeg har rett til å bo her. Jeg tror og håper faren min flytter fordi jeg forstår ikke hva han skal med et gigantisk hus alene, da ingen orker å komme på besøk til han lengre. Ingen liker han av familie, og verken bror, meg eller mor har kontakt med han noe mer. Øvrig familie har også gitt han opp. 

Jeg har kuttet ut faren min for 1 år siden og jeg lever et godt liv uten han. Jeg oppsøker ikke der han bor, og unngår noen plasser. Jeg har også kuttet ut øvrig familie og hans flyvende aper som jeg ikke har ønske om å ha noe relasjon med lengre. Tante prøver å ta kontakt med meg for å høre om sladder og drama, men dette overser jeg med en gang. Jeg gir de ingenting, og jeg setter tydelige grenser! 
 

Det er snakk om manipulering, psykisk og vitne til fysisk vold gjennom hele oppveksten! Mannen er kriminell, voldelig, sykelig grådig og ekkel.. Han kommenterte puppene mine og kroppen min under hele oppveksten og jeg blir kvalm av å tenke på det nå selv om jeg er voksen og har snart to barn selv. Han behandlet oss og moren min som søppel og han tok ifra moren min alt og forsøkte og få henne til å begå selvmord. Han er psykopat! 
 

Alt er mulig, men man må ta visse regler og man trenger støtte fra minst en person. 

Anonymkode: 9d30a...133