Når barn er frekke og respektløse

[AnonymBruker]

Hvordan opptre pedagogisk når en blir så såret og "tråkket" på av større barn..

Jeg ble fryktelig såret og skuffet over en smertefull kommentar fra datteren på straks 12 år. Hvordan hadde dere reagert om du var kronisk syk med en kjent fysisk diagnose som gir utmattelse og elendig form, er selv fortvilet, og barnet roper ut , "ja du gidder jo ingenting, ligger bare på sofaen". Det er noe av det verste jeg kan få høre! Jeg steiler og det går nærmest i svart. Jeg sa bla slik prater du ikke til syke foreldre. Kallte henne opp til slutt for en drittunge, motbydelig, slike barn vil ikke jeg ha, ba henne gå på rommet. Jeg finnes overhodet ikke slik til vanlig, elsker og forguder barna, men slik som hun såret meg nå, skjedde det noe med meg og jeg svarte svært stygt og lite pedagogisk for å si det mildt 😳
Så det er sagt, jeg gjør alt for barna hele tiden, lever og ånder for de, mangler lite, gir av tid, kjærlighet, sunn mat, respekt, materiale, kjøring til treninger etc. Går på dyr idrett. Og det er altså takken. 

Det skal sies at det var en foranledning her og den handlet om at hun ble sur fordi det manglet en ingrediens til en matrett hun hadde i en lekse. Der jeg og hisset meg opp og sa at hun må lære seg å planlegge, skrive en liste og gi den til meg. 

Blir jo selvsagt å ta en prat om dette, si unnskyld. 

Men en forferdelig situasjon å havne i 😔 Når følelsene rett og slett tar overhånd, overfor en ellers rolig og sindig person. Men alle har vel en knapp, som kan trykkes på.. Eller, er det bare meg 🙈

 

 

 

 

 

Anonymkode: f618d...9bf

[AnonymBruker]

Altså, her er det du som må skjerpe deg. Man snakker ikke slik til et barn. Det er jo du som har lært henne opp til å være frekk. 

Er selv kronisk syk og uføretrygdet. Hadde aldri latt en sånn kommentar gå inn på meg. 

Anonymkode: 528fb...005

[AnonymBruker]

Jeg passer på å vise de ekte følelsene mine, og og ikke de som dekker over. Blir jeg lei meg, så sier jeg det, og jeg kan også gråte. Jeg kaller aldri ungene mine stygge ting og blir egentlig aldri sinna på dem, heller. 

Jeg har vokst opp med en sinna far, og derfor er det uaktuelt å reagere med sinne mot barna mine. 

Anonymkode: ec32a...840

[AnonymBruker]

Må bare legge til: Hvorfor er det så viktig at det er pedagogisk? Hvorfor ikke bare være ærlig?

Anonymkode: ec32a...840

[AnonymBruker]

Sympati for sykdom har en utløpsdato desverre. Synd men sånn er det. For barna er du en som ligger mye på sofaen og årsaken er ikke viktig for dem. 

Men det er ikke sånn at du skal fungere som en tjener eller gjøre barnas oppgaver selv om du er hjemme. Barnas oppgaver er barnas oppgaver. Det var hennes lekse. Dessuten var hun frekk. Jeg syntes ikke du skal unnskylde men heller påpeke dette. 

Anonymkode: 82142...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Altså, her er det du som må skjerpe deg. Man snakker ikke slik til et barn. Det er jo du som har lært henne opp til å være frekk. 

Er selv kronisk syk og uføretrygdet. Hadde aldri latt en sånn kommentar gå inn på meg. 

Anonymkode: 528fb...005

Hvilken helt du er som alltid har selvkontroll og ikke lar seg såre av noe da....  

Anonymkode: 82142...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg syntes ikke du skal unnskylde men heller påpeke dette. 

Anonymkode: 82142...37e

Ikke si unnskyld? Når ts sier til sin 12 år gamle datter:

Sitat

Kallte henne opp til slutt for en drittunge, motbydelig, slike barn vil ikke jeg ha, ba henne gå på rommet.

 

Anonymkode: ec32a...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hvordan opptre pedagogisk når en blir så såret og "tråkket" på av større barn..

Jeg ble fryktelig såret og skuffet over en smertefull kommentar fra datteren på straks 12 år. Hvordan hadde dere reagert om du var kronisk syk med en kjent fysisk diagnose som gir utmattelse og elendig form, er selv fortvilet, og barnet roper ut , "ja du gidder jo ingenting, ligger bare på sofaen". Det er noe av det verste jeg kan få høre! Jeg steiler og det går nærmest i svart. Jeg sa bla slik prater du ikke til syke foreldre. Kallte henne opp til slutt for en drittunge, motbydelig, slike barn vil ikke jeg ha, ba henne gå på rommet. Jeg finnes overhodet ikke slik til vanlig, elsker og forguder barna, men slik som hun såret meg nå, skjedde det noe med meg og jeg svarte svært stygt og lite pedagogisk for å si det mildt 😳
Så det er sagt, jeg gjør alt for barna hele tiden, lever og ånder for de, mangler lite, gir av tid, kjærlighet, sunn mat, respekt, materiale, kjøring til treninger etc. Går på dyr idrett. Og det er altså takken. 

Det skal sies at det var en foranledning her og den handlet om at hun ble sur fordi det manglet en ingrediens til en matrett hun hadde i en lekse. Der jeg og hisset meg opp og sa at hun må lære seg å planlegge, skrive en liste og gi den til meg. 

Blir jo selvsagt å ta en prat om dette, si unnskyld. 

Men en forferdelig situasjon å havne i 😔 Når følelsene rett og slett tar overhånd, overfor en ellers rolig og sindig person. Men alle har vel en knapp, som kan trykkes på.. Eller, er det bare meg 🙈

 

 

 

 

 

Anonymkode: f618d...9bf

Du er voksen. Hun er et barn. 

Du bør unnskylde det du sa. Det var laaaangt over grensen. 

Anonymkode: ba1e0...36e

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk, og ved et par anledninger har mitt barn kommet med lignende kommentarer. Da har jeg forklart rolig hvordan ting er og minnet ham på at det han sier faktisk ikke stemmer og at jeg gjør så godt jeg kan. Men han har ikke valgt å ha en syk mor, og jeg har forståelse for at han kan reagere. Jeg gjør alt jeg kan for at det ikke skal gå ut over ham, men noe innvirkning vil det likevel ha på hans liv, og det er klart han kan bli frustrert over det og uttrykke dette. Man kan ikke ta slike kommentarer fra barn personlig.

Å forvente at en 12-åring skal være takknemlig overfor sine foreldre for tid, kjærlighet og sunn mat synes jeg er litt rart. For de barna som er vant til å få dette er det en selvfølge, og det bør det også være.

Anonymkode: 139cf...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvordan opptre pedagogisk når en blir så såret og "tråkket" på av større barn..

Jeg ble fryktelig såret og skuffet over en smertefull kommentar fra datteren på straks 12 år. Hvordan hadde dere reagert om du var kronisk syk med en kjent fysisk diagnose som gir utmattelse og elendig form, er selv fortvilet, og barnet roper ut , "ja du gidder jo ingenting, ligger bare på sofaen". Det er noe av det verste jeg kan få høre! Jeg steiler og det går nærmest i svart. Jeg sa bla slik prater du ikke til syke foreldre. Kallte henne opp til slutt for en drittunge, motbydelig, slike barn vil ikke jeg ha, ba henne gå på rommet. Jeg finnes overhodet ikke slik til vanlig, elsker og forguder barna, men slik som hun såret meg nå, skjedde det noe med meg og jeg svarte svært stygt og lite pedagogisk for å si det mildt 😳
Så det er sagt, jeg gjør alt for barna hele tiden, lever og ånder for de, mangler lite, gir av tid, kjærlighet, sunn mat, respekt, materiale, kjøring til treninger etc. Går på dyr idrett. Og det er altså takken. 

Det skal sies at det var en foranledning her og den handlet om at hun ble sur fordi det manglet en ingrediens til en matrett hun hadde i en lekse. Der jeg og hisset meg opp og sa at hun må lære seg å planlegge, skrive en liste og gi den til meg. 

Blir jo selvsagt å ta en prat om dette, si unnskyld. 

Men en forferdelig situasjon å havne i 😔 Når følelsene rett og slett tar overhånd, overfor en ellers rolig og sindig person. Men alle har vel en knapp, som kan trykkes på.. Eller, er det bare meg 🙈

 

 

 

 

 

Anonymkode: f618d...9bf

Du forstår ikke at et barn på 12 år synes du ligger for mye på sofaen? Du forventer at hun skal forstå deg og sykdommen din? Her må du skjerpe deg. Du er den voksne og bør iallfall ikke snakke slik til barnet. Men siden du synes det er greit, er det kanskje derfra hun har lært det.

Anonymkode: 9c149...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ikke si unnskyld? Når ts sier til sin 12 år gamle datter:

 

Anonymkode: ec32a...840

12 åringer forstår ganske mye, og de vet at det er uhørt å gi sine foreldre kjeft for ikke å ha gjort leksene deres. Hun er 12, ikke 3. 

Anonymkode: 82142...37e

[AnonymBruker]

Ikke vet jeg hva som feiler deg, men du minner meg om min egen mor. Hun lå alltid på sofaen av vond rygg og depresjoner. Aldri orket hun noen ting og syntes bare synd på seg selv. Hun behandlet meg slik du behandler din datter. Det er helt klart din datters feil.  Datteren din burde planlegge bedre, tenke mer på følelsene dine, ta mer hensyn til dine følelser enn hennes egne. Hun burde være takknemlig for alt hun får og helst ikke si noe om hva som helst. Kanskje best om hun bare kunne ta seg sammen og oppføre seg, hele tiden. 
 

Vel din datter kommer til å bli bitter og hate deg til den dagen du dør, jeg føler meg lettet nå som min kronisk syke og sutrete mor endelig er død. 
 

Du kunne jo si unnskyld, at du ble såret og det gjør vondt når hun sier ting som sårer deg. At dere kan reise på butikken å handle det hun trenger, men hun må hjelpe deg. At du er glad i henne og at det var dårlig gjort av deg å overreagere slik på sånne små bagateller. 

Anonymkode: 77551...9e9

[AnonymBruker]

Du var langt over steken i reaksjonen, men det fine her er at du vet det selv, angrer, og kan derfor reparere en god del av skaden. Alle foreldre gjør feil, om de så er små eller store. Det viktige er å ha selvinnsikt og rydde opp etter seg.

Si oppriktig unnskyld, og forklar hvorfor du reagerte så sterkt (egen dårlig samvittighet/selvbilde på dette punktet) og forklare at dette ikke var ok av deg.

Når det er gjort kan dere ha en rolig prat  om hvordan din sykdom påvirker henne, og hvordan det oppleves for henne. Selv om det er du som er syk, så er det tungt for de rundt deg også. Hun ser jo at andres mødre har mer energi, og skulle så klart ønske at du kunne vært frisk også. Det er sikkert en stor frustrasjon for henne. Møt hennes følelser og vis at du forstår hvordan det oppleves for henne. At hun ikke skal skamme seg eller er noe dårlig menneske for å ha vonde følelser. Så kan dere jo kanskje finne ut av at det er visse ting som er viktig for henne at du har kapasitet til, og andre ting som kanskje kan bli nedprioritert.

Anonymkode: de3f9...6a4

[AnonymBruker]

Her var det virkelig du som nok såret henne dypt. Og du som var urimelig og grusom. Hun er bare hormonell 12-åring som alle andre 12-åringer, men å måtte tåle å bli snakket slik til av sin mor! Du oppførte deg som ei drittkjerring, var motbydelig og hun vil helt sikkert ikke ha en slik mor. 
En ting er å ikke alltid være pedagogisk, og at ting barn sier kan såre, men din reaksjon var virkelig noe helt annet og mye mer "respektløst", sårende og krenkende. Det er du som må si unnskyld, vise forståelse og lappe dette sammen igjen. 
 

Anonymkode: dbca9...5ac

[exictence]

Så fint at du vil si unnskyld. Jeg ville aldri ha kallt et barn for motbydelig. Det kan du si unnskyld for, at du skulle ikke sagt det. Ikke si men..... Ikke forklar deg, bare si unnskyld for det. Du kan og gjenta å si at du vil handle det om hun skriver det ned til deg.

 

Du kan si du ble såret, men at du ikke hadde rett til å reagere som du gjorde. Du trenger ikke si noe mer. Barnet vet.

Barn vil ikke ha perfekte voksne som aldri gjør feil. Men barn vil ha voksne som kan si unnskyld.

Endret 18. februar 2021 av exictence

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Hvordan opptre pedagogisk når en blir så såret og "tråkket" på av større barn..

Jeg ble fryktelig såret og skuffet over en smertefull kommentar fra datteren på straks 12 år. Hvordan hadde dere reagert om du var kronisk syk med en kjent fysisk diagnose som gir utmattelse og elendig form, er selv fortvilet, og barnet roper ut , "ja du gidder jo ingenting, ligger bare på sofaen". Det er noe av det verste jeg kan få høre! Jeg steiler og det går nærmest i svart. Jeg sa bla slik prater du ikke til syke foreldre. Kallte henne opp til slutt for en drittunge, motbydelig, slike barn vil ikke jeg ha, ba henne gå på rommet. Jeg finnes overhodet ikke slik til vanlig, elsker og forguder barna, men slik som hun såret meg nå, skjedde det noe med meg og jeg svarte svært stygt og lite pedagogisk for å si det mildt 😳
Så det er sagt, jeg gjør alt for barna hele tiden, lever og ånder for de, mangler lite, gir av tid, kjærlighet, sunn mat, respekt, materiale, kjøring til treninger etc. Går på dyr idrett. Og det er altså takken. 

Det skal sies at det var en foranledning her og den handlet om at hun ble sur fordi det manglet en ingrediens til en matrett hun hadde i en lekse. Der jeg og hisset meg opp og sa at hun må lære seg å planlegge, skrive en liste og gi den til meg. 

Blir jo selvsagt å ta en prat om dette, si unnskyld. 

Men en forferdelig situasjon å havne i 😔 Når følelsene rett og slett tar overhånd, overfor en ellers rolig og sindig person. Men alle har vel en knapp, som kan trykkes på.. Eller, er det bare meg 🙈

 

 

 

 

 

Anonymkode: f618d...9bf

Du kan jo ikke kalle barnet ditt motbydelig. Det er sjokkerende. Du kan heller ikke vente at en 12 åring skal forstå en kronisk sykdom som gjør at du tilbringer mye tid på soafen. 

Du må klare å se hvordan dette oppleves med hennes øyne. Jeg er redd vedkommende som svarte deg ovenfor her og selv har vokst opp men en kronisk syk mor har noe poenger. Det er ikke for sent for deg. Opp av sofaen og snakk med datteren din. Ikke la barnet ditt sitte igjen med et bilde av en mor som tilbrakte dagene på den måten. Og man må virkelig bli hardhudet med tenåringsbarn i huset. 
Det kommer garantert flere og hardere fighter enn dette fremover. Vær den voksne her.

Anonymkode: 9c149...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg er også kronisk syk, og ved et par anledninger har mitt barn kommet med lignende kommentarer. Da har jeg forklart rolig hvordan ting er og minnet ham på at det han sier faktisk ikke stemmer og at jeg gjør så godt jeg kan. Men han har ikke valgt å ha en syk mor, og jeg har forståelse for at han kan reagere. Jeg gjør alt jeg kan for at det ikke skal gå ut over ham, men noe innvirkning vil det likevel ha på hans liv, og det er klart han kan bli frustrert over det og uttrykke dette. Man kan ikke ta slike kommentarer fra barn personlig.

Å forvente at en 12-åring skal være takknemlig overfor sine foreldre for tid, kjærlighet og sunn mat synes jeg er litt rart. For de barna som er vant til å få dette er det en selvfølge, og det bør det også være.

Anonymkode: 139cf...4ea

Mente selvsagt ikke at barn skal gå rundt å være takknemlig for akkurat det, men uansett alt godt jeg gjør for de, burde de kanskje være mere fornøyd, enn å svare moren sin slik.. Det jeg mente. Om du hadde fått kreft og barnet ditt kjeftet deg opp fordi du hadde så lite energi, hadde du ikke reagert? Det er faktisk ganske stygt. Men i et opphetet øyeblikk kan en jo si ting en angrer på. 

Anonymkode: f618d...9bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mente selvsagt ikke at barn skal gå rundt å være takknemlig for akkurat det, men uansett alt godt jeg gjør for de, burde de kanskje være mere fornøyd, enn å svare moren sin slik.. Det jeg mente. Om du hadde fått kreft og barnet ditt kjeftet deg opp fordi du hadde så lite energi, hadde du ikke reagert? Det er faktisk ganske stygt. Men i et opphetet øyeblikk kan en jo si ting en angrer på. 

Anonymkode: f618d...9bf

Du burde være mer forberedt på at med en tenåringsdatter i hus, blir det mange, mange krangler og "sårende" uttalelser fra den kanten. Man burde forvente at en mor ikke blir rasende sint og oppfører seg mye barnsligere og sårende selv. Hvorfor skal din datter være forbøyd med at du er syk, det er jo belastende for henne også at du ikke orker så mye? Du var mye styggere enn henne. Oppfør deg og ikke vær så frekk. 

Anonymkode: dbca9...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

jeg gjør alt for barna hele tiden, lever og ånder for de, mangler lite, gir av tid, kjærlighet, sunn mat, respekt, materiale, kjøring til treninger etc. Går på dyr idrett. Og det er altså takken. 

Barn har ikke bedt om å bli født. De behøver ikke takke for at foreldrene forsørger dem, det er en selvfølge. 

Anonymkode: eac4e...bba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barn har ikke bedt om å bli født. De behøver ikke takke for at foreldrene forsørger dem, det er en selvfølge. 

Anonymkode: eac4e...bba

Det var kun en beskrivelse av meg i et forsøk på å ikke kun fremstå som et "monster" av en mamma. Kom nok litt feil ut bare. 

Anonymkode: f618d...9bf